Hus
Foto: Are Karlsen
Dette er framtidens kirker. Her samles de kristne. Ikke i prangende bygg med høye tårn eller enorme haller. |
Denne bloggen er musen som brøler. Hva er det den brøler mot?
Den brøler mot vedtatte sannheter - mot et såkalt paradigme.
Den brøler mot et paradigme kalt foretakskirken.
En foretakskirke er et foretak som ved hjelp av profesjonelle aktører produserer kirkelige tjenester for sine medlemmer.
Hva er en kirkelig tjeneste? En kirkelig tjeneste kan være en preken, en gudstjeneste, sang og musikk og så videre. Kirkens medlemmer er da brukere eller mottagere av disse tjenestene.
Foretakskirken er veldig gammel. Den skriver seg helt fra 300-tallet etter Kristus. Da ble Kirken strukturert etter modell av den romerske stat og fikk sitt hierarki av profesjonelle biskoper og prester lovbestemt.
Vår tids foretakskirker henter sin strukturelle modell mer fra næringslivet enn fra staten. Noen foretakskirker med røtter i den demokratiske foreningskulturen fra slutten av 1800-tallet, slik som de fleste frikirkesamfunn i Norge, har en blanding av foreningsmodell og foretaksmodell. Dette funker ofte dårlig, noe man kan se gjennom en svak deltakelse i demokratiske fora som menighetsmøter og lignende. Når menigheten profesjonaliseres, mister fotfolket sitt engasjement, og uteblir ikke bare fra menighetsmøter, men etterhvert også fra gudstjenester.
Hvorfor beskriver jeg denne bloggen som musen som brøler? Jo, fordi den reiser seg mot vedtatte sannheter som er mange hundre år gamle og som omfatter så og si hele kristenheten i vår del av verden. Svært få kan tenke seg menighet uten kirke, uten prekestol, uten pastor. Det er jo det som er menighet. Og det er det som er paradigmet. Vedtatte sannheter som alle tar for gitt.
Musens brøl består i å påvise at dette paradigmet, denne vedtatte sannheten, er en forvrengning av hva Bibelen lærer om menigheten og strider mot vesentlige bibelske verdier, slik jeg tolker dem og har listet dem øverst til høyre på denne siden.
Bloggens anliggende er ikke å sette enkeltpersoner i et dårlig lys. Å snakke om pastorer, blir ofte en avsporing, selv om det faktisk kan være nødvendig for å hjelpe mennesker til å bli fri usunne bindinger. Men dette dreier seg om noe mer enn pastorer. Det dreier seg om pastorrollen og et helt sett av tilhørende, vedtatte sannheter.
En mus som brøler er komisk. De fleste kristne synes at det er rimelig pretensiøst å gi seg i kast med en slik oppgave. Både å sette seg til dommer over kirkelige strukturer og å tro at det finnes alternativer som er bedre enn noe som har bestått i mange hundre år.
Men musen har noen små poenger: Opprøret mot dette paradigmet startet for lenge siden. Allerede for over 200 år siden stod Hans Nielsen Hauge fram, og utøvde sin frihet i Kristus til å forkynne evangeliet utenfor kirkeveggene og utenfor kirkens embedssystem. For det ble han forfulgt. Men i kjølvannet vokste bedehusbevegelsen fram som bygde på Bibelens lære om det almenne prestedømmet og de helliges samfunn, det vil si vennesamfunnet. Vennesamfunnet er noe helt annet enn foretakskirken. Og representerer således deler av det nye paradigmet som denne bloggen kjemper for.
Hva som siden har skjedd med vekkelsesbevegelsene som hadde vennesamfunnets verdier, har jeg spekulert mye på. En ting er sikkert, foretakskirken viser seg å være like slitesterk som arvesynden, og har sakte men sikkert tatt over også vekkelsesbevegelsene.
Musen som brøler er heldigvis ikke alene. Andre skapninger har blandet seg i koret. Kanskje det som nå er i ferd med å skje både hos oss og i det store utland, er starten på en dyptgripende reformasjon.
Jeg tror det.
Innlegg
12 kommentarer:
Are, en liten korreksjon i sommervarmen. Kall det en mild modellkritik.
Bildet ditt halter! Musa som brøler, lider av noe som kalles hybris – overmot. Den har satt seg langt ut over sitt mål og oppfører seg som en skapning den ikke er. Din og beslektede stemmer derimot… Nei, de er avgjort ikke underlagt hybris.
Noe annet er det med mus på sirkus. Den gang slikt het Arnardo her til lands, var mus og elefanter en fryktet kombinasjon i direktørskiktet. Fenomenet viser at det kan oppstå stor ståhei, selvom ikke hovmod og ondskap er innblandet.
Skrev noen ord om følelser på forrige posten din. Tror egentlig mye av det samme gjelder her.
Vi vil gjerne holde fast på det gamle fordi det er bahagelig og trygt for oss. Det er truende med nye ting enten det gjelder menighetsliv eller ellers i livet.
Vi holder fast på gamle vedtatte lover og forhold enten de fungerer eller ikke. Vi tror nærmest at det må være rett fordi det har vært der i mange år.
Kanskje et dårlig bilde, men tenk på alle som blir eller går tilbake til voldelige ektefeller eller andre forhold med overgrep. fordi det er blitt en merkelig " trygg havn". For alle som står utenfor og ser på , er det helt vanvittig og se på at det skjer, men det er ikke lett for den som står i det.
Barn blir hos misshandlende foreldre selvom de får tilbud om andre ting. Det kommer som regel av at de vet hva de har i tillegg til en syk lojalitet som gir dårlig samvittighet om de bryter opp.
Det er nok samme mekanismer som virker i dysfunksjonelle manigheter, som de som virker i dysfunksjonelle familier. De er fulle av usagte regler, indre hemmeligheter,uutalte trusler om du gjør opprør mot det.
En blir sittende igjen med det samme gamle - det er hver enkelt sitt ansvar å gjøre forandringer og ta et skritt ut av det en ikke synes fungerer. Og så ikke glemme at både menighetsledere og andre øvrighetspersoner, også er mennesker som har vokst opp i sine tradisjoner som har fungert mer eller mindre.
Det lilgger et enormt ansvar å definere seg som leder enten i hjem eller i livet ellers. Vi må huske på at vi leder mennesker ut fra vårt eget standpunkt som sannsynligvis har skiftet utallige ganger gjennom livet.
Kanskje tiden er inne for å skifte igjen? La i allefall alle de som blir ledet, få full frihet til å ta egne valg. Uten å bli dømt eller satt til å avgi regnskap overfor andre enn seg selv og Gud.
Det er mer enn nok for oss alle.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive disse ordene, Turid, men jeg har aldri noensinne lest et sterkere angrep på andre kristne enn du du står for her! Jeg synes det er ufint og krenkende. Jeg vet ikke hva du har tenkt, når du sammenligner mennesker som tilhører en annen kirkelig tradisjon enn deg selv, med dysfunksjonelle familier som har en voldelig ektefelle. Men jeg håper inderlig at det ikke er slikt du har tenkt, selv om det er vanskelig å forstå noe annet med det du skriver. For du setter dette i en helt bestemt sammenheng: "Tror egentlig mye av det samme gjelder her.
Vi vil gjerne holde fast på det gamle fordi det er bahagelig og trygt for oss. Det er truende med nye ting enten det gjelder menighetsliv eller ellers i livet.
Vi holder fast på gamle vedtatte lover og forhold enten de fungerer eller ikke. Vi tror nærmest at det må være rett fordi det har vært der i mange år."
Jeg holder ikke fast ved kirkelige tradisjoner, fordi det er mest behagelig, ei eller fordi jeg er truet av nye ting. For min egen del, og slik vet jeg det er for mange mennesker, dreier det seg om vel gjennomtenkte teologiske refleksjoner. Jeg synes det er krenkende at du sammenligner kirken med en voldelig ektefelle, og at vi som dermed tilhører en annen sammenheng, karakteriseres som livredde mennesker som ikke vet vårt eget beste, nemlig å bryte med denne ondskapen. Den kirke jeg tilhører har aldri mishandlet meg.Det er ikke av syk lojalitet at jeg fremdeles tilhører den sammenhengen jeg gjør. Hva ønsker du å oppnå med å karakterisere andre kristne på denne måten? Hva tror du kommer ut av et slikt angrep på andre mennesker som tenker annerledes enn deg?
Bjørn Olav. Jeg satte inn et svar her, men det ble borte. Prøver igjen.
Jeg må be deg veldig om tilgivelse for at jeg har såret deg. Det er veldig skremmende å se hvordan det en skriver kan bli oppfattet.
Jeg får ta meg noen leksjoner i komunikasjon og lære meg litt om å få sagt ting slik jeg mener det.
Må si jeg blir ganske ør når jeg ser hva som kan komme ut av å bruke et haltende bilde ,når en skriver. Det må jeg lære meg å være mye mer nøye med.
Dette ble så feil som det kunne få blitt.
Holder på med noe nytt på et helt annet felt om dagen. Der ser jeg akkurat disse tinga jeg mente å formidle. Vanskeligheten med å bytte ut gamle ,trygge tanker med nye. Og det gjelder da virkelig meg selv like mye som andre.
Jeg opplever at det er slik vi mennesker veldig ofte er i alle sammenhenger.
Vet du, Bjørn Olav- jeg trodde dette var noe mange var veldig enige om at fungerte sånn. Men slik er det ikke skjønner jeg nå.
Beklager.
..be accountable to.. Turid snakker om dette
Være ansvarlig overfor noen - gjøre regnskap.
Disippelskap. Jeg har gode venner som er opptatt av dette - det skal ikke være underodning. Men en som gjør disipler - som vi alle skal være kalt til? - skal ha noen som er accountable til disippelgjøreren.
Jeg er litt skremt av at noen skal ha personlige disipler?
Jeg kan godt tenke meg å ha noen rundt meg som ønsker å se hvordan jeg lever, hvordan jeg er i familien, hvordan jeg lever i forhold til Herren. Og du kan kanskje kalle det disipler, kanskje? Men jeg reagerer mot å kalle noen mine disipler?
Jeg er litt skremt av tankegangen.
Samtidig ønsker jeg å ikke å være en fri fugl som bare gjøre mine egne ting. Jeg ønsker å stå i et ansvarlig forhold til brødre og søstre. Gjensidig underordning.
Det står om at hyrdene er ansvarlige overfor Gud for dem de er hyrde for.. Men skal en hyrde forlange at "disiplene" skal være "accountable" til hyrden?
Bjørn Olav,
Din reaksjon i forhold til Turid er overraskende. Da jeg leste det Turid skrev om dysfunksjonelle menigheter, falt det meg ikke inn at hun hadde en annen kirkelig tradisjon i tankene. Min tanke var at hun skrev om forhold hun hadde kunnskap om, som for eksempel Knutby og andre ekstreme menighetsmiljøer.
Jeg tror vi må ta høyde for at når vi samles her på nettet, så sitter vi likevel i hvert vårt univers, hvor den enkelte av oss er vårt eget sentrum. Da kan det også være lett å føle at alt det de andre skriver, er rettet mot meg selv.
Du føler kanskje at du står alene her, at alle vi andre danner en slags front mot deg og det du står for. At du står alene om enkelte synspunkter er en kjennsgjerning. Men av den grunn å gå ut fra at andre konstant er ute etter å "ta rotta på deg" blir helt feil.
Mine egne kritiske kommentarer og analyser oppfattes av mange som en kritikk av den bakgrunnen jeg kommer fra, nemlig pinsebevegelsen. Og det er rett, selv om jeg også rammer videre enn som så. Det jeg ønsker å komme med er primært systemkritikk, selv om kritiske kommentarer til pastorrollen kan komme farlig nær personkritikk. Likeledes opplever jeg at Turid kan ha kritiske kommentarer i forhold til egne erfaringer. Det samme gjelder Tore. Og Sjur.
Kristenheten er på vei inn i turbulent farvann. Folk tar bladet fra munnen, godt hjulpet av nye medier som internett. Avsløringer av kritikkverdige forhold i en rekke menigheter er en del av bildet. Det at kristne taler så åpent og fritt om menighetsliv som vi gjør her på bloggen, er noe nytt, og kan av enkelte oppfattes som destruktivt. Jeg har latt meg fortelle at folk har sluttet å lese bloggen fordi den ikke er oppbyggelig. Jeg kan forstå reaksjonen, men det er ingen vei tilbake. Hierarkienes knugende hånd er i ferd med å miste makten over oss kristne. Vi går ut i friheten, og tillater oss å prøve alt, og forhåpentligvis holde fast på det gode.
Denne friheten opplevde jeg at Turid praktiserte i sin kommentar.
La oss senke skuldrene. Og likevel fortsette å ha en frisk og åpen tone her på bloggen.
Neida, Are jeg lider verken av forfølgelsesvanvidd eller er "skuggredd", som vi sier det her hvor jeg bor.:-) Jeg deltar heller ikke i debatten i noe slags personlig korstog mot noen, og som jeg akter å vinne. Jeg deltar i et ordskifte, av interesse, fordi jeg lærer mye og fordi det vi samtaler om er meningsfullt. Kanskje har jeg ett og annet å bidra med også.
Men se litt nærmere på Turids innlegg en gang til, og se om det faktisk ikke går ann å tolke det som jeg har gjort. For hva er en dysfunksjonell menighet sett med øynene til en som er glødende begeistret for husmenigheter, og som kjemper en kamp mot alt som smaker av tradisjoner? Se hvordan du selv, også i denne sammenhengen du skriver her, må bruke ordene "Hierarkienes knugende hånd er i ferd med å miste makten over oss kristne. Vi går ut i friheten.." Er ikke en dysfunksjonell menighet en menighet som da har hierarkier, tradisjoner, liturgier etc? Så kan du si: Jo, men du kan ikke lese Turids innlegg slik. Ikke det? Kanskje trenger du selv en aldri så liten oppvåkning for å se hvordan dine egne ord oppfattes? Kommunikasjon er vanskelig, svært vanskelig. Det er ikke alltid slik at det vi sier, eller skriver, oppfattes på samme måte hos mottakeren. Er det da nødvendigvis mottakeren som har feil, og oppfatter det galt? Eller kan det være at ordvalgene, eller bildene man bruker, faktisk kan oppfattes og oppleves annerledes? Og at man ikke ser dette, eller faktisk er villig til å se det? Hvordan tror du dine egne ord, den setningen som jeg har sitert her, oppfattes og oppleves hos andre som leser den?Er den skarp? Er den kjærlig, forståelsesfull og egnet til å bygge bro? Forsonende? Er den rettferdig og beskrivende?
Bjørn Olav,
Jeg kan være kritisk til tradisjonelle menigheter. Men jeg kjente meg ikke igjen i Turids beskrivelse: "De er fulle av usagte regler, indre hemmeligheter,uutalte trusler om du gjør opprør mot det." Derfor tenker jeg heller ikke om dem at de er dysfunksjonelle. Og derfor ble jeg også overrasket over at du kunne tenke at Turid rettet dette mot hva du står for. Selv om jeg ved nærmere ettertanke ikke synes at det Turid sier beskriver ekstreme forhold. Dette er ting som kan utvikle seg i mange sosiale sammenhenger, også i husmenigheter, selvsagt.
"Hierarkienes knugende hånd er i ferd med å miste makten over oss kristne. Vi går ut i friheten.." Det er faktisk hva svært mange som går ut av tradisjonelle menigheter og over i husmenigheter i dag sier. Jeg følger spesielt med i den amerikanske debatten, som ligner veldig på hva jeg hører her på bloggen. Det behøver ikke å være riktig, selv om mange tenker slik, men det er iallefall verdt å merke seg, og kanskje spørre hva som kan ligge bak.
Jeg er ikke i det minste i tvil om at enkelte, kan oppleve det som en befrielse å komme ut av enkelte sammenhenger, men det blir for lettvint og det oppleves også som svært stigmatiserende å bruke dette som en generell iaktagelse av brudd med det etablerte kirkeliv. De siste årene er det avslørt en rekke svært kritikkverdige forhold, i enkelte menigheter, ikke minst med hesnyn til maktmisbruk. Og flere slike avsløringer vil komme. Det finnes utvilsomt en rekke usunne menigheter, med en kontroll av menighetens medlemmer som er både usunn og helseskadelig. Å komme ut av disse, er både vanskelig og befriende. Som sjelesørger har jeg hatt en hel rekke med mennesker som har kommet for å få hjelp og veiledning, til å komme seg ut av dette fangenskapet. Men vi må vokte oss, så vår kritikk av det bestående, ikke blir av en slik karakter at man drar alle med seg i sin beskrivelse, som jeg opplever at du tildels gjør. Det finnes da mange gode, velfungerende tradisjonelle menigheter med sunne, friske velfungerende mennesker som stortrives i sine sammenhenger. Ikke alle tradisjonelle menigheter hører med til Den store Skjøgen Babylon, som vi må se å komme oss ut av, eller?
Bjørn Olav.
Dersom det hadde vært interessant for deg eller noen andre på denne bloggen, kunne jeg listet opp mange år med mine tilnærmelser og nære forhold med både menigheter og personer fra alle mulige sammenhenger, som viser deg at jeg ikke er motstander av de andre. Jeg har så lenge jeg har vært kristen, ofte vært den eneste fra " min" sammenheng som har holdt meg nær til både mennesker, skoler i andres regi, nære bønnefellesskap osv som andre ikke har villet gå i fordi det ikke var akkurat" det" de holdt på med nå.
Har faktisk helt fra syttitallet blitt litt uglesett av enkelte fordi jeg ikke har" holdt meg er jeg hører hjemme"
Grunnen til at jeg har gjort det? Joda, det er fordi jeg vet at vi alle ser stykkevis og delt og at jeg vet at Den Hellige Ånd beveger seg der den vil. Og- jeg vet at Gud respekterer alle .Hva kan jeg sette meg over ,da?
Nå for tiden har jeg ukentlig fellesskap med to damer som hører til i en menighet i Gjøvik som har bestått i mange år. Vi har møttes hver tirsdag i minst 5-6 år. Kunne ikke ramle meg inn å be de skifte menighet. Hvorfor skulle jeg det når de synes de har det bra?
Jeg vet om kun et menneske som jeg har foreslått at bør gå ut av sin sammenheng. Det har jeg gjort fordi han selv ringer meget ofte og forteller om det han oplever som overgrep og overstyring av seg selv. Da er det naturlig å gjøre det.
Ok. Det var dagens forsvarstale. Har ikke mer og si, og føler heller ikke at det er nødvendig. Så får Gud være min dommer.
Skjøgen i Åpenbaringen må vi gjerne la ligge for min del.
Til hierarkienes knugende hånd:
Jeg har laget meg en analyse og forklaringsmodell for hvorfor Europas kirker står tomme. Og for hvorfor lokalene til det som engang var livskraftige vekkelsesbevegelser også er i ferd med å tømmes.
Og jeg mener at årsaken er det gamle kirkeparadigmet som er bygget på hierarkiets verdier, som jeg igjen mener strider mot sentrale bibelske verdier.
Med i min modell er at mens den europeiske kulturen gjennomgikk revolusjoner på veien mot et ønsket klasseløst samfunn, beholdt de historiske kirkene sine arkaiske strukturer. Kirkene hadde allerede kompromittert både seg selv og evangeliet gjennom ekteskapet med de undertrykkende herskerne, og mistet evnen til å kommunisere evangeliets sannheter.
Vekkelsene kom på banen med nye verdier, blant annet det allmenne prestedømme. For å gjøre historien kort: Vekkelsesbevegelsene er på vei inn i det gamle paradigmet, med sitt presteskap og sine hierarkier. Dette mener jeg er forklaringen på de tradisjonelle kirkenes håpløse stilling i Europa. Dette er hva jeg kaller hierarkienes knugende hånd.
"Det finnes da mange gode, velfungerende tradisjonelle menigheter ...?" Nei, jeg synes ikke det. Våre kirker mangler den dynamikken vi finner i NT, og jeg mener at det er fordi den ikke bygger på bibelske verdier, slik jeg har forsøkt å beskrive dem.
I Europa vokser praktisk talt ingen menigheter. Den veksten som forefinnes, er stort sett flytting av troende fra en sammenheng til en annen. I Norge hadde 20 av de 26 største pinsemenighetene i fjor tilbakegang! Det kaller ikke jeg velfungerende.
Vi har verdens beste budskap og tror til og med at vi har den allmektige, treenige Gud på vår side. Og så er resultatet at etter 1000 år med kristendom i Norge, forholder kun 5% av befolkningen seg til et kristent fellesskap. Det er heldigvis langt flere kristne, men bare 25% av de som bekjenner seg som personlige kristne forholder seg til et kristent fellesskap.
Har evangeliet mistet sin kraft? Nei!
Har menighetene mistet sin kraft? Ja!
Årsaken: Menighetsfellesskapene bygger ikke på bibelske verdier.
Jeg forstår at man kan oppleve meg skråsikker og fordømmende. Det får være. Hva jeg ønsker er:
1. Å leve ut i et kristent fellesskap det jeg opplever er sentrale kristne verdier. Og der hører som kjent hiearkisk tenkning ikke hjemme.
2. Å delta i en løpende samtale om Guds Ord og andres og egnes erfaringer. Den samtalen vil jeg skal være åpen og fri fra frykt. Ingen ting skal stanse oss i vår søken etter sannhet.
Are.
Du er en modig mann! Fortsett med det!!
Legg inn en kommentar