Helge Terje Gilbrant nevner i en kommentar behovet for en form for status på forholdet mellom denne bloggen og tradisjonelle menigheter.
Hva er poenget med å omtale eller kritisere tradisjonelle menigheter?
Jeg har 40 års erfaring fra tradisjonelle menigheter. I likhet med mange andre har jeg gitt av tid, krefter og midler inn i menighetsarbeidet. Jeg angrer overhodet ikke på noe av det. Jeg mener tvertimot at Gud kalte meg og ledet meg til å gjøre det jeg har gjort og har hatt stor velsignelse av det.
Nå opplever jeg at Gud kaller til oppbrudd. Når jeg orienterer meg for å finne veien videre, bruker jeg Guds Ord, mine erfaringer og de erfaringer andre har gjort. Alt dette kommer til uttrykk her på bloggen.
Jeg beklager at Helge Terje og eventuelt andre opplever noe av det som skrives som en "generell fordømmelse". Jeg får heldigvis tilbakemeldinger på ulike måter som tyder på at ikke alle pinsepastorer føler det slik.
Det faktum at kun 25% av de som bekjenner seg som personlige kristne relaterer til et kristent fellesskap, peker etter min mening på et trist forhold: Våre menigheter representerer til tross for alle gode intensjoner, også strukturer som forbruker mennesker. Mennesker kan oppleve seg tygd og spyttet ut. Når innsatsen er gjort og kreftene brukt opp, er det ikke noen som spør etter en mer. Fellesskapet eksisterer ikke, menigheten var bare et foretak som spurte etter en så lenge en var nyttig. Andre føler seg av ulike grunner skuffet, fremmedgjort eller såret.
Derfor er det mennesker som har behov for å bearbeide og dele sine erfaringer. Det vil nødvendigvis måtte skje i form av kritikk. Jeg har få betenkeligheter med å la slik kritikk komme til uttrykk. Det er sunt for de det gjelder å få lufte sine erfaringer. Og det er nødvendig for oss som forsøker å stake ut en ny kurs.
Kanskje det kan være nyttig for ledere av tradisjonelle menigheter å lytte til dette også?
Innlegg
3 kommentarer:
Hvilken menighet tilhører du?
Først så synes jeg det er bra å ha et forum å lufte tanker..
Kritikk? Ja vi prøver oss selv, vi vurderer og reflekterer. Alle ytringer må prøves. Vi lytter til hverandre - det er det underordning handler om.
Jeg har vært utenfor organisert kristen virksomhet i mange år- har ikke medlem noe sted. Men har vært ansvarlig for små prosjekter i flere menigheter.
Vi kan vel si det slik at jeg en gang i tiden - tidlig på syttitallet startet et menighet i mitt hjem. I dag er den blitt til en stor fin "tradisjonell" uavhengig menighet. (Den leier i dag ut sine lokaler til Nokas rettsaken)
Jeg forlot den i 1990 - etter 20 år - pga av embedssynet - pga av jeg ikke måtte lufte spørsmål og innvendinger offentlig. Jeg skulle være lojal mot pastoren og fikk ikke lov til å snakke om ting jeg måtte finne problematiske.
Det første spørsmålet jeg får som regel - av nye kristne venner og av gamle som ikke har truffet på en stund:
"Hvilken menighet tilhører du?"
Og hvis jeg sier jeg ikke tilhører noen får jeg ofte en bestemt følelse av å være utenfor det kristne fellesskapet - en slags B-kristen utenfor beskyttelsen.
Er ikke spørsmålet et sekterisk spørsmål?
Er ikke det å vanære/ødelegge Guds tempel.
Når Paulus skriver til korinterne så var det noen som holdt seg til Kefas, andre til Paulus etc..
Det var fryktelig barnslig og umodenhet i følge Paulus - et bevis på at de ennå var barn.
Det må trolig være enda verre når vi lager egne kirkesamfunn rundt Apollos og Kefas - og melder folk inn og ut av deres tilhengerskarer?
Utviklingen må trolig ha gått fra barnslig til de rent absurde?
Det er denne sekteriskheten at Paulus på sterkeste snakker om en ild som skal prøve verket hvordan vi bygger.
Jeg skjelver innfor alvoret!
Og han snakker om at vi ikke må ødelegge templet. "Guds tempel er hellig og dette templet er dere"
1. Kor 3.17
Jeg tenker på om det går an å bli sekterisk i min usekteriskhet?
En av mine inspiratorer på 70-tallet, Charles P Schmitt, var ivrig for husmenigheter . Han sier at Gud talte til ham om at han hadde blitt sekterisk og eksklusiv i sine holdninger. Menigheten han nå leder, Immanuels Church er en stor "foretakskirke" med 7000-8000 medlemmer.
http://www.immanuels.org/
Jeg har likevel valgt å gå denne veien med glede og frimodighet, med hellig frykt og beven, det synes å være min lydighetsvei. I hjertet håper jeg at Guds rene kjærlighets ild brenner for alle Guds barn og alle mennesker. Løftet, Abrahams løfte, er gitt oss alle, jøder og hedninger - vi er inkludert og podet inn i treet og tilhører Abrahams ætt - arvinger til løftet. Løftene oppfylles nå.
Hei.
Dette var herlig og befriende å lese. Har gått ut av " min menighet" for en stund siden. Orket ikke flere møter.Har fellesskap med kristne likevel i bl.a. trofast bønnesamvær. Det som nesten er skremmende, er at jeg ikke savner menigheta i det hele tatt. Bare den husgruppa jeg var i , som desverre ble lagt ned. Savnet er vel der fordi det var et tett sted, et sted du fikk delta og " ble sett" og ikke minst "trodd på" som kristen.
Jeg har også lurt fælt på dette med denne snakkinga om " beskyttelsen" vi ikke har uten å være medlemmer et sted. Føler meg friere enn jeg har gjort på massevis av år, og føler meg heller ikke mindre beskyttet.
Dette er alvor. Hvor mye skal en gå ut med det til andre kristne som en vet "sitter fast" i en eller annen menighet der de ikke er hverken frie eller fornøyd?
Hva med den inngrodde tanken og lærdommen om at en baktaler og fører forbannelser over både menigheter og folk med å ta opp det en reagerer på?
En sitter tilbake med ganske mange spørsmål etter 30 år som kristen.
Turid,
Det kan være nødvendig å bearbeide negative erfaringer fra menighet gjennom samtale med mennesker du er fortrolig med.
Å ta opp det en reagerer på, fører aldeles ikke forbannelse med seg. Desverre brukes det slike holdninger i en del menigheter for å kontrollere og beholde makt over mennesker.
Det er ikke noen grunn til å holde tilbake dine meninger og nye erfaringer fra andre kristne som du vet sliter. Men kanskje du må være forberedt på å dele fellesskap med dem og støtte dem?
Jeg tror ikke noe på "beskyttelsen" i et medlemskap, men jeg tror på betydningen av det kristne fellesskapet, uansett hvilken form det har.
Du nevner nøkkelverdier: "Delta og "ble sett" og ikke minst "trodd på" som kristen."
Jeg håper du kan finne tilbake til et slikt fellesskap!
Legg inn en kommentar