Temaet hierarki og menighet synes for meg å være uuttømmelig. Det dukker stadig opp nye innfallsvinkler. Kristenheten er så infisert av hierarkisk og dualistisk tenkning, at vi i vår levetid ikke kommer til å bli ferdig med å kjempe mot dette.
Innfallsvinkelen denne gang er sammenhengen mellom hierarki og perfeksjonisme, inspirert av Bjørn Halds "eksplosive" kommentar her på bloggen. Til mine pinsevenn-venner, vil jeg si at hierarki og perfeksjonisme ikke har vært det som har preget våre menigheter mest. Men tendensen er der.
Ligger det implisitte verdier i et hierarkisk system som uvegerlig vil føre til streben etter perfeksjonisme? Og jo strammere og tydeligere et hierarki er, jo sterkere vil denne tendensen være?
Jeg har to eksempler for hånden:
Når det militære hierarkiet skal vise seg fram, enten ved en enkel morgenoppstilling i leiren eller ved en stor parade, går perfeksjonismen over i det absurde.
Jeg har vært ansvarlig for det praktiske arrangementet ved to Willow Creek-konferanser i Oslo og hatt gleden av å møte teamet rundt pastor Bill Hybels. Deres fortvilelse over våre "udisiplinerte" holdninger var påfallende. Ved et besøk jeg gjorde hos Rick Warren i Saddleback, konstaterte jeg at dersom du kom for sent til gudstjenesten, fikk du ikke gå inn i kirkerommet. Barn var forbudt, - de hadde sitt eget opplegg. Den plettfrie gjennomføringen av en innholdsrik gudstjeneste var forøvrig imponerende, men gjorde et sterilt inntrykk.
Når et arrangement går perfekt av stabelen, beviser det at lederen er dyktig og at han har kontroll over sin organisasjon, les hierarki. Dersom arrangementet avdekker feil og dårlige prestasjoner, vil lederen føle seg sviktet, og det kan få følger for den ansvarlige.
I hierarkiske menigheter, streber man etter perfeksjonisme. Man engasjerer de dyktigste predikantene, de beste musikerne og så videre. Det er få som vil ha motforestillinger mot dette. Men det påvirker verdisettet i menigheten.
Gudstjenestene er blitt de begavedes arena, hvilket forklarer hvorfor man i liten grad finner utslåtte eller folk i rullestol på våre gudstjenester. Rundt Jesus var det en "verdiatmosfære" som gjorde at det nettopp var slike kategorier mennesker som samlet seg om han. Rundt dagens kristne menigheter er det en "verdiatmosfære" som gjør at svake og utslåtte holder seg vekke eller til og med blir utstøtt.
Det sies at det er de nye, sterile megakirkene som er årsaken til at husmenigheter nå vokser fram i USA.
Jeg velger på nytt å sitere Bjørn Halds kommentar til en annen post her på bloggen:
Vi tillber inte vår Gud för att han är stor. Vi tillber Gud därför att han vågade bli liten - utan mänsklig härlighet. Detta har vi svårt att förmedla i praktfulla kyrkolokaler. Där arbetar vi för att allt skall vara så perfekt som möjligt.
Jeg innser at det finnes nyanser i dette bildet. Men jeg tror Bjørn Hald traff en nerve med sitt utsagn.
Technorati Tags: hierarki, perfeksjonisme
Innlegg
11 kommentarer:
Helge Terje Gilbrant hadde et innlegg forleden som jeg er delvis enig i. Han synes det på denne bloggen begynner å bli vel mye kritikk av ledere i menigheter. Men jeg er altså bare delvis enig.
Man må skille mellom ulike former for kritikk. For eksempel kritikk for hva man gjør. Eller kritikk for de motivene man eventuelt har. Jeg tror motivene til de fleste ledere og mellomledere i menighetene er gode.
Når for eksempel en av bloggleserne skriver at menighetenes styremedlemmer synes det er en stor ære å sitte i styret, tror jeg det feil. Kanskje var det riktig observert for en god del år tilbake. I dag tror jeg styremedlemmene stort sett synes det er en byrde. Å kritisere denne gruppen utfra at de drives av dårlige motiver, er derfor feil. Jeg tror de er motsatt. De er slitne. De har lyst på å slutte, men de tar atter et år for menigheten og har tunge stener på sine skuldre. Og så rives og slites de i alle retninger fordi menigheten er akkurat for stor til at folk kan bli enige om så enkle ting som sangvalg og vaskelister. (Et husmenighetsopplegg kan sette dem fri fra dette.)
Men man kan kritisere ledelsespersoner fordi de opprettholder en scenetung kultur som er lite egnet til å spre kjærlighet. Enkelte av dem som opptrer, kan man kanskje også mistenke for å være litt for glad i sin egen stemme. Are har sagt noe sånt som at pastorer som liker å preke må på avrusning og rehabilitering. En god spissformulering. Men sikkert veldig provoserende fordi man da angriper deres motiver. (For å sjekke deres motiver, kan man jo spørre pastoren om han er villig til skrive alle prekener resten av året, men la tilfeldige personer i menigheten lese dem opp på gudstjenesten.) La oss si at Are tar 100 % feil på dette punktet, la oss sette en strek over eventuelle motiver, la oss si at ingen pastorer og prester er glad i sin egen stemme, la oss si at de opprettholder en scenetung kultur av andre årsaker. Da må jeg spørre: Hva er den saklige grunnen til å opprettholde en scenetung kultur? Gir det optimalt fellesskap? Gir det optimal kjærlighet? Gir det optimal undervisning? Gir det optimal livsutvikling? Gir det optimal fordeling av nådegaver?
Sjur skriver:
"Are har sagt noe sånt som at pastorer som liker å preke må på avrusning og rehabilitering. En god spissformulering. Men sikkert veldig provoserende fordi man da angriper deres motiver."
Jeg har sikkert syndet mot det, men ønsker ikke å si noe om menneskers motiver.
Ingen er fullkommen - heller ikke i sine motiver.
Det var forøvrig her jeg skrev det Sjur siterer.
Selvransakelse..
For min del opplever jeg at det som skrives her som selvransakelse - som en søken etter svar - høyttenkning. Jeg har selv vært pastor og tiltatt meg en makt (i oppriktighet og tro) og posisjon som jeg tror var ødeleggende for menigheten og for vårt kristne vitnesbyrd. Dette har jeg bedt om tilgivelse for.
Når vi nå opplever at Herren trolig kaller oss til oppbrudd på nytt for å innta nytt land, må vi snakke om erfaringer og bibelske prinsipper som kan hjelpe oss til å unngå tidligere feil.
Min referanseramme er ikke så mye pinsemenigheter - men de nyere pastorstyrte menigheter av forskjellig slag.
Jeg ble innsatt som pastor i 1973 og hadde menighetens visjon og medlemmene skulle underordne seg meg.
Jeg har i mange år vært nokså disullusjonert av flere grunner. Nå opplever jeg at Herren ikke har forlatt meg - eller at jeg har forlatt Herren. Jeg tror han kaller til tjeneste - i en ny "salvelse"
La oss si at 90 % av dagens menighetsledere er slitne, samt bundet av tradisjoner. De har ”myke” hierarkier (de er ikke ute etter å sjefe) og tar bare kopi av fjorårets møtekalender.
Så er det 10 % som er rusa på å vise seg frem og de lager ”hardere” hierarkier. De hermer etter utenlandske menighetsopplegg som har en del uheldige sider.
Da bør 90 % av lederkritikken rettes mot de som holder fast på tradisjonene. Dette utgjør jo 90 % av menighetene. Men da er det egentlig ikke kritikk, men en håndsrekning som kan sette dem fri.
Prinsipielt mener jeg at motiv-kritikk også hører hjemme i debatten. Jeg mener ikke det er galt med motiv-kritikk. Men tyngdepunktet i debatten bør kanskje heller ligge ved tradisjonene.
Jeg aner forøvrig ikke hva prosentsatsene er. Men slik jeg kjenner pastorer, er de ikke ute etter makt. Problemet er at kirkenorge har stått stille lenge, og at den eneste løsningen som til nå har vært løftet frem, er superleder-løsningen med ”hardere” hierarki. Derfor er også på sin plass å diskutere hva en slik maktløsning fører med seg. Det er flott at Are kommer med eksempler på hvilke uheldige holdninger og ordninger man finner i utenlandske mega-kirker. I andre sammenhenger males det et alt for positivt bilde av slike løsninger.
Det er en spennende tid. I Oslo er den noen få stormenigheter. En av dem har signalisert at husmenighetsmodellen er riktig retning. En annen stormenighet går den andre veien og ønsker å tydeliggjøre lederskapstanken.
Men rundt omkring i landet er det stort sett små menigheter med noen hundre medlemmer. Her er tradisjonene så sterke at kirkebenkene er skrudd fast i gulvet. Da Alpha-kursene kom på banen med måltid og samtale som ordning, og som er det motsatte av scenekultur med tilskuere, ble det trøbbel. Skulle man virkelig skru løs kirkebenkene og erstatte dem med middagsbord og stoler? Tradisjonene står i veien når enkeltmennesker skriker etter å bli sett.
Jeg har forøvrig satt opp en tabell som sammenligner de tre løsningene: Tradisjonell, superleder og husmenighet:
http://byggemennesker.no/hvaslagsmenighet.html
Så over til det Are tar opp: Har hierarkier automatisk en indre perfeksjonistisk kraft? Jeg tror det, men det tar litt tid å tenke gjennom så vanskelige greier. Hierarkier har i hvertfall innebygd en fellesskapsfiendtlig kraft. Et av poengene med hierarkier er at man da får anledning til å ta mindre hensyn til hverandre. Lederen bestemmer. Det hjelper ikke at du er sliten eller har en bedre idé. Hierarkiet går foran. Fordelen med hierarki er at gruppen tar raskere beslutninger og jobber mer effektivt og kan levere mer perfekte varer. Ulempen er dårligere fellesskap og dårligere rammer for kjærlighet.
Enkelte kan hevde at menighetsledere ikke oppfører seg som sjefer som ikke tar hensyn. Da må man spørre tilbake: Hva er da poenget med hierarki? Hvis menighetslederen skal ta 100 % hensyn, er poenget med hierarkiet borte. Hvis menighetslederen tar 100 % hensyn, er det ikke lenger et lederskap. Ledere driver jo ikke bare med motivasjon, men de skjærer også igjennom når det trengs. Det er hierarki.
Når det er sagt, er det ikke umulig for et hierarki å levere kjærlighet. Hierarki kan faktisk være den beste løsningen for enkelte kjærlighetsprosjekter. For eksempel hvis man fra fly skal slippe tepper og medisiner ned over et katastrofeområde. Da er det riktig å ikke ta hensyn til at annenpiloten har våte sokker og gjerne vil lande før flyet har kommet frem. Da må førstepiloten la hierarkiet gå foran, han må skjære igjennom og levere kjærlighetsvarene - helt perfekt.
Men til hverdags i menighetslivet er hierarki en dårlig løsning. Menigheter skal nemlig ikke bare levere kjærlighet utad, men meningen er at de også skal ha kjærlighetsfellesskap innad. Menigheter skal bygge mennesker både internt og eksternt. Da må man ikke ha et felleskapsfiendtlig opplegg der det er lov å ikke ta hensyn. Og der det er lang hierarkisk vei mellom mennesker slik at det er vanskelig å ta hensyn også av den grunn.
Når det gjelder Ares eksempler fra mega-kirker i utlandet, tror jeg det handler mer om feil verdier enn om hierarkier. Tenk på Frelsesarmeen som har hierarki. Jeg vil anta at ingen låser døra hvis du kommer fem minutter for sent til de samlingene. Frelsesarmeen har de tre S-ene som verdier. Der setter de fokus på de svakeste, de som ikke har mat og helse. Sterke og gode verdier setter preg på organisasjonen. Men Frelsesarmeen er dessverre et unntak.
Det kan godt hende Frelsesarmeen er perfeksjonister i hvordan hente fylliker og få dem på beina. Det kan godt hende at hierarkisystemet bidrar til perfeksjonisme. Og i dette tilfellet er det jo bare fint, på samme måte som flyslippet nevnt tidligere. Bortsett fra at det går utover fellesskapet internt.
Det største problemet med mega-kirkenes perfeksjonisme, er at det bygger på dårlige verdier. Det nest største, eller tredje største, er hierarkiet.
Menigheter må først bygge internt før de kan bygge eksternt. Derfor er menighetsfellesskapet svært viktig. Derfor må det ikke være hierarkier i menigheten. Og menigheten må ikke være for stor.
Kristne bør derfor prioritere slik: 1) Få først på plass menighetsfellesskapet (løsning: ikke-hierarkisk husmenighet) 2) Se enkeltmennesker. 3) Bli med i en kristen hierarkisk organisasjon som en bonus hvis du har tid. Kristne organisasjoner kan levere kjærlighet på bestemte smale områder, og det er fint, men de er dårlige på fellesskap - og det er dumt.
Sjur, vi vet at det i skyggen av hierarkier (i form av foretakskirker, foretak, organisasjoner, etc.) kan gjøres mye godt og "leveres mye kjærlighet". Jeg velger å formulere det slik: "I skyggen av".
Jeg er redd at hierarkier er enda "farligere" i forhold til Guds Rike og bibelske verdier enn det jeg ser og skjønner nå. Dersom det er tilfellet, vil vi i framtiden få en sterk polarisering i forhold til dette spørsmålet.
Estraden vill göra oss till proffs! Att stå på en estrad, vare sig man sjunger, predikar, eller leder gudstjänsten, innebär att vi har ett stort ansvar. Nedanför sitter människor som avsatt tid för att lyssna på oss. Dessa människor förväntar sig att vi har något att förmedla. Att ta lätt på uppgiften, att inte arbeta med förberedelse och övning är därför ett svek mot gudstjänstbesökarna.
Jag tror inte det är någon god lösning att sluta ställa kvalitetskrav på det som framförs på våra estrader. En estrad ställer per automatik krav på kvalitet.
Men estraderna gör det näst intill omöjligt att låta Andens gåvor fungera i församlingen. Estraden gör det näst intill omöjligt för kvinnan med panikångest att vittna om att hon haft besök av Jesus i sitt hem. Estraden gör det näst intill omöjligt att skapa dialog. Estraden utestänger helt enkelt en hel massa människor som skulle kunna vara med och berika den kristna gemenskapen.
Jag tror att husförsamlingen öppnar upp för oss, att på ett naturligt sätt använda Andens gåvor. Vi får tillsammans pröva vad som är Andens vilja, i en vänskaplig attmosfär. Ingen behöver göra bort sig, man är ju bland vänner. Jag tror husförsamlingen gör det lättare för alla att vara delaktiga. Vardagsrummet känns mer bekvämt för de flesta, än detta att ställa sig på en estrad. I husförsamlingen kan man dela Ordet med varandra. Det skapas alltså dialog. Pedagogiskt borde detta vara en fördel. Man lär sig mer av att vara med och undervisa än genom att bara lyssna.
Estraden är proffsens platts. Ju större estrad, dessto proffsigare. Och visst kan man som åskådare njuta av vad som föriggår där uppe. Men en längtan har börjat växa efter något annat. Jag längtar efter en församlingsgemenskap där alla får platts och får växa och bli sant mänskliga.
Kjempepoeng av Björn Hald i innlegget over! Jeg har tidligere hevdet at ordninger og holdninger påvirker hverandre, derfor er det kjempeviktig å velge gode menighetsordninger. Gode ordninger skaper gode holdninger. Og motsatt. Jeg har tidligere sagt at en ordning med tyngdepunkt scene, skaper passivitet. I tillegg har vi altså Björns poeng. Selve sceneordningen har en perfeksjonistisk kraft.
Hva har vi lært så langt?
Hierarkier skaper perfeksjonisme
Scener skaper perfeksjonisme
Det fins eksempler hvor dette er bra. Men jevnt over bør man ikke velge ordninger som fremelsker perfeksjonisme. Det går ut over fellesskapet. Og de svake blir glemt.
Man skjønner hvor fellesskapsfiendtlig scenen er hvis man flytter den inn i et hjem. La oss si jeg inviterer noen gjester hjem. Jeg hilser på dem i døra og ber dem sette seg ned i sofaen. Jeg snakker med lav stemme slik at de skjønner at de må fatte seg i korthet og roe seg der de sitter. Jeg gir dem ikke noe mat. Jeg slukker lyset i stua og setter på en lampe som rettes mot meg slik at all oppmerksomhet er konsentrert om meg. Siden dette opplegget er ganske uvanlig i et hjem der man har invitert gjester, må jeg forklare ordningen for gjestene. Jeg sier at opplegget for kvelden er jeg, og to venner jeg har, skal synge noen sanger og holde en timeslang preken. Da er det forbudt for gjestene å si noe. Til nød kan de gå på WC. Men hvis to av gjestene tar en tur ut på balkongen og slår av en prat, vil jeg finne det uhøflig.
Gjestene er ganske satt ut av situasjonen og min forklaring, men de holder masken inntil videre. Så sier jeg at kvelden er i gang. Jeg trer inn i lampelyset og roper til mine gjester i sofaen: ”Har dere det bra?” De svarer ikke. Jeg forsøker å få opp stemningen og roper på nytt: ”Hva er det med dere i dag? Hallo. Har dere det braaaa?!!” ”Jah...” kommer det som et svakt sukk fra gjestene.
Tilhengere av mega-kirker (eller småkirker som hermer etter mega-kirker) kan sikkert føle mitt eksempel urettferdig. Mange mega-kirker har jo innført husgrupper for å kompensere for de fellesskapsfiendtlige storsamlingene. Mitt poeng er at slike husgrupper dessverre er annenprioritet i megakirken. Fremdeles er tyngdepunktet i den scenetunge kulturen som er fellesskapsfiendtlig. Og man bringer dessverre elementer fra scenekulturen med seg til husgruppene. For å snu dette, må husgruppene være selvstendige. Så kan heller storsamlingen komme som en bonus.
JEG VAR INGEN AUTORITETÆR PASTOR -ENELEDER I VÅR HUSMENIGHET
Jeg var likevel fanget av et system som satte meg i fokus - og jeg hadde en apostel over meg (som bodde i England) En god apostel og venn. På tross av jeg ikke var autoritær ble det "feil". John Noble (som var min apostel) har skrevet en bok som heter Rystelsen. Den er så absolutt leseverdig. Prokla-Media har gitt den ut. Du kan lese min refleksjon her: http://www.lende.no/noble
Ellers er det interessante tankere dere har. Dette kan få en viss historisk verdi. Ikke så mange har reflektert grundig på dette spørsmålet
Jeg har kjøpt boken. Tar den med i påsken, sammen med mange andre bøker. Håper det blir tid til å lese, men siden jeg skal campe sammen med mange gode pinsevenner, blir det vel mer samtale enn lesing.
Sjurs lignelse i posten over kunne blitt en hysterisk morsom sketsj.
Andre mulige replikker:
"Snu deg rundt i sofaen og hils på sidemannen."
"Kan alle stå opp, vende seg rundt 90 grader og massere skuldrene til sidemannen?"
Legg inn en kommentar