Les som det står og tro som det står, var det enkle slagordet når det gjaldt teologi i min barndoms pinsemenighet.
På sett og vis tror jeg tilnærmingen til Skriften ikke behøver å være så komplisert. Men et lite blikk på kristenheten er nok til å skjønne at bibelfortolkning er en krevende øvelse. Men jeg hevder gjerne at skillelinjene kristne imellom har lite med teologi å gjøre. Det har etter min mening med makt å gjøre. Det handler om revirer.
Tilbake til Bibelen. Hvordan forstå Bibelen? Jeg mener at Paulus har gitt oss en nøkkel: For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. 1. korinterbrev kapittel 2 vers 2.
Paulus startet med korset. Med korset som utgangspunkt faller brikkene på plass. Hvis ikke korset passer inn i læresetninger og fortolkninger, må man starte på nytt.
Hvordan da? Jo, korset åpenbarer Guds vesen. Uten korset vet vi egentlig ikke hvem Gud er eller hvordan Gud er.
Korset åpenbarer også hva det vil si å følge etter Jesus, være en Jesu disippel. Det handler om å være villig til å dø, for så å stå opp igjen med Kristus til et nytt liv.
Korset er også utgangspunktet for kristen etikk. Vis samme sinnelag som Kristus Jesus!, sier Paulus, og beskriver hvordan Kristus steg ned fra sin makt og ble et menneske. Og hvordan han steg videre ned og ble en tjener. Og han steg enda lenger ned, via korset helt til dødsriket. Korset viser at Jesu´ vask av disiplenes føtter ikke var en jippo. Når han kaller seg selv en tjener, så mente han alvor.
Korset gjør tjenerskap og gjensidig underordning tvingende nødvendig. Vi underordner oss Kristus fordi han har underordnet seg oss. Og fordi han har tjent og underordnet seg oss, så tjener og underordner vi oss hverandre.
Og dermed er føringene lagt for det kristne fellesskapet. Og for hvilke ordninger som skal gjelde.
Spørsmålet blir egentlig hvor stor innflytelse korset skal få på vår teologi, vår etikk, våre fellesskap og våre ordninger. Paulus var klar: For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.
22 For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, 23 men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, 24 men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. 25 For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.
26 Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål, og ikke mange med makt eller av fornem slekt. 27 Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. 28 Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, 29 for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. 30 Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, 31 for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.
1 korinterbrev kapittel 1 vers 22-31.
Innlegg
25 kommentarer:
Jo dette er vel og bra, Are, men hvilken betydning har Jesu død på korset? I møte med dagens mennesker må du svare på om det er vi mennesker som blir forsonet ved Jesu død på korset, eller om det er Gud som blir forsonet. Er det slik at Guds vrede rammet Jesus? Hvordan harmonerer det med det moderne gudsbildet? Er Jesaja 53 en messiansk profeti, som blir oppfylt på Jesus? I såfall hvordan harmonerer det som står der i møte med det moderne gudsbildet, som sier at Gud er bare kjærlighet? Hvordan kunne Gud plage Jesus på korset? Er Han ikke far? Hvem har sitt barn lide slik? Forståelsen av Jesu soningsdød på korset, har vært noe vi som kristne har vært enige om siden aposteltiden. Men idag er bildet annerledes, både på grunn av den liberale teologiens fremvekst, som også har fått sin innflytelse i kretser vi ikke trodde var mulig for få år siden, og fordi mange i våre dager stiller fundamentale spørsmål. Uten en teologisk bevissthet kommer vi til å bli helt akterutseilt, og det vil ikke nytte å si at dette skal vi snakke ut om i husgrupper. I husgruppene vil du møte mennesker med veldig mange forskjellige utgangspunkt. Hvem har sett? Hva skal avgjøre hva som er rett bibelsk lære? Dette er utgangspunktet mitt for å etterlyse teologisk tenkning og en større bevissthet om vesentlige lærespørsmål.
Og som et lite appropo: alt handler ikke bare om hierarkier, revirer og makt. Undskyld Are, men du bruker ordet hierarkier så ofte nå, at det nesten blir hakk i plata.
Jeg opplever mange teologiske diskusjoner som veldig tunge. De blir svært ofte tilegnet viderekomne.
Man snakker om koptiske læresetninger, om betydningen av husmenigheter kontra kirkesamfunn, og argumenterer ut fra skrifter som for oss vanlige dødlige er veldig ukjent og greske.
Jeg tror at kristenlivets største utfordring når det gjelder å nå frem til ufrelste ligger i det å snakke et språk som folk flest forstår.
Jeg skjønner ikke hvorfor det må være det ene eller andre når det gjelder valg av husmenighet eller noe annet, for eksempel.
Men dette var kanskje en avsporing?
Dette var artig å lese,Are. Ble så glad at en liten tåre kom ved beskrivelsen av Jesus og Hans verk.
Satt i bilen i dag og tenkte på hva jeg kan vise til overfor Gud. Det er bare så helt vanvittig herlig og godt, at jeg kan gå rett inn i tronsalen til himmelens og jordens skaper p.g.a. Jesu Blod . Ikke noe annet i hele universet gir meg adgang dit. P.g.a det, kan jeg løpe inn til Far og hoppe opp i fanget Hans fordi alt er åpent. Forhenget har revnet. Halleluja og hurra på en gang.
P.g.a. det, kan jeg få alt Gud har for meg i dette livet, men ikke på noen som helst annen grunn.
Dette er så fantastisk. Vi stiller helt likt alle mann.
"Det er helt Gud" som Anny bruker å si.
Har lyst til kort å fortelle en drøm jeg hadde da jeg bodde på Lillehammer.
Det var samme oppbruddstemning der, som det var og er de fleste andre steder blandt kristne.
Vi skulle ha stort møte der det var med folk fra mange sammenhenger.Han som var min pastor da, var en av de som skulle si litt .
Jesus var også der, men jeg tror ikke Han skulle si noe.
Etter møtet skulle vi spise og hygge oss ute i naturen. Da tenkte jeg at nå skal jeg passe på å spørre Jesus hva han synes om meningene våre, og hva som er rett.
Jeg gikk bort til Han og bøyde meg ned mot Han. Han satt med ryggen til, men i det jeg sa navnet Hans og spurte mitt spørsmål, reiste Han seg og sa navnet mitt. Jeg ble så forundret over at han visste hva jeg het, og endatil før Han hadde sett hvem det var.
Så sier han:" Turid, kom hit skal du få se noe fint". Han satte seg ned i gresset ved ei blåklokke og sa: "
" Se så flott den er ". Mer sa han ikke, men jeg visste at Han hadde vist meg at det var det levende som var viktig.
Det var så enkelt og så avslørende. Jeg følte meg så veldig rik , og at jeg betydde så mye for Han siden Han svarte meg slik.
Bjørn Olav,
Hvor er det bedre å snakke om teologiske spørsmål enn i husmenighetene? Tradisjonelle menigheter åpner i allefall i svært liten grad for teologiske samtaler.
Jeg har ingen panikk for ubesvarte spørsmål. Samtalen i seg selv er verdifull. I vår tid tror jeg ikke det alltid er lurt å legge fasit på bordet i utgangspunktet.
Når det gjelder hierarki: Ja, jeg vet jeg gjentar det ofte. Og jeg har holdt på lenge før du begynte å lese bloggen. Jeg prøvde å slutte, men Sjur ga meg ikke lov. (hehe - men det er sant).
Jeg har sagt at hierarkier er kristenhetens største svøpe. Og jeg har begrunnet det mange ganger. Jeg kommer nok til å fortsette.
Alf Ivar,
Det var ikke en avsporing det du kom med. Å snakke et språk andre forstår og også snakke om ting andre er opptatt av, er avgjørende.
Det er da det er nyttig å snakke sammen. Da er det lettere å treffe folk "hjemme".
Turid,
Sånne drømmer om Jesus er bare herlig!
Bjørn Olav, utgangspunktet ditt er at i ikke-hierarkisk husmenighet kan ingen bestemme over de andre, ergo kan ingen bestemme hva som er rett lære. Du ser faren ved at folk bare finner på sin egen religion slik det passer dem. Du mener derfor at det skal være hierarki i husmenigheten slik at noen kan bestemme den rette lære. Har jeg forstått deg rett?
Spørsmålene du stiller kan rettes også mot de tradisjonelle menighetene. Har pinsevenner eller baptister rett? Pinsevenner og baptister står ikke i et felles hierarki. Hvem skal da avgjøre hva som er rett lære?
Hvis du vil ha hierarki i husmenigheter og andre menigheter som garanti for rett lære, må du logisk også gå inn for hierarki mellom kirkesamfunnene.
Dette peker mot en pave i et verdensomspennende hierarki. Da er det en overdommer som kan avgjøre for alle.
Dette er logikken i dine tanker.
Jeg tror neppe du vil dit. Eller?
Selv et verdensomspennende hierarki gir ikke garanti for rett lære. Hvorfor skal da et minihierarki gi garanti for rett lære?
De retoriske spørsmålene du stiller avdekker at det fins kun to prinsipelle endestasjoner: Verdenspave eller verdensorganisme.
Et mer matnyttig spørsmål er dette:
I menigheter fins det ulike nådegaver og tjenester, blant annet er det noe som heter hyrder og lærere. Det er personer som er interessert i lærespørsmål og har evne til å formidle dette videre. Hvordan kan disse få mer ut av sin tjeneste?
Mitt eget svar: I husmenigheter kan hyrder og lærere samtale med folk og gi skreddersydd undervisning, f eks at folk kan komme med sine spørsmål i den rekkefølgen som ligger dem på hjertet.
I tradisjonell menighet må folk sitte i årevis ved prekestolen før deres spørsmål blir tatt opp som tema.
Når temaet endelig kommer, har de antagelig funnet på noe annet å gjøre enn å slite ut kirkebenker.
Enkelte av de som er interessert i lærespørsmål, kan også få et spesielt tjenesteansvar for å gidde å sette seg ekstra inn i læren. Da kalles de eldste.
Men dette ekstra ansvaret gir ikke rett til å bestemme over menigheten, heller ikke i lærespørsmål.
I en del av urmenighetene var eldstegruppen i hver menighet bestående av månedsgamle kristne som ikke hadde vår tilgang til Det Nye testamentet eller kristne bøker. En del av dem hadde kanskje heller ikke en lærer i seg, men de tok tjenesten inntil menigheten vokste og det dukket folk som hadde denne nådegaven.
Paulus sa ok til disse ferskingene. Ville du gjort det samme? Hvis ja: hvorfor ikke gjøre det samme i dag? Hvis nei: tok Paulus feil?
Hverken husmenighet eller tradisjonell menighet eller paveopplegg gir garantier.
En husmenighet kan surre seg bort i rare lærer, på samme måte som tradisjonelle menigheter og paveopplegg. Skriv ned de fem første sektene du kommer på. Da vil du se at hierarki gir ingen garanti.
I en tradisjonell menighet kan eldsterådet vedta hva som er rett lære. Men for det første kan de ha vedtatt feil lære. For det andre: Hva hjelper det at eldsterådet har vedtatt noe hvis resten av menigheten har et annet syn? Derfor sa Paulus at vi må være medarbeidere i troen.
For å konkretisere litt mer om hva jeg mener med nødvendigheten av lærebevissthet, kan jeg fortelle litt om min egen bakgrunn. Selv om jeg som baptist har holdt meg til mottoet fra reformasjonen: "Troen alene", så har baptister alltid anerkjent tidlige trosutsagn som "Den nikenske trosbekjennelsen", definisjonen som kom fra Kalkedon og "Den apostoliske trosbekjennelsen" som sanne vitnesbyrd om den kristne tro. I den kirkelige tradisjon som jeg kommer fra, holder man fast ved troen på den treenige Gud, og deler derfor grunnleggende trossannheter med andre kristne kirker; som: Guds gjerning som skaper; menneskets falne natur; Jesus som sann Gud og sant menneske; Han som er åpenbart i et menneske; forløsningen gjennom Kristi liv, forsoningsdød og oppstandelse; Den Hellige Ånds kraft til å forvandle både personlig og sosialt liv; og den endegyldige oppfyllelsen av Guds plan. Ikke noe av dette er selvsagt i dag, og mye av det jeg har nevnt her, er det strid om. Vi trenger derfor en ny lærebevissthet. Den Europeiske Baptistfederasjonen utarbeidet mellom 1992-93 en felles trosbekjennelse for baptistene i Europa. Dette dokumentet er et svært nyttig hjelpemiddel for å tenke igjennom hva man tror. Den Europeiske Baptistføderasjonen er en del av Baptistenes Verdensallianse, som ble stiftet i 1905. Denne alliansen knytter sammen 38 millioner baptister som menighetsmedlemmer, og totalt omlang 80 millioner troende, i forsamlinger i mer enn 150 land over hele verden. Det er et anseelig antall mennesker. Man kan ikke bygge et slikt fellesskap på en læremessig bevisstløshet!
Neida, Sjur: Vi trenger ingen verdensomspennende pave. Den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen kunne jo være utgangspunktet også for det læremessige grunnlaget for husmenighetene. Det er en felles kristen arv, og her har man gitt uttrykk for viktige trossannheter fra Guds ord. Ligger dette i bunn kommer kan langt! Men blir det slik at man kan mene hva man vil, og at alt er like sant og viktig, ja da har man laget i stand noe som kan bli en individualistisk religion etter eget forgodtbefinnende. Alt er ikke sant. Det finnes ikke to likeverdige syn på homofili, som kan leve side om side i en menighet f.eks, om man virkelig skal ta Bibelen på alvor. Det er ikke likegyldig om man tror om jomfrufødselen. Hvis Jesus ikke ble unnfanget av Den Hellige Ånd og født av Jomfru Maria, så var Han bare et menneske. Da hadde Hans død på korset ikke hatt noen som helst betydning. Som bare menneske kan Han ikke frelse meg. Da var du og jeg fortsatt i våre synder, og noe evig liv fantes ikke. Det er heller ikke likegyldig hva vi tror om Jesu soningsdød. Var Jesu død en soning for våre synder, eller ikke. Så kan vi, som enkelte gjør, snakke om at det er livet som er det viktigste, og Den Hellige Ånd. Det høres veldig åndelig og riktig ut, men hvorfor må vi stille dette opp mot en bevissthet om hva man tror. Det er en av djevelens løgner å si at alt er relativt. Det er slett ikke sant. Det finnes noe eviggyldig og sant. Om det handler både den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen. De er gamle bekjennelser, men fortsatt gyldige i dag. For Bibelens læremessige sannheter går ikke ut på dato.
Bjørn Olav, jeg tror dette er en slags skinndiskusjon. De nye husmenighetsmenneskene jeg har truffet til nå, har svært høy lærebevissthet. De har gått bibelskoler, har mellomfag, har hyllemetre med kristne bøker og har deltatt i menigheter i flere tiår.
De har så høy lærebevissthet at de faktisk gjør store forandringer i livet for å følge læren.
Jeg synes du noen gang maler opp et bilde som ikke eksisterer og så argumenterer du mot det.
Men jeg skal grunne på det du sier. Jeg feier det ikke bort. Du er en klok mann med masse kunnskaper.
Jeg skal tenke litt på dette og komme med noen kommentarer senere.
KVINNELIG ELDSTE
Bjørn Olav lærte oss forleden at ordet presbyteros oversettes med eldste.
Jeg fant akkurat ut nå at dette ordet fins i to varianter:
Presbyteros og presbyteras.
Forskjellen er hankjønn og hunkjønn. Begge blir brukt i Det nye testamentet.
Moro å forske!
Et brev som noen kvinner har sendt til selveste paven, bruker dette som argument for å oppgradere kvinner i det katolske hierarkiet.
Ja,det er interessant å gjøre dypdykk i teologien, Sjur! Men du bør vel gjøre rede for hvor og i hvilken sammenheng disse ordene brukes. Så vidt jeg kan se er det eneste stedet hvor formen presbyteras er brukt er 1.Tim 5,2: "gamle kvinner som er mødre." Det er viktig å vite hvordan disse ordene brukes. Uttrykket presbyteros er komparativformen av adjektivet presbus, som ganske enkelt betyr "en gammel mann". Hunkjønnsformen betyr "en gammel kvinne". Det er ikke eldstetjenesten som beskrives i 1.Tim 5,2. La oss se litt nærmere på sammenhengen dette ordet står:
Timoteus var fremdeles en ung mann når Paulus skriver til ham. Dersom det er riktig, og det antar de fleste bibelforskere, er dette brevet til Timoteus skrevet rundt år 65. Han har trolig da vært ca 35 år. Han var nemlig en ganske ung mann da Paulus tok ham i sin tjeneste i Lystra, sannsynligvis på sommeren i år 50. Nå skulle han undervise, og kanskje sågar irettesette, folk som kunne være dobbelt så gamle som ham selv. Paulus lar ham likevel gjøre dette med frimodighet. Autoriteten ligger i det oppdraget han har fått av Kristus, ikke gjennom den modning og erfaring vi tilegner oss etter som årene går.Det vesentlige i den gjerning Timoteus skal utføre, og som han skal vie sin tid og sine krefter til er: å legge frem skriftene, formane og undervise. Så får vi vite at Timoteus har fått en nådegave. Den fikk han da han ble innviet til tjenesten. Paulus bruker ordet "kjarismatos", og Paulus bruker dette ordet om både gaven til å formane/oppmuntre, undervise og være forstander (biskop). Her får vi også et glimt av hvordan det kunne gå til når noen ble pålagt et oppdrag i urkirken. Det skjedde ved håndspåleggelse av presbyterios, altså eldsterådet. Som apostel tok også Paulus del i denne håndspåleggelsen. Se 2.Tim 1,6.
Overfor Timoteus gir Paulus råd om hvordan han skal opptre overfor de ulike gruppene i menigheten. Han snakker om gamle menn og kvinner, og hvordan han bør oppføre seg overfor dem. Men han omtaler ikke her noen kvinnelig eldstetjeneste!
Nei, disse enkene var nok ikke eldste i denne menigheten. Det var jo uansett en problemmenighet der en annen lære presset på. Noen mener at det denne gangen var kvinnene som surra det til.
Men jeg forundres over at man når man sier "prebuteros" om menn, så tenker man på lederskap og embete, men når man sier "presbuteras" om kvinner, så mener man bare eldre kjerringer – og ikke embete?
La oss holde oss unna kvinnelig eldste litte grann og se litt nærmere på to ulike tjenester:
HVA ER KRITERIENE FOR AT DET ER ET EMBETE?
1) Eldste utførte tjeneste i menigheten. Paulus lager en sjekkliste for å se om slike er skikket til tjenesten. Eldste får så (i senere tid?) merkelappen embete.
2) Enkene utførte tjeneste i menigheten. Paulus lager en sjekkliste for å se om slike er skikket til å være i enketjeneste. Denne ligner på eldste-sjekklisten. Men enkene får ikke merkelappen embete.
Hvorfor denne forskjellen?
Det er mulig det ikke finnes beskrivelser av at noen legger hendene på enkene, jeg vet ikke. Men det blir i tilfelle en ikke-argumentasjon.
Så har jeg et spørsmål til:
BISKOPER I FLERTALL?
Bjørn Olav har nevnt tidligere at episkopos betyr biskop, vanligvis oversatt til tilsynsmann på norsk. Jeg fant frem til et gresk leksikon på nettet og der får jeg inntrykk av at episkopos betyr biskoper, altså i flertall. For eksempel Apg 20, 28.
De stedene jeg finner tilsynsmann i entall, så er det snakk om en tilsynsmann som er ferd med å koble seg på en gruppe av tilsynsmenn.
I brevet til filipperne starter Paulus og Timoteus med å hilse til alle kristne som bor i Filippi, deretter hilser de til tilsynsmenn og menighetstjenere. Men ikke til eldste. Dette indikerer at tilsynsmenn, biskoper og eldste er det samme. Og i brevet til Titus står det enda klarere:
“En eldste må det ikke være noe å utsette på: Han skal være én kvinnes mann, barna hans må være troende, ikke oppsetsige og ikke kunne beskyldes for å leve vilt og utsvevende. For en tilsynsmann er Guds forvalter, og det må ikke være noe å utsette på ham.”
Altså:
1) Eldste er tilsynsmenn.
2) Biskoper er tilsynsmenn.
= Eldste og biskoper er samme funksjon
Mitt inntrykk er derfor at tilsynsmenn og biskoper er samme tjeneste og at det alltid er snakk om en gruppe, og at det ikke er en toppleder i menigheten.
Vil gjerne hører motargumenter slik at jeg kan forske i dette.
Som toppleder er det fristende å nevne Titus, men han er jo bare innom menigheten for å motivere i gang eldstetjenesten og så reiser han til Nikopolis.
Også Timoteus ser ut til å bare være innom menigheten en stund. Mitt inntrykk er at Titus og Timoteus var omreisende apostler eller apostelmedarbeidere og ikke toppledere for hver sin menighet.
Og siden apostler er opptatt av lærespørsmål, og tilsynsmenn er opptatt av lærespørsmål, så kan man bruke ordet tilsynsmann også om apostler, altså som en lærevokter, selv om jeg i farten ikke husker om det er blir brukt på den måten.
Helt kjappt, Sjur:
Bjørn Olav har rett i at "episkopos" (transkribert gresk) betyr biskop (i entall). Biskoper (flertall) er "episkopoi".
I Apg. 20:28, som du refererer til står det imidlertid "episkopous". Dette er ubestemt flertall i akkusativ (objektsform), altså "biskoper". Konklusjon: Du har rett i at Apgj 20:28 ikke snakker om biskop, men biskoper. Men formen her er altså "episkopous", ikke "episkopos".
Jeg er likevel litt usikker på om bloggen er stedet for slike samtaler. Det er fort gjort å overkjøre deltakere som ikke har tid til tilsvarende detaljeringsgrad.
Geir,
Jeg tror både selve samtalen og kunnskapen som Sjur bidrar med er verdifull.
Blogg er et nytt medium med spennende muligheter og sikkert noen farer. Bloggen er personlig, men likevel et massemedium, man publiserer umiddelbart og har ubegrenset med plass.
Mange blir sikkert hektet av lange diskusjoner, men slik er det med alle medier - man er ikke interessert i alt som skrives.
Min tanke er at det er nødvendig og ønskelig å ha en fri flyt i samtale og diskusjoner - selv om det skjer offentlig på denne bloggen. Jeg tror det vil tjene husmenighetsbevegelsen.
Det vi egentlig diskuterer er om den bibelske ordning er tjenerskap eller lederskap. Det er en kjempeviktig avklaring.
Her er forresten en gresk ordbok der man kan lese grunnteksten og sammenligne med ulike oversettelser.
http://www.awmach.org/
Klikk på symbolet øverst til venstre, da dukker det frem en søkefunksjon.
Eller se nedenfor søkefunksjonen og klikk på gresk testament. Klikk så på en av bokstavene. Klikk deg videre gjennom det ordet du velger og til slutt kommer det frem steder der ordet er brukt i Det nye testamentet. Da kan du klikke på ulike oversettelser.
Jeg forsker nå brevene i NT og ser på hvem brevskriverne hilser til. Hvis det fantes et embete der man var toppleder for menigheten, så er det merkelig at disse topplederne ikke nevnes.
Kan noen sende meg en liste over disse topplederne slik at jeg kan forske mer i dette?
Til nå har jeg bare hørt påstanden om at Jakob var toppleder for Jerusalem-menigheten. Hva med alle de andre menighetene?
Sjur.
Moro å se at du forsker med et åpent sinn. Det er en stor kunst å greie å forske uten å la sine grunnleggende forutsetninger i livet, få bestemme altfor mye av resultatene. Fort gjort å sette ut klørne , når noe begynner å gynge under beina.
Stå på med leitinga di - den er frisk og åpen.
Eldste, pastor, hyrde biskop. På syttitallet gjorde jeg en studie
av alle disse ordene. Skrev en liste og laget et system fra grunnteksten. Det er ikke så mye arbeid - skulle gjerne gjort det igjen. Jeg ga fra meg "avhandlingen" til Olav Ryland - og fikk den aldri igjen. Jeg kom til den konklusjon at det var et slags mildt hierarki. Jeg holdt fast på hierarkitanken et par år. Men det var likevel ganske klart at dagens ordbruk, embedsforståelse, er hinsides den opprinnelige forståelse.
Senere kom jeg til det motsatte syn. Jeg hadde ikke forstått ordet "underordne" "være lydig" bl.a.
Kanskje noen vil gjøre et grundig stutdium på dette?
Tore, jeg forsker i dette nå. Snart ferdig. Det jeg har kommet frem til, skal jeg legge åpent på nettet slik at andre kan justere meg hvis jeg har gjort bommerter. Regner med Bjørn Olavs store kunnskaper avslører noen hull i mine tankerekker.
Folkens, nå er har jeg lagt ut min tolkning av eldstetjenesten. Den ligger her:
www.byggemennesker.no/eldste.html
Den er foreløpig på 18.000 ord og er skrevet i ekspresstempo etter bloggdebatten vi hadde her om dagen.
Det er første gang jeg ser på denne problematikken, og det er første gangen jeg leser gresk, så jeg har sikkert gjort noen bommerter. Det skal jeg i tilfelle rette opp etter hvert hvis folk gir meg beskjed eller har kommentarer.
(Denne post skulle vært der jeg tidligere skrev om 'læren', men finner den ikke, pytt!)
Hei igjen, en stund siden sist..
Jeg har siden sist fått leve ut noe av det jeg tror på, noe av det jeg prater om, jeg har fått kjenne på det å LEVE LIVET. For å bruke natur-metaforen: Det har vært strålende solskinn, jeg har hørt fuglene synge, og det har vært storm, det har vært et mørke med truende skyer...ja, slik kan LIVET være for meg noen ganger.
Da blir situasjonen slik at jeg ikke er opptatt av teorier mer, men kun av å erfare: "Kjære Jesus, HJELP!!!!!"..når stormene raser, mener jeg.
Jeg vil si noe mer om 'læren', om teorien, og jeg vil si noe om hva jeg opplever med Jesus.
Om Jesus først:
Jeg "møtte skikkelig veggen", ble dårlig, ja mine kjære rundt meg ble såpass bekymret at det var snakk om lege og greier. Jo, litt urolig ble jeg, men kjente at dette nok var av psykisk, "sliten, stressa art". ("utbrent", kaller noen det).
Jeg la meg tidlig den ene dagen, og neste morgen gikk jeg til min Himmelske Far, fikk prate med Ham et par timer på morgenen, og Han viste meg ei rot til problemet mitt!
Oi, det ble ei meget sterk stund med Jesus! Da Han viser rota som ligger i mine minner og som skaper trøbbel for lignende situasjoner senere i livet, ja, så er det fordi Han vil LEGE!!!
Han ga meg en åpenbaring, Han viser en (virkelig) situasjon fra da jeg var to år, at vi som familie skulle bryte opp fra et sted vi bodde og flytte til et annet hyggelig sted. Det var noe i den situasjonnen som ble veldig stress for meg og en stor byrde og jeg tok ansvar uten å få hjelp. (Og dette å ta ansvar er vanlig for små barn, og "problemet" mitt var nok ikke i virkeligheten av en slik art at de voksne tenkte over det. For lille meg ble det et sår her, det jeg kaller ei rot til problemet). Videre ser jeg at HAN tar meg opp i Sine armer, og Han (Jesus) sa til den Hellige Ånd at Han skulle jobbe for meg, og jeg kunne HVILE i Hans Pappa-armer! Og jeg Så åssen den Hellige Ånd tok jobben!!!
Men en slik åpenbaring kan forveksles med teori, og teori er ikke nok! Det må fungere i praksis! Og jeg kan vitne at jeg i flere situasjoner etterpå virkleig har erfart hvordan Ånden har jobbet for meg!!
Der jeg tidligere ble overmannet av bekymring, uro og STRESS og rett og slett UTMATTELSE!! (Slik som nå da jeg ble liggende utslått på sofaen)!
Og jeg tenker, etter det bildet med meg selv, som lita jente, liggende i Fars armer og Ånden jobber for meg, er det dette Skriften kaller "Sabbatshvile'? (Og Romerne 8..) osv
(Det er mer å si om den åpenbaringen, men ikke nå. Og jeg kjenner det teologiske miljøet, og mye kan diskuteres rundt dette om man vil).
Så til temaet 'læren' i de 94 postene.
Jeg er ikke imot læren, på noen måter, da hadde jeg ikke studert som X7-åring (he he), har forresten akkurat bedrevet en større spennende eksamen (og fikk B, kunne jo blitt en A, men er jo fornøyd med B også jeg!)....
Men jeg er opptatt av hva all denne teorien gjør for oss i vår daglige ferd med Jesus, som dere har lest av mine poster på bloggen.
Min erfaring er slik, at jeg aldri går til teorien eller 'læren' , eller jeg tror heller ikke på at "noe teori ligger i blodet mitt" eller er noen veileder for meg i min daglige ferd med Jesus, NB, hvis det ikke er 'læren' som er ÅPENBART, 'rema' som Turid skrev om.
Jeg skrev en eksamen en gang om temaet "Skjæringspunktet veiledning/terapi", og hadde som hovedlitteratur ei bok med tittelen "Terapiens gave" (Pax Forlag A/S, Oslo 2003) skrevet av professor i psykoatri ved Standford university i California, Irvin D. Yalom.
I mitt muntlige forsvar av oppgaven, måtte jeg si til mine eksaminatorer, at, hvis jeg en gang skulle møte Yalom, (hvilket den dag i dag står høyt på ønskelisten min, om han forsatt er blant oss), så skulle jeg ikke spørre ETT teoretisk spørsmål, men kun: HVA ER DET MED DEG? Hvem er du?
Han skriver i sin bok, (nevnt ovenfor), at han hadde i tereapi en eldre dame, som på grunn av kreft og strålebehandling hadde mistet håret og brukte parykk. Hun slet mye med dette, og jobbet i terapien med problemet. Han skriver om hvordan hun grudde for den dagen hun skulle for første gang vise noen hodet sitt uten parykk og uten hår.
Det terapeutiske øyeblikket kom, og Yalom skulle snu seg vekk og hun skulle ta av parykken. Han skriver:
"I ukene som fulgte lekte hun ofte med tankene på å ta parykken av seg på kontoret mitt, og en dag sa hun at nå var tiden kommet. Hun svelget, og etter å ha bedt meg se bort, tok hun parykken av..."
Men Yalom fikk et øyeblikk, som han sier, og kun et øyeblik, sjokk over hvor eldet hun plutselig var, men han fikk rakst kontakt med HENNES VESEN (min egen forstørring av boksatvene), det egentlige i denne nydelige personen han kjente, og han fantaseterte et øyeblikk, som han sier, om å la fingrene gli gjennom fjonene hennes. Og da hun spurte hva han følte, så fortalte han henne om denne fantasien. Hvorpå øynene hennes ble fyllt av tårer. Og han spurte om han skulle gjøre det, og hun svarer at det kunne være vidunderlig. Han gikk bort og strøk henne over håret og issen. Selv om hendelsen varte kun i noen få sekunder, sier Yalom, så er den blitt uutslettelig i begges erfaring. ...og hun overlevde kreften...
og en annen gammel fortvilet dame kom til kontoret hans ute av stand til å snakke, men hun følte en dyp trøst bare ved å holdt ham i hånden. Lenge etterpå hadde hun fortalt at dette hadde vært et vendepunkt i terapien, det hadde fått henne til å "kjenne fast grunn under føttene". (s 174 i nevnte bok).
Well, hvorfor skriver jeg alt dette????
Ikke for å drøfte terapeutiske metoder over hodet, selv om det er kjempespennende, men fordi jeg leser om en mann som har jobbet mye med teorier, lært og studert mye, men som, urfra det jeg har lest, ikke går dit for å finne metoder som gir gode resultater mange ganger, men som er utradisjonell og henter sine gode "metoder" til hjelp for pasienten, og som han henter...hvorfra??
Mange slike flotte opplevelser denne professor Yalom erefarte, leste han seg ikke til, slik jeg oppfattet det, f. eks da han strøk en finger gjennom fjonene til hun kreftsyke dama, det sto ikke skrevet i læreboka side XX. Ei heller da han holdt hun gamle dama i hånda.
Men mitt maktpåliggende spørsmål er da: Var det hans KJÆRLIGHET til mennesket som ga slike resultater?????
Ang 'læren':
"Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.
Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet" 1. Kor 13, hele kap bør leses.
Og Jesus ER Kjærligeten, han ER ikke teori, så langt jeg har skjønt Skriften..og Han er LIV!!
Og vi har alle erfart (vi som vandrer med Jesus) hvor fantastisk det er når Han MINNER oss om noe vi skal gjøre (=i kjærlighet) og hvor mye god frukt det gir!!
Det å vandre i lydighet, og i Rom 8
f. eks
Erfarte her om dagen at det skedde noe meget vondt med noen jeg kjenner, i nabolaget. Vi ble rett og slett nærmest uvenner, og jeg ble sur, og de ble sure! Jeg tenkte at jeg skal aldri hilse på de folka mer (jo, det er sant, slik tenekte jeg)!!
Og midt i det å restaurere campingvogna til min sønn, så får jeg en klar påminnelse i mitt hjerte som jeg KJENTE åssen fordrev bitterheten inni meg, og minnelsen var at jeg skulle plukke noen blomster i min hage, gå og banke på døra til de det gjaldt, og be om unnskyldning for det jeg hadde gjort..som egentlig ikke var ment vondt, fra min side kun en praktisk beskjed, men som utløste noen meget sure kommentarer og surt miljø og sinte svar.
Joda, jeg tropper opp ved døra, ringer på, og ei kom ut og ser meg med de vakre blomstene, (og jeg tror mitt forvandla, Jesus-berørte hjerte syntes i kroppsspråket mitt) og jeg SER formelig at hennes hjerte også bløtnet!!
Og 'dette er Gud'!!
Denne episoden har gitt helt utrolig mange gode resultater, massevis av kjærlge handlinger og utrolig ren og fruktbar "luft".
Og tydelig at dette har ryktes i nabolaget..til det gode, ja GUDS TIPS ER SUVERENE!!
Takk Anny! Det handler om å leve Gudslivet i hverdagen!
Jeg lengter også etter Åndens liv i fellesskap med andre.
Legg inn en kommentar