... før jeg idag serverte stekt høne, etter oppskriften fransk kylling.
Det var kona som ante høne i mosen da hun skulle skjære i den. - Sto det høne eller kylling på pakken? spurte hun.
Jeg prøvde med tenner og hender å rive hønekjøttet fra hverandre, men måtte gi opp til slutt. Den går i en frikassé-gryte til uka.
Jeg skal ikke late som om jeg er noen autoritet innen feltet ecclessiologi - læren om menigheten. Jeg er avhengig av å støtte meg på andre autoriteter.
En av de jeg støtter meg til er professor ved Fuller Theological Seminary, Robert Banks og hans bok Pauls idea of community. Banks hevder at det greske ordet for menighet, ecclessia, kort og godt betyr samling, gathering. Under posten Sorry, Barratt, - dette funker ikke har det foregått en interessant debatt om menighet, menighetsplantning, menighetens karakter, etc.
Ifølge Banks brukes ecclessia på to måter (muligens tre, dersom man regner den universale menighet som er samlet i himlen for Lammets trone): For det første om samlingene (ecclessia) i hjemmene, og for det andre om alle kristne på ett sted.
På sett og vis kan man ikke plante menighet der hvor det allerede finnes kristne som samles (enig med Tore Lende). Når en kristen kommer til et sted hvor det allerede er kristne samlinger, vil det naturlige være at man kobler seg på det eksisterende fellesskapet. Men dersom verdigrunnlaget ikke stemmer, må man etter min mening føle seg fri til å etablere nye fellesskap:
For for det første, når I kommer sammen i menighets-samling, hører jeg at det er splid iblandt eder, og for en del tror jeg det; for det må være partier iblandt eder, forat de ekte kan bli åpenbare iblandt eder. (1 Korinterbrev 11 vers 18-19, 1930-oversettelsen).
At kristne under uenighet om verdier eller strategier velger å gå hver sin vei er langt bedre enn å føre maktkamper. "Går du til høyre, går jeg til venstre, går du til venstre går jeg til høyre", sa Abraham da hans "underordnede" slektning Lot førte en maktkamp mot ham.
Når hierarkiet er fjernet fra våre verdier, vil det påvirke vår måte å se på menigheten og menighetsdannelser på. Hierarkiske menigheter vil se på andre menigheter som konkurrenter. Det er like lite naturlig for en foretakskirke å plante en menighet i nabolaget som det er for en bedrift å etablere en ny, konkurrerende bedrift i samme bransje. Det er derfor foretakskirker kun unntaksvis og motvillig planter nye menigheter.
Hierarkiske menigheter har liten dynamikk på mange viktige områder. Det gjelder også de såkalte karismatiske.
I ikke-hierarkiske husmenigheter er mange av mekanismene som hindrer celledelingen og menighetsplantingen fjernet. Den normale grunnen til å etablere en husmenighet vil være av praktiske årsaker: Det er ikke lenger plass til alle.
Technorati Tags: husmenighet
Slik skal bloggen min se ut, med en venstrespalte med postene og en høyrespalte med linker, etc. Dersom den ikke ser ut slik hos deg, gi meg en kommentar med opplysning om hva slags nettleser du bruker. Takk! |
Bloggen min har to hovedbestand- deler: Venstrespalten med postene, og høyrespalten med diverse linker og permanent. Jeg hører fra en av leserne at høyrespalten plasserer seg nederst på siden. Dette tror jeg er avhengig av hvilken type browser eller nettleser man bruker. Fordi jeg har hatt samme problem når jeg har brukt Microsofts Internett Explorer, men ikke med andre nettlesere.
Er det flere som har slike problemer, altså at høyrespalten kommer nederst under postene? I så fall hvilken nettleser bruker du? Er det noen av leserne som bruker Firefox? Har du samme problem?
Fint om dere kan gi meg tilbakemelding på dette!
Technorati Tags: blogg, Firefox
|
Wikepedia er et høyt ansett leksiskon på internett hvor det er brukerne som gjør artiklene. |
Wikipedia er et internett-leksikon som lages på dugnad. Det finnes på mange språk, også norsk. Wikipedia har fått en nokså høy status, fordi artikkelforfatterne ofte er svært kvalifiserte. Jeg tillot meg å starte på en artikkel om husmenighet. Den har ennå ikke oppnådd godkjent status som Wikipedia-artikkel. Flere andre, som Sjur Jansen, har vært innom og bidratt til artikkelen. Når sant skal sies, så har jeg ikke lagt mye arbeid i mitt bidrag.
Men kanskje det er andre som ønsker å bidra. Wikipedia er en del av Web 2.0, hvor internett istedet for å bestå av statiske websider, tilbyr systemer og strukturer som brukerne selv fyller med innhold, enten det er snakk om blogging, fotoalbum, kalendere eller leksikon.
Du har hermed mulighet til å bli medforfatter i en leksikonartikkel om husmenighet.
Technorati Tags: husmenighet, web 2.0, wikipedia
Pastor Colin Urquhart overtok roret i søndagens gudstjeneste i Levende Ord uten at menighet eller ansatte var forberedt. I lydfilen nedenfor kan du høre hvordan han starter med å be de ansatte reise seg i gudstjenesten. |
Det var to meedieoppslag som skapte sorg igår: NRKs Brennpunkt om Guds Lam Menighet i Oslo og Vårt Lands oppslag om stridighetene i Levende Ord.
Etter Brennpunkt satte NRK opp en plakat med telefonnumer som folk kunne ringe som opplevde seg utsatt for maktovergrep i kristne miljøer. Det ség innover meg at det antageligvis er mange i Norge som er rammet og som har behov for å snakke ut. Det var faktisk vemodig å se denne plakaten. Som regel går det andre veien: Telefonnummer man kan ringe dersom man er interessert i å få sin sak med Gud i orden og slutte seg til et fellesskap. Nå gjaldt det altså kristne som kan ha behov for å komme ut av usunne miljøer.
Som et tydelig apropos til Brennpunkt fikk jeg en lydfil fra formiddagsgudstjenesten i Levende Ord sist søndag. Det som skjedde i den gudstjenesten var at Colin Urquhart presenterte seg selv som menighetens nye pastor etter avtale med Enevald Flåten, uten at menighetens ansatte eller medlemmer på noen måte var forberedt. I lydfilen som du kan spille av nedenfor, gjør det spesielt inntrykk hvordan Urquhart ber de ansatte i menigheten å reise seg under gudstjenesten, og forteller dem i meget klare ordelag at de ikke er ansatt for å tjene Gud, men for å tjene sin leder.
Jeg har forståelse for at ansatte skal være lojal mot sin leder, men sammenblandingen som gjøres her av gudstjeneste og offentlig oppstramming av ansatte fra prekestolen, oppfattes av meg som et gedigent maktovergrep som må være det dårligst tenkelige utgangspunkt for en ny pastor. Både tonen og ordvalget fra Colin Urquharts side vitner om en maktfullkommenhet som jeg ikke trodde var mulig i Norge i 2006. Trosbevegelsen har øvd innflytelse på utviklingen i mange norske menigheter og ikke få pastorer har hentet impulser til sitt eget lederskap derfra. Dersom de holdninger som Colin Urquhart legger for dagen også har fulgt med på lasset, er det mer forståelig at tilstander som de i Guds Lam menighet kan få utvikle seg.
(Spill av deler av Colin Urquharts tale ved å klikke på den blå pilen).
Colin Urquhart i Levende Ord søndag 23. april 2006Oppdatering: Colin Urquhart kommer i denne lydfilen med et dementi:
Dementi fra Colin UrquhartDersom du er interessert i kruttsterke kommentarer om situasjonen i Levende Ord og andre forhold i norske menigheter, vil nettstedet villfarelseimenigheten.no kunne være av interesse.
Oppdatering: Tro det eller ei, men det første lydklippet skriver seg ikke fra sist søndag i Levende Ord. Det skriver seg ikke fra dette året, engang, det er fire år gammelt, fra 2002. En artikkel i Bergens Tidende kan i så henseende være oppklarende.
Det betyr at Colin Urquhart ikke sier dette som en tiltredelseserklæring i en fra før vanskelig situasjon. Men det betyr også at Levende Ord er en menighet hvor det er mulig å komme med slike ytringer uten at det skaper skandale. Og at en mann med slike meninger og holdninger blir ansett å være en egnet toppleder.
På den annen side er det kanskje rimelig å spekulere i om hvorvidt det nettopp er denne type foreteelser som ligger bak dagens krisesituasjon i menigheten. I denne saken finnes det åpenbart fortsatt mye bensin som venter på å bli kastet på bålet.
Technorati Tags: Levende Ord, makt
Vi bor midt i Sandefjord sentrum, men kan nyte både landlig ro og vakre solnedganger - som denne i kveld. |
Jeg har i de siste dagene gått og følt på - kan man kalle det en profetisk glede? Det gjelder vår husmenighet som for en stor del består av narkomane. Selv om vårt fellesskap i husmenigheten ikke er gjort avhengig av i hvilken grad disse blir rusfri, så er selvfølgelig det et viktig tema for oss alle. Rusproblematikk er så innfløkt, både bakgrunnen for et rusmisbruk og de bindinger som skapes over mange år, at det å presentere enkle løsninger og sterke formaninger viser seg sjelden å føre fram.
Jeg vet at løsningen er enkel: Når omvendelsen er avgjort, eller når motivasjonen er kompromissløs, eller når overgivelsen til Kristus er total, så blir man fri. Det er ofte lett å se det i ettertid i et menneskes liv. Men de aller fleste har en lang vei dit - det kan ta år.
Må man gå den veien alene? Kan det kristne fellesskapet spille en rolle underveis? Kan det kristne fellesskapet gjøre veien kortere? Kan det gjøre lengselen og dermed motivasjonen til å bli fri, større? Ja, jeg tror på alt det.
Og det er her min glede kommer inn. Joda, jeg vet at fallhøyden er der. Skuffelser hører med til dagens orden. Hvor mange runder som skal til, aner man aldri. Men jeg gleder meg likevel. Kall det en profetisk glede. Den profetiske gleden bare kommer - lar seg ikke stanse.
Jeg gleder meg også over hva som allerede har skjedd. En av dem levde uten fast bopel da vi begynte våre samlinger. Nå har hun sin andre leilighet, bedre enn den første. Og det virker som om hun har tatt en beslutning der i fengselet. Hennes forlovede ringte i dag fra sitt fengsel og sa: - Jeg tror hun har bestemt seg nå. Jeg ser det i brevene hun sender.
Jeg kjenner på en forventning. Dersom det jeg aner kommmer, kommer, - ja, da kan mye skje. Da er veien åpen. Det skaper en dyp glede i meg!
Technorati Tags: glede, husmenighet, narkomane
I siste nummer av bladet Korsets Seier finner jeg to interessante utsagn. Det ene er en overskrift: "Stjernespekket pinsejubileum". Det andre er en uttalelse fra en menighetsleder i Vadsø: "Hele området vårt (Vadsø, Kirkenes, Vardø og Båtsfjord) er tomt for vitner."
Jeg finner en interessant sammenheng mellom disse to utsagnene. Det første henspeiler på 100-års feiringen av Pinsebevegelsen i Norge. Det man feirer er en ny erfaring av Åndens fylde og Åndens gaver til alle troende, det almenne prestedømme med andre ord. Det feires med å samle stjernene, Reinard Bonnke, Brian Houston, Carola, med flere.
Samtidig konstaterer en pinseleder i Finnmark at store områder er tomt for vitner. Ikke kristne, men vitner.
Var det ikke en som sa at "dere skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner"?
Da spør jeg meg, hva er det vi feirer? Feirer vi Åndens kraft for alle, eller feirer vi stjernene?
Hva er det som skiller stjernevitnene fra alle oss andre? Stort sett talegaver, talekunst, eller om du vil, retorikk.
Vår pinseleder fra Finnmark målbærer en utbredt oppfatning om at et Jesu vitne er en god retoriker. Vi er alle rammet av den samme vrangforestillingen. Og ingen synes interessert i å rydde opp i misforståelsen. Heller ikke i forbindelse med 100-års feiringen av Pinsebevegelsen, som burde dreie seg om alt annet enn menneskelige prestasjoner.
Retorikken er en del av et gammelt, kirkelig paradigme som består av et hierarki med talerstolen som fremste maktmiddel. Og på talerstolen er det de retoriske ferdigheter som gjelder. Retorikk er fremste verdi.
(Jeg må igjen minnes ordføreren i Holmestrand som under innvielsen av pinsekirken utbrøt: Hvilken oral tradisjon!)
Det er ingenting som har brakt så mange vitner til taushet som retorikken. Våre menigheter består stort sett av tause mennesker. Man tør ikke åpne munnen fordi man ikke behersker retorikken.
Det er denne fatale misforståelsen som har tømt store deler av Finnmark for vitner.
Sorry, Barratt, dette funker ikke. Det kunne aldri være din hensikt å lage en bevegelse for stjerneprestasjoner.
Technorati Tags: Pinsebevegelsen, retorikk
Når jeg er i Oslo, treffer jeg ofte Vidar og Kjell. Vi var nære medarbeidere i samtalekaféen Timeout, den tiden jeg jobbet i Filadelfia. Kjell og Vidar står midt i stridens hete sammen med Marjorie og en rekke andre medarbeidere. Mandager og tirsdager holdes samtalekaféen åpen. Det serveres opptil 90 middager, mange av dem går til folket som lever på gata.
Vidar og Kjell følger opp. De følger sine venner fra kaféen i fengsler, sykehus eller bruker sine egne hjem. Er du i byen, så stikk innom den mest spennende av alle kaféer i Oslo.
Technorati Tags: timeout
Jeg tror spørsmålet i tittelen er veldig interessant: Verdibasert eller visjonsbasert ledelse?
For min del har jeg tatt stilling for ganske lenge siden, uten at jeg har formulert problemstillingen eller satt den på spissen som nå i det siste.
Det foregår en spirende samtale. Den kravler seg sakte frem. Noen blogger. Noen skriver artikler på nettet. Og noen sender epost.
Og så klarner det litt etter litt for meg også.
Jeg så for flere år siden visjonstenkningens ubibelske perspektiv. "Passer ikke vår visjon deg, må du gjerne oppsøke neste menighet". Det er et menighetssyn som jeg ikke kan akseptere.
Helge Terje Gilbrant hadde en interessant post på sin KS-blogg hvor han sier: Jeg tror jeg vet veien som leder mot målet. Det er å fokusere på de bibelske verdier og reflektere dem i våre liv. I dag er det viktigst å enes om våre verdier, finslipingen av våre visjonsdokument kan komme etterpå.
I kommentarfeltet til den posten ble det tilløp til en liten debatt, som vel egentlig hadde fortjent en bedre skjebne.
Nå følger Sjur Jansen opp med den interessante artikkelen "Bytt ut Wilsonmodellen med Jansenmodellen" der han tar opp samme tema. Sjur viser bl. a. hvordan visjonstenkning setter verdier under press:
Men kan ikke verdiene redde visjonens bivirkninger, da? Nei, jeg tror ikke. Hvis man først bestemmer visjon, og etterpå velger verdier, blir verdiene ikke sterke nok. De blir bare støtteverdier til visjonen. Det blir ikke ekte verdier som man lever etter i hverdagen og som man styrer etter. Man er fremdeles drevet av visjonen og ikke av verdiene. Det hjelper ikke å ha som verdi at man skal ha god tid til hverandre hvis visjonen som står øverst sier at man skal bygge noe svært. Men hvis man stryker visjonen og sitter igjen med verdien "ha god tid til hverandre", ja da blir det andre boller.
Idag sender Bent Risnes meg en link til artikkelen Biblical Perspectives: The Church Growth Movement som er sterkt kritisk til kirkevekstteorienes filosofiske røtter og ideologiske gener.
Tore Lende har også et engasjement i denne retningen i sin artikkel "Homo Ludens - Det lekende menneske" som er et oppgjør med Management by Objectives, målstyrt ledelse. Tore Lende skriver at Sann forandring kommer bare fra indre motivasjon. Indre motivasjon skapes bl.a. ved hjelp av respekt, ansvarliggjøring, tillit, vennlighet, tålmodighet og utholdenhet.
Til slutt: Den glimrende og seriøse House Church Blog har en post av Roger som tar opp nye lederskapsteorier. Gamle lederskapsteorier var fundert på gammel, newtonsk vitenskap som så på universet som en forståelig og kontrollerbar maskin, mens den nye vitenskapen ser på universet som et "levende system" som bruker "flytende og organiske strukturer" som innehar "den samme kapasitet til tilpasning og vekst som er felles for alt liv".
Roger sier videre at i stedet for å kontrollere livet med organisatoriske metoder, så må vi la verdiene og visjonene som er en del av DNA-et til ethvert Guds barn få bringe fram den orden og struktur som tjener Gud og mennesker. Denne form for "orden" vil være enkel, fruktbar og i konstant bevegelse. Den vil være Hans orden og derfor vil den virke."
I min verdiliste har jeg satt opp Kropp - ikke struktur. Bibelen snakker om menigheten som en organisme, en kropp. I våre moderne foretakskirker er det vanskelig å se at dette blir tillempet. Hvorfor prøver vi ikke lenger våre teorier og ideologier på Bibelen? Liberalteologi er ikke bra. Men er det noe bedre å ignorere Bibelen?
I vår lille, skrøpelige husmenighet venter vi på Herren. Vi venter på at den Hellige Ånd skal gjøre sin gjerning i våre liv. Vi er tre narkomane i tillegg til min kone og jeg. Vi er en menighet som er full av uinfridde lengsler og behov.
Akkurat nå har vi ikke rare samlingene. To av oss er i fengsel. Den siste kommer ut i juni. Det ser vi fram til. I mellomtiden holder vi kontakt på telefon, besøk i fengselet og forsøker å bidra til å legge til rette for en bedre tilværelse etter fengselet.
Men våre forventninger er til Herren. Vi vet hva vi venter på. Vi venter på kraft i fra det høye. Vi venter på Herrens herlighet. Vi venter på seier.
Men mens vi venter er vi ikke uvirksomme. Vi har våre samlinger på ulike måter. Vi leser Guds ord. Vi samtaler om vår situasjon. Vi støtter hverandre. Vi drømmer om en bedre framtid.
Men vi venter i Ånden, ved tro, på den rettferdigheten som er vårt håp. For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet. Galaterbrevet 5 vers 5
Technorati Tags: husmenighet, narkomane
Har vi husmenigheter i Norge? Javisst har vi husmenigheter i Norge. Men vi har ennå ingen blomstrende nettverk av husmenigheter, så vidt jeg vet. Min følelse er at det kun er et spørsmål om tid før vi har det.
Jeg er rimelig avslappet med hensyn til framdriften på dette området. Det som er viktig akkurat nå, er at stadig fler har husmenigheter i sitt hjerte. Dette vil vokse fram naturlig.
Vi må nok finne vår egen vei her på berget. Det går ikke å kopiere husmenighetene i Kina, India, USA og andre land. Dessuten tror jeg inspirasjonen til å starte husmenigheter etterhvert vil komme fra mange hold. Dette vil være et fritt og åpent landskap.
Jeg ser for meg at det første nettverket vil bli en fødselshjelper og inspirator for mange til å starte. Når snøballen først begynner å rulle ...
Jeg ser også for meg at det kan utvikle seg "hete" situasjoner - det man også kaller vekkelse. I hete situasjoner vil det kanskje være kontinuerlige samlinger som hos de første kristne i Jerusalem med samlinger hver dag i forskjellige hus på et sted, med en sterk dynamikk i gruppedannelsene og mye kontakt og utveksling av mennesker med ulike ressurser gruppene imellom.
Tilbake til nåtid: Er det noen av leserne som har samlinger av et eller annet slag, enten man kaller det husmeniget, "flokken", vennegruppe eller hva som helst, bare at man har husmenighet eller lengsler i den retning i hjertet? Kunne dere tenke dere å sende meg en epost med en hilsen og et bilde eller to av gruppa, som jeg fikk lov å legge ut på bloggen? Her er det verken talekunst (sitat Paulus), eller skrivekunst eller fotokunst som gjelder. Bruk gjerne mobilkamera og send til mitt mobilnummer 908 43 400.
Technorati Tags: husmenighet
|
Med inspirerende kommentar på bloggen i ryggen, la jeg idag ut på en liten skitur. Været var dårlig, - vått snødrev. Jeg la opp til et tempo som ikke var større enn at mine tanker kunne flyte uforstyrret. Så dukker denne snow-kiten (er det det det heter?) opp over en bakkekam. Jeg fisket kameraet opp av lommen i en fart - har det alltid med som du kanskje har forstått - og klarte å få tatt dette bildet før objektivet ble fullt av vanndråper. Idet hjemturen startet klarnet det. |
Technorati Tags: frihet
Jeg gjorde en liten oppdagelse da jeg skrev svar på en kommentar: Det mest radikale jeg hevder her på bloggen er ikke husmenighet eller ikke-hierarki. Det mest radikale er faktisk at jeg hevder Bibelen gir oss et forpliktende verdigrunnlag ikke bare for våre private liv, men også for det kristne fellesskapet.
Ordet "verdi" låter ikke særlig spennede. Da statsminister Bondevik lanserte verdikommisjonen, klarte han ikke å begeistre mange, - ikke meg heller. Jeg tror imidlertid Bondevik var ute før sin tid. Å dra opp en dialog om verdier, blir bare mer og mer viktig i vårt multikulturelle samfunn.
Våre menigheter er sterke på visjoner. Ikke fullt så sterke på strategier. Mens bevisshet om verdier er nesten fraværende. Å starte en dialog i menigheten om verdier i cellegrupper og småfellesskap tror jeg kunne være veldig fruktbart - og potensielt risikabelt. Vis meg den menighetsledelse som først våger, og la meg få høre hva det fører til!
Hva er verdier? Verdier handler om etikk - etiske verdier.
Mange pinsevenner og karismatikere skjuler sin likegyldighet i forhold til eklessiologi (læren om menigheten) bak påstanden om at Bibelen gir ingen instrukser om hvordan menigheten skal organiseres og ledes. Det geniale med Bibelen er at den ikke gjør det. Istedet er den tjokk full av etiske prinsipper (verdier) for fellesskap og menighetsliv. Verdier som etter min mening legger rimelig sterke føringer på organiseringen.
Det er disse jeg forsøker å trekke ut i listen som ligger øverst til høyre på bloggen. Listen er også linker til de poster på bloggen som omtaler de aktuelle verdiene.
Er det enkelt å hente ut Bibelens verdier angående fellesskap og menighetsliv? Ja, etter min mening er det enkelt. Som tenåring "oppdaget" jeg kjerneverdien tjenerskap. Når jeg så for noen år siden konstaterte at begrepet var tømt for reelt innhold i forkynnelsen, og erstattet av lederskap som veien til framgang, og at lederskap bare var en brikke i et omfattende kirkelig paradigme som skrev seg helt fra keiser Konstatin i det fjerde århundre, da forstod jeg hvilke krefter jeg hadde med å gjøre. Og valgte å "hoppe av".
For så å oppdage at jeg ikke stod alene. Det er en reformasjon på gang verden over. Hjulpet av internett, på samme måte som den lutherske reformasjon og påfølgende vekkelser ble godt hjulpet av Guthenbergs revolusjonerende boktrykkeri.
Alle kan være med på en dialog om verdier. Lag gjerne din egen liste over hvilke verdier du mener Bibelen gir for menighetslivet. Samtal om den i det fellesskapet du tilhører. Og lev etter den.
Technorati Tags: verdier
Idag - langfredag - har jeg kunnet meditere over begrepet forsoning som verdi. Jesu´ oppdrag var forsoning. Han skulle bringe forsoning mellom Gud og mennesker med sitt eget liv og sin egen kropp som middel.
Jesus tilveiebrakte (et gammelt ord, har noen et nyere og bedre?) forsoningen gjennom sin død og oppstandelse. Men han fullførte ikke forsoningsoppdraget. Vi, hans disipler og etterfølgere har fått forsoningens tjeneste. (2. Korinterbrevet 5 vers 18). Vårt oppdrag er å formidle forsoning, gjennom å forkynne evangeliet, fortellingen om Jesu´ død og oppstandelse. Vi skal formidle forsoning mellom mennesket og dets skaper. Og mellom mennesket og dets neste. Dets søstre og brødre.
Derfor vil jeg hevde forsoning som menighetens viktigste verdi.
Jesus kunne ikke utføre forsoningsverket fra sin himmel. Han kunne ikke gjøre det i sin guddommelige herlighet og makt. Forsoningsoppdraget kunne ikke utføres fra en maktposisjon. Det måtte utføres fra en tjenerposisjon. Han måtte stige ned. Han steg ned så langt som ingen andre har gjort.
Det naturlige menneske ønsker seg ikke en tjenerposisjon. Gamle Adam, vår falne menneskelige natur, trives ikke som tjener. Gamle Adam trives best når han kan finne seg eller skape seg et hierarki å klatre i, - finne seg en posisjon høyt oppe. Å, det finnes så mange slags hierarkier. På jobben, i menigheten, i slekta, i nabolaget, i vennegjengen.
Jesus steg ned. Dersom vi ønsker å være hans disipler, må vi også stige ned. Forsoningens tjeneste kan ikke utføres ovenfra. Kan ikke utføres fra en maktposisjon eller en lederposisjon. Derfor sier jeg: Forsoning - ikke makt.
Du må stige ned fra makten og ned fra lederskapet til tjenerskapet. Det er ikke mulig å tjene ovenfra. Man må tjene nedenfra. Slik Jesus gjorde da han vasket disiplenes føtter og ba oss gjøre det samme. Ikke som en symbolhandling eller gimmick, men som et oppdrag.
Forsoningens tjeneste gjelder ikke bare i verden - utenfor menigheten. For at det kristne fellesskapet skal være et sunt og godt fellesskap som ikke utvikler partier, splid og bitterhet må forsoningens tjeneste utføres kontinuerlig også innenfor det kristne fellesskapet.
Når Jesus hadde fullbrakt sitt verk og seiret, ble han høyt opphøyet og fikk all makt i himmel og på jord. Når vi har fullført vårt oppdrag, forsoningens tjeneste, skal også vi regjere med han. Men nå er det han som har all makt. Vi er bare tjenere.
En annen grunn til at jeg setter makt opp som motverdi mot forsoning, er at motverdiene representerer de verdier som etter min mening råder i de hierarkiske foretakskirkene. I forrige post hevdet jeg at hierarkiets viktigste verdi var makt. Også derfor bruker jeg det som en motverdi mot forsoning.
Forsoning - ikke makt.
Technorati Tags: forsoning, makt
Kan hierarkier være verdiforankret? Selvfølgelig. Men spørsmålet er hvilke verdier?
Hierarkiet er i seg selv ikke verdinøytralt. Det er forresten lite som er verdinøytralt.
Hva er hierarkiets høyeste verdi? Hierarkiets høyeste verdi er makt. Det er jo derfor det er til. For å konstituere og håndheve makt.
Dette vil jeg gjerne eksemplifisere. Da er det mest illustrerende å bruke en ytterliggående variant - jeg velger den katolske kirke.
Det verste du kan gjøre i forhold til den katolske kirke er å utfordre pavens makt. Martin Luther gjorde det, og ble lyst i bann. Denne bannlysningen er ennå ikke opphevd. Martin Luther er den dag i dag en bannlyst person i den katolske kirke.
For ett år siden var det en heftig debatt i Vårt Lands spalter mellom katolikker og lutheranere om nattverdsfellesskapet. Gjennom mange år hadde det vært ført læresamtaler mellom katolikker og lutheranere for å virkeliggjøre kristen enhet.
Samtalene var nå sluttført, og konklusjon ble - enhet, ja, men ikke felles nattverdsbord. Hvorfor ikke? Først måtte lutheranerne anerkjenne pavestolen, fordi det er paven som gir autorisasjon til å forrette nattverd. Dersom katolikker skulle motta nattverd fra en luthersk prest, ville det undergrave pavens makt. Så status er at katolikker kan ikke motta nattverd av en luthersk prest, og en katolsk prest kan ikke gi nattverd til noen som ikke anerkjenner pavestolen. Makt er høyeste verdi.
Det er denne makten Ulf Ekman hyller når han framholder som en viktig verdi at han og hans medpastorer i Uppsala står under den katolske, apostoliske suksesjonen. Dette er et faktum som de pinsekarismatiske lederne i Norge forbigår i taushet.
(Dette avsnittet er lagt til:) Men det er også mulig å hente gode eksempler fra vårt eget land. Da Børre Knudsen utfordret biskopens makt, og fraskrev seg biskopens overordnede makt på grunn av vrang lære, ble han straks fradømt kappe og krage, som det heter. Som kjent er kirken tolerant overfor en lang rekke forhold, også sentrale læresetninger. Men utfordrer man makten, er veien ut ganske kort.
Etter min mening utfordrer de kirkelige hierarkiene ordene i Matteus 28 vers 18: Meg er gitt all makt i himmel og på jord.
Altså: Hierarkienes høyeste verdi er makt. Den er viktigere enn enhet. Og viktigere enn forsoning. Ingen forsoning uten først å anerkjenne makten.
Er dette gjeldende for alle hierarkier? Spør medlemmene i Levende Ord om hva som er det viktigste spørsmålet om dagen. Det er: Hvem skal være sjef. Det føres en intens maktkamp i flere av Norges største frikirker for tiden.
Jeg spurte meg selv: Hva burde være den viktigste verdi for et kristent fellesskap? Mitt svar ble: Forsoning. Ikke makt. Utøvelse av makt er, etter min mening, ikke forenlig med forsoningens tjeneste. Utøvelse av makt skaper strid og splid. Og: Ingen makt - intet hierarki.
Kristne har ikke noe problem med å finne bibelord om forsoning som sentral verdi.
Jeg vurderer å føye dette til min verdiliste. Forsoning - ikke makt.
Technorati Tags: forsoning, hierarki, makt, verdiforankring
| Mange hierarkiske menigheters identitet er knyttet til pastoren. Akkurat som den katolske kirkes identitet er knyttet til paven. |
Jeg vet det er flere enn meg som reagerer på møteannonser hvor pastoren eller pastorparet figurerer. Et bilde kan si mer enn tusen ord, og denne praksisen taler sitt meget tydelige språk. I likhet med mye annen maktsymbolikk i kristne forsamlinger, som lederskapet på plattformen, eldsterådet som deler ut nattverden, etc., så taler dette sitt tydelige språk om menigheter som er fundamentert på menneskers makt og hvor medlemmene er lederskapets disipler.
Det er også enkelt å konstatere at jo mindre demokrati, jo mer lederdyrkelse. Det gjelder både politisk og religiøst. (Bytt eventuelt demokrati ut med det allmenne prestedømme og gjensidig underordning). Katolikkene dyrker sin pave og sine helgener. Hierarkiske og udemokratiske menigheter dyrker sine pastorer. Mange av disse menighetene er grunnlagt på pastorens visjoner.
Hvordan implementeres Jesu´ ord i Matteus 23 vers 8 i dagens menigheter: Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er én som er lærer for dere, og dere er alle søsken.
Har vi akklimatisert oss så grundig med verdslige verdier at vi overhodet ikke reagerer på ubibelske praksis lenger? Har vi totalt resignert i forhold til at våre menigheter skal speile de Guds Rikes verdier Jesus så radikalt underviste om? Er kristendom bare noe som foregår et eller annet sted inne i oss og ikke iblant oss og mellom oss?
|
Det var ikke mulig å finne noe bilde av Björn, så for å unngå at det skulle bli min aller første post uten bilde, legger jeg ut det norske flagget fra Blefjell i helgen, siden Björn er født og oppvokst i Norge. |
Björn Hald, som noen har lært å kjenne gjennom kommentarer her, har opprettet sin egen blogg.
Stikk en tur innom og bli litt mer kjent med han. Björn er teolog og rockepoet - en spennende kombinasjon!
For å se andre av mine venner som blogger, sjekk rubrikken "Linker jeg liker" (ganske langt nede i høyrespalten) og undertittelen "Venner", helt øverst. Her finner du bloggene til Helge Terje Gilbrant, Geir Øynes og Dan Thomas Tveita.
"Linker jeg liker" er en RSS-tjeneste som du kan bruke til enkelt å sjekke nytt stoff på websider.
Dessuten har jeg endelig oppdatert rubrikken "Mine venners hjemmesider". Der finner du de av mine venner som ikke har blogger, men hjemmesider, blant andre Sjur Jansen.
(Oppdatering:) Og selvsagt hører også Tore Lendes og Jan Otto og Aud Rose Nesses hjemmesider med på denne listen.
Er det flere jeg har glemt?
|
Tulipanene er vel framme på Blefjell og plassert i snøen for en photosession. |
|
Jeg er Jesu´ disippel, fordi han har all makt, også på jorden. Dette er mitt frammøtekort fra søndagsskolen fra begynnelsen av 60-åra. |
Da jeg skrev min forrige post, oppdaget jeg noe da jeg siterte ordene i det vi vanligvis kaller misjonsbefalingen. Utsagnet fikk et nytt tyngdepunkt for meg. Jeg vil anta at kristne opp gjennom historien har tillagt ordene i Matteus 28 vers 18 ulike tyngdepunkt. Et vanlig ett er dette: Gå derfor ut.
Igår så jeg et nytt tyngdepunkt, en akse i ordene:
Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler.
Aksen er: "Meg ... all makt" og "mine disipler".
På Jesu tid var det mange rabbier, lærere, mestere og profeter som gjorde egne disipler. Døperen Johannes hadde disipler og profetene hadde disipler.
Men en ny æra var innledet: Jesus hadde etter oppstandelsen fra de døde all makt. Nå skulle hans apostler ut i verden, ikke for å gjøre egne disipler, men gjøre Jesu disipler. Fordi Han har all makt, også på jorden.
(Dette avsnittet er lagt til): Jesus sier noe av det samme i Matteus 23 vers 8: Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er én som er lærer for dere, og dere er alle søsken.Misjonsbefalingen, kan dermed leses som en makterklæring. En maktutredning om du vil. En veldig kort en, fordi det er Jesus som har all makt.
Derfor er jeg Hans disippel, og ikke disippelen til en pastor eller apostel eller Muhammed, for den saks skyld. Å være Jesu disippel er det samme som å anerkjenne Hans makt. Derfor sier vi: Jesus er Herre.
Også i denne posten får jeg inn begrepet ikke-hierarki: Dersom Jesus har all makt, har ikke vi som Jesu disipler lov til å sette oss i posisjoner hvor vi utøver makt over de troende.
I går kveld kom vi til vinter- campingen på Blefjell for å være her hele påsken. Jeg kommer nok til å fortsette å poste litt og svare på kommentarer. Oddbjørg og jeg ønsker dere alle en god påske med denne lykten jeg fant over hos naboen i ettermiddag.
Technorati Tags: påske
Historiens største frigjøringsbevegelse er i gang. Kirken, Jesu´ menighet, er i ferd med å frigjøre seg fra sitt babylonske fangenskap. (Var det Tore Lende som sa det i en kommentar?)
Det er den enkelte troende som settes i frihet. Friheten består i at mitt mandat til å tjene ikke gis av noe menneske eller noen organisasjon, men av Jesus selv, ved den Hellige Ånd.
Jeg behøver altså ikke å sitte i kirkebenkene og håpe på å bli oppdaget og bedt om å utføre en oppgave. Jeg kan oppleve at Jesus taler direkte til meg, som han gjorde det med de første disipler, som han gjorde det med Paulus og som han gjorde det med Hans Nielsen Hauge.
Å ha sitt mandat direkte fra Jesus er frigjørende. Vi behøver ikke få prestasjonsangst, for Kristus kaller oss ikke til høvdinger. Han kaller oss til tjenere. Det betyr at du kan senke skuldrene og helst også senke blikket. Ikke i skam, men for å oppdage de som ligger nede.
En av de siste kommentarene på bloggen sier blant annet dette:
Ser Tore Lende sier han føler seg som et lykkelig og fritt lite barn når han leser denne bloggen. Moro! Det er akkurat hva jeg gjør også. Det er så herlig at det bobler av liv og forventning inni meg om dagen.
...
Moro å høre at det er folk rundt om i verden som gjør disse tinga nå, uavhengig av hverandre. Har ei god, kristen veninne jeg går denne veien sammen med. Det blir bare mer og mer spennende.
Å være kristen handler om frihet. I de nye ikke-hierarkiske husmenighetene ønsker vi å realisere den enkelte troendes frihet. Mens pastorene i Pinsebevegelsen og andre kirkesamfunn er opptatt av menighetenes frihet, som i praksis betyr deres egen, dreier husmenigheter seg om de troendes frihet.
Mange ledere og kristne er skeptiske til en slik frihet, slik som man heller ikke kunne akseptere at Hans Nielsen Hauge gikk inn i en uautorisert tjeneste. Hans Nielsen Hauge ble ikke viet til sin tjeneste av noen pave, apostel, prest eller pastor.
Det handler om å virkeliggjøre det Jesus lærte oss å si i bønnen: For riket er ditt, og makten og æren i evighet. I Guds rike er det ingen andre enn Gud som har makt. Alle vi andre er tjenere. Tjenere har ikke makt.
Men spørsmålet gjenstår: Hva skal vi bruke friheten til? Mitt enkle svar er at vi skal nyte den. I tillegg skal vi ved Guds nåde og Den Hellige Ånds kraft realisere Guds rikes verdier gitt oss av den Herre Jesus Kristus i Guds ord. (Dette kunne sikkert Sjur ha sagt enklere).
Eller sagt på en annen måte av Jesus: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler ...
Technorati Tags: frigjøringen, frihet, husmenighet
Technorati Tags: svane
Det er mulig jeg burde ta en pause i skrivingen om menigheter og hierarki.
Noe av grunnen til at jeg tar i når det gjelder dette spørsmålet, er at jeg har en underlig følelse av at dette temaet er langt viktigere enn noen av oss i dag begriper. Samtidig blir jeg i min daglige omgang med "kristenheten" (andre kristne, kristne media, litteratur, etc.) utsatt for en konstant, om enn i hovedsak indirekte, bagatellisering. Ingen later til å være besværet av dette temaet. Hvorfor er jeg så bekymret?
Helge Terje Gilbrant og jeg treffes ganske ofte over en cola. Idag var det min tur til å ta initiativ, og vi ble enig om at jeg skulle kjøpe inn sjokalade, så skulle han stille med cola, - på hans kontor. Der overrasket han med boller og geitost.
De siste dagers tildels skarpe meningsutvekslinger på bloggen var et selvskrevet tema. Jeg fikk blant andre dette spørsmålet fra Helge Terje: Mener du at en tradisjonell menighet (det jeg med all respekt kaller foretakskirke) kan eksistere uten hierarki? Mitt svar var nei.
Og så ble problemstillingen med utgangspunkt i at de fleste kristne ikke er klar for livet i husmenighet, hvorfor da undergrave de tradisjonelle menighetene med et kjør mot hierarki og pastor-rollen? Mener du at tradisjonelle menigheter er så skadelige at det er verdt å risikere vanlige kristnes gode forhold til menigheten?
Nei, jeg ønsker ikke å ødelegge kristnes gode forhold til sin menighet.
Men jeg tror mange passive kristne er bundet av sitt forhold til menighetshierarkiet. Av ulike grunner opplever noen at det tradisjonelle menighetslivet ikke fungerer for dem, man blir passiv, for man kan ikke tenke seg at det går an å leve som kristen uten å forholde seg til tradisjonell menighet og pastor.
Jeg tror egentlig at det er mange kristne som er blitt passive blant annet på grunn av virkningene av hierarkiet, jfr. rapporter fra menigheten Levende Ord i Bergen - men det kan gjelde alle kirkesamfunn. Og jeg tror at disse behøver å bli satt fri til tjeneste i nye felleskapsformer.
Denne gruppen er det viktig å fortelle at det ikke nødvendigvis er dem det er noe galt med, men den menighetstradisjonen de er bundet av. Jeg tror at en stor del av de 75% som bekjenner seg som personlige kristne, men som ikke relaterer til en menighet, er i behov av å bli frigjort fra bindinger til falske autoriteter.
Men det er kanskje nok om hierarki nå.
Technorati Tags: cola, foretakskirke, hierarki
Munken Arnfinn Haram kaller den katolske kirke et apostolisk nettverk og taler i Magazinet varmt for en tilnærming mellom karismatikere og den katolske kirke, oppmuntret av vennlige signaler fra blant andre Ulf Ekman. |
Kristenheten har i hundrevis av år levd i skyggen av hierarkiene. Det er lite som til de grader har mørklagt og gjort det vanskelig for mennesker å se kjernesannhetene i evangeliet.
En effekt ved hierarkiene er at mennesker plasserer seg i Guds sted. Enten det er paver, såkalte apostler eller pastorer, blir de i realiteten en mellommann mellom Gud og mennesker. De troende lyder mennesker i stedet for å relatere til Den Hellige Ånd.
Magazinet av 1. april har et stort oppslag om tilnærminger mellom trosbevegelsen og den katolske kirke. Tidligere har Ulf Ekman uttalt seg positivt om de historiske kirkenes hierarkier og om den apostoliske suksesjon (ja, du leste riktig!) som han og andre av hans medpastorer i Uppsala står under.
I nevnte utgave av Magazinet er det den norske munken Arnfinn Haram som blir intervjuet om de endringer han ser innen både den karismatiske bevegelsen i retning av større forståelse for kirkefedrene og den katolske kirkes tradisjoner og de bevegelser mot større åndelig radikalitet som skjer innen den katolske kirke, også med tanke på karismatiske ytringer. Haram mener han ser en tilnærming, oppmuntret av vennlige signaler fra Ulf Ekman og andre.
Ironisk nok omtaler han den katolske kirke som et apostolisk nettverk: Den katolske kirke er egentlig et stort apostolisk nettverk som strekker seg tilbake til oldkirken og de første apostlene, sier Arnfinn Haram. Det er kanskje bare jeg som er opptatt av dette, men det betyr at vi har fire apostoliske nettverk i Norge, de tre i Bergen pluss den katolske kirke.
Norsk vekkelseskristendom later som om temaet ikke eksisterer. Ordet "hierarki" nevnes aldri, selv om fenomenet er høyst reelt. Magazinet og Ulf Ekmann er de eneste i Norge som våger å snakke åpent om sitt positive forhold til hierarki. Ulf Ekmann sier at "hierarki er Guds redskap".
Dette kommer til å bli et av de mest aktuelle temaene i kristenheten i framtiden. Blir det et stridstema, blir det en bred oppvåkning eller blir det begge deler?
Tore Lende sier i en kommentar: For min del opplever jeg at det som skrives her (på denne bloggen, min anm.) som selvransakelse - som en søken etter svar - høyttenkning ... Når vi nå opplever at Herren trolig kaller oss til oppbrudd på nytt for å innta nytt land, må vi snakke om erfaringer og bibelske prinsipper som kan hjelpe oss til å unngå tidligere feil.
Det betyr at det er noen av oss som er så formastelige at vi våger å advare mot hierarkiets farer, vi våger å definere "nye" verdier og vi våger å peke ut en ny kurs for kristne fellesskap. Vi tar lærdom av teologi, kirkehistorie og våre egne og andres efaringer. Det betyr også at dette er en oppgave vi ikke kan overlate til pastorer og andre geistlige. Vi ber om å være ledet av Den Hellige Ånd.
Technorati Tags: hierarki, katolske kirke, ulf ekman
Temaet hierarki og menighet synes for meg å være uuttømmelig. Det dukker stadig opp nye innfallsvinkler. Kristenheten er så infisert av hierarkisk og dualistisk tenkning, at vi i vår levetid ikke kommer til å bli ferdig med å kjempe mot dette.
Innfallsvinkelen denne gang er sammenhengen mellom hierarki og perfeksjonisme, inspirert av Bjørn Halds "eksplosive" kommentar her på bloggen. Til mine pinsevenn-venner, vil jeg si at hierarki og perfeksjonisme ikke har vært det som har preget våre menigheter mest. Men tendensen er der.
Ligger det implisitte verdier i et hierarkisk system som uvegerlig vil føre til streben etter perfeksjonisme? Og jo strammere og tydeligere et hierarki er, jo sterkere vil denne tendensen være?
Jeg har to eksempler for hånden:
Når det militære hierarkiet skal vise seg fram, enten ved en enkel morgenoppstilling i leiren eller ved en stor parade, går perfeksjonismen over i det absurde.
Jeg har vært ansvarlig for det praktiske arrangementet ved to Willow Creek-konferanser i Oslo og hatt gleden av å møte teamet rundt pastor Bill Hybels. Deres fortvilelse over våre "udisiplinerte" holdninger var påfallende. Ved et besøk jeg gjorde hos Rick Warren i Saddleback, konstaterte jeg at dersom du kom for sent til gudstjenesten, fikk du ikke gå inn i kirkerommet. Barn var forbudt, - de hadde sitt eget opplegg. Den plettfrie gjennomføringen av en innholdsrik gudstjeneste var forøvrig imponerende, men gjorde et sterilt inntrykk.
Når et arrangement går perfekt av stabelen, beviser det at lederen er dyktig og at han har kontroll over sin organisasjon, les hierarki. Dersom arrangementet avdekker feil og dårlige prestasjoner, vil lederen føle seg sviktet, og det kan få følger for den ansvarlige.
I hierarkiske menigheter, streber man etter perfeksjonisme. Man engasjerer de dyktigste predikantene, de beste musikerne og så videre. Det er få som vil ha motforestillinger mot dette. Men det påvirker verdisettet i menigheten.
Gudstjenestene er blitt de begavedes arena, hvilket forklarer hvorfor man i liten grad finner utslåtte eller folk i rullestol på våre gudstjenester. Rundt Jesus var det en "verdiatmosfære" som gjorde at det nettopp var slike kategorier mennesker som samlet seg om han. Rundt dagens kristne menigheter er det en "verdiatmosfære" som gjør at svake og utslåtte holder seg vekke eller til og med blir utstøtt.
Det sies at det er de nye, sterile megakirkene som er årsaken til at husmenigheter nå vokser fram i USA.
Jeg velger på nytt å sitere Bjørn Halds kommentar til en annen post her på bloggen:
Vi tillber inte vår Gud för att han är stor. Vi tillber Gud därför att han vågade bli liten - utan mänsklig härlighet. Detta har vi svårt att förmedla i praktfulla kyrkolokaler. Där arbetar vi för att allt skall vara så perfekt som möjligt.
Jeg innser at det finnes nyanser i dette bildet. Men jeg tror Bjørn Hald traff en nerve med sitt utsagn.
Technorati Tags: hierarki, perfeksjonisme
Helge Terje Gilbrant nevner i en kommentar behovet for en form for status på forholdet mellom denne bloggen og tradisjonelle menigheter.
Hva er poenget med å omtale eller kritisere tradisjonelle menigheter?
Jeg har 40 års erfaring fra tradisjonelle menigheter. I likhet med mange andre har jeg gitt av tid, krefter og midler inn i menighetsarbeidet. Jeg angrer overhodet ikke på noe av det. Jeg mener tvertimot at Gud kalte meg og ledet meg til å gjøre det jeg har gjort og har hatt stor velsignelse av det.
Nå opplever jeg at Gud kaller til oppbrudd. Når jeg orienterer meg for å finne veien videre, bruker jeg Guds Ord, mine erfaringer og de erfaringer andre har gjort. Alt dette kommer til uttrykk her på bloggen.
Jeg beklager at Helge Terje og eventuelt andre opplever noe av det som skrives som en "generell fordømmelse". Jeg får heldigvis tilbakemeldinger på ulike måter som tyder på at ikke alle pinsepastorer føler det slik.
Det faktum at kun 25% av de som bekjenner seg som personlige kristne relaterer til et kristent fellesskap, peker etter min mening på et trist forhold: Våre menigheter representerer til tross for alle gode intensjoner, også strukturer som forbruker mennesker. Mennesker kan oppleve seg tygd og spyttet ut. Når innsatsen er gjort og kreftene brukt opp, er det ikke noen som spør etter en mer. Fellesskapet eksisterer ikke, menigheten var bare et foretak som spurte etter en så lenge en var nyttig. Andre føler seg av ulike grunner skuffet, fremmedgjort eller såret.
Derfor er det mennesker som har behov for å bearbeide og dele sine erfaringer. Det vil nødvendigvis måtte skje i form av kritikk. Jeg har få betenkeligheter med å la slik kritikk komme til uttrykk. Det er sunt for de det gjelder å få lufte sine erfaringer. Og det er nødvendig for oss som forsøker å stake ut en ny kurs.
Kanskje det kan være nyttig for ledere av tradisjonelle menigheter å lytte til dette også?
En av bloggens svenske lesere, Bjørn Hald, som har vært evangelist og pastor i svenske frikirker, skriver i en kommentar her på bloggen blant annet dette:
Vi tillber inte vår Gud för att han är stor. Vi tillber Gud därför att han vågade bli liten - utan mänsklig härlighet.
Jeg opplever at Bjørn formidler guddommelig visdom. Når Tore Lende leste Bjørns kommentar, bryter han ut i en poetisk lovprisning. Selv blir jeg fylt av trang til å kaste meg til jorden og tilbe. Det er denne Gud jeg ønsker å tjene og det er kunnskapen om denne Gud jeg ønsker å se formidlet. Jeg opplever at dette er hva Paulus snakker om i første korinterbrev:
For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. (Les gjerne hele avsnittet i linken).
Bjørn Hald skriver videre:
Detta har vi svårt att förmedla i praktfulla kyrkolokaler. Där arbetar vi för att allt skall vara så perfekt som möjligt. Men husförsamlingar har möjlighet att kommunisera detta. I hemmet kan vi vara de människor vi är. Där får vi vara sårbara och små. I hemmet behöver vi varandra.
Det var ved Guds dårskap at verdens frelser gikk rundt i ødemarken i Midt-Østen og ikke oppsøkte verdenshovedstaden Roma. Det var Guds dårskap at han ikke skrev ett ord eller satte igang et eneste byggeprosjekt. Jesus sier om sin "strategi":
Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.
Er det menneskelig visdom når vi kristne bygger våre imperier, prangende kirkebygg og store organisasjoner? Jeg tror det.
Menneskelig visdom sier at Gud skal tjenes i store kirker med kvalitet og høy kultur.
Guds dårskapsstrategi var å gi av sin Ånd til vanlige mennesker. Guds dårskapsstrategi var å danne seg en menighet av troende som kunne samles og tjene Ham og hverandre midt i hverdagen med de gaver han gir.
Dette har Guds Ånd talt gjentagne ganger opp gjennom historien. Hver eneste vekkelse og åndsutgytelse fører med seg de samme verdiene. Og like ofte faller vi mennesker tilbake inn i vår egen visdom som fører til stagnasjon og frafall.
Innlegg
Alle kommentarer
