Møteannonser
| Mange hierarkiske menigheters identitet er knyttet til pastoren. Akkurat som den katolske kirkes identitet er knyttet til paven. |
Jeg vet det er flere enn meg som reagerer på møteannonser hvor pastoren eller pastorparet figurerer. Et bilde kan si mer enn tusen ord, og denne praksisen taler sitt meget tydelige språk. I likhet med mye annen maktsymbolikk i kristne forsamlinger, som lederskapet på plattformen, eldsterådet som deler ut nattverden, etc., så taler dette sitt tydelige språk om menigheter som er fundamentert på menneskers makt og hvor medlemmene er lederskapets disipler.
Det er også enkelt å konstatere at jo mindre demokrati, jo mer lederdyrkelse. Det gjelder både politisk og religiøst. (Bytt eventuelt demokrati ut med det allmenne prestedømme og gjensidig underordning). Katolikkene dyrker sin pave og sine helgener. Hierarkiske og udemokratiske menigheter dyrker sine pastorer. Mange av disse menighetene er grunnlagt på pastorens visjoner.
Hvordan implementeres Jesu´ ord i Matteus 23 vers 8 i dagens menigheter: Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er én som er lærer for dere, og dere er alle søsken.
Har vi akklimatisert oss så grundig med verdslige verdier at vi overhodet ikke reagerer på ubibelske praksis lenger? Har vi totalt resignert i forhold til at våre menigheter skal speile de Guds Rikes verdier Jesus så radikalt underviste om? Er kristendom bare noe som foregår et eller annet sted inne i oss og ikke iblant oss og mellom oss?
Innlegg
22 kommentarer:
Hei Are! Ser at du er svært opptatt av hierarki kontra demokrati osv. i menighetssammenheng - og at du synes husmenigheten må være "svaret". Mange av de tankene du har er absolutt interessante og relevante. Jeg synes allikevel du blir for unyansert når du avfeier det store fellesskapet, hierariets plass i en bibelsk menighetsforståelse osv. Hva med Paulus' ord om å "bli mine etterfølgere likesom jeg etterfølger Kristus"? Pinsemenighetene har mange fasetter og former og når det snakkes om demokrati, snakkes det i praksis ofte om anarki - altså at en leder administrerer folkets vilje. Demokrati derimot handler om delegert autoritet til en leder. F.eks: Jens Stoltenberg blir valt til statsminister, men det er ikke folkeavstemminger over hver statsråd han innsetter (slik som man gjør med eldste i sk. demokratiske menigheter). Tror husmenighetstanken har mye bra med seg, men Guds ord forteller jo om at de troende samlet seg både i hjemmene og i templet - både i den lille og i den store sammenhengen.
Selv skriver jeg også en del om menighet - er hovedpastor i Bykirken i Tønsberg U see! Fin blogg du har. Bra med engasjerte kristne! Stå på!
Hei Magnar!
Takk for hyggelig kommentar!
Jeg har vanskelig for å følge deg når du mener at Jesus-etterfølgelse betinger hierarki. Jeg mener at det er motsatt. Jesus lærer oss at hierarki ikke skal være blant hans disipler, fordi det er bare han som har makt. Vi er alle søsken og kalt til å tjene hverandre, lærer Jesus oss.
Hverken det å følge Jesus eller Paulus innbefatter hierarki. Paulus hadde ingen organisatorisk posisjon og hans autoritet hadde ingen organisatorisk eller hierarkisk fundament. Det er full overensstemmelse mellom Jesus og Paulus i dette spørsmålet - begge var revolusjonære.
Jeg snakker ikke mye om demokrati, men nevnte det i denne posten. Jeg setter ikke demokrati opp mot hierarki, fordi demokratier er som regel hierarkiske (men ikke nødvendigvis vice-versa). I kristen sammenheng er det noe som er viktigere enn demokrati, og det er tjenerskap og gjensidig underordning.
(Men jeg blander kanskje kortene litt i denne posten. Fordi med hensyn til hierarkiske, foretakskirker mener jeg at demokrati er bedre enn ikke-demokrati. Men delegering og definisjon av mandat må selvsagt til. Man kan ikke ha et allmøte som daglig ledelse av et foretak.)
At de jødekristne samlet seg i templet var ingen modell for de kristne i Roma eller andre steder. Bortsett fra det så har jeg et verdimessig utgangspunkt for husmenighet, dvs. jeg forsøker å trekke ut verdier fra det bibelske materialet, og tillempe det på vår situasjon. At de første kristne ikke hadde kirker, men hadde sine samlinger i hjemmene, er det vel ingen grunn til å diskuttere?
Vel, det er et stort og mangesidig tema vi er inne på her og kommentarer via blogg blir uansett temmlig overflatisk... Anyway, når du skriver at f.eks Paulus ikke hadde noen organisatorisk hierarkisk modell å jobbe ut fra så mener jeg du har både rett og feil. Han ber f.eks Titus om å innsette eldste i menigheten på Kreta - peker altså mot en ordnet menighetsform med innsatte ledere osv. At menigheten ikke hadde bygg er jo selvfølgelig riktig. Det var snakk om "menigheten i ditt hus". Ingen tvil om den moderne kristne menighet fortsatt drar på utrolig mye tankegods fra den romersk-katolske kirke. Selv har jeg sterk tro på en celle/smågruppebasert menighet der den store sammenkomsten i mindre grad er hovedsaken i forhold til fellesskapet i hjemmene. Mener imidlertid det er plass til begge deler. Har jo ikke full oversikt over dine nyanser og synspunkter mht til alle aspekter ved menighetsbygging, men synes kanskje setningen "....dyrker sine leder" var litt karikert (hehe)?
Ja, Magnar, dette er svært.
Jeg sier ikke at Paulus ikke hadde autoritet. Han formante de kristne med stor autoritet, men den hadde ingen organisatorisk basis. Den var basert på hans tjenerskap.
Titus var klok og lyttet til Paulus, Det var det som kjent ikke alle som gjorde. Uten at Paulus hadde noen sanksjonsmyndighet.
Vi drar ikke med oss bare tankegods fra den romersk-katolske kirke, hellenismen, osv. I våre dager drar vi med oss tankegods fra næringslivet. Jeg tror ikke det er mye bedre.
Når du kaller eldste for ledere, viser du et eksempel på det. Foretakskirken må ha ledere, en term man såvidt jeg vet ikke finner i NT brukt om menigheten.
Når vi så i tillegg gjør eldstetjenesten til et embete, mer enn en funksjon ut fra en naturlig menneskelig modenhet, som termen indikerer, så har vi straks grunnlaget for et hierarki med pastoren på toppen.
Du reagerer på at jeg skrev at man "dyrker sine ledere". Nei, jeg synes ikke det er karikert. Jeg synes til og med vi i disse dager ser eksempel på at enkelte av dem dyrker seg selv.
Mitt anliggende er kristne menigheter uten hierarki. Er det mulig?
For noen år siden var jeg i Seattle - plutselig ser jeg et kjempeskilt 20-30 m ? og en moderne pinsemenighet. Også et Kjempestort bilde at det moderne flotte strålende påastorparet overveldet meg med sin autoritet og vellykkethet.
Jeg fikk en forbigåendne følelse av å være en mislykket og lite tiltrekkende stakkar.
Jeg kjørte mot inngangsdøeren - og over den var det skrevet:
Entrance to the Sanctuary
Jeg lurer på om det finnes helligdommer - hellige bygninger i dag - i evanelisk forstand?
Jeg har lenge sett med avsky på alle møteannonser hvor det spilles på at "hit kommer pastoren/evangelisten (les artisten) den og den, kom og hør dem" Jeg synes vi i dag har alt for mange menigheter som har trukket alt for mye av verdslige effekter og aktiviteter inn i Gudshuset. Det er ikke mye igjen av helligheten når man kommer inn et slikt sted.
Jeg tror det kan være en sammenheng mellom verdslige ting og Den Hellige Ånds muligheter til å virke i en forsamling!
Jeg har kommet inn i forsamlingslokaler hvor jeg med det samme har merket en hellig atmosfære, selv uten mennesker tilstede. Det har vært som om jeg har følt at her skal jeg i allefall gå stille og rolig. Det er nesten at jeg har følt at jeg burde "ta av med skoene for jeg tråkker på hellig grunn".
Når jeg leser at en sier at "de kommer ikke utenom meg", da mister i alle fall jeg enhver tillit til vedkommende (om jeg endog har hatt noen).
Hei alle sammen!
NT er påfallende uklar mht. organisering av forsamlinger - i motsetning til den gamle pakts forskrifter.
Denne kontrasten er så stor, at det i seg selv peker klart i retning av at menigheten ikke skal organiseres etter et fastlagt mønster.
mvh Arne
Hei Arne!
Jeg er helt enig med deg. NT foreskriver i liten grad organisering.
Men NT foreskriver verdier. Samtalen bør derfor først og fremst dreie seg om dette - nemlig verdier.
Når verdiene er på plass, vil det såvidt jeg kan skjønne legge ganske sterke føringer på organiseringen.
Hei hei
Jeg forstår hva du mener, men hva hadde samfunnet ellers vært uten organisering og hieraki? Alle små og store bedrifter har EN leder, et styre og arbeidere. Hvordan tror du en bedrift hadde klart seg om det var en haug med ansatte som satt i hvert sitt hus og diskuterte bedriftsledelse?
Satt på spissen så blir de små husmenighetene små grupper som får gjort lite eller ingenting i denne verden, fordi de er ikke mange nok til å utøve stor nok innflytelse. I en stor forsamling så er det lettere å arbide mot det samme mål, fordi nettopp det at man står sammen er med på å vise samfunnet ellers at vi ikke er en gjeng "galninger" som tror vi er best.
Hei!
Jeg er selvfølgelig enig med deg at hierarki er uunnværlig når det gjelder samfunnet. Og bedrifter. Og kirkesamfunn. Og det jeg kaller foretakskirker.
Men spørsmålene er mange til de påstander du kommer med:
Er vi forpliktet på noe verdigrunnlag, og i så fall hvilket?
Jeg vil svare at vi er forpliktet på Bibelens verdigrunnlag.
Er Bibelens verdigrunnlag kompatibelt med det verdigrunnlaget som råder i samfunnet eller i vanlige bedrifter?
Jeg mener nei. De verdier vi finner i Bibelen er slett ikke de samme som råder i samfunnet eller i vanlige bedrifter. Og etter min mening er altså ikke hierarki forenlig med de bibelske verdier.
Får de kinesiske husmenighetene gjort lite? Fikk husmenighetene til de første kristne gjort lite?
Nei, og det er stadig flere som mener at husmenigheter gir de kristne et bedre fellesskap, og vil føre til at man kan få gjort mer for samfunnet rundt seg, fordi man blant annet bruker mindre penger og tid på interne forhold, som f. eks. kirkebygninger.
Det du skriver i ditt siste innlegg: "Jeg er selvfølgelig enig med deg at hierarki er uunnværlig når det gjelder samfunnet. Og bedrifter. Og kirkesamfunn. Og det jeg kaller foretakskirker.",
synes jeg er viktig å få fram.
Samtidig stresser du stadig at:
"Jesus lærer oss at hierarki ikke skal være blant hans disipler,".
Så totalt sett skriver du at selve den praktiske organiseringen er underordnet. Det overordnede er det mandatet vi har fått som Jesu disipler.
Jeg er selvsagt enig med det meste av det du skriver: du er ute etter å avsløre de menneskelige maktstrukturene i Menigheten. Men ofte forveksles det med den pragmatikken man må ha når man organiserer et arbeidsfelleskap med det formålet å utnytte ressursene mest mulig effektivt.
Som "netten74" skriver: "Alle små og store bedrifter har EN leder, et styre og arbeidere." Men alle som jobber i en sunn bedrift, vet at lederen tjener bedriften på samme vilkår som andre, men lederen har andre oppgaver, og det frigjør de andre til å utføre - og utvikle seg i - det de er mest effektive i.
Det er når man blander praktiske organisatoriske strukturer med menneskelig maktbegjær o.l., at alt blir så sørgelig feil.
(Ikke minst når man lager en teologisk støtte for det.)
Arne
Arne,
Det mest radikale jeg skriver, er ikke "husmenighet" eller "ikke-hierarki", men "verdier". At vi er forpliktet på det bibelske verdigrunnlaget når vi organiserer våre fellesskap og menigheter.
Dette har vi relativisert i lange tider, ved at vi sier at Bibelen ikke gir klare organisatoriske retningslinjer. Dermed har vi følt oss fri til å hente inn strukturer og teorier som faktisk strider mot bibelske verdier.
Du definerer menigheten som et arbeidsfellesskap. Jeg vet ikke om jeg er enig.
Jeg tror jeg vil snakke om menigheten som et livsfellesskap, en husholdning, en familie. En familie hvor Gud er far og vi er søsken. Og hvor vi alle bidrar til husholdningen ut fra de gaver og ressurser vi har.
Jesus Kristus ved den Hellige Ånd er lederen i denne husholdningen, slik jeg ser det.
Jesus lærer oss at forholdene i "familien" er avgjørende for budskapets troverdighet - "så verden skal tro at du har utsendt meg".
Det handler om verdier.
Det står endel om det å bygge menighet i brevene til Paulus.
Som i Eferserne 4.11.
Og når det gjelder husmenighetene i Kina så får de gjort mye pga at de BER (ikke for at de samler i små grupper). Grunnen til at de gjør det er bla
1. De har ikke lov til å ha møter, så de må skjule virksomheten ellers så kan de bli satt i fengsel eller ennå værre bli drept for sin tro.
2. Og som sagt lenger opp de BER for sine landsmenn.
Jeg sier ikke at det er feil å samles i hjemmene, men å ta bort det store fellesskapet blir feil.
En av ulempene med det "store fellesskapet" er at det gir lite fellesskap. Svært mange kristne opplever at de store samlingene ikke innfrir forventningene. Det tror jeg er en viktig årsak til at kun 25 % av de som bekjenner seg som personlig kristne, forholder seg til et kristent fellesskap.
Men for min del er det ikke bare fordeler og ulemper som er retningsgivende, men de verdier jeg finner i Bibelen angående det kristne fellesskapet.
netten74 ser ut til å mene at de kinesiske kristne har valgt husmenigheter av situasjonsmessige hensyn. De kinesiske kristne har sitt menighetssyn i stor grad fra Watchman Nee - og det er så langt jeg kan se sammenfallende med det Are argumenterer for.
Dessuten er denne celledelingen ikke ukjent for næringslivet. Den amerikanske effektivitetsguru W. Edwards Deming og mange andre hevder (www.lende.no/homo) lignende tanker for å maksimere det menneskelige potensial. Deming var den som løftet den japanske bilindustrien etter krigen. Og den bygger på selvstendige grupper som ikke konkurrer og kommer frem til svarene ved konsensur - felles enighet.
Så til artikkelen fra Visjon:
Prinsipper for husmenigheten i Kina. Fra Visjon. Uthevninger av meg.
Visjonen og prinsippene for Kinas husmenigheter for det 21. århundre
1. Sammen for evangelisering som vår ledetråd for å oppfylle misjonsbefalingen med Den Hellige Ånds kraft.
2. Åpenbaringen om Jesus i Bibelen er fundamentet for vår tro og vårt liv.
3. Vi ønsker å forbli på Korsets vei, fornekte verden og kirkepolitikk.
4. Fellesskap og selvstyre som prinsipp - hver familie tar sin egen del etter evne for å forberede Guds folk til tjeneste slik at Kristi legeme kan bygges opp.
5. Å øke forbønnen for Guds rike. Å holde treningskurs og sende ut mennesker til pionerarbeid.
6. Vi forplikter oss på lokal-husmenighets-modellen uten kirkebygninger for å bli i stand til å kanalisere alle ressurser til tjenesten med evangeliet og for å bringe ære til Hans navn.
Efeserne 3,20-21, Jesaja 66,7-10
- Vedtatt av ledere for de tre store "familiene" i husmenighetsbevegelsen i januar 2000.
Tore,
Dette var jeg faktisk ikke klar over. Det betyr at det er en utbredt feilinformasjon om den kinesiske husmenighetsbevegelsen.
www.lende.no/homo var interessant lesning!
Takk!
I neste nummer av bladet Refleks kommer det en artikkel om Watchman Nee, kineseren som nevnes en kommentar lenger opp.
Jeg har aldri hørt om denne mannen, men jeg fikk høre forleden at en av mine teorier ligner på hans. Jeg mener at menigheter bør være ikke-hierarkiske, men at kristne organisasjoner gjerne kan være hierarkiske. (http://www.byggemennesker.no/nystruktur.pdf)
Jeg har bestilt et abonnement på bladet her:
http://www.refleks-publishing.com/no/tidsskrift/index.htm
Du skriver at mange opplever at "det store fellesskapet" ikke innfrir deres forventninger og at det er en av årsakene til at kun 25% av de som bekjenner seg som kristne går i et slikt fellesskap.
Min personlige erfaring er helt annerledes. Jeg har venner i menigheten som jeg ukentlig er sammen med utenom søndagen. Og pga det så forventer jeg ikke at alle personlige behov skal bli møtt gjennom et "stor møte". Det er heller sånn at jeg går dit for å treffe ennå flere kristne, prise Gud og gi Gud ære for den Han er og gjennom forkynnelsen bli styrket i troen.
Jeg har ennå ikke hørt om en norsk husmenighet som ønsker å slutte helt med storsamlinger. Og det fins vel neppe en norsk stormenighet som ikke har husgrupper på visjonsprogrammet.
Alle ønsker altså en kombinasjon av små og store samlinger. Her er det ingen uenighet. Spørsmålet er: Hvor skal tyngdepunktet ligge? Bør det være flest storsamlinger, eller flest småsamlinger? Og hvilken samling bør jeg prioritere å gjøre tjeneste i?
Jeg har havnet på at småsamlingen er viktigst. Det er der enkeltmennesker best blir sett. Og det er en forutsetning for at kjærlighet kan utøves. Det bør altså være flere småsamlinger enn storsamlinger.
Og når det gjelder hvor jeg bør prioritere å gjøre tjeneste, så synes jeg det er viktigere å bære mennesker enn å bære mikrofoner. Også her bør tyngdepunktet ligge i småsamlingen.
De fleste kristne føler seg ikke hjemme i de tradisjonelle stormenighetene. Men det fins et lite mindretall som er lykkelige der. De er så heldige å like akkurat den musikkstilen som musikklederen har valgt ut, osv. De har også gjerne vokst opp i menigheten og kjenner alle som går der og har venner der.
Men de som har forlatt menigheten for mange år siden fordi de ikke følte seg elsket, de vil neppe komme på et stormøte igjen. Man har forsøkt i årevis med stadig bedre musikk og drama, men det hjelper ikke å lokke med dette. Det trekker bare noen få hundre. At en tung scenekultur ikke skaper vekkelse, er statistisk bevist gjennom mange år. Og fordi tyngdepunktet ligger i slike stormøter, vil personene som forlot menigheten neppe komme til en småsamling hvor de kan føle seg elsket. De må jo først lokkes til et stormøte som de har i halsen, før de muligens blir satt på venteliste for å komme inn i en småsamling.
Å sette opp dominobrikkene med storsamling + småsamling, vil gi liten effekt. Men ved å sette dominobrikkene i motsatt rekkefølge, altså småsamling + storsamling, kan folk først føle seg sett og elsket. Da blir de etterhvert motivert for en storsamling også.
Man bør altså flytte tyngdepunktet fra storsamling til småsamling. Hvordan skal man få til det? Jeg har fremdeles et bitte lite håp om at stormenigheter skal klare det, hvis de virkelig vil. Men det letteste og raskeste er å starte husmenighet. Da er tyngdepunktet flyttet i ett eneste sjakktrekk.
Spørsmålet man må stille, er altså hvilken samling som er viktigst. Og så må man finne ut hva som blir konsekvensen av en slik prioritering.
Watchman Nee har vært en av de mest betydningsfulle kristne ledere i forrige århundre. På syttitallet ga Sarons Dal ut boken:
"Det normale kristenliv" - det er en klassiker. De ga også ut boken: "Elsk ikke verden". Boken "The Normal Christian Churchlife" er aldri utgitt på norsk. Men den er utgitt på dansk "Det normale kristne menighedsliv"
http://www.bogsvend.dk/listedelt/klmno.htm
Takk, Tore Lende. Jeg har nå bestilt to bøker.
Legg inn en kommentar