Glede

Solnedgang fra annen etasje
Foto: Are Karlsen

Vi bor midt i Sandefjord sentrum, men kan nyte både landlig ro og vakre solnedganger - som denne i kveld.

Jeg har i de siste dagene gått og følt på - kan man kalle det en profetisk glede? Det gjelder vår husmenighet som for en stor del består av narkomane. Selv om vårt fellesskap i husmenigheten ikke er gjort avhengig av i hvilken grad disse blir rusfri, så er selvfølgelig det et viktig tema for oss alle. Rusproblematikk er så innfløkt, både bakgrunnen for et rusmisbruk og de bindinger som skapes over mange år, at det å presentere enkle løsninger og sterke formaninger viser seg sjelden å føre fram.

Jeg vet at løsningen er enkel: Når omvendelsen er avgjort, eller når motivasjonen er kompromissløs, eller når overgivelsen til Kristus er total, så blir man fri. Det er ofte lett å se det i ettertid i et menneskes liv. Men de aller fleste har en lang vei dit - det kan ta år.

Må man gå den veien alene? Kan det kristne fellesskapet spille en rolle underveis? Kan det kristne fellesskapet gjøre veien kortere? Kan det gjøre lengselen og dermed motivasjonen til å bli fri, større? Ja, jeg tror på alt det.

Og det er her min glede kommer inn. Joda, jeg vet at fallhøyden er der. Skuffelser hører med til dagens orden. Hvor mange runder som skal til, aner man aldri. Men jeg gleder meg likevel. Kall det en profetisk glede. Den profetiske gleden bare kommer - lar seg ikke stanse.

Jeg gleder meg også over hva som allerede har skjedd. En av dem levde uten fast bopel da vi begynte våre samlinger. Nå har hun sin andre leilighet, bedre enn den første. Og det virker som om hun har tatt en beslutning der i fengselet. Hennes forlovede ringte i dag fra sitt fengsel og sa: - Jeg tror hun har bestemt seg nå. Jeg ser det i brevene hun sender.

Jeg kjenner på en forventning. Dersom det jeg aner kommmer, kommer, - ja, da kan mye skje. Da er veien åpen. Det skaper en dyp glede i meg!

Technorati Tags: glede, husmenighet, narkomane

Glede