Gutta
Foto: Are Karlsen
|
Sjur (ved rattet) og jeg fikk mulighet til å bli kjent med Bent på veien fra Oslo til Gjøvik. |
I går var jeg med på et lite under. En milepæl.
Å møte mennesker som bærer på de samme drømmene som en selv og som til og med har tatt de samme valgene, det gir en kick.
Det er bloggen som har vært verktøyet. Den har gitt mulighet for kommunikasjon og fellesskap. Men det er ingenting som kan erstatte det å komme sammen (ecclesia - menighet).
Denne gangen var det Anny, Turid, Bent, Sjur og meg som kom sammen på Gjøvik, hjemme hos Anny. Anny har en fin villa i Gjøvik sentrum med herlig utsikt over Mjøsa.
Det var viktig for oss alle å komme sammen akkurat nå. Det kom noen små hindringer underveis, og det var på nippet til at det ble utsatt.
- Om ikke dere hadde kommet, så hadde Turid og jeg likevel hatt samling, sa Anny. For samling skulle det være. Turid og Anny er åpne, ærlige og djerve, noe leserne av bloggens kommentarer har kunnet konstatere. Og har lang fartstid i menighet. Og har sine røtter i Jesus-vekkelsen, akkurat som jeg. Det er noe rart med gamle Jesusvekkelse-folk.
Mange spør: - Hvor ble det av Jesusvekkelsen? Feil spørsmål. Den vekkelsen er ikke over enda. Det Gud ville si i Jesusvekkelsen har Han fortsatt på hjertet.
Anny og Turid har startet sin egen husmenighet. De kommer jevnlig sammen til Herrens måltid og fellesskap. Og ber. Og fører bønnebok. Og krysser av for bønnesvar.
- Vi har mange bønnesvar, sa Turid.
Likeså var det svært hyggelig å se ansiktet til filosofen og matematikeren Bent og bli bedre kjent med han. Sjur og jeg er gamle parhester og har møttes mange ganger.
Vi fortalte våre historier. Vi oppmuntret hverandre. Vi delte drømmer. Vi ba sammen. Vi spiste Herrens måltid sammen. Også en deillig kylling og etterhvert en utrolig fluffy kringle.
Så returnerte gutta til Oslo ut på natten. Jeg hadde gleden av å overnatte hos Sjur og spise frokost dagen etter med Ragnhild, Sjur og guttene.
Gud er god.
Technorati Tags: husmenighet, milepæl
Innlegg
12 kommentarer:
Lørdag morgen,
jeg skulle vært med, men det ble umulig. Har hatt møter i Storting og departement og har forsøkt å tale de fattige og undertryktes sak. De blir fremdeles undertrykt, og deres stemme høres ikke. Og jeg er dypt fortvilet i dag. Hvor vanskelig det er å få frem urettferdigheten og bli hørt. Velfødde statsbyråkrater og profesjonelle politikere som har levd sine trygge liv og neppe tatt store økonomiske risiko. Var en stor del Jon Schau som har opplevd enorme statsovergrep. Han hadde fått nesten 1000 historier fra andre som hadde opplevd lignende ting. Det hele er grotesk. Jeg følte jeg i departementet opplevde et nytt overgrep - hvordan disses situasjon ble bortforklart og bagatellisert - som uheldige unntak - de fleste har det jo så godt - og at dette skjedde fordi lovens håndhevere ikke forsto loven. Lovgiveren skylder på dommeren, og dommeren skylder på lovgiveren.
Jeg roper i dag tidlig i smerte om rettferdighet....
Og jeg håper Guds rettferdighets lys vil skinne gjennom menigheten.
Tore, takk for at du gjør denne enormt viktige innsatsen. At du selv er slått ned, gjør innsatsen enda mer imponerende.
Skulle ønske du i det minste fikk et friminutt oppi alt dette.
Sjur
Kjære Tore!
Jeg håper vi snart får se sannheten i det som den senere tid er lovet: "Tapernes og de undertryktes sak, vil bli hørt".
I menighetssammenheng, er det jo kommet budskap om at de " tre første radene vil bli slengt bakover" og menighetens medlemmer vil begynne å leve.
Slik tror jeg det vil bli blandt verdens mennesker " på bakerste benk" også.
Uten sammenligning forøvrig, så har vi opplevd noe av dette du snakker om her hos oss i Sandlivegen 6 på Gjøvik også.Min mann har gjennom mange år,gått i utallige sykehuskøer.De er sååå lange, og missforståelsene og papirhaugene er så store og vanskelige, at det er ikke for " vanlige folk" og komme seg gjennom uten et forferdelig slit og en ganske så slunken lommebok.
Vi ble en gang , for noen år siden ,forespeilet at vi skulle få en liten økonomisk støtte. Den var så liten at få ville giddet å bry seg, men i enkelte sammenhenger er lite, mye. Vi holdt på i trekvart år, før det havnet i departementet og vi til slutt fikk det endelige "NEI".
Dette er ikke lett, og de som ikke har prøvd det, vil aldri forstå. Dette går det ikke an å " lese seg til". Dette må en oppleve.
Jeg har et håp og et ønske, om at du kan få våre styresmakter til å forstå, men også at vi kan begynne å fungere som kristne.
Redd det kan virke som jeg " ber for sjuke Jakob", men det er ikke det jeg gjør. Det er flusst av mennesker i de sammenhenger jeg har vært, som har trengt sårt til de pengene som ofte har gått til de som allerede hadde nok.
Har dette vært en større synd, enn den de har begått som ikke bestandig har turt å gi hverken tiende eller gaver? Fordi " troen har vært for liten"? Ikke vet jeg.
Enig med deg i det du skrev en gang før, at de styrende må ta ansvaret for offentlige feil, men det utelukker ikke det andre. Tror jeg.
Lykke til, Tore!
Vi var flere som brukte ordet milepæl om samlingen på Gjøvik. Hvorfor det? Vi var jo bare fem personer som møttes og samtalte. Lagde vi visjoner? Nei. Lagde vi en stiftelse? Nei. Skal vi møtes på nytt? Antagelig, men jeg vet ikke når og hvor. Hvorfor er en hyggelig middag en milepæl?
Fordi samlingen var enda et skritt på veien vekk fra tradisjonene som binder menighetslivet. Både personlig for hver av oss, og fordi det vises frem på bloggen slik at andre kan se at det går an.
På den ene siden var samlingen ikke husmenighet, men en nettverkssamling. På den annen side fungerte samlingen som en husmenighet denne kvelden. Dette skal jeg skrive mer om en annen gang.
Takk til Anny som møtte meg med en omfavnelse langt nede i gata.
Takk til Turid som med en setning lærte meg noe nytt om nattverden.
Takk til Bent som setter ting i perspektiv.
Takk til Are som med sin blogg gjorde det mulig for meg å treffe nye mennesker som inspirerte meg.
Det var forøvrig spennende å se at slik dere fremstår på bloggen, ikke er et fullstendig bilde. Skriftlig og muntlig er to forskjellige ting.
Jeg gleder meg over det virtuelle samfunnet jeg har med dere. Jeg synes refleksjonene, motsetningene, tvilen etc..troen, gleden er stor verdi. Det er ikke en guru som har sannheten og forteller alle oss andre "veien vi skal gå"
Det er blitt søndag ettermiddag, jeg kom hjem fra hytta mi på fjellet, satte bagasjen fra meg, tok opp PC,n og rett innpå dialogen med venner, på bloggen her. (Altså uten ett minutt å vente med bloggen hver gang jeg kommer inn døra hjemme....hvorfor?..)
Å, det er mange svar på dette 'hvorfor' i den parantesen, tror jeg, spennede svar, en oppfylleslse av mange ting, ja, det kan skrives bøker, tror jeg om dette som skjer her!!
Takk for fine hilsener fra 'milepælen' i Gjøvik, og takk at dere kom hjem til meg, jeg har hatt atmosfæren i huset hele tiden etterpå: Guds folk var her den kvelden og med noe, slik jeg ser det, noe som Gud selv har på hjertet sitt.
Jeg kan ikke utrope meg til å vite hva Han har på hjertet hva denne 'milepælen' angår, men jeg kan si noe om mitt hjerte, og slik jeg kjenner responsen i min ånd: Det er noe godt og bra her, og det er en respons i meg overfor Guds Rike her som er god og givende og spennende utfordrende.
Jeg har jo i mange år ventet på 'noe' og opplever at HER har jeg funnet dette 'noe': Sterkt?
Vi savnet deg Tore! Hils Anny
PS
Når blir neste samling?
Hvem tar initiativ?
Mer fra møtet i Gjøvik:
Bent var inne på noe i møtet som jeg ikke har klart å legge fra meg etterpå, det med sønderbrytelsen.
Bent snakket om Wisløff som skrev noe om dette, og vi snakket om hvordan Gud må (jeg setter mine egne ord på dette vanskelige tema): Skrelle av oss kjødet for å skinne for Gud, for verden, og ikke minst, skinne for seg selv, faktisk!
Men! Dette koster!!
Husk diamanten, de vakreste er de som har ligget i sterkt og glohett press langt inne i jorda...
Men etterpå, da diamanten taes ut av dette presset, da først ser man hvor vakkert!
Og dette er også det tøffe når vi mennesker er i en "slik prosess", en opplever ikke NOE godt i det, bare grusomt, men GUD ER GUD! Mens det står på som verst, så synes det ikke som at Gud er der!
Jeg kan bevitne, kanskje med min enkle historie, om at en dag, da blir det noe ut av dette vonde, ut av dette ubesvarte, ut av dette da en kjenner at en var HELT ALENE!
Er det etter denne prosessen at man blir LYS og SALT i verden?
Jfr: Diamanten som lyser...
Da tror jeg de utstøtte kommer, de som ikke har fått til livet sitt, de som har gitt opp..
Det blir HÅPET som lyser!
Min tro på "kjekkas-kristendommen" har fått vanskelige kår etter et møte med Ordet; 2.Kor 4 punkterer bruttalt denne oppblåste ballongen. Vi kan lese:
7 Men vi har denne skatten i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss.
8 Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse.
9 Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt.
Velkommen til samfunnet med Ham!
Kanskje vi kristne etterhvert begynner å nærme oss ei platform å stå på ? Ei som er slik at de ufrelste ikke lenger trenger holde seg borte fra oss fordi de " ikke når opp", som enkelte kaller det.
Tror det er utrolig viktig at vi lar Gud få gjøre oss litt mer tilgjengelige for folk flest. Men da må " flinkheta og vellykketheta" bort.
Samtidig må vi huske noe en kjær venn , og en meget vis og prøvet mann sier:" Vi må ikke rive maska av hverandre. Vi må la hver enkelt få ta den av selv!" Ellers er det et overgrep( min kommentar).
Det er mange nok av oss som gjennom et langt liv, har prøvd å få andre til å ta av seg maska for oss. Det har vi ingen som helst myndighet eller lov til å gjøre!!!
Men skal vi ta den av frivillig, må vi ha et trygt og gjennomsiktig forhold, der respekt står veeeldig høyt.
Og er det noe som får folk til å være ærlige og slippe ned skuldra, så er det å bli møtt med respekt, ærlighet og Å BLI SETT!!
Turid,
Du gir et lite innblikk i kampen du og din mann har stått i. Takk!
Jeg er enig med deg: Det kristne fellesskapet må ikke være de vellykkede og begavedes arena. Slik blir det desverre lett når man samles om en scene.
Jeg har merket meg at du flere ganger har snakket om betydningern av verdien respekt. Det er en viktig verdi!
Joda, Are! Jeg er litt opphengt på dette med respekt.Du sa ikke opphengt, det var det jeg som sa. Sitter nok igjen et veldig godt minne rundt dette med respekt. Fortalte på Bloggen her en gang tidligere, at det første og hittil eneste mennesket( bortsett fra Ulf, så langt ting har dukket opp etter et langt liv), som vet alt om meg, ikke bare sa at han respekterte meg- han viste at han gjorde det.
Også vet jeg at der respekt blir levd ut , der har alle former for overgrep tapt. Ingen kan først ha respekt og så forgripe seg, hverken fysisk, psykisk, åndelig eller seksuelt. Enten dør det ene eller det andre.
Og etter respekt kommer jo både tillitt, vekst, ærlighet og alt det andre ruslende baketter.
Det er gått noen dager siden vi hadde "milepel-samlinga" her i Gjøvik. Og enda mer har den, for meg, fine opplevelsen fått synke. Og ord og begreper blir fundert på.
Bl.a. vi i Gjøvik har "startet husmenighet.." skrev Are.
Enig, i den betydning at vi er sammen, vi ber og vi skriver bønnebok, men vi er ikke der enda at vi kaller oss husmenighet. Både synes jeg det er en samling med famlende lille oss, og ikke liker jeg selve ordet 'husmenighet'!!
Det er spennende å se hva Jesus skal fortsette å gjøre ut av dette..lille bønnefellesskapet i Gjøvik!
Jeg er jo helt enig i masse av det jeg leser her på bloggen, ja, det har velsignet meg mye!!!..dette det snakkes om når det gjelder 'husmenigheten' og hvordan det fungerer.
Mulig det er noe med meg personlig, at jeg enda er der at jeg rister løs fra 'noe' jeg har vært i når det gjelder menighet. Ikke alt av det, selvfølgelig, jeg har ofte blitt velsignet i menigheten. Men..
punkt 1:
undringen (og ofte reaksjonene) i meg har gått på det enormt sterke hierarkiet med en Leder på toppen, innsatt av Gud, og hvis posisjon, ledelse ikke må røres ved eller stilles spørsmål til.
punkt to:
jeg hadde en frustrasjon over ikke å ta del i noen tjeneste for Jesus, fordi Han anerkjenner mine gaver.
Jeg snakker nå ikke om at jeg ikke kunne vitne, be, vaske gulv, stå i døra, men det å bli anerkjent utfra min tjeneste og det jeg hadde på mitt hjerte, og ikke bare støtte opp om ledernes visjon og tjeneste
Men da så jeg at dette var MITT EGET ansvar, både at jeg var misfornøyd og det å gjøre noe med det.
punkt 3
Og derfor har en venninne og jeg bønnemøter der vi ber: "Jesus, led oss". Vi ønsker å erfare at Jesus SER oss for den vi ER, ser oss med våre kall og visjoner. Og det å slippe å spørre ledere om å få lov å gjøre det en har på hjertet. Men heller å kunne bli anerkjent, at det det en har på hjertet kanskje har livets rett.
(NB, jeg har ingen anklage til det menigheten gjør, for det de står for er det de tror på, og det må de få lov til, bare at dette passer ikke meg!)
punkt 4
..og nå synes vi å erfare nettopp det at vi er så fornøyde, så glade og så tilfredse! Ja, såpass glade og fornøyde at vi er redd det er noe "galt" med oss, he he! Er det lov å være så fornøyd og glad og tilfreds når en ikke står i noen menighet? tenker vi. For det er jo "i menigheten man har beskyttelse", har vi hørt, derfor turde vi lenge ikke å gå ut av menigheten.
punkt 5:
Ja, jeg tør nesten ikke si dette i denne husmenighets-blogg-sammenheng, men nå kommer det:
Jeg orker ikke tanken på å samle masse folk av alle slag hjemme hos meg. Når jeg leste om Sjur og påske med full hytte, så tenkte jeg, huff så grusomt å ha så mange mennesker rundt seg!! (Men tydelig dette er topp for Sjur, selvfølgelig!!)
(Joda, også sikkert noe private greier hos meg, som går bort etter hvert, men godt å være ærlig og si som det er!!!)
Ja, det å sette ærlig navn på mye jeg har fundert over i noen år, ja, det har vært en enorm stor velsignelse for meg her på bloggen. Det en sier høyt, ord er/blir en virkelighet, og jeg har lengtet etter en annen virkelighet menighetsmessig..
Og vi ser at dette ikke går på personer, det er viktig å si!!
For de personene som jeg har møtt i menighetene er meget flotte mennekser, og vi er venner!
Nettopp også derfor var det vanskelig å gå ut. Men jeg fulgte hjertet mitt og er nå altså fornøyd.
Legg inn en kommentar