Tøff kritikk?

Selvportrett
Foto: Are Karlsen

Jeg vil gjerne velsigne alle kristne som tilhører og arbeider i foretakskirker og beklager at jeg sårer følelsene til de som har sin identitet og troshistorie sterkt knyttet til disse.

Reaksjonene på det jeg skriver på bloggen om tradisjonelle menigheter har følgende ytterpunkter: 1. Noen oppfatter meg som fordømmende og selvopphøyende. 2. Andre synes dette er herlig befriende.

De som reagerer mest negativt er menighetsledere i tradisjonelle menigheter. De som reagerer mest positivt er de som allerede har forlatt tradisjonelle menigheter.

Min kritikk av tradisjonelle menigheter eller foretakskirker som jeg også bruker å kalle dem, er bygget på verdier. Jeg mener Bibelen inneholder et forpliktende verdigrunnlag for kristne fellesskap. Foretakskirker, derimot, bygger på verdslige, ikke-bibelske verdier, jamfør ikke-verdiene i listen øverst til høyre på bloggen.

Mener jeg at alle som leder foretakskirker av den grunn har dårlige motiver? Nei, ikke nødvendigvis. Men verdigrunnlaget i foretakskirker er feil når de blant annet bygger på makt, lederskap og hierarki. De fleste foretakskirker modererer disse verdiene ved hjelp av en viss form for demokrati. I de menighetene hvor man ikke har demokratiske verdier i tillegg, kommer makt, lederskap og hierarki fram i all sin grellhet, som for eksempel hos Levende Ord i Bergen og Guds Lam Menighet i Oslo.

Jeg vil gjerne velsigne alle kristne som tilhører og arbeider i foretakskirker. Men jeg kan ikke velsigne hierarkiene og de øvrige ikke-bibelske verdiene som råder i disse kirkene.

Jeg beklager at jeg sårer følelsene til de som har sin identitet og troshistorie sterkt knyttet til tradisjonelle menigheter. Men min konklusjon etter å ha arbeidet 40 år i tradisjonelle menigheter, er at de binder mennesker og reduserer den frihet i Kristus vi er kalt til. Dette fører blant annet til den stagnasjon menighetene idag opplever. Foretakskirkene må ta ansvaret for at bare 25 % av alle som bekjenner seg som personlige kristne tilhører et kristent fellesskap.

Vil alt automatisk bli bra bare vi praktiserer husmenighet? Nei, det er verdigrunnlaget som er avgjørende. Husmenigheter kan også bygge på feil verdier.

Jeg tror vi i framtiden kommer til å se et tøft oppgjør med verdslige verdier i våre menigheter. Vi vil se en gjenreisning av det almenne prestedømmet med enkle former for fellesskap. Det kommer til å vokse fram husmenigheter i Norge, slik det har skjedd i Kina, India, Midt-Østen og USA.

Technorati Tags: husmenighet, verdier

Tøff kritikk?

Dagens foto: Verden forgår og dens prakt

Verden forgår og dens prakt
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Verden forgår og dens prakt

Jeg ante ikke at det var så stor forskjell på kylling og høne ...

Stekt høne
Foto: Are Karlsen

Stekt høne er ikke riktig det samme som stekt kylling.

... før jeg idag serverte stekt høne, etter oppskriften fransk kylling.

Det var kona som ante høne i mosen da hun skulle skjære i den. - Sto det høne eller kylling på pakken? spurte hun.

Jeg prøvde med tenner og hender å rive hønekjøttet fra hverandre, men måtte gi opp til slutt. Den går i en frikassé-gryte til uka.

Jeg ante ikke at det var så stor forskjell på kylling og høne ...

Om å danne menighet

Kirke
Foto: Are Karlsen

En hierarkisk foretakskirke uten dynamikk?

Jeg skal ikke late som om jeg er noen autoritet innen feltet ecclessiologi - læren om menigheten. Jeg er avhengig av å støtte meg på andre autoriteter.

En av de jeg støtter meg til er professor ved Fuller Theological Seminary, Robert Banks og hans bok Pauls idea of community. Banks hevder at det greske ordet for menighet, ecclessia, kort og godt betyr samling, gathering. Under posten Sorry, Barratt, - dette funker ikke har det foregått en interessant debatt om menighet, menighetsplantning, menighetens karakter, etc.

Ifølge Banks brukes ecclessia på to måter (muligens tre, dersom man regner den universale menighet som er samlet i himlen for Lammets trone): For det første om samlingene (ecclessia) i hjemmene, og for det andre om alle kristne på ett sted.

På sett og vis kan man ikke plante menighet der hvor det allerede finnes kristne som samles (enig med Tore Lende). Når en kristen kommer til et sted hvor det allerede er kristne samlinger, vil det naturlige være at man kobler seg på det eksisterende fellesskapet. Men dersom verdigrunnlaget ikke stemmer, må man etter min mening føle seg fri til å etablere nye fellesskap:

For for det første, når I kommer sammen i menighets-samling, hører jeg at det er splid iblandt eder, og for en del tror jeg det; for det må være partier iblandt eder, forat de ekte kan bli åpenbare iblandt eder. (1 Korinterbrev 11 vers 18-19, 1930-oversettelsen).

At kristne under uenighet om verdier eller strategier velger å gå hver sin vei er langt bedre enn å føre maktkamper. "Går du til høyre, går jeg til venstre, går du til venstre går jeg til høyre", sa Abraham da hans "underordnede" slektning Lot førte en maktkamp mot ham.

Når hierarkiet er fjernet fra våre verdier, vil det påvirke vår måte å se på menigheten og menighetsdannelser på. Hierarkiske menigheter vil se på andre menigheter som konkurrenter. Det er like lite naturlig for en foretakskirke å plante en menighet i nabolaget som det er for en bedrift å etablere en ny, konkurrerende bedrift i samme bransje. Det er derfor foretakskirker kun unntaksvis og motvillig planter nye menigheter.

Hierarkiske menigheter har liten dynamikk på mange viktige områder. Det gjelder også de såkalte karismatiske.

I ikke-hierarkiske husmenigheter er mange av mekanismene som hindrer celledelingen og menighetsplantingen fjernet. Den normale grunnen til å etablere en husmenighet vil være av praktiske årsaker: Det er ikke lenger plass til alle.

Technorati Tags: husmenighet

Om å danne menighet

Hvordan ser bloggen min ut?

Slik skal bloggen min se ut, med en venstrespalte med postene og en høyrespalte med linker, etc. Dersom den ikke ser ut slik hos deg, gi meg en kommentar med opplysning om hva slags nettleser du bruker. Takk!

Bloggen min har to hovedbestand- deler: Venstrespalten med postene, og høyrespalten med diverse linker og permanent. Jeg hører fra en av leserne at høyrespalten plasserer seg nederst på siden. Dette tror jeg er avhengig av hvilken type browser eller nettleser man bruker. Fordi jeg har hatt samme problem når jeg har brukt Microsofts Internett Explorer, men ikke med andre nettlesere.

Er det flere som har slike problemer, altså at høyrespalten kommer nederst under postene? I så fall hvilken nettleser bruker du? Er det noen av leserne som bruker Firefox? Har du samme problem?

Fint om dere kan gi meg tilbakemelding på dette!

Technorati Tags: blogg, Firefox

Hvordan ser bloggen min ut?

Husmenighet på Wikipedia

Wikepedia er et høyt ansett leksiskon på internett hvor det er brukerne som gjør artiklene.

Wikipedia er et internett-leksikon som lages på dugnad. Det finnes på mange språk, også norsk. Wikipedia har fått en nokså høy status, fordi artikkelforfatterne ofte er svært kvalifiserte. Jeg tillot meg å starte på en artikkel om husmenighet. Den har ennå ikke oppnådd godkjent status som Wikipedia-artikkel. Flere andre, som Sjur Jansen, har vært innom og bidratt til artikkelen. Når sant skal sies, så har jeg ikke lagt mye arbeid i mitt bidrag.

Men kanskje det er andre som ønsker å bidra. Wikipedia er en del av Web 2.0, hvor internett istedet for å bestå av statiske websider, tilbyr systemer og strukturer som brukerne selv fyller med innhold, enten det er snakk om blogging, fotoalbum, kalendere eller leksikon.

Du har hermed mulighet til å bli medforfatter i en leksikonartikkel om husmenighet.

Technorati Tags: husmenighet, web 2.0, wikipedia

Husmenighet på Wikipedia

Maktfullkommenhet (Oppdatert) (Oppdatert)

Pastor Colin Urquhart
Foto: The Revival Channel

Pastor Colin Urquhart overtok roret i søndagens gudstjeneste i Levende Ord uten at menighet eller ansatte var forberedt. I lydfilen nedenfor kan du høre hvordan han starter med å be de ansatte reise seg i gudstjenesten.

Det var to meedieoppslag som skapte sorg igår: NRKs Brennpunkt om Guds Lam Menighet i Oslo og Vårt Lands oppslag om stridighetene i Levende Ord.

Etter Brennpunkt satte NRK opp en plakat med telefonnumer som folk kunne ringe som opplevde seg utsatt for maktovergrep i kristne miljøer. Det ség innover meg at det antageligvis er mange i Norge som er rammet og som har behov for å snakke ut. Det var faktisk vemodig å se denne plakaten. Som regel går det andre veien: Telefonnummer man kan ringe dersom man er interessert i å få sin sak med Gud i orden og slutte seg til et fellesskap. Nå gjaldt det altså kristne som kan ha behov for å komme ut av usunne miljøer.

Som et tydelig apropos til Brennpunkt fikk jeg en lydfil fra formiddagsgudstjenesten i Levende Ord sist søndag. Det som skjedde i den gudstjenesten var at Colin Urquhart presenterte seg selv som menighetens nye pastor etter avtale med Enevald Flåten, uten at menighetens ansatte eller medlemmer på noen måte var forberedt. I lydfilen som du kan spille av nedenfor, gjør det spesielt inntrykk hvordan Urquhart ber de ansatte i menigheten å reise seg under gudstjenesten, og forteller dem i meget klare ordelag at de ikke er ansatt for å tjene Gud, men for å tjene sin leder.

Jeg har forståelse for at ansatte skal være lojal mot sin leder, men sammenblandingen som gjøres her av gudstjeneste og offentlig oppstramming av ansatte fra prekestolen, oppfattes av meg som et gedigent maktovergrep som må være det dårligst tenkelige utgangspunkt for en ny pastor. Både tonen og ordvalget fra Colin Urquharts side vitner om en maktfullkommenhet som jeg ikke trodde var mulig i Norge i 2006. Trosbevegelsen har øvd innflytelse på utviklingen i mange norske menigheter og ikke få pastorer har hentet impulser til sitt eget lederskap derfra. Dersom de holdninger som Colin Urquhart legger for dagen også har fulgt med på lasset, er det mer forståelig at tilstander som de i Guds Lam menighet kan få utvikle seg.

(Spill av deler av Colin Urquharts tale ved å klikke på den blå pilen).

Colin Urquhart i Levende Ord søndag 23. april 2006

Oppdatering: Colin Urquhart kommer i denne lydfilen med et dementi:

Dementi fra Colin Urquhart

Dersom du er interessert i kruttsterke kommentarer om situasjonen i Levende Ord og andre forhold i norske menigheter, vil nettstedet villfarelseimenigheten.no kunne være av interesse.

Oppdatering: Tro det eller ei, men det første lydklippet skriver seg ikke fra sist søndag i Levende Ord. Det skriver seg ikke fra dette året, engang, det er fire år gammelt, fra 2002. En artikkel i Bergens Tidende kan i så henseende være oppklarende.

Det betyr at Colin Urquhart ikke sier dette som en tiltredelseserklæring i en fra før vanskelig situasjon. Men det betyr også at Levende Ord er en menighet hvor det er mulig å komme med slike ytringer uten at det skaper skandale. Og at en mann med slike meninger og holdninger blir ansett å være en egnet toppleder.

På den annen side er det kanskje rimelig å spekulere i om hvorvidt det nettopp er denne type foreteelser som ligger bak dagens krisesituasjon i menigheten. I denne saken finnes det åpenbart fortsatt mye bensin som venter på å bli kastet på bålet.

Technorati Tags: Levende Ord, makt

Maktfullkommenhet (Oppdatert) (Oppdatert)

Glede

Solnedgang fra annen etasje
Foto: Are Karlsen

Vi bor midt i Sandefjord sentrum, men kan nyte både landlig ro og vakre solnedganger - som denne i kveld.

Jeg har i de siste dagene gått og følt på - kan man kalle det en profetisk glede? Det gjelder vår husmenighet som for en stor del består av narkomane. Selv om vårt fellesskap i husmenigheten ikke er gjort avhengig av i hvilken grad disse blir rusfri, så er selvfølgelig det et viktig tema for oss alle. Rusproblematikk er så innfløkt, både bakgrunnen for et rusmisbruk og de bindinger som skapes over mange år, at det å presentere enkle løsninger og sterke formaninger viser seg sjelden å føre fram.

Jeg vet at løsningen er enkel: Når omvendelsen er avgjort, eller når motivasjonen er kompromissløs, eller når overgivelsen til Kristus er total, så blir man fri. Det er ofte lett å se det i ettertid i et menneskes liv. Men de aller fleste har en lang vei dit - det kan ta år.

Må man gå den veien alene? Kan det kristne fellesskapet spille en rolle underveis? Kan det kristne fellesskapet gjøre veien kortere? Kan det gjøre lengselen og dermed motivasjonen til å bli fri, større? Ja, jeg tror på alt det.

Og det er her min glede kommer inn. Joda, jeg vet at fallhøyden er der. Skuffelser hører med til dagens orden. Hvor mange runder som skal til, aner man aldri. Men jeg gleder meg likevel. Kall det en profetisk glede. Den profetiske gleden bare kommer - lar seg ikke stanse.

Jeg gleder meg også over hva som allerede har skjedd. En av dem levde uten fast bopel da vi begynte våre samlinger. Nå har hun sin andre leilighet, bedre enn den første. Og det virker som om hun har tatt en beslutning der i fengselet. Hennes forlovede ringte i dag fra sitt fengsel og sa: - Jeg tror hun har bestemt seg nå. Jeg ser det i brevene hun sender.

Jeg kjenner på en forventning. Dersom det jeg aner kommmer, kommer, - ja, da kan mye skje. Da er veien åpen. Det skaper en dyp glede i meg!

Technorati Tags: glede, husmenighet, narkomane

Glede

Sorry, Barratt, - dette funker ikke

Klipp
Foto: Are Karlsen

I siste nummer av bladet Korsets Seier finner jeg to interessante utsagn. Det ene er en overskrift: "Stjernespekket pinsejubileum". Det andre er en uttalelse fra en menighetsleder i Vadsø: "Hele området vårt (Vadsø, Kirkenes, Vardø og Båtsfjord) er tomt for vitner."

Jeg finner en interessant sammenheng mellom disse to utsagnene. Det første henspeiler på 100-års feiringen av Pinsebevegelsen i Norge. Det man feirer er en ny erfaring av Åndens fylde og Åndens gaver til alle troende, det almenne prestedømme med andre ord. Det feires med å samle stjernene, Reinard Bonnke, Brian Houston, Carola, med flere.

Samtidig konstaterer en pinseleder i Finnmark at store områder er tomt for vitner. Ikke kristne, men vitner.

Var det ikke en som sa at "dere skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner"?

Da spør jeg meg, hva er det vi feirer? Feirer vi Åndens kraft for alle, eller feirer vi stjernene?

Hva er det som skiller stjernevitnene fra alle oss andre? Stort sett talegaver, talekunst, eller om du vil, retorikk.

Vår pinseleder fra Finnmark målbærer en utbredt oppfatning om at et Jesu vitne er en god retoriker. Vi er alle rammet av den samme vrangforestillingen. Og ingen synes interessert i å rydde opp i misforståelsen. Heller ikke i forbindelse med 100-års feiringen av Pinsebevegelsen, som burde dreie seg om alt annet enn menneskelige prestasjoner.

Retorikken er en del av et gammelt, kirkelig paradigme som består av et hierarki med talerstolen som fremste maktmiddel. Og på talerstolen er det de retoriske ferdigheter som gjelder. Retorikk er fremste verdi.

(Jeg må igjen minnes ordføreren i Holmestrand som under innvielsen av pinsekirken utbrøt: Hvilken oral tradisjon!)

Det er ingenting som har brakt så mange vitner til taushet som retorikken. Våre menigheter består stort sett av tause mennesker. Man tør ikke åpne munnen fordi man ikke behersker retorikken.

Det er denne fatale misforståelsen som har tømt store deler av Finnmark for vitner.

Sorry, Barratt, dette funker ikke. Det kunne aldri være din hensikt å lage en bevegelse for stjerneprestasjoner.

Technorati Tags: Pinsebevegelsen, retorikk

Sorry, Barratt, - dette funker ikke

Stridskamerater

Vidar og Kjell
Foto: Are Karlsen

Når jeg er i Oslo, treffer jeg ofte Vidar og Kjell. Vi var nære medarbeidere i samtalekaféen Timeout, den tiden jeg jobbet i Filadelfia. Kjell og Vidar står midt i stridens hete sammen med Marjorie og en rekke andre medarbeidere. Mandager og tirsdager holdes samtalekaféen åpen. Det serveres opptil 90 middager, mange av dem går til folket som lever på gata.

Vidar og Kjell følger opp. De følger sine venner fra kaféen i fengsler, sykehus eller bruker sine egne hjem. Er du i byen, så stikk innom den mest spennende av alle kaféer i Oslo.

Technorati Tags: timeout

Stridskamerater

Påska varer helt til ...

Selvportrett
Foto: Are Karlsen

Joda, jeg er tilbake på påskefjellet. Oddbjørg har vært her helt siden påske. Idag var det strålende solskinn - og en sur vind. Ut på ettermiddagen var det blitt såpass mildt, at jeg tok en tur til Strutåsen, ca 6-7 kilometer. Der gravde jeg meg ned og nøt sol og vind, sjokalade og appelsin.

Grilling
Foto: Are Karlsen

Og så var det hjem og grille på terassen i kveldinga.

Påska varer helt til ...

Verdibasert eller visjonsbasert ledelse?

Det spirer og gror
Foto: Are Karlsen

Jeg tror spørsmålet i tittelen er veldig interessant: Verdibasert eller visjonsbasert ledelse?

For min del har jeg tatt stilling for ganske lenge siden, uten at jeg har formulert problemstillingen eller satt den på spissen som nå i det siste.

Det foregår en spirende samtale. Den kravler seg sakte frem. Noen blogger. Noen skriver artikler på nettet. Og noen sender epost.

Og så klarner det litt etter litt for meg også.

Jeg så for flere år siden visjonstenkningens ubibelske perspektiv. "Passer ikke vår visjon deg, må du gjerne oppsøke neste menighet". Det er et menighetssyn som jeg ikke kan akseptere.

Helge Terje Gilbrant hadde en interessant post på sin KS-blogg hvor han sier: Jeg tror jeg vet veien som leder mot målet. Det er å fokusere på de bibelske verdier og reflektere dem i våre liv. I dag er det viktigst å enes om våre verdier, finslipingen av våre visjonsdokument kan komme etterpå.

I kommentarfeltet til den posten ble det tilløp til en liten debatt, som vel egentlig hadde fortjent en bedre skjebne.

Nå følger Sjur Jansen opp med den interessante artikkelen "Bytt ut Wilsonmodellen med Jansenmodellen" der han tar opp samme tema. Sjur viser bl. a. hvordan visjonstenkning setter verdier under press:

Men kan ikke verdiene redde visjonens bivirkninger, da? Nei, jeg tror ikke. Hvis man først bestemmer visjon, og etterpå velger verdier, blir verdiene ikke sterke nok. De blir bare støtteverdier til visjonen. Det blir ikke ekte verdier som man lever etter i hverdagen og som man styrer etter. Man er fremdeles drevet av visjonen og ikke av verdiene. Det hjelper ikke å ha som verdi at man skal ha god tid til hverandre hvis visjonen som står øverst sier at man skal bygge noe svært. Men hvis man stryker visjonen og sitter igjen med verdien "ha god tid til hverandre", ja da blir det andre boller.

Idag sender Bent Risnes meg en link til artikkelen Biblical Perspectives: The Church Growth Movement som er sterkt kritisk til kirkevekstteorienes filosofiske røtter og ideologiske gener.

Tore Lende har også et engasjement i denne retningen i sin artikkel "Homo Ludens - Det lekende menneske" som er et oppgjør med Management by Objectives, målstyrt ledelse. Tore Lende skriver at Sann forandring kommer bare fra indre motivasjon. Indre motivasjon skapes bl.a. ved hjelp av respekt, ansvarliggjøring, tillit, vennlighet, tålmodighet og utholdenhet.

Til slutt: Den glimrende og seriøse House Church Blog har en post av Roger som tar opp nye lederskapsteorier. Gamle lederskapsteorier var fundert på gammel, newtonsk vitenskap som så på universet som en forståelig og kontrollerbar maskin, mens den nye vitenskapen ser på universet som et "levende system" som bruker "flytende og organiske strukturer" som innehar "den samme kapasitet til tilpasning og vekst som er felles for alt liv".

Roger sier videre at i stedet for å kontrollere livet med organisatoriske metoder, så må vi la verdiene og visjonene som er en del av DNA-et til ethvert Guds barn få bringe fram den orden og struktur som tjener Gud og mennesker. Denne form for "orden" vil være enkel, fruktbar og i konstant bevegelse. Den vil være Hans orden og derfor vil den virke."

I min verdiliste har jeg satt opp Kropp - ikke struktur. Bibelen snakker om menigheten som en organisme, en kropp. I våre moderne foretakskirker er det vanskelig å se at dette blir tillempet. Hvorfor prøver vi ikke lenger våre teorier og ideologier på Bibelen? Liberalteologi er ikke bra. Men er det noe bedre å ignorere Bibelen?

Verdibasert eller visjonsbasert ledelse?

Mens vi venter på Herren

Nabolaget
Foto: Are Karlsen

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus. Men den som mangler dette, er nærsynt, ja, blind, og har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder. Første Peters brev 1 vers 5-9.

I vår lille, skrøpelige husmenighet venter vi på Herren. Vi venter på at den Hellige Ånd skal gjøre sin gjerning i våre liv. Vi er tre narkomane i tillegg til min kone og jeg. Vi er en menighet som er full av uinfridde lengsler og behov.

Akkurat nå har vi ikke rare samlingene. To av oss er i fengsel. Den siste kommer ut i juni. Det ser vi fram til. I mellomtiden holder vi kontakt på telefon, besøk i fengselet og forsøker å bidra til å legge til rette for en bedre tilværelse etter fengselet.

Men våre forventninger er til Herren. Vi vet hva vi venter på. Vi venter på kraft i fra det høye. Vi venter på Herrens herlighet. Vi venter på seier.

Men mens vi venter er vi ikke uvirksomme. Vi har våre samlinger på ulike måter. Vi leser Guds ord. Vi samtaler om vår situasjon. Vi støtter hverandre. Vi drømmer om en bedre framtid.

Men vi venter i Ånden, ved tro, på den rettferdigheten som er vårt håp. For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet. Galaterbrevet 5 vers 5

Technorati Tags: husmenighet, narkomane

Mens vi venter på Herren

Skjer det noe?

Skjer det noe?
Foto: Are Karlsen

Har vi husmenigheter i Norge? Javisst har vi husmenigheter i Norge. Men vi har ennå ingen blomstrende nettverk av husmenigheter, så vidt jeg vet. Min følelse er at det kun er et spørsmål om tid før vi har det.

Jeg er rimelig avslappet med hensyn til framdriften på dette området. Det som er viktig akkurat nå, er at stadig fler har husmenigheter i sitt hjerte. Dette vil vokse fram naturlig.

Vi må nok finne vår egen vei her på berget. Det går ikke å kopiere husmenighetene i Kina, India, USA og andre land. Dessuten tror jeg inspirasjonen til å starte husmenigheter etterhvert vil komme fra mange hold. Dette vil være et fritt og åpent landskap.

Jeg ser for meg at det første nettverket vil bli en fødselshjelper og inspirator for mange til å starte. Når snøballen først begynner å rulle ...

Jeg ser også for meg at det kan utvikle seg "hete" situasjoner - det man også kaller vekkelse. I hete situasjoner vil det kanskje være kontinuerlige samlinger som hos de første kristne i Jerusalem med samlinger hver dag i forskjellige hus på et sted, med en sterk dynamikk i gruppedannelsene og mye kontakt og utveksling av mennesker med ulike ressurser gruppene imellom.

Tilbake til nåtid: Er det noen av leserne som har samlinger av et eller annet slag, enten man kaller det husmeniget, "flokken", vennegruppe eller hva som helst, bare at man har husmenighet eller lengsler i den retning i hjertet? Kunne dere tenke dere å sende meg en epost med en hilsen og et bilde eller to av gruppa, som jeg fikk lov å legge ut på bloggen? Her er det verken talekunst (sitat Paulus), eller skrivekunst eller fotokunst som gjelder. Bruk gjerne mobilkamera og send til mitt mobilnummer 908 43 400.

Technorati Tags: husmenighet

Skjer det noe?

Dagens foto: Frihet

Frihet
Foto: Are Karlsen

Med inspirerende kommentar på bloggen i ryggen, la jeg idag ut på en liten skitur. Været var dårlig, - vått snødrev. Jeg la opp til et tempo som ikke var større enn at mine tanker kunne flyte uforstyrret. Så dukker denne snow-kiten (er det det det heter?) opp over en bakkekam. Jeg fisket kameraet opp av lommen i en fart - har det alltid med som du kanskje har forstått - og klarte å få tatt dette bildet før objektivet ble fullt av vanndråper. Idet hjemturen startet klarnet det.

Technorati Tags: frihet

Dagens foto: Frihet

Så enkelt?

Føringer
Foto: Are Karlsen

De bibelske verdier legger sterke føringer på det kristne fellesskapet.

Jeg gjorde en liten oppdagelse da jeg skrev svar på en kommentar: Det mest radikale jeg hevder her på bloggen er ikke husmenighet eller ikke-hierarki. Det mest radikale er faktisk at jeg hevder Bibelen gir oss et forpliktende verdigrunnlag ikke bare for våre private liv, men også for det kristne fellesskapet.

Ordet "verdi" låter ikke særlig spennede. Da statsminister Bondevik lanserte verdikommisjonen, klarte han ikke å begeistre mange, - ikke meg heller. Jeg tror imidlertid Bondevik var ute før sin tid. Å dra opp en dialog om verdier, blir bare mer og mer viktig i vårt multikulturelle samfunn.

Våre menigheter er sterke på visjoner. Ikke fullt så sterke på strategier. Mens bevisshet om verdier er nesten fraværende. Å starte en dialog i menigheten om verdier i cellegrupper og småfellesskap tror jeg kunne være veldig fruktbart - og potensielt risikabelt. Vis meg den menighetsledelse som først våger, og la meg få høre hva det fører til!

Hva er verdier? Verdier handler om etikk - etiske verdier.

Mange pinsevenner og karismatikere skjuler sin likegyldighet i forhold til eklessiologi (læren om menigheten) bak påstanden om at Bibelen gir ingen instrukser om hvordan menigheten skal organiseres og ledes. Det geniale med Bibelen er at den ikke gjør det. Istedet er den tjokk full av etiske prinsipper (verdier) for fellesskap og menighetsliv. Verdier som etter min mening legger rimelig sterke føringer på organiseringen.

Det er disse jeg forsøker å trekke ut i listen som ligger øverst til høyre på bloggen. Listen er også linker til de poster på bloggen som omtaler de aktuelle verdiene.

Er det enkelt å hente ut Bibelens verdier angående fellesskap og menighetsliv? Ja, etter min mening er det enkelt. Som tenåring "oppdaget" jeg kjerneverdien tjenerskap. Når jeg så for noen år siden konstaterte at begrepet var tømt for reelt innhold i forkynnelsen, og erstattet av lederskap som veien til framgang, og at lederskap bare var en brikke i et omfattende kirkelig paradigme som skrev seg helt fra keiser Konstatin i det fjerde århundre, da forstod jeg hvilke krefter jeg hadde med å gjøre. Og valgte å "hoppe av".

For så å oppdage at jeg ikke stod alene. Det er en reformasjon på gang verden over. Hjulpet av internett, på samme måte som den lutherske reformasjon og påfølgende vekkelser ble godt hjulpet av Guthenbergs revolusjonerende boktrykkeri.

Alle kan være med på en dialog om verdier. Lag gjerne din egen liste over hvilke verdier du mener Bibelen gir for menighetslivet. Samtal om den i det fellesskapet du tilhører. Og lev etter den.

Technorati Tags: verdier

Så enkelt?

Verdiverkstedet: Forsoning - ikke makt

Tre i kveldssol
Foto: Are Karlsen

Idag - langfredag - har jeg kunnet meditere over begrepet forsoning som verdi. Jesu´ oppdrag var forsoning. Han skulle bringe forsoning mellom Gud og mennesker med sitt eget liv og sin egen kropp som middel.

Jesus tilveiebrakte (et gammelt ord, har noen et nyere og bedre?) forsoningen gjennom sin død og oppstandelse. Men han fullførte ikke forsoningsoppdraget. Vi, hans disipler og etterfølgere har fått forsoningens tjeneste. (2. Korinterbrevet 5 vers 18). Vårt oppdrag er å formidle forsoning, gjennom å forkynne evangeliet, fortellingen om Jesu´ død og oppstandelse. Vi skal formidle forsoning mellom mennesket og dets skaper. Og mellom mennesket og dets neste. Dets søstre og brødre.

Derfor vil jeg hevde forsoning som menighetens viktigste verdi.

Jesus kunne ikke utføre forsoningsverket fra sin himmel. Han kunne ikke gjøre det i sin guddommelige herlighet og makt. Forsoningsoppdraget kunne ikke utføres fra en maktposisjon. Det måtte utføres fra en tjenerposisjon. Han måtte stige ned. Han steg ned så langt som ingen andre har gjort.

Det naturlige menneske ønsker seg ikke en tjenerposisjon. Gamle Adam, vår falne menneskelige natur, trives ikke som tjener. Gamle Adam trives best når han kan finne seg eller skape seg et hierarki å klatre i, - finne seg en posisjon høyt oppe. Å, det finnes så mange slags hierarkier. På jobben, i menigheten, i slekta, i nabolaget, i vennegjengen.

Jesus steg ned. Dersom vi ønsker å være hans disipler, må vi også stige ned. Forsoningens tjeneste kan ikke utføres ovenfra. Kan ikke utføres fra en maktposisjon eller en lederposisjon. Derfor sier jeg: Forsoning - ikke makt.

Du må stige ned fra makten og ned fra lederskapet til tjenerskapet. Det er ikke mulig å tjene ovenfra. Man må tjene nedenfra. Slik Jesus gjorde da han vasket disiplenes føtter og ba oss gjøre det samme. Ikke som en symbolhandling eller gimmick, men som et oppdrag.

Forsoningens tjeneste gjelder ikke bare i verden - utenfor menigheten. For at det kristne fellesskapet skal være et sunt og godt fellesskap som ikke utvikler partier, splid og bitterhet må forsoningens tjeneste utføres kontinuerlig også innenfor det kristne fellesskapet.

Når Jesus hadde fullbrakt sitt verk og seiret, ble han høyt opphøyet og fikk all makt i himmel og på jord. Når vi har fullført vårt oppdrag, forsoningens tjeneste, skal også vi regjere med han. Men nå er det han som har all makt. Vi er bare tjenere.

En annen grunn til at jeg setter makt opp som motverdi mot forsoning, er at motverdiene representerer de verdier som etter min mening råder i de hierarkiske foretakskirkene. I forrige post hevdet jeg at hierarkiets viktigste verdi var makt. Også derfor bruker jeg det som en motverdi mot forsoning.

Forsoning - ikke makt.

Technorati Tags: forsoning, makt

Verdiverkstedet: Forsoning - ikke makt

Dagens foto: Tåkeheimen

Tåkeheimen
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Tåkeheimen

Kan hierarkier være verdiforankret? (Oppdatert)

Kirke
Foto: Are Karlsen

Kan hierarkier være verdiforankret? Selvfølgelig. Men spørsmålet er hvilke verdier?

Hierarkiet er i seg selv ikke verdinøytralt. Det er forresten lite som er verdinøytralt.

Hva er hierarkiets høyeste verdi? Hierarkiets høyeste verdi er makt. Det er jo derfor det er til. For å konstituere og håndheve makt.

Dette vil jeg gjerne eksemplifisere. Da er det mest illustrerende å bruke en ytterliggående variant - jeg velger den katolske kirke.

Det verste du kan gjøre i forhold til den katolske kirke er å utfordre pavens makt. Martin Luther gjorde det, og ble lyst i bann. Denne bannlysningen er ennå ikke opphevd. Martin Luther er den dag i dag en bannlyst person i den katolske kirke.

For ett år siden var det en heftig debatt i Vårt Lands spalter mellom katolikker og lutheranere om nattverdsfellesskapet. Gjennom mange år hadde det vært ført læresamtaler mellom katolikker og lutheranere for å virkeliggjøre kristen enhet.

Samtalene var nå sluttført, og konklusjon ble - enhet, ja, men ikke felles nattverdsbord. Hvorfor ikke? Først måtte lutheranerne anerkjenne pavestolen, fordi det er paven som gir autorisasjon til å forrette nattverd. Dersom katolikker skulle motta nattverd fra en luthersk prest, ville det undergrave pavens makt. Så status er at katolikker kan ikke motta nattverd av en luthersk prest, og en katolsk prest kan ikke gi nattverd til noen som ikke anerkjenner pavestolen. Makt er høyeste verdi.

Det er denne makten Ulf Ekman hyller når han framholder som en viktig verdi at han og hans medpastorer i Uppsala står under den katolske, apostoliske suksesjonen. Dette er et faktum som de pinsekarismatiske lederne i Norge forbigår i taushet.

(Dette avsnittet er lagt til:) Men det er også mulig å hente gode eksempler fra vårt eget land. Da Børre Knudsen utfordret biskopens makt, og fraskrev seg biskopens overordnede makt på grunn av vrang lære, ble han straks fradømt kappe og krage, som det heter. Som kjent er kirken tolerant overfor en lang rekke forhold, også sentrale læresetninger. Men utfordrer man makten, er veien ut ganske kort.

Etter min mening utfordrer de kirkelige hierarkiene ordene i Matteus 28 vers 18: Meg er gitt all makt i himmel og på jord.

Altså: Hierarkienes høyeste verdi er makt. Den er viktigere enn enhet. Og viktigere enn forsoning. Ingen forsoning uten først å anerkjenne makten.

Er dette gjeldende for alle hierarkier? Spør medlemmene i Levende Ord om hva som er det viktigste spørsmålet om dagen. Det er: Hvem skal være sjef. Det føres en intens maktkamp i flere av Norges største frikirker for tiden.

Jeg spurte meg selv: Hva burde være den viktigste verdi for et kristent fellesskap? Mitt svar ble: Forsoning. Ikke makt. Utøvelse av makt er, etter min mening, ikke forenlig med forsoningens tjeneste. Utøvelse av makt skaper strid og splid. Og: Ingen makt - intet hierarki.

Kristne har ikke noe problem med å finne bibelord om forsoning som sentral verdi.

Jeg vurderer å føye dette til min verdiliste. Forsoning - ikke makt.

Technorati Tags: forsoning, hierarki, makt, verdiforankring

Kan hierarkier være verdiforankret? (Oppdatert)

Hierarkiene dyrker sine ledere

Møteannonser

Mange hierarkiske menigheters identitet er knyttet til pastoren. Akkurat som den katolske kirkes identitet er knyttet til paven.

Jeg vet det er flere enn meg som reagerer på møteannonser hvor pastoren eller pastorparet figurerer. Et bilde kan si mer enn tusen ord, og denne praksisen taler sitt meget tydelige språk. I likhet med mye annen maktsymbolikk i kristne forsamlinger, som lederskapet på plattformen, eldsterådet som deler ut nattverden, etc., så taler dette sitt tydelige språk om menigheter som er fundamentert på menneskers makt og hvor medlemmene er lederskapets disipler.

Paven

Ser noen en paralell mellom pavedyrkelse og pastordyrkelse?

Det er også enkelt å konstatere at jo mindre demokrati, jo mer lederdyrkelse. Det gjelder både politisk og religiøst. (Bytt eventuelt demokrati ut med det allmenne prestedømme og gjensidig underordning). Katolikkene dyrker sin pave og sine helgener. Hierarkiske og udemokratiske menigheter dyrker sine pastorer. Mange av disse menighetene er grunnlagt på pastorens visjoner.

Hvordan implementeres Jesu´ ord i Matteus 23 vers 8 i dagens menigheter: Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er én som er lærer for dere, og dere er alle søsken.

Har vi akklimatisert oss så grundig med verdslige verdier at vi overhodet ikke reagerer på ubibelske praksis lenger? Har vi totalt resignert i forhold til at våre menigheter skal speile de Guds Rikes verdier Jesus så radikalt underviste om? Er kristendom bare noe som foregår et eller annet sted inne i oss og ikke iblant oss og mellom oss?

Hierarkiene dyrker sine ledere