søndag, februar 03, 2019

Evangelisering - i en tid som denne

Sjelevinner var et sentralt begrep i min ungdoms pinsemenighet. Å være en sjelevinner var på mange måter hensikten med å være en kristen. Derfor var det også mange aktiviteter som hadde det som formål:

- Friluftsmøter (med mikrofon, høyttaler og 50 meter avstand til tilhørerne)
- Husbesøk (slik Jehovas vitner fortsatt gjør)
- Gå på gata med traktater (er det noen som vet hva traktater er?)
- Gå på gata og «vitne»

I våre dager gjør man det på andre måter, eksempelvis:

- Tilby gratis vafler og kaffe sent på kvelden/på natta
- Be for folk på gata (uansett hvilke behov de måtte ha)

Å fortelle om sin tro til sine nærmeste, det vil si familiemedlemmer, skolevenner, arbeidskamerater, etc. er en tidløs aktivitet som jevnt og trutt gir resultater.

Men det er mye som tyder på at kristendommen er på vikende front i vårt land. Slik jeg ser det, er det flere typer statistikk som er interessant her:

- Antallet som har en kristen tro
- Antallet som er aktiv i et kristent fellesskap
- Antallet som tar avstand fra kristen tro

Den siste typen vil jeg komme tilbake til i en annen post.

Mitt anslag, basert på interesse for temaet over mange år, er at ca. 5 % nordmenn deltar aktivt i et kristent fellesskap og er jevnlige gudstjenestedeltagere. Det tilsvarer 250.000 av befolkningen. Antageligvis er dette litt for optimistisk.

Dette skal sammenlignes med undersøkelser som viser at ca. 20 % nordmenn har en kristen tro, altså 1 mill. mennesker.

Så kommer et opplagt spørsmål: Hvorfor klarer ikke kristne menigheter å fange opp de som tror?

Mitt svar på dette, er at kristne menigheter er ekskluderende. De er ikke i tilstrekkelig grad inkluderende.

Fordi det handler blant annet om vennskap. Her er de kristne ofte sosialt «mettede». Man har ikke «sosial kapasitet» til å inkludere flere.

I tillegg til mine i prinsippet ukentlige husmenighetsaktiviteter, er min kone og jeg deltagere i cellegrupper og vennegrupper med kristne deltagere, som samles én gang i måneden eller sjeldnere. Mens vår husmenighet er uttalt åpen for nye deltagere, er det et ikke-tema i de øvrige gruppene vi deltar i. I stedet velger man å nyte tryggheten i en gruppe hvor alle kjenner alle. Å inkludere nye vil medføre «stress» som ingen i praksis ønsker.

Hvorfor har ikke kristne en inkluderende mentalitet?

Tradisjonelt har veien inn i menighetsfellesskapet vært gjennom samlingene i kirken. Der er alle velkommen, som det står i annonsene. Men hvorfor ikke bruke husgruppene som en inngangsdør til menighetene?

Jeg tror at det kommer av en grunnleggende skepsis som Kirken har hatt helt siden oldkirken forbød husmenighetene. Den sentrale kirkemakten har alltid hatt mistro til hva folk finner på når de samles i grupper. Man er redd for å miste kontrollen. Derfor, det som foregår i husgruppene, skjer på sparebluss.

Det er 750.000 nordmenn som er troende og uten menighetsfellesskap. Menighetene burde henvende seg til dem. Samtidig som man må innse at tersklene inn til kirkene for mange er altfor høye. 

Så da blir spørsmålet, hvordan senke tersklene?

Hva med å gi husgruppene i oppdrag å vokse? Første forutsetning da måtte være og gi dem frihet til å øke sin aktivitet. Jeg tror for eksempel at det ikke holder å samles kun én gang i måneden eller sjeldnere om man vil utvikle bærekraftige fellesskap. Dersom noen skulle ønske å samles én gang i uken, vil det kunne ha som konsekvens at oppslutningen om de sentrale aktivitetene vil bli mindre. 

Men kan det ikke være verdt det?

Set my people free!


Share/Save/Bookmark

lørdag, februar 02, 2019

Hvorfor det bare er tull med husmenigheter

Her er noen av de argumenter jeg har møtt mot husmenigheter.

Argument 1:
«Man kan ikke bruke Bibelen som håndbok i hvordan man skal organisere menigheter i dag».

Feil premiss: Organisere.

Det handler ikke om organisering. Det handler om verdier. Og det handler om å følge sin overbevisning.

Akkurat å legge vekt på verdier kan kanskje virke litt konfronterende, fordi man da kan gi inntrykk av å mene at andre ikke er opptatt av verdier eller har dårlige verdier.

Argument 2:
«Da blir det opp til dere å vise at husmenigheter gir større framgang enn tradisjonelle menigheter».

Feil premiss: Framgang.

Igjen: Det handler ikke om å vise framgang. Det handler om verdier. Det handler om å følge sin overbevisning.

På den annen side: I Guds rike er det lite som overgår evangeliets framgang. For i alle tilfelle å frelse noen, sa Paulus. All virksomhet som fører til menneskers frelse, har stor verdi, og skal aldri snakkes ned.

Argument 3:
«Hvordan vet dere at husmenighet vil fungere?»

Svar: Det vet vi ved å lese om urkirken i Bibelen. Og kirkehistorien. Dessuten, se på misjonsmarken i dag, særlig der hvor evangeliet har trange vilkår, Kina, araberverdenen, etc. I de sammenhengene er det ikke noe annet som fungerer enn husmenigheter. Så att husmenigheter fungerer, er hevet over tvil.

Argument 4:
«Du gjør det bare for å få en mulighet til å preke selv.»

Den er litt kinkig. Slag under beltestedet, kanskje. Mistenkeliggjøring av motiver er det vanskelig å forsvare seg mot. Men det er også muligens en reaksjon på min egen til tider harde kritikk av hierarki, etc. 

Jeg trives nok mer med å skrive enn å preke. Men jeg har lagt merke til i den senere tid, at jeg kan bli inspirert og ivrig og framfører noe som kan ligne på en preken. Ellers er det dialogen i gruppen jeg setter pris på.

Unnskyld overskriften. Husmenighet er ikke tull.


Share/Save/Bookmark

torsdag, januar 31, 2019

Pinsebevegelsen: Om røtter

Det er utrolig hvor raskt den norske Pinsebevegelsen forandrer seg. For eksempel dette: Hvor regner «ledende» pinseledere at Pinsebevegelsen har sine røtter fra?

Svaret kan være: Oldkirken.

De gamle pinsevennene: Urkirken.

Er det stor forskjell på urkirken og oldkirken?

Om man har fokus på urkirken eller oldkirken, handler om man vil dele Reformasjonens teologiske perspektiver eller før-reformasjonens perspektiver.

Dette fordi urkirken handler om Skriften, mens oldkirken handler om tradisjonen.

Og da trer Martin Luther inn på scenen, og sier "Skriften alene". Men det sier ikke de tradisjons-elskende pinseledere i dag.

De gamle pinselederne stod i den radikale reformasjonen, som faktisk handlet om demokrati. Eller mer spesifikt kongregasjonalisme. Som betyr at menighetene er selvstendige. Ingen organisasjonsmessige instanser over menigheten. Dessuten forutsetter kongregasjonalismen at menigheten har et kollektivt lederskap og at menighetsmøtet er menighetens øverste myndighet.

Og da ser alle «gamle» pinsevenner bildet med eldsteråd og det hele. En struktur som mange av dagens pinseledere ikke har annet forakt til overs for.

Hvor mange har ikke opplevd kjedelige menighetsmøter med diskusjoner om bagateller, og hvor mange pastorer har ikke opplevd umulige eldsteråd uten vilje til forandring?

Denne forakten for menighetsdemokratiet har ført til at Pinsebevegelsen i dag består av mange menigheter med en autoritær struktur. Er det noe som er sikkert, så er det at en autoritær struktur fører til ledelsesmessige skandaler. La meg nevne Jesus Church, Sentermenigheten og nå nylig Hillsong. Den største skandalen var ikke en pinsemenighet, men kunne godt ha vært det: Levende Ord.

Dagens lederskap i Pinsebevegelsen har ikke hatt noen motforestillinger mot å slippe inn menigheter med autoritære trekk. Tvert i mot. Det har blitt det nye idealet.

Hvorfor blir det skandaler?

Fordi autoritære strukturer krasjer med norsk kultur. Nordmenn er oppdratt egalitære. Vi forventer både respekt og deltagelse i de sammenhenger vi engasjerer oss. Opplever man det motsatte, skapes et trykk som før eller siden eksploderer.

At autoritære strukturer også strider mot Skriften er en annen sak. Men det er dagens pinsevenner mindre opptatt av. Skriften er ikke lenger relevant.

Personlig fatter jeg ikke at Pinsebevegelsen klarte uten debatt å kappe sine røtter fra urkirken og reformasjonens «Skriften alene» og dyppe dem i oldkirkens sprukne tradisjonsbrønner og hierarkiske strukturer.

Hva gjør man så med alle skandalene? Jo, man går videre på sine ville veier og bygger hierarkiet enda høyere med en organisasjonsmessig overbygning over menighetene i håp om å unngå autoritarismens bitre frukter.

Som middelalderens kjettere er jeg den som protesterer mot utviklingen bort fra det opprinnelige. Bort fra hodet (i den nytestamentlige betydningen av det greske kefale). Bort fra urkirken.

Martin Luther tok opp kampen og knuste sin tids autoritære kirkelige struktur. I alle fall til en stor grad. Men kirkehistorien er full av eksempler på den utviklingen Pinsebevegelsen gjennomgår. Og den synes å være uunngåelig.

Personlig er jeg glad for at det finnes frihet i Kristus. Frihet til å leve ut de verdier Mesteren lærte oss. Og jeg er glad for å leve i et samfunn som fortsatt nyter de demokratiske fruktene og rettighetene som Reformasjonen ga oss.


Share/Save/Bookmark

onsdag, januar 30, 2019

Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov

Overskriftens sitat av Paulus, er det skriftstedet som i størst grad har preget våre samlinger.

Vi sitter i enkle stuer, og gjør slik man gjør når venner samles. Samtaler. Også om Skriften. De aller fleste har en vanskelig livssituasjon med en tung bagasje. Og vi har ikke annet enn hverandre. Jeg spiller ikke den dominerende rollen i gruppen som mange kanskje kunne tenke. Jeg har en krevende jobb med mye reising i hele Skandinavia og en rekke prosjekter utenom det, blant annet en gård ved Tinnsjøen som gir rekreasjon, men også arbeid.

Så når vi snakker om å bære hverandres byrder, så betyr det at flere må være med ellers er det ikke mye som blir gjort.

En annen viktig forutsetning må også være på plass: At vi kjenner hverandre og hverandres byrder. Og da er en husmenighet et interessant utgangspunkt, for ikke å snakke om en husmenighet hvor nesten alle deltagerne er fra byens narkomiljø.

For min del vil jeg si at å få lov å være med på dette, er å leve drømmen. Drømmen jeg har båret på fra tenårene. Under Jesus-vekkelsen, teologiske studier, all mulig slags menighetsarbeid, etableringen av Salem Café i Sandefjord, Timeout i Oslo, dugnadsgjengen på Hedmarktoppen.

Jeg har vært med på mye som er «større». Mer grandiost. Proppfullt av ressurser. Og fulle hus. Men å få delta i et fellesskap hvor deltagerne fascineres av et bibelvers som dette: Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov, det er det største jeg har vært med på.

Kristi lov: «Elsk hverandre, slik jeg har elsket dere». Kristi lov, et perfekt utgangspunkt for å forkynne Kristus, han som er det normative i en kristens liv.


Share/Save/Bookmark

Hierarki - en oppdatering

Bloggen min har tidvis ligget nede over lengre perioder. Og det som foregikk på bloggen for over 10 år siden har kommet i bakgrunnen. Men når jeg nå la ut en ny post etter 3 år, - og sjekket statistikk for antall klikk, så var det interessant å se at bloggen hadde vært lest i mitt fravær. Noe jeg også har fått bekreftet når jeg har møtt folk.

Det er ganske interessant å kikke på gamle poster og ikke minst kommentarene, som kunne nå opp i over 100 på enkelte poster. Det som virkelig kunne få temperaturen til å gå i været, var mine og andres meninger om hierarki i menigheten.

Det er vanskelig å tenke seg en tradisjonell, institusjonell menighet uten en hierarkisk struktur. Når vi da argumenterte ut fra Skriften for hvorfor hierarkiske verdier er feil, så satte vi nok mange i en kinkig situasjon.

Mine tanker om hierarkiske verdier i menigheter, har ikke endret seg stort. Nå husker jeg ikke alt jeg mente den gangen og har heller ikke drevet research i min egen blogg, men i dag vil jeg si at det finnes behov for institusjoner. Bare ikke kall dem menigheter. Menighetene er i Skriften definert som fellesskap uten hierarki, er fortsatt min påstand.

Institusjonene jeg tenker på kan være ulike tjenester med et spesifikt formål. Paulus for eksempel var en slik omreisende institusjon. Det vil si Paulus reiste med et team som støttet opp om hans kall og hans tjeneste. Det var et arbeidsfellesskap hvor man måtte underordne seg det kallet Paulus hadde. Dersom du ikke ville eller kunne det, var du fri til å tre ut av gruppen.

Men i menighetene Paulus dannet, var det ikke Paulus sin tjeneste som stod i fokus. Der var Paulus en tjener på linje med alle andre i menigheten. Jo, Paulus hadde en autoritet i kraft av de gaver Gud hadde gitt ham, men han hadde ingen organisatorisk posisjon med mandat. Han måtte begrunne hvorfor menighetene skulle lytte til ham.

Så altså: Vi behøver tjenestene, i form av evangelister, apostler (eller misjonærer) lærere og så videre enten i form av enkeltpersoner, team eller institusjoner (skoler, organisasjoner, etc.) hvor alle arbeider for et felles formål.

Disse institusjonenes eller tjenestenes eller «ministrienes" oppgave er, som Paulus, å betjene menighetene. Og da vil jeg legge til: De autonome menighetene. Og dersom vi holder fast på at de skal være ikke-hierarkiske og dermed ikke-institiusjonelle, ja, da snakker vi nødvendigvis om enkle husmenigheter.

Mange ser ikke poenget med dette. Livet i benkeradene er mer bekvemt. Det er vanskelig å tenke seg fraværet av prekenen (som som regel går inn det ene øret og ut det andre) og vakker sang og musikk (som riktignok ikke alltid faller i smak og dermed er årsak til mye krangel). Tilgi meg å tegne et negativt bilde, virkeligheten er absolutt mer nyansert enn som så. Men mange opplever det slik jeg beskriver det.

Det at «alle» finner det mer bekvemt at tingenes tilstand fortsetter, er ikke det samme som at tingenes tilstand er til det beste for evangeliet. Kanskje en ansvarlig og visjonær menighetsledelse burde undervise om og motivere for dannelsen av autonome husmenigheter og definere den tradisjonelle menigheten som et servicesenter for husmenighetene?

Kanskje det ville føre til en større dynamikk enn hva vi har i dag?

Jeg har ikke hatt tro for å arbeide for dette i tradisjonelle menigheter. Det er ikke modent for det, slik jeg ser det. Potensialet for konflikt er for høyt. Derfor har jeg valgt å jobbe for dette utenfor en tradisjonell menighet. Og opplever det som en stor velsignelse, som jeg unner flere å oppleve.


Share/Save/Bookmark

mandag, januar 28, 2019

Oppdatering

Husmenighet: Jeg lever fortsatt husmenighetslivet, og vi har bak oss en kontinuitet på ca. 4 år.

Før denne siste perioden hadde jeg et opphold på ca. 4 år, og før det igjen en periode på 4 år.

For meg har det vært mye prøving av ulike prioriteringer.

For eksempel har jeg ikke gjort noe for å rekruttere gamle kristne. I den første perioden (2005-2010) rekrutterte denne bloggen en del "gamle" kristne. Problemet var de ulike forventningene man hadde til fellesskapet. Samt at min primære prioritet var de fattige, i praksis narkomane, se min verdiliste i høyrespalten som jeg fortsatt synes står seg. Narkomane og ikke-narkomane går sjelden godt sammen, der har flere gjort seg erfaringer. Det samme kan nok sies om forhenværende narkomane. Mange forhenværende har ADHD-symptomer, og da krasjer det ofte i det intime fellesskap som en husmenighet er.

Overgangen til en ny husmenighetstilværelse etter en pause på 4 år beskriver jeg her på bloggen. Men så har det vært stille i 3 år. Nå skriver jeg igjen for å "skrive av meg".

Alle "gamle" kristne forlot husmenigheten av ulike årsaker for ca. 3 år siden. Da satt jeg igjen med kun narkomane. Jeg kontaktet en nøkkelperson fra narkomiljøet og spurte om å få ha en samling hjemme hos vedkommende. Vedkommende inviterte inn sin mor, og da ble det oss 3. Vi delte nattverd, og samtalte om fortiden og framtiden. Dette er 3 år siden og vi var nå inne i en ny fase.

Nå har vi det slik at "vedkommende" organiserer samlingene. Det vil si gir meg en SMS før hver samling med liste over hvem som skal hentes og hvor samlingen skal være. "Vedkommende" organiserer også hva vi skal spise.

Vi har i praksis samlinger hver uke. Det hadde vi også gjennom hele sommeren i år. Vi samles aldri hjemme hos oss, kun ute hos deltagerne.

Samlingene er enkle. Få har bakgrunn fra vanlig menighetsliv. Det betyr at vi ikke synger. I sterk kontrast til hvor mye fokus og ressurser som blir gitt til sang og musikk i ordinære menigheter. Jeg vet alt om det, og nyter fraværet av sang og musikk.

Skjer det noe? Ja, faktisk. Men de fleste av dem som samles sliter. Men det opplevdes veldig spesielt når en kom til oss - ikke for å møte Gud, men fordi han hadde møtt Gud -, etter et helt liv i tilsynelatende tydelig avstandtagen. Nå er han rusfri, men straks deretter fikk han en lite trivelig kreftdiagnose. Hjelp oss å be for han!

Apropos rus: Rus er ikke tema i samlingene, med mindre deltagerne tar det opp, hvilket skjer fra tid til annen.

Min tanke er at samlingene er for troende eller søkende. Også for troende eller søkende narkomane. Rus er et tema for dem i alle andre sammenhenger utenfor husmenigheten. Det er noe de blir konstant minnet om og noe som er med å definere dem som mennesker. De er først og fremst rusmisbrukere. Bare ikke i husmenigheten vår. Der er de først og fremst troende eller søkende.

Men vi stikker ikke hodet i sanden. Dersom noen velger å ta opp rus i samtalen, så ønsker jeg at responsen skal være oppmuntring og motivasjon. Mange har kontakt med det offentlige hjelpeapparatet og er i et eller annet program. Da oppmuntres det fra både min side og andres. Vi heier på alle som tar tak i rusen og jobber seg ut av det.

Samlingene er enkle. Vi har diskutert hvordan man ønsker samlingene skal være, og jeg har fått i oppdrag å sørge for at vi alltid leser fra Guds Ord, samtaler om det og ber.

Bønnestunden er spesiell. Den Hellige Ånds nærvær oppleves alltid som sterk.

Dette menighetslivet kommer til å fortsette på ubestemt tid, - det er min intensjon.

Jeg kommer kanskje til å bruke bloggen til litt kommentarvirksomhet utenom tema husmenighet. Ha overbærenhet med meg, og bruk gjerne kommentarfeltet.


Share/Save/Bookmark

søndag, april 19, 2015

Kirken må igjen bli katolsk

Jeg har foretatt en reise. Den har tatt meg mange år, ja, hele livet. Jeg er kommet fram til at kirken igjen må bli katolsk.

Katolsk betyr ifølge Wikipedia alminnelig. Jeg tenker at kirken må bli mer katolsk, i betydningen alminnelig. Og ikke minst mer katolsk enn hva Den katolske kirke er, fordi den er ikke mye alminnelig. Og mer alminnelig enn hva tradisjonelle menigheter ofte er.

Det som er typisk for Jesus og evangeliet, er hvor alminnelig alt er. Jesus oppholdt seg ikke mye i Jerusalem, jødenes religiøse senter. Han oppsøkte heller aldri maktens korridorer i Roma. Jesus holdt seg til alminnelige mennesker.

Av alminnelige mennesker skapte han den alminnelige kirken, og ba dem holde sammen i kjærlighet i sine alminnelige hjem. Som det sentrale elementet i fellesskapet, definerte han et måltid av alminnelig brød og drikke, og illustrerte på den måten det sentrale elementet i troen, sin egen død: Brødet som brytes.

Gudstjenesten, ifølge Jesus og apostlene, «forrettes» i det alminnelige livet, ikke i «gudstjenester» ledet av menn som kler seg ut. Gudstjenesten skjer i det alminnelige livet vi lever som kristne.

Jeg er kommet til veis ende: Kirken må bli igjen bli katolsk.


Share/Save/Bookmark

onsdag, mars 25, 2015

Det tredje møtet i den nye husmenigheten - med en «ny» verdi

Vi har nå hatt tre møter i vår nye husmenighet. De to første møtene dreide seg om verdier.

Jeg er glad for at vi som nå møtes kommer inn i fellesskapet med de samme verdiene. Ikke slik at de andre har sluttet seg til mine verdier. Nei, alle har med seg de samme verdiene i utgangspunktet. Ikke helt overraskende, siden vi alle har delt fellesskap i husmenighet tidligere for noen år siden. Men mennesker kan endre seg. Vi har de samme verdiene, kombinert med mer erfaring og forhåpentligvis visdom.

Min følelse er at "andre etappe" vil bringe oss videre. I første etappe la vi et grunnlag som vi nå bygger videre på. 

Det siste møtet handlet blant annet om nattverden. Jeg minnet om Paulus ord: «… når dere kommer sammen til måltid …». Å komme sammen til måltid var normen blant de første kristne. De kom sammen til måltid på den mest naturlige måten, ikke i kirker, men i sine hjem. Ikke til et kunstig oblat-måltid, men et fellesskapsmåltid, hvor det å bryte brødet innebar at man mintes Jesu´ død. Vi var enige om at nattverden hørte naturlig med i våre samlinger.

Det var også inspirererende å oppleve at den første iveren og kjærligheten fortsatt gjorde seg gjeldende med uforminsket styrke, kanskje i enda større grad enn tidligere. Dette var ingen «brente barn» som møttes. Iveren etter å nå ut og «samle inn» alle gamle bekjente som behøvde støtte og omsorg, var sterk. Jeg har nok aldri i mitt liv delt fellesskap med så frimodige og ivrige troende. Om noe kan kalles total frimodighet, så er det det jeg ser hos mine stridskamerater.

Basert på våre erfaringer fra "første etappe", er vi forberedt på problemer. Men tror vi er bedre rustet til å takle dem. Vårt håp står til Den hellige ånd, - hans ledelse, utrustning og kraft.

Jeg legger en ny verdi til listen: Brød - ikke oblater.


Share/Save/Bookmark