Oppdatering:
Aril Svartdahl har i en kommentar til denne posten forklart at han ikke har beskrevet noen form for menighetsfellesskap i sin artikkel, men fellesskapet ledere imellom. Aril har således ikke omtalt menighetsfellesskapet eller menighetsmedlemmer som hønsegård eller kaklende høns. Det er en type ledere og en form for lederskap han mener å karakterisere på denne måten.
Jeg har således misforstått Arils poenger i artikkelen i KS.
Opprinnelig post:
___
Sjur Jansens siste artikkel heter Verre-enn-å-lede-et- land-modellen. Den handler om hvor utrolig krevende det kan være å lede en tradisjonell menighet:
Hvem har bestemt at en menighet skal bestå av en scene, en haug med virkegrener, kor, dramagrupper, ansatte, et svært budsjett, store lokaler, egen parkeringsplass, hierarki, en haug med frivillige, kafeer, bokhandel, konserter, kirkebenker, prestedrakter, barnehage, skole, utleievirksomhet, en haug med komitemøter, medlemskort, vaktmestere, aktiviteter, håndhilsere i døra, brannøvelser, prekener holdt med statsministerkvalitet, osv osv?
I siste utgave av Korsets Seier har initiativtaker og leder for Lederskolen, Aril Svartdahl, noe jeg oppfatter som et frustrert hjertesukk i artikkelen Kakle blant høner eller sveve med ørner.
Du merker fort om det fellesskapet du er en del av ligner mest på en hønsegård der alle kakler om alt og alle. Det hakkes ned på andre og det blir flaksing som virvler opp støv og skitt fra bakken. De ser problemer i enhver mulighet, og selv det mulige blir umulig ... Deres største og høyeste ønske er å være frittgående. Gjøre som de selv vil.
Om ørnen sier Aril blant annet at den er majestetisk, sterk og målrettet ... De har evnen til å se framover og til siden samtidig. Sammen med ørner løftes du oppover ...
Sjur og Aril beskriver situasjonen i tradisjonelle menigheter med nokså ulike utgangspunkter. Hva Sjur står for, behøver jeg ikke repetere for bloggens lesere. Nye lesere oppfordres til å ta for seg av Sjurs synspunkter på hans hjemmeside byggemennesker.no.
Å bedømme hva Aril Svartdahl står for ut fra denne artikkelen vil være urettferdig. Men ligger det noe symptomatisk i det at Aril som representant for dagens kristne ledere omtaler de man skal lede for kaklende høns? Eller at man oppfatter høns som vil være frittgående og ikke sitte i bur hele livet som suspekte bråkmakere?
Sikkert ikke, men i allefall illustrerer Arils utblåsning dilemmaet moderne lederskap har i møte med menighetsmedlemmer som ikke uten videre kjøper lederskapets visjoner. For å videreføre de i utgangspunktet haltende bildene, vil jeg spørre om kanskje problemet faktisk er at man lar en ørn lede en flokk med høns? Kanskje det er så enkelt som at ørnens visjoner om høy flukt ikke stemmer overens med hønenes noe mer jordnære forventninger? Eller er de bare redd for rovfuglen?
Grunnen til at foretaksmessig lederskap ofte ikke fungerer i våre menigheter er at folk flest fortsatt har en forventning om fellesskap når de går til kirken. Mens lederskapet svært ofte har visjoner som virkeliggjøres i det foretaket Sjur beskriver i sitatet over. Og hønene begynner fort å kakle når de aner at de bare er brikker i et religiøst produksjonsapparat.
Vil hønene være på talefot med ørnen når den en gang lander?
Innlegg
22 kommentarer:
”Det er spennende å se på skyene. Se, der er en hest, og der er en støvel. Ser du noe, Ole Brumm?” Spørsmålet kommer fra Kristoffer Robin. Ole Brumm ser opp mot skyene og svarer: ”Ja! Der er en honningkrukke, og der er en honningkrukke til, og der er enda en…”. ”Ser du bare honningkrukker?”, spør Kristoffer Robin forundret. ”Jeg ser ikke etter noe annet, jeg”, svarer Ole Brumm.
Når jeg leser Ares tolkninger av min artikkel i Korsets seier i forrige uke, er det i ren Ole Brumm stil. Han ser det han ser etter – og tolker deretter. Dessverre.
Ved å skrive denne kommentaren står jeg i fare for å bli stigmatisert og oppfattet som en forsvarer for en organisasjonsform som denne bloggen bruker mye spalteplass på å svartmale. Det får stå sin prøve.
I artikkelen prøver jeg ikke å beskrive situasjonen i en klassisk menighet. Jeg snakker ikke om strukturer og lederstiler. Jeg beskriver ikke menighetens medlemmer som kaklende høns som sitter i bur og er suspekte bråkmakere. Jeg skriver ikke om ledere som svevende ørner med visjoner – og som kanskje aldri lander. Sammenligningen med Sjur Jansens artikkel faller på sin egen urimelighet og er tatt helt ut av sin sammenheng.
Are må gjerne på helt fritt grunnlag bruke allegorien om høner og ørner som han selv vil, men ikke fortolke og fordreie det jeg skriver til inntekt for et system han selv ikke har noe til overs for.
I min artikkel i Korsets Seier siterer jeg fra Jeremia 40:31, der det står: ”Men de som venter på Herren, får ny kraft; de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.”
På www.bibelen.no søkte jeg på ”høne”, og fikk 4 treff. På ”ørn” fikk jeg mer enn 100 treff. Bibelen er også mer opptatt av ørner enn høner!
Min artikkel har som hensikt å vise til Bibelens egen oppfordring til den enkelte troende om å lære av ørnen. Det handler om tro. Om holdninger. Om fokus. Ser jeg vanskeligheter i en hver mulighet, eller ser jeg mulighetene? I sitt første brev til Timoteus (4:12), oppmuntrer Paulus Timoteus til ikke å la noen forakte ham, se ned på ham. – Vær et forbilde i ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet, er Paulus sin klare formaning til vennen sin. I forlengelse av min allegori om høner og ørner, tror jeg Paulus trener Timoteus til å tenke og leve ut sin guddommelige ”ørnenatur”. Det handler om hva slags Gudsbilde og selvbilde vi har. Noen er mer pessimister enn optimister – eller omvendt. Vi kan og bør oppmuntre hverandre! Han som er i meg er sterkere enn den som er i verden!
Vi blir lik dem vi er mye sammen med, både på godt og ondt. I Bibelen oppmuntres vi til å finne gode forbilder. Ja, i min omtalte artikkel i Korsets Seier, henvender jeg meg til ledere. Og jeg utfordrer dem til å tenke igjennom hvem de selv ønsker å være sammen med og hva slags type leder de selv ønsker å være. Valget er nemlig mitt!
Til slutt:
Jeg har aldri forstått hvorfor noen hele tiden må snakke negativt om hva andre tenker og mener for å få fram det de selv har tro på. Vi behøver da ikke å forbanne mørket der ute så lenge det er lyst der hvor jeg selv er. Det blir ikke noe lysere av den grunn. For meg blir det for trangt når vi enten skal være i den ene eller den andre grøften. Pendelen er da ikke bare på den ene eller den andre siden. Frihet er både å kunne gjøre og la å være. Dette er en ment som en vennlig oppmuntring til Are om ikke å sette andre i bur for å oppnå, beholde og nyte sin egen frihet! Alt hører oss til – og jeg tror vi fortsatt har noe å tilføre hverandre!
Aril,
Takk for kommentaren og oppklaringen!
Jeg har åpenbart vært utsatt for en Ole Brummsk hallusinasjon (jeg må innrømme at Ole Brumm-historien din var god) når jeg leste menighetsfellesskap inn i det fellesskapet du beskriver. Jeg forstår nå at du har i tankene en form for fellesskap ledere imellom som kan ligne en hønsegård og at det er en form for lederskap du mener kan karakteriseres som kaklende høns.
Men jeg tror det er en viss sjanse for at flere enn meg har misforstått dette.
Nei, Aril, jeg ønsker ikke å stigmatisere deg eller andre. Jeg har heller ingen interesse av å svartmale visse organisasjonsformer. Heller ikke ønsker jeg å fordreie verken dine eller andres synspunkter.
Jeg vil også ta din avsluttende "vennlige oppmuntring" om ikke å "snakke negativt", ikke vandre i den ene grøften og ikke "sette andre i bur for å nyte min egen frihet" som en god broderlig formaning.
Men denne bloggen vil fortsatt oppmuntre til en åpen og fri dialog om det som ligger oss alle på hjertet: Bibelske verdier, evangeliets utbredelse, menneskers frelse og menighetens vekst.
Må Herren fortsatt velsigne deg og din tjeneste!
Jeg er helt enig med både Are og Aril i at det neppe er fruktbart hele tiden å "snakke negativt om hva andre tenker og mener for å få fram det de selv har tro på."
Og dette i betydningen - å videreformidle til en utenforstående "det [vi] selv har tro på."
Men det er likevel et faktum, tror jeg, at mange av oss som har vært på innsiden av noe ikke-udelt positivt i en mental bearbeidelsesprossess trenger å dvele ved både "mørke" og "lys" for å finne fram til nytt ståsted. I denne mellomperioden, tror jeg, er vi kanskje nødt til å bli ubalanserte i vår fremstilling. Det kan derfor godt være at en internettblogg ikke er egnet forum - en tanke jeg forøvrig har målbåret tidligere også.
Kaklene høns?
Selv har jeg sammenlignet menighet med et sykehus, uten at jeg dermed mente at medlemmene er pasienter som må behandles. Poenget var å forklare noe helt annet. Jesus kalte menigheten for sauer. Og han sammenlignet seg selv med en høne som ønsket å samle kyllingene under sine vinger.
Man bør ikke trekke en sammenligning lenger enn den er ment. Jeg har ikke Arils hønseartikkel foran meg, så jeg kan ikke kommentere den. Men at han eventuelt sammenligner menighet eller ledere med kaklende høns betyr ikke nødvendigvis at han mener at disse er duster.
Både i tradisjonelle menigheter og i husmenigheter kan det være kaklende og negative personer. Hva gjør man da? I ledermenighet (tradisjonell menighet) forventes det at lederen trår til og rydder opp. I tjenermenighet (organisk husmenighet) er det kultur for at mange kan ta initiativ for å rydde opp.
Frittgående høns?
Det er trist hvis folk er så ”frittgående” at man går glipp av kraften og fellesskapet i gjøre noe sammen. Det er flott hvis man kan bli enige om for eksempel gjøre en håndsrekning sammen.
Lederørn eller tjenerørn?
Noen ganger løser ting seg uten at noen tar initiativ til en samlet felles innsats. Når man samles i husmenighet er det noen som setter over kaffen og noen andre som har et ord de vil dele. Det skjer automatisk. Hønene klarer seg fint uten ørner.
Men andre ganger er man avhengig at noen i husmenigheten tar initiativ til samlet felles innsats. Ofte er det ikke nødvendig med konsensus. De som er enig i ideen og lar seg motivere av kveldens ”ørn”, blir med på fellesinnsatsen. De andre lar være. Jeg synes det er flott når man sammen gjør en felles innsats. Man kan da oppnå mer enn om man står alene, og man kan motivere hverandre mens man holder på.
Men et sted går det et skjæringspunkt der effekten av å gjøre noe sammen slås i stykker av effekten av å være for mange.
I tradisjonell menighet er det lederørner. Som regel ønsker slike ørner flest mulig høner under seg. Da mister man noe på veien.
I en organisk husmenighet er det ingen lederørner, kun tjenerørner. Neste gang husmenigheten samles, kan det altså være en annen person som er ørn og som har en god idé og som motiverer de andre. Den tredje gangen husmenigheten møtes, kan det være en tredje ørn som trår til. Personen har slett ikke noen god idé, men tar tjenesten med å irettesette den første ørnen som plutselig oppfører seg som en kaklende høne.
Problemet med å innføre lederørner er at folk da tror at ingen høner kan samle seg uten at det er en lederørn som har godkjent samlingen og som styrer den. Man mister mye av de organiske positive kreftene.
Hvor har hanen i denne høneflokken til Sjur blitt av da?
Interessant blogg! Følger med på dine tanker som handler om menigheten. Har vært med i den sk trosbevegelsen i over 20 år nå, og er for tiden medlem i Levende Ord. Kunne sagt mye om tiden i Livets Ord og Levende Ord, og skriver om det av og til i bloggen min. Jeg tror at du er en av de som jeg omtaler i min siste post som handler om sannhet og vennskap.
På "gjenlesende"
Jeg fulgte linken til Andy over og fant haugevis med andre bloggere og andre kommentarer. Det er visst mange som er skuffet over frimenighetene. Det er snakk om loviskhet, pengemas, tjenestemas, ledere som bestemmer for mye, og få som tar kontakt med deg som menneske hvis du blir borte fra menigheten eller du sliter med noe. Man har bare verdi hvis man utfører en tjeneste i menighetsapparatet.
Men det er også folk som mener at de gamle strukturene er fine. En av kommentatorene, med tilhørighet i trosbevegelsen, mener at husmenighet er noe forferdelige greier fordi det allmenne prestedømme blir utløst. For da kan folk finne på å tolke Bibelen alene. Pastorer og lærere er borte. Individualismen tar over for det kollektive menighetsliv.
Her mener jeg det er en del misforståelser. Det er nettopp det kollektive som kan fremelskes i husmenighet. Der kan man ta felles beslutninger. Der kan ulike tjenester støtte hverandre. Hva med for eksempel hyrdetjenesten? Det begynner å bli ubehagelig mange som sier at den tradisjonelle menigheten ikke bryr seg om deg som menneske. Hyrdene ringer deg ikke for å høre hvordan det står til. For hyrdene står og preker eller sitter i administrasjonsmøte.
Ekte hyrder lukter det sau av. Det er nettopp i husmenighet at hyrdetjenesten kan få en effekt.
Og man tolker slett ikke Bibelen alene i husmenighet. Man sitter sammen, man besøker andre grupper, man deltar i større sammenhenger, man går på bibelskoler, seminarer osv.
Problemet er når hver menighet skal ha sin egen bibelskole, sin egen barnehage, sitt eget lokale, sitt eget kor, sin egen kafé osv osv. Da endrer tjenestene innhold. For eksempel hyrde byttes ut med visjoner og administrasjon. Mange av tjenestene endres fra å være direkte tjenester til å bli indirekte tjenester. Og med det endres hele menighetens indre liv.
Altså: Hyrder og lærere er ikke fjernet i husmenigheter. Forskjellen er at de ikke lenger bestemmer over deg. Og at de endelig er tilgjengelig for en samtale.
Det paradoksale er at dette innlegget fra trosmenighet-entusiasten som er i mot husmenigheter, også inneholder en drøm om å finne en menighet der alle blir sett og hørt...
I en "husmenighet" , hvem skal ta intiativene. Eller eksisterer ikke noe sånt ?
Hva betyr i denne sammenheng?
Det er litt uten denne artikkelen, men ikke utenom hovedtema.
Var er nådegave til å lede?
28 I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere. Noen har fått gaven å gjøre mektige gjerninger, andre har fått nådegaver til å helbrede, til å hjelpe,
til å lede
og til ulike slag tungetale. 29 Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? 30 Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale? 31 Men vær ivrige etter å få de største nådegavene"
Hilsen
Tore lende@lende.no
Det blir underlig når husmenigheten, slik den igjen og igjen ofte defineres i disse spaltene, fremheves som det eneste alternativet til et organisk menighetsfellesskap. Og jeg har et inntrykk av at det begrunnes med fri flyt i funksjoner og flat eller ingen struktur – annet enn den som oppstår i øyeblikkets inspirasjon. Og det virker som om alle i husmenigheten er allergiske for alle ledere og enhver form for ledelse. I alle fall formell ledelse. Etter min mening er det er naivt hvis det organiske sidestilles med å være strukturløst og alle har de samme forutsetninger for å fylle de forskjellige funksjonene.
Jeg er i glad for at min organiske kropp ikke fungere slik. Jeg slipper å være usikker på hvor på kroppen min de ulike lemmene finner det for godt å være etter en god natts søvn. De har heldigvis sin egen plass og fyller ulike funksjoner. Paulus sier om menigheten at det er å sammenligne med ett legeme med mange lemmer - og at alle lemmene har forskjellige oppgaver. Og begrunner det med at vi har forskjellige nådegaver. Jeg lurer derfor på hvor de nådegavebaserte funksjonene finner sin plass i disse såkalte organiske husmenighetene?
Hvis det virkelig menes at det organiske menighetsfelleskapet kun finnes i disse nye husmenighetene, er det etter min mening et uheldig sleivespark og uttrykk for manglende respekt til Den Levende Guds Menighet som Jesus bygger – også innenfor de klassiske menighetsstrukturene.
Jeg skulle gjerne se den organiske familien med mor, far og fem mindreårige barn som praktisere det samme mønsteret som Sjur beskriver i sin modell av husmenighet. Der man fra dag til dag og uke til uke ikke vet hvem som tar initiativ. Hva skjer hvis ingen tar et nødvendig initiativ? Mener Sjur at barnas initiativ og meninger er like tunge på vekstskålen som foreldrenes? Visst lærer vi så lenge vi har elever, og vi verdsetter demokratiske prosesser, men har foreldrene et spesielt ansvar? Flott Hvis Sjur kan si noe om forskjeller og likheter mellom familien og husmenigheten på disse områdene jeg her berører. Gjerne med egne og opplevde eksempler der husmenighetsdynamikken også fungerer i familielivet.
Jeg syns også at mye av det som serveres i disse spaltene i mine ører høres ut som teoretiske hypoteser produsert i skuffelsens kjølvann og personlig frustrasjon over egne erfaringer fra store organiske menigheter som kanskje ikke har hatt optimale strukturer. Strukturer blir disfunksjonelle når de blir herrer og ikke tjenere. Strukturer er ikke livgivende, men de må gir rom for livets utfoldelse.
Jeg skulle ønske at de som gir lettvinte og teoretiske løsninger på husmenigheten i disse spaltene, også kan dele erfaringer fra levd liv og hvordan deres egen husmenighet funker. Flott hvis Are og Sjur, eller andre kan skrive en logg fra de siste tre ukene – og gjerne krydre det med historier fra mennesker i husmenigheten som har fått sine liv forandret. Da blir det kjøtt på beina og noe å forholde seg til. Hermed er utfordringen gitt og jeg gleder meg til å lese og lære. Jeg har dessverre sett og møtt husmenigheter som over tid har utviklet seg til innadvendte og manipulerende fellesskap. Det har dessverre ikke bare med strukturer og retningslinjer å gjøre. Vi er alle mennesker med ulike personligheter. Vi kan derfor lære av hverandre og møtes i åpne landskap uten å skyte på hverandre. Vi er alle underveis – og ifølge Paulus, vi forstår bare stykkevis. Ingen av oss ser hele bildet!
Anonymous, du spør hvem som kan ta initiativ i en husmenighet. Aller først: Du setter husmenighet i hermetegn. Hvorfor det? Mener du at husmenighet ikke er ekte menighet? Hva i tilfelle gjør en menighet ekte? Er det pastoren/presten? Kirkesamfunnet? Bygningen? Vedtektene?
Så til spørsmålet ditt om hvem som kan ta initiativ. Det fins to typer husmenigheter i Norge. Den ene typen, som jeg ikke er tilhenger av, har forminsket den tradisjonelle menigheten. Det betyr at det er en sjef for husmenigheten. Den andre typen, som jeg er tilhenger av, er organisk husmenighet.
I organisk husmenighet kan hvem som helst ta initiativ. Det fins to typer:
1) Initiativ som ikke krever at man må overbevise de andre
2) Initiativ som krever at man må overbevise alle eller noen av de andre
Til den første kategorien hører alt fra sette over kaffen til å komme med et ord fra Bibelen. Eller å gjøre avtale med en enkeltperson om å treffes på tomannshånd. Eller komme med en oppmuntring. Eller protestere på noe som sies under samlingen.
Til den andre kategorien hører alt fra menighetsturer til endring av dato for neste samling. Eller å foreslå at menigheten skal støtte et godt formål med et fast beløp hver måned. Eller foreslå at husmenigheten skal besøke eller invitere en annen husmenighet.
I tradisjonell menighet har begge typene initiativer dårligere rom. Der er det kultur og struktur for at det er sjefene/lederne som skal ta initiativ. Noe så enkelt som å sette over kaffen kan være vanskelig å få til noen ganger.
Forøvrig avslører spørsmålet ditt nettopp den tradisjonelle menighetskulturen, hvem i all verden skal ta initiativ hvis det ikke er en leder der? I andre sammenhenger dukker ikke slike spørsmål opp.
I organisk husmenighet kan altså alle ta initiativ. Og fordi husmenigheten er bare (eller heldigvis) en håndfull gruppe personer, vil dette styre initiativene i retning av hverdagslige ting som den vesle menigheten kan makte. Hvis man har de rette holdningene vil det si: Oppmuntre hverandre, ha fellesskap rundt et måltid, drøfte bibeltekster, hjelpe naboen med en håndsrekning, forbønn, sende penger til en misjonær eller til et nødarbeid.
I tradisjonell menighet blir gjerne tjenestene mer indirekte. Man vasker kirkegulv, lager avisannonser, bærer mikrofoner osv. En del initiativer holdes forøvrig tilbake for å gi ledelsen arbeidsro. I tradisjonell menigheter det altså lederne som tar de fleste initiativene. Og initiativene har gjerne kobling til slike indirekte tjenester.
En sak er hvem som tar initiativ. En annen sak er hvordan man tar beslutninger.
TJENERSTYRT MENIGHET
Hvordan tar man beslutninger i en husmenighet? Hvis forslaget innebærer at alle må være enige, for eksempel hvis datoen for neste samling skal endres, da må man drøfte seg frem til enighet. Hvis forslaget innebærer at bare noen må være enige, for eksempel at man skal gjøre en håndsrekning, da behøver det naturlig nok ikke være total enighet. De som vil bli med på håndsrekningen, blir med.
Det fine med å være en liten menighet er at man kan ta hensyn til alle i menigheten. Er noen slitne? Er noen på reise? Slik får flertallet mulighet til å ta hensyn til mindretallet. Man stemmer altså ikke demokratisk i organisk husmenighet, men man endrer mening når man hører andres behov, og man bidrar så på sin måte med å lage enighet om en kjærlighetsfull løsning. Verdiene settes foran visjonene.
LEDERSTYRT MENIGHET
I tradisjonelle menigheter, som har mange flere medlemmer enn husmenighet, stemmer man demokratisk. I slike store grupper kommer ikke personlige behov frem. Man vet ikke hvem som er slitne eller er på reise eller hva det nå måtte være. Derfor blir det til at flertallet ikke tar hensyn til mindretallet.
Demokratiske beslutninger er forøvrig sjeldne, kanskje bare et par ganger i året. Og den relle demokratiske påvirkningen er i praksis liten fordi det er ledelsen som sitter på informasjonen og som har skrudd sammen forslagene.
Til vanlig tas derfor beslutninger enten av topplederen, styret eller avdelingsledere.
Svært mange beslutninger tas av avdelingslederne. I mange slike tradisjonelle menigheter settes enten tradisjonene eller visjonene høyt. Det er alltid noe stort som skal bygges eller et arrangement som skal holdes. Verdiene er annenprioritet. Størrelsen på prosjektene gjør at de er vanskelige å snu. Kort sagt: Konserten må holdes selv om noen av de som gjør tjeneste er slitne.
Tore, i for eksempel Kolloserbrevet oppfordrer Paulus alle i menigheten til å undervise og rettlede hverandre. Og Paulus selv ble døpt av en nyfrelst, ikke av en prest/pastor med embete og lederfunksjon. Det er mange slike tekster man bør ha i bakhodet før man skal tolke teksten du nevner (1 Kor 12:28-31). Her er min tolkning:
KIRKE
Aller først reagerer jeg på ordet kirke. I grunnteksten står det ekklesia, noe som vanligvis oversettes med menighet. Ordet kirke brukes i dag for å beskrive et religiøst hierarkisk opplegg. Men ekklesia brukes i Det nye testamentet (NT) om hver husmenighet, samt om fellessamlinger av flere husmenigheter. Ordet ekklesia gir ikke indikasjoner på hierarki.
Skal man bruke ordet kirke i denne teksten, må man i tilfelle bruke kirke også om husmenighetene i Det nye testamentet.
Paulus bruker forøvrig ikke ordene ”for det andre”. I grunnteksten står det ”deretter”. Dette har kanskje lite å si for meningsinnholdet, men det er et varsko om at man bør sjekke den greske grunnteksten før man trekker for sterke konklusjoner.
Å LEDE
Så langt jeg kan forstå, står det heller ikke ”å lede” i grunnteksten. Det står ”styringsoppgaver”.
Jeg tror ikke det var hierarkier slik menighetene i dag er preget av. Men hvis man forutsetter hierarki, kan teksten bety at det var et hierarki med apostelsjefer på toppen som hadde profeter under seg slik:
Apostel-embete
Profet-embete
Lærer-embete
Mektige gjerninger-embete
Helbred-embete
Hjelpe-embete (NB: ordet diakon ikke brukt her)
Styringsoppgaver-embete
Tungetale-embete
Men det vanligste påstanden fra hierarkitilhengerne er vel at bare de tre første er embeter. Alt lenger ned på listen er da nådegaver eller tjenester som mer impulsivt trår til nå og da. Med slike embetstolkninger oppstår noen problemstillinger.
Diakon er da enten ikke nevnt, eller ligger skjult i ordet som handler om å hjelpe (som ofte oversettes med hjelpetjeneste). Hvis bare de tre første var embeter, betyr det at diakontjenesten ikke var et embete. Det gir trøbbel for andre tekster som man ofte tolker hierarkisk og der diakon er på tredje plass i et tenkt embetshierarki.
Hierarkitilhengerne må bestemme seg for om det er lærer eller diakon som er på tredje plass i hierarkiet, og de må forklare hvorfor den ene teksten har mer vekt enn den andre.
Jeg kan heller ikke komme på noen tekster der apostel settes over profet i et hierarki. Eller profet over lærer.
Uansett havner i tilfelle styringsoppgaver på syvende plass, det vil si nest siste plass. Da må styringsoppgaver ikke være noe annet enn sekretæroppgaver, slik som å sette opp et forslag til datoer for samlinger og slikt. Når Paulus i neste avsnitt gjentar det samme med en annen vri, og nevner alt fra apostler til tungetale, nevner han ikke styringsoppgavene. Også dette indikerer at det var noe småtteri som til og med ble glemt i neste avsnitt.
Ordet styringsoppgaver i denne teksten kan da ikke bety at man er leder for menigheten i form av at man bestemmer visjoner, tar beslutninger osv slik pastorer og prester holder på i dag.
Men det kan bety at når menigheten surrer med datoene for når det skal være samling (eller noe sånt), så er det heldigvis en som har ordenssans som har notert fellesbeslutningene og som tar ordet for å rydde opp.
Styringsoppgaver kan også bety at man leder små prosjekter som menigheten i fellesskap har blitt enige om. For eksempel hvis menigheten skal kjøre en buss med hjelpesending til et fattig land. Men en slik styringsoppgave er noe helt annet enn å være en toppleder for menigheten og bestemme at menigheten skal starte med hjelpesendinger.
Det er uansett en merkelig opplistning Paulus foretar her. Diakonene er (hvis det er diakoner som er ment) skviset inn mellom helbrede, styring og tungetale. Hva er det han forsøker å si egentlig? Jeg tror han forteller at alle gaver, tjenester, personer eller hva det måtte være, er viktige. Hvis han forsøker å beskrive et hierarki, må det i tilfelle bety at diakonene ikke skal være med i det hele tatt.
MISJONÆRSTYRTE MENIGHETER?
Apostel på gresk er visst det samme som misjonær på latin, hvis jeg ikke tar helt feil. Det er kanskje lettere å bruke ordet misjonær for å se meningsinnholdet.
Da blir oppstillingen slik, hvis man er hierarkitilhenger:
Misjonær
Profet
Lærer
Pastorer, prester, eldste er ikke nevnt her. Hvis man da ikke plasserer dette sammen med lærer, noe som ikke er urimelig.
Uansett: Hvis man virkelig mener at dette er et nytestamentlig hierarki, da er vel nesten samtlige norske kirkesamfunn ikke-bibelske, bortsett fra kanskje bare ett unntak.
Det vanlige i dag er at menigheten sender ut misjonærer. Men det skal altså være en misjonær som er sjef for menigheten? Eller?
Jeg tror begge deler er feil. Jeg tror teksten er en tidsakse. Først reiste noen misjonærer (apostler) rundt og motiverte til oppstart av menigheter. Deretter bidro omreisende profeter på sin måte. Og når menighetene så vokste frem, dukket det opp lokale lærere som bidro med sitt, men de reiste ikke rundt.
De misjonærene jeg kjenner har en helt annen holdning enn mange pastorer. Misjonærene ønsker fortest mulig å gjøre en ny menighet selvstendig. Pastorer derimot, vil gjerne ha flest mulig menigheter under seg selv.
Mitt inntrykk er at dagens misjonærer utfører aposteltjenesten ganske lik slik den var ment å være. De er rastløse og vil hele tiden videre. Alt stopper opp hvis de forsøker å bygge imperier under seg. Det har de ikke tid til. Men pastorer og prester er ganske langt unna tjenesten slik den var ment å være. De skulle egentlig bare være en av flere som inviterer til hussamling, det har jeg skrevet om i min artikkel om mikrobiskopene (http://byggemennesker.no/mikrobiskopene.html). Men det tok ikke mange generasjonene før pastorene syntes hussamlinger var for fislete greier.
Teksten viser en tidsakse i starten, og sier egentlig ikke annet enn at alle tjenester, personer, gaver osv i menigheten er viktig. Teksten definerer ikke styringsoppgaver til at noen står øverst i et hierarki og er toppleder med gjennomskjæringsrett.
Styringsoppgaver kan bety alt fra noen små sekretæroppgaver til å være vert når alle husmenighetene hadde fellessamling. Når samlingen blir veldig stor, er det greit at noen er ordstyrer og forøvrig kan skjære igjennom ved enkelte saker, for eksempel hvilke rom som skal benyttes. Men det betyr ikke at den som har styringsoppgaver er øverste sjef for alle husmenighetene.
Når det står lede/ledere osv andre steder i den nye oversettelsen, er det viktig å sjekke den greske originalteksten selv. Noen steder står det altså egentlig styringsoppgaver, andre steder står det egentlig veiledere. En veileder betyr ikke at man nødvendigvis skal være toppsjef for en foretakskirke. Ordet veileder gir ikke belegg for det.
BRUK FOR KRISTNE LEDERE
Selv om jeg tror denne teksten ikke gir belegg for hierarkiske toppledere i menigheter, må jeg skynde meg å si at det er bruk for kristne toppledere i kristne organisasjoner. Der kan det også være fint å sette visjoner foran verdier.
Hei, Aril. Takk for sist.
ARGUMENTASJON
På weben min viser jeg flere løsninger. For eksempel at man kan legge tyngdepunktet i organiske hussamlinger samtidig som disse har koblinger til et tradisjonelt menighetshierarki. Jeg skriver også at det er fint at tradisjonelle menigheter starter husgrupper.
Men det må være lov å argumentere for den løsningen man mener er aller best. Tross alt, når jeg argumenterer for tjenermenighet, så jeg skriver bare litt på en blogg, mens du driver en egen skole som argumenterer for ledermenighet.
STRUKTUR
Jeg har tidligere protestert når Are har satt opp struktur som en negativ verdi. Jeg synes det er fint med struktur. Men struktur behøver ikke nødvendigvis bety pyramidehierarki. Struktur kan bety at husmenigheten fordeler noen faste arbeidsoppgaver, gir et fast beløp til et godt formål, møter andre husmenigheter til faste datoer, inviterer lærere til å holde foredrag etter et en viss temastruktur osv.
LEDERE
Jeg er ikke allergisk mot ledere. Jeg gjør fremdeles nå og da frivillig innsats for en tradisjonell menighet og for en kristen organisasjon, og da er det selvsagt lederne som bestemmer. Jeg får ikke utslett eller blir kvalm når jeg gjør tjeneste sammen med ledere. Tvert i mot. Dette er hyggelige folk. Jeg bruker forøvrig ikke tid til å snakke om husmenighet med dem. Men på nettet forsøker jeg å vise frem to hovedtyper menigheter, og argumentere for den jeg mener er best.
I den menighetsmodellen jeg er tilhenger av, er det få ledere. Da mener jeg personer med gjennomskjæringsrett. Jeg åpner for ledere i små menighetsprosjekter, i storsamlinger og i kristne organisasjoner. Men i det grunnleggende fellesskapet, der man skal samtale, be, drøfte bibeltekster, gi håndsrekninger, ha nattverd osv, der tror jeg det er best uten sjefer.
ULIKE LEMMER
Jeg er enig i at alle har forskjellige gaver. I en liten gruppe faller dette naturlig på plass. I de hussamlingene jeg er med i, er det alltid en bestemt person som er ivrigere enn oss andre til å dele noe fra Bibelen. Og det er alltid en annen som er ivrigere enn oss andre til å få skrevet ned datoer for de neste samlingene.
I en lederstyrt menighet er det lederen som, etter beste evne etter å ha blitt kjent med ulike personers gaver, bestemmer hvem som skal sette opp datoer for de neste samlingene og hvem som skal ha rollen som prekenholder. Dette høres jo greit ut i utgangspunktet, men det kan samtidig hindre andre å slippe til. Det er jo ikke slik at selv om man har en gave så er man helt ensporet og firkantet. Det kan jo hende at noen andre i menigheten har et ord de vil dele. Ok, da må lederen skape en kultur og en scene hvor mange slipper til. Så må folk spørre lederen om lov til å si noe og så er han trafikk-konstabel. Hvorfor gjøre det så vanskelig? Hvorfor ikke la dette falle naturlig på plass?
Et slikt naturlig opplegg tror jeg er mulig kun i små grupper. Det er når man ønsker tyngdepunkt i store samlinger, at man må legge tyngdepunkt i ledelse.
ORGANISK
Jeg tror ikke at det er kun i husmenigheter man kan oppleve organisk liv. Men generelt tror jeg det ligger mer til rette for organisk liv i en modell der menighetene er små.
SLEIVSPARK?
Driver jeg sleivspark mot klassiske menigheter? Da må i tilfelle klassiske menigheter slutte å preke lederskap, for det er et sleivspark mot organiske menigheter.
FORSKJELLEN PÅ PAVE OG FORELDRE
Å sette likhetstegn mellom forholdet barn-foreldre og forholdet menighetsleder-menighetsmedlem synes jeg er skivebom. Foreldre kan beordre barna sine og si ”Nå tar du på deg lue!” Jeg tror ikke det er meningen at det skal være slike forhold i menigheter. Det er derfor Jesus sier at vi ikke skal kalle noen for far.
Men man kan likevel hente litt inspirasjon fra foreldrerollen. For eksempel kraften i å være et forbilde.
EGNE ERFARINGER?
Motivasjonen til å tenke nytt stammer nok fra mine egne erfaringer fra menighetslivet. Men å late som at dette dermed er et enkeltstående tilfelle det ikke er noe bry seg om, blir feil. Det begynner å bli ganske mange nå som setter søkelyset på de klassiske menighetsmodellene. Faktisk over hele verden.
DELE OPPLEVELSER
Da jeg var engasjert i klassisk stormenighet, hadde jeg ikke tid til noen. I dag har jeg tid til å snakke med folk. Gjerne religiøse samtaler som jeg har hatt flere av de siste tre ukene. Og fordi jeg nå selv ikke kan overlate alt til en pastor, må jeg selv sette meg inn i en del teologiske spørsmål som folk kommer med. Ved å gå fra stormenighet til husmenighet, har det allmenne prestedømme blitt utløst i meg.
Jeg tror Aril Svartdal er inne på noe vesentlig, når han skriver:
"Jeg syns også at mye av det som serveres i disse spaltene i mine ører høres ut som teoretiske hypoteser produsert i skuffelsens kjølvann og personlig frustrasjon over egne erfaringer fra store organiske menigheter som kanskje ikke har hatt optimale strukturer. Strukturer blir disfunksjonelle når de blir herrer og ikke tjenere. Strukturer er ikke livgivende, men de må gir rom for livets utfoldelse."
Jeg synes at en del av innleggene til både Sjur og Are bærer preg av dette. I tillegg forsterkes dette av innlegg hvor man får det bestemte inntrykk at det eneste som gjelder er husmenighet, og nærmest det eneste Gud velsigner.
Jeg har 10 års erfaring fra å leve i en husmenighet. En av de feilene vi gjorde var å uttrykke overfor medkristne, at "vi har sett det", "det er dette Gud gjør nå for tiden", "kom, og bli som oss." Mange av oss har måttet gå til våre brødre og søstre i andre sammenhenger enn den vi tilhørte, for å be om tilgivelse for vår eksklusivitet. Jeg ser den samme tendensen til dette i dagens husmenighetsbevegelse. Det gjør meg vondt, og det bekymrer meg.
Bedehuset - Undheim Kapell
Jeg vokste opp i en livskraftig og på mange måter særdeles organisk menighet - den besto av 150 svært forskjellige mennesker. Der var det misjonssambet, Indremisjonen, de uorganiserte - presten, den lutherske, var i prinsippet øverste leder. De hadde litt problemer med noen av oss som lot oss døpe, talte i tunger og inviterte Aril Edvardsen (1963)
Det var høyt under taket,alle kunne bestemme møter, enhver som ville lage et husmøte, kunne det. Vi inviterte en pinsepastor til å tale på vårt ungdomsmøte - etterpå fortsatte møtet hjemme hos en av lederne, far til en av vår tids store "apostler" og der jeg ble bedt for for å bli åndsdøpt.
Fra vitnemøtene - som det var mange av, husker jeg bl.a. Rakel på Slettene - hun var svært karismatisk og kom fra en fri forsamling - men ble gift på Undheim Hun kunne avlegge lange vitnesbyrd på 10-20- minutter om å være Abrahams Sønner og barn. Hun mente at mange som gikk på bedehuset ikke var guds barn/frelst - for de var ikke skikkelig gjenfødt. Og hun oppfordret de mer kirkelige som trøstet seg til dåpens nåde om å se evangeliet og bli født på nytt.
Det smertet nok mange at Rakel og flere ikke mente de var født på nytt. Min bestemor var solid luthersk tror jeg, men hun mente at mange ikke hadde sett evabgeliet og var blitt gjenfødt. Hun hadde en liste med navn - blant annet presten og lederen for koret. De var blant de "religiøse." Det var også flere av Misjonssambandspredikante o.a. som hadde de største tvil om de fleste sin frelsesstatus!
Men utfra denne menigheten har det kommet mange, mange prester, predikanter, misjonærer og predikanter - også mange frimenigheter og husmenigheter kan vi si er kommet ut fra dette herlig kaotiske miljøet.
Det var ingen som kontrollerte noen - og ingen hadde det som Sjur kaller gjennomskjæringsrett.
Og ut fra dette kom jeg - av mange regnet som det galeste av alle.
Ellers har jeg mange spørsmål til Are, Sjur og Aril. Aril har jeg hørt mye herlig om - men aldri truffet. Og han kjenner trolig mange av mine venner som kom fra denne kaotiske menigheten - men ingen var henfalne til alkohol som i Korint. Jeg har fått visse prloblemer senere - og kan ikke skylde på "kapellet". :-)Vi snakkes.
Hilsen broder Tore
Tidligere pastor og menighetsgründer
La meg tilføye..
som 19 årig kom jeg til Gyland som lærer - fikk stillingen fordi jeg skrev jeg hadde erfaring med barn som "søndagskolelærer" - jeg hadde vel assistrt 5-10 ganger. Det var ikke poenger.
Og i Gyland og Flekkefjord var det svært mye likt det jeg beskrev fra mitt miljø på Undheim.
Grensen gikk med denne forbannede alkoholen.
Og la meg også si,
at den formelle lederen, presten, så vi bare en gang i måneden, de få av oss som gikk på gudstjenster, vil holdt til ukemøtene og reiste på tur om søndagene. Presten var det veldig få som snakket med - bare mindretallet av de såkalt "kirkelige"
Jeg synes det er veldig interessante tanker du kommer med Are. Her er min oppfatning av Guds perspektiv på saken:
All den tid det står lite eller ingenting om menighetsstruktur (noen få linjer her og der om datidens "hippie-bevegelse", overhode ingen undervisning om temaet) i NT, tror jeg Vårherre tar rennafart og driter i hele greia.
Han er opptatt av menneskene, ikke systemene.
Med vennlig hilsen Elgkjøtt, som er smertelig klar over at dette innleget er på et ekstremt lavt teologisk nivå :)
Aril,
Det er fint at du utfordrer oss!
Jeg kjenner til tre menighetstyper (det finnes sikkert flere): Husmenighet, foretakskirke og vennesamfunn knyttet til bedehus.
Husk at husmenighet er ikke en krympet foretakskirke. Vi har skrellet av foretaket, og sitter igjen med fellesskapet, med 5-30 deltagere.
Når det gjelder mindre grupper, så tilsier mye erfaring at tradisjonelt lederskap hemmer gruppen. Det er også årsaken til at mange gruppe-initiativ i tradisjonelle menigheter løper ut i sanden. Tradisjonell lederskapstenkning dreper dynamikken i gruppa.
Men vi snakker ikke bare om fravær av lederskap, vi snakker om tjenerskap og gjensidig underordning. Og så tror vi på Bibelens undervisning om menigheten, inklusive tjenestegaver.
Du lurer på hvor de nådegavebaserte funksjonene finner sin plass i husmenighetene? De finner sin plass først og fremst når menigheten er samlet til fellesskap. Da betjener vi hverandre med de gaver Herren gir.
Nei, Aril, jeg tror ikke at husmenigheter i seg selv er nøkkelen, det er de bibelske verdiene som er nøkkelen. Husmenigheter kan bygge på de samme verdier som foretakskirker, og da kan resultatet ofte bli enda verre, fordi innsyn og tilsyn ofte er fraværende. Det finnes mengder av dårlige erfaringer med husmenigheter, akkurat som det går rundt mange tusen mennesker i Norge med dårlige erfaringer fra tradisjonelle menigheter. Verdier er nøkkelen.
Og: Såvidt jeg kan se har Gud brukt foretakskirker til stor velsignelse i mange hundre år, og vil fortsatt gjøre det. Gud har brukt høymessen i de lutherske kirkene, selv om deltagelsen nå er katastrofal lav. Våre pinsemenigheter hadde mange av vennesamfunnets verdier og var anti-elitære i flere tiår. Men vi har hatt en verdiforskyvning mot foretakskirken, uten at det har vært gjenstand for debatt.
Men europeiske kirkeanalytikere snakker om at kristendommen i vår del av verden er i ferd med å dø ut. Jeg tror, og stadig flere med meg, at årsaken er å finne i de kirkelige strukturene og de verdiene de reflekterer. Verdier som strider imot sentrale verdier i evangeliet.
Når det gjelder din sammenligning mellom menighetsfellesskapet og familielivet synes jeg Sjur har tatt for seg det på en god måte. Tenker du at lederskapet i en menighet kan sammenlignes med foreldre og medlemmene med barn?
Du skriver:
"Jeg syns også at mye av det som serveres i disse spaltene i mine ører høres ut som teoretiske hypoteser produsert i skuffelsens kjølvann og personlig frustrasjon over egne erfaringer fra store organiske menigheter som kanskje ikke har hatt optimale strukturer."
Jeg vet at det er lett å tenke som du gjør. Men min tid i Filadelfia (Oslo) var personlig en stor opptur på alle måter. Fantastiske kolleger. Jeg ble sett og bekreftet på en måte som jeg aldri tidligere har opplevd. Jeg har med meg de aller beste minner, noe jeg gjentagne ganger har gitt uttrykk for.
Mine refleksjoner omkring menighet har ingenting med personlige frustrasjoner å gjøre. Det som slo meg i Filadelfia, og som gjelder like mye andre menigheter, er fraværet av dynamikk. Jeg gir hierarkiet og resten av verdisettet knyttet til foretakskirken, som du ser øverst i høyrespalten i bloggen, skylden.
I min ungdom var jeg preget av Jesus-vekkelsen. Jeg har bevart idealene og drømmene fra den tiden. Den amerikanske husmenighetsbevegelsen har sitt utspring i Jesusvekkelsen. Mange av oss som deler drømmen om husmenigheter i Norge, var berørt av Jesusvekkelsen.
Så, Aril, dette har ingenting med personlige frustrasjoner å gjøre. Men det har med erfaringer fra 40 års engasjement i foretakskirker å gjøre.
Du etterlyser erfaringer. Denne linken inneholder poster som forteller om livet i vår husmenighet.
Menigheten består idag av 6 personer som samles hver uke, inklusive Oddbjørg og meg. 4 av oss er rusmisbrukere i 35-45-åra. Vi startet for halvannet år siden. Den gang hadde ingen av rusmisbrukerne fast bopæl. Idag har 3 av dem det. Den fjerde kom med for noen uker siden. Til tross for at mange er rusmisbrukere, så har vi en stor regularitet i samlingene.
Men husmenigheten vår har fortsatt en lang vei å gå.
Elgkjøtt (hehe, morsomt nickname),
Jeg synes din refleksjon er helt OK. Jeg er enig i at Bibelen snakker lite om strukturer. De første menighetene hadde ikke særlig struktur. Men mye Ånd. Og mange sterke nådegaver og tjenestegaver.
Men det betyr ikke at det er likegyldig med strukturer. Bibelen inneholder verdier som gir sterke føringer på hva slags strukturer som er gangbare. Det har vi skrevet noen meter om her på bloggen nå.
Tore Lende,
Din beskrivelse av det frodige bedehusmiljøet Undheim kapell, var herlig. Jeg kan virkelig forestille meg atmosfæren, den var frodig og fruktbar.
Et godt forbilde for et husmenighetsnettverk.
Elgkjøtt, det er nok mye sant i det du sier. Men hvis det fins tradisjoner som gjør menighetslivet vanskelig, da bør vi vel drøfte dem, og eventuelt fjerne eller forandre dem?
La oss si at det finnes en menighet inne i skogen i Finland der tradisjonen er at man skal ha bind for øynene hver gang man møtes. Ville du ikke da gitt et råd til menigheten og sagt at den tradisjonen ikke er superduper for et varmt og utviklende menighetsliv?
Dette var bare et eksempel for å vise prinsippet, ikke for å si at tradisjonelle menigheter er slik.
Hvilke tradisjoner som bør drøftes og endres er en egen debatt. Men at det drøftes, tror jeg er bra.
Legg inn en kommentar