I siste nummer av bladet Korsets Seier finner jeg to interessante utsagn. Det ene er en overskrift: "Stjernespekket pinsejubileum". Det andre er en uttalelse fra en menighetsleder i Vadsø: "Hele området vårt (Vadsø, Kirkenes, Vardø og Båtsfjord) er tomt for vitner."
Jeg finner en interessant sammenheng mellom disse to utsagnene. Det første henspeiler på 100-års feiringen av Pinsebevegelsen i Norge. Det man feirer er en ny erfaring av Åndens fylde og Åndens gaver til alle troende, det almenne prestedømme med andre ord. Det feires med å samle stjernene, Reinard Bonnke, Brian Houston, Carola, med flere.
Samtidig konstaterer en pinseleder i Finnmark at store områder er tomt for vitner. Ikke kristne, men vitner.
Var det ikke en som sa at "dere skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner"?
Da spør jeg meg, hva er det vi feirer? Feirer vi Åndens kraft for alle, eller feirer vi stjernene?
Hva er det som skiller stjernevitnene fra alle oss andre? Stort sett talegaver, talekunst, eller om du vil, retorikk.
Vår pinseleder fra Finnmark målbærer en utbredt oppfatning om at et Jesu vitne er en god retoriker. Vi er alle rammet av den samme vrangforestillingen. Og ingen synes interessert i å rydde opp i misforståelsen. Heller ikke i forbindelse med 100-års feiringen av Pinsebevegelsen, som burde dreie seg om alt annet enn menneskelige prestasjoner.
Retorikken er en del av et gammelt, kirkelig paradigme som består av et hierarki med talerstolen som fremste maktmiddel. Og på talerstolen er det de retoriske ferdigheter som gjelder. Retorikk er fremste verdi.
(Jeg må igjen minnes ordføreren i Holmestrand som under innvielsen av pinsekirken utbrøt: Hvilken oral tradisjon!)
Det er ingenting som har brakt så mange vitner til taushet som retorikken. Våre menigheter består stort sett av tause mennesker. Man tør ikke åpne munnen fordi man ikke behersker retorikken.
Det er denne fatale misforståelsen som har tømt store deler av Finnmark for vitner.
Sorry, Barratt, dette funker ikke. Det kunne aldri være din hensikt å lage en bevegelse for stjerneprestasjoner.
Technorati Tags: Pinsebevegelsen, retorikk
Innlegg
13 kommentarer:
INTERNATIONAL GATHERING OF THE CHAMPIONS
WILL I BE "LEFT BEHIND"?
Jeg er på jobb denne helgen, og på jobb har vi parabol. Da kan jeg få sett Visjon Norge, GOD Channel, Gospel Channel og noe mer.
God Channel overførte fra en stor samling med store amerikanske trospredikanter. Der var det en jeg aldri hadde hørt om
Peter J Daniels
ttp://www.peterdanielsonline.com/
Hans stil var ikke helt den samme som evangelistene og pastorene - mer intellektuell, businesslike. Innholdet var det samme.. kanskje bedre?
Faktisk sa han mye klokt som styrket meg - tror jeg? Jeg ble enda til fristet å kjøpe noen av hans vidoer.
Han er en slags gründernes far eller guru og driver stort.
Hans budskap var også ekstremt politisk - ytterst markedsliberalistisk - vinnerne tar alt, taperne "ingenting"
Er dette den "siste vekkelses" budskap - de siste dagers hellige som bringer Guds rike til joden og tar imot Kongen i hans komme?
Hvis så er tilfelle - er jeg redd jeg vil bli "lef behind"?
For et paradoks. Det er vanskelig å få dette balansert. Om jeg tenker tilbake på mitt liv, så har det også alltid vært vanskelig dette her.
Jeg syns det er så bra når jeg er på en konferanse, et møte, en festival, og hører en tale som løfter meg opp. Men når hverdagen kommer, og utfordringene starter i MITT liv, så faller alt. Og når jeg da søker tilbake til den talen som gjorde meg trygg.. så er den så langt borte. Når vi samles igjen, så er det som om vi fester, men jeg klarer ikke feste lengre... Vi sier vi fester for Jesu oppstandelse. Og det er bra. Det skal vi alltid gjøre. Men jeg kommer ikke lengre med Jesus. Jeg vokser ikke. Jeg ser ikke forandring rundt meg.
Så gikk det opp for meg når jeg hørte en dame si; "Om Jesus hadde vært her idag, ville Han dessverre ikke vært i denne menigheten her, eller i noen andre."
Nei Jesus ville vært ute blant rusmisbrukerne, de pedofile, de hjemløse, de blakke og de blinde og syke.
Jeg ser for meg at Jesus er på utsiden av bygget og vasker Bandidos sine føtter, mens jeg er inne på scenen med det 10000kr dyre lydanlegget og synger om Han, til alle dem som står å hører på:
"Everyday, its You I live for
Everyday, Ill follow after You!"
Jeg har ikke tid til så mye menighets liv lenger, for jeg er så mye på farta. Jeg jobber som eiendomsfotograf, og er i hjemmene til flere familier 3 dager i uka, inne i alle rommene deres. Jeg kommer veldig nære livene dems, spesielt når vi slår av en liten prat mens jeg skyter bilder. Og jeg har aldri følt så mye mening og hensikt med livet mitt som nå. Flere ganger blir jeg utfordret til å si noe, gjøre noe, hjelpe til, hvasomhelst! Jeg blir mer formet av å være ute blant mennesker, enn inne på benken.
Men menigheten gjør alikevel så mye bra. Den ber for mennesker, den samler syke og helbreder dem. Vi priser Gud i den.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne blokkere alt som var negativt, og heller bare fokusere på å gjøre det beste ut av situasjonen.
Jeg savner Jesus når jeg er blant andre. Jeg savner Han i mitt liv, og jeg savner Han i andres liv.
Løsningen er husmenighet.
Tore,
Jeg måtte sjekke hjemmesiden til Peter J Daniels . Han har helt sikkert mange positive kvaliteter.
Men går det ikke 13 på dusinet av folk som på sin egen hjemmeside skryter av at man blir ansett å være verdens beste retoriker ("the best speaker in the world"?)
Bjørn,
Interessant at du antyder at det er sekulariseringen som gjør oss tause. Det er sikkert mye i det.
Men jeg tenker også at vi bygger så mye religiøst som skygger for Jesus. Vil "the Simple Church" gjøre at Jesus trer klarere fram?
Dan (min kjære nevø),
Ja, jeg er redd at enkelte av våre "fester" gir oss blåmandager ...
Bjørn,
Du nevner splittelse: Er det et like sårt tema som det har vært? I Norge er det nå et veldig fokus på menighetsplantning. Man snakker om 150 nye menigheter i Oslo, f. eks. Å starte ny menighet i nabolaget er blitt noe positivt, og ikke uttrykk for splittelse.
Jeg tror det samme kan slå positivt ut for husmenigheter, også.
Jeg bor i Sandnes med ca. 50000 innbyggere. Det er startet 4-5-6 nye menigheter, registrerte menigheter, de siste ca. 5 år tror jeg. Alle karismatiske. Tror ikke at noen bruker ordet "splittelse" i denne sammenheng. Og det har ikke skjedd ved at en eldre forsamling har delt seg på noen måte. Det oppleves som uproblematisk, tror jeg. De nye forsamlingene blir straks askeptert og inkludert.
Men når jeg tenker på ny menighet i Sandnes - så er det en absurd og meningsløs konstruksjon. Menigheten er allerede her - 1 menighet - en forsamling. Det kunne ikke etableres noe ny menighet i Korint for eksempel - eller hur?
At menigheten, forsamlingen i Sandnes, har 100 eller 500 samlingspunkter - 100 eller 500 pastorer synes jeg er både ønskelig og naturlig.
Det er ikke pastorene som er menighens ledere eller visjonsbærere. Det er f.eks. ikke pastoren med en visjon som definerer en menighet. Visjonen ligger i selve oppstandelses/Kristus-åpenbaring - menighetens hode - så er det noen som forsøker å leve sammen i kjærlighet og være et uttrykk av denne virkelighet.
Ny menighet er heller ikke en gruppe som blir enige om å etablere og registrere en ny menighet - og få et lokale, velge eldste og pastor.
Den siste tids hendelser i vårt har gjort det klart for meg at vi må være et vitnesbyrd i gjerning, liv og sannhet og ikke så mye i store ord bekjennelser.
Jesu navn blir i dag vanæret i vårt land på grunn av våre egne store visjoner og ord. Hele landet er blitt oppmerksom på store maktovergrep i Jesu navn i våre største menigheter.
Jeg venter ikke på vekkelse - jeg venter ikke på noe spetakulært - jeg venter bare at livet skal springe frem fra ydmyke Kristus-relasjoner som skapes ved at menigheten vokser og utbreder seg på en naturlig, dynamisk og oranisg måte.
Og når verden møter denne lavmælte livskraften, vil de erkjenee at Krisus lever.
Noe i denne retning er min lengsel og tro. :-)
I forsamlingen - hos de utvalgte - finnes et nært organisk fellesskap og det bør finnes apostler, profeter,lærere og evangelister. Men disse er er ikke knyttet til et hierarki eller organisasjon. De er i legemet og ingen står over den andre.
I forsamlingen er gjensidig underordning og ydmykhet et overordnet prinsipp.
Om jeg besøker min ufrelste granne og helbreder denne i hans hjem, så vil ofte det bli utgangspunktet for en ny flokk mennesker som samles om i oppstandelsens virkelighet. Familie, venner osv. Vi trekker dem ikke ut av deres miljø, men lar dette være et utgangspunkt for en ny flokk Jesu etterfølgere. Men dette vil aldri bli loggført i noen offentlige registere - dette er bare en relasjonsbevegelse.
Jeg, som "helbreder" og "evanglist" vil da normalt stå i et forhold til apostler og profeter i byen og utenom byen.
Men jeg vil oppmuntre denne flokken til å komme sammen, og å samles. Men blir fokus på et søndagsmøte - blir det feil. Fokus er ikke på møter - tjenester - organisasjon med på levende uformelt liv.
Det vil trolig bli oppmerksom på at det er hundreder av andre vennegrupper i byen - og det kan være naturlig at til tider vil tusener komme sammen.
Dette bryter totalt med menightens nåværende struktur. Ikke medlemskap, ikke pastorledelse - men organisk livsutfoldelse som i maurtue for eksempel.
En idealistisk og urealistisk drøm?
Jeg forstår dette dilemma
Det fleste menigheter og kirkesamfunn som vi har i dag har oppstått i et slags vakum - ofte i opprør mot den bestående kirke - og til sterk motstand. Og etterhvert har de bekynt å bekrefte sin egne eldste, pastorer..
Lederne hadde gjerne ikke kirkens velsignelse - og bekreftelse - tvert imot.
Den største vekkelse som har vært i Norge - Hans Nielsen Hauge -slutten av 1700-tallet begynnelsen av 1800-tallet. 20-30% av Norges befolkning vendte om til Herren og begynte å samles i vennegrupper/flokket. Det tok 60% før dette fikk en organisasjonsmessig struktur. De ble faktisk aldri et kirkesamfunn, men frie grupper under statskirkens paraply - men ofte i et sterkt motsetningsforhold til den kirke til tilhørte. Og de ordinerte ingen til ledere og pastorer.
Hans Nielsen Hauge ble forfulgt av prestene og kastet i fengsel. Han hadde ingen bekreftelse/ordinasjon.
I mitt hjem begynte en husmenighet på begynnelsen av 70-tallet. Min tjeneste var ikke bekreftet av noen, og jeg var ikke sendt av noen. Det var mange som trodde på min visjon.
De etablerte menigheter i distriktet var sterkt kritiske.
Men etter hvert ble jeg erkjent som leder av dem som var med og såkalte apostler fra England som ba for meg og bekreftet min pastor/eldste funksjon. (I ettertid tenker jeg at det kanskje hadde vært bedre om jeg aldri hadde blitt ordinert til en lederfunksjon?)
Ettter hvert begynte også de lokale menigheter, pinse- misjonsforundet, baptist o.m og anerkjenne oss, og jeg ble invitert med på ledersamlinger.
Den gruppen har nå blitt en stor og livskraftig menighet med 400 medlemmer, og respektert og anerkjent av "alle" Jeg forlot den i 1990 bl.a. fordi den utviklet et sterkt hierarki etter modell fra bl.a. trosbevegelsen og Ulf Ekman.
Du stiller viktige spørsmål ---
Og jeg tror vi må stille fundamentale spørsmål om hva menigheten - kirken - er lokalt og i større sammenheng?
Er de evangelisk legitimt å være pastor i en Apollos-menighet sekt?
Eller en paulinsk sekt?
1. Kor 1.3
Dagens oppslitting av kirken i kirkesamfunn - har det noen guddommelig legitimitet. Eller må vi erkjenne at dette er resultat av en 2000 årig historie - akseptere at det er slik - og arbeide ut fra den virkeligheten?
Jeg har arbeidet i Makedonia som er nesten 100% ortodoks (+ muslimer). Alt som gjøres møter motstand fra det bekrefte lederskap i kirken. Skulle vi underordne oss og tilpasse de vi gjør til deres praksis og virkelighet?
Jeg har faktisk tenkt på at svaret i noen grad kan være "ja" ---
Kanskje jeg aldri skulle forlatt statskirken og indremisjonen som jeg er vokst opp i? Det ble oppfattet som opprør og en fornektelse av den kirken.
PS
Det finnes bekreftede/ordinerte ledere som oppmuntrer meg jevnlig og sier: "Tore, etabler noe flokker, nye menigheter, i Sandnes - byen hvor du bor."
De er mer enn villige til å be for meg og velsigne meg til det. De venter bare på at jeg skal gjøre det.
Bjørn,
Du skrev: "Alltså, om jag är evangelist, lärare eller något annat finns det någon som har bekräftat min innre kallelse."
Jeg tenker at dette ikke handler så mye om et indre kall, som det handler om egenskaper Gud har gitt meg:
"Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere ..." Ef 4:11-12.
Jeg kjenner et menneske som er evangelist og fører mennesker til Kristus uten at noen har bekreftet henne som evangelist. Hun er evangelist, kort og godt.
Jeg er imidlertid oppmerksom på at det er viktig å bekrefte mennesker, og har fortalt henne at jeg ser en evangelist i henne.
Jeg tror at å sette bekreftelser fra mennesker i et slags system, er med på å binde mennesker og gjøre dem avhengige. Vi må sette mennesker i frihet - i frihet til å tjene med de gaver Gud gir, og ikke gjøre dem avhengige av bekreftelser.
Du sier videre: "Att säga sig vara evangelist, lärare, apostel etc utan att detta blivit bekräftat av församlingen är att gå sin egen väg".
Igjen vil jeg si at det å være evangelist eller lærer, ikke handler om en tittel, men om hvordan man fungerer i det kristne fellesskapet.
I et fellesskap hvor det tas for gitt at alle bidrar i samlingene, så vil gaver og egenskaper etterhvert tre klart fram.
Kan det ikke være så enkelt?
Bjørn,
Blir ikke denne dialogen komplisert fordi vi nå oppholder oss i to paradigmer - den tradisjonelle, hierarkiske menigheten og den ikke-hierarkiske husmenigheten?
Jeg følger deg 100% med hensyn til de konvensjoner som gjelder i foretakskirkene. Slik er det og slik må det kanskje være for at en slik menighet skal fungere.
Men jeg ønsker altså ikke å gi makt til disse strukturene lenger.
"At dere alle skal være ett..." ba Jesus
NULL PUNKT
Null - og nullpunkt?
De store bekjennelserers tid er over!
-----
Jeg vil ikke bruke for store ord om Guds gjerning og "Hva sier Herren"
På 70-tallet mente vi at Gud talte om restaurasjon av menigheten - den skulle vokse til modenhet og motta Jesus når han kom tilbake.
Gud satte også inn apostler og profeter etc.. etter apostolisk mønsker. "Herren taler og tjenester og underordning til disse for at menigheten skal vokse opp til modenhet..."
Så kom trosbevegelsen og som på en på gjennomoppdaget et ny trosdeminsjon. Luther hadde sett frelse ved tro, baptistene dåpen, metodistene helliggjørelsen, pinsevekkelsen åndsdåpen...
Og nå vokser menigheten mot mot modenhet: Den gjenoppdager troen, åndelig og materiell velsignelse blant annet.Og at tjenestene, apostler og profeter etc.. igjen oppstår
Jeg må si at jeg henger ikke med...
Nå sier jeg bare: "Jesus jeg vil følge deg hvorenn du går i all enkelthet." Jeg klarer ikke å forstå tidens tegn og den progressive åpenbaring av Guds frelsesplan i endens tid.
Jeg er på en måte til "ground zero".
Og jeg begeistres av at mennesker møtes, at kjærligheten vokser - og at det kirken får et uttrykk som utstråler himmelsk herlighet. Og med dagens siste hendelser - oppløsningen av den største menighet i Norge - en vanære for Jesu navn - så vil jeg nesten profetere: "De store bekjennelserers tid er over!"
???
Da Jesus ba om at vi alle måtte være ett, så hadde trolig ikke det noe som helst med felleskristelig samarbeid eller sammenslutning av kirkesamfunn å gjøre...
Hans bønn var ikke om en organisatorisk enhet... Det, tror jeg, kan føre oss villspor idet vi tror at det har noe med Jesu yppersteprestlige bønn å gjøre..
Jesu bønn handler om en organisk enhet - det handler om kjærlighet og gjensidig ansvar i det lille - og det større..
Legg inn en kommentar