søndag, desember 19, 2010

Riket slår tilbake

nina_monsen.jpg
Nina Karin Monsen
Foto: Fritt Ord

Nina Karin Monsen, filosof, forfatter, statsstipendiat og vinner av Fritt Ords pris 2009.

Med et statsstipendiat (garantert lønn av staten til pensjonsalder) i ryggen, skriver filosof Nina Karin Monsen ramsalt kritikk av sterke samfunnskrefter. Humanetikken og nyfeminismen er sniksosialisering, hevder hun blant annet. Hennes siste bok Inn i virkeligheten - min vei fra humanetikk til kristen tro provoserer både "hedninger" og kristne, inklusive informasjonssjefen i en av de presumptivt mest konservative kristne organisasjonene, Misjonssambandet.

Det er ikke klokt å uttrykke seg så kategorisk som hun gjør, sies det. Ikke-troende blir støtt og fjerner seg enda mer fra kristendommen, er begrunnelsen.

Selv forklarer hun den valgte formen i en lengre kommentarutveksling på Vårt Lands Verdidebatt med at boken Inn i virkeligheten er en gjengivelse av hennes egne tanker og refleksjoner omkring de store spørsmål i livet, om krigen, døden, Gud, godt og ondt, barns livsvilkår, barns forhold til voksne og voksnes forhold til barn, om fellesskap og utenforskap, helt fra hennes egen barndom og fram til i dag. Det er et ufiltrert hjertespråk. Monsen tar ikke hensyn til ømme tær, her er det rene ord for pengene. Brutalt, sier noen. Sannferdig, sier Monsen.

Et annet motiv Monsen begrunner sin bok med er hjelp til barn som lider eller har lidt samme skjebne som henne selv: Altså oppvekst i et miljø preget av humanetikk. Hun setter ord på følelser og tanker som også andre barn kan gjøre seg. Hun led og tror andre barn også gjør det.

Dette er sterk kost fra en anerkjent, om enn omstridt, filosof på statsstipend. Veldig sterk kost.

Nina Karin Monsen tilhører på sett og vis de "nyfrelste", i den forstand at hun i voksen alder ble en kristen. Hun har opplevd humanetikken fra innsiden, og i sin karriere som filosof har hun etablert en filosofisk plattform som både tar et oppgjør med humanetikken samtidig som den bygger på kristen tro.

Mange kristne er fortvilede over at kristen tanke i liten grad er representert i det offentlige rom. Den kristne tro synes å være på vikende front. Andre religioner og livssyn er på frammarsj, og blant dem er humanetikken den mest agressive. Selv statsministeren er åpent ikke-troende og avslørte i en debatt i Stortinget nylig at han ikke visste at Jesus ble født i Betlehem. I mens går Kirken på silketøfler eller stiller med handicap på grunn av intern splittelse i store spørsmål.

Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden, sier Jesus. Gud rike er ikke synonymt med Kirken. Guds Rike befolkes av alle som er født av Ånden, enten de tilhører Kirken eller ikke. Nina Karin Monsen tilhører ikke Kirken, men i mine øyne har hun en profetisk funksjon i kristen forstand. Hun har ingen kirkelig karriere bak seg. Hun er ikke ordinert. Hun kommer blåsende fra et for oss ukjent sted. Det hun skriver og sier er ikke nødvendigvis Sannheten, men jeg tror hun kan åpne manges øyne og lede dem til Han som er veien, sannheten og livet.

Guds Rike, hvor Jesus Kristus er Herre, viser stadig styrke, også i vår sekulære tid. Den utskjelte julefeiringen er et eksempel. Uansett kommersialisering, overfladiskhet og nytelsessyke, så er likevel det glade budskapet klart representert gjennom plateutgivelser, konserter, gudstjenester, et mangfold av mediainnslag og familiære tradisjoner. Betlehemsmarkene er for alltid blitt en del av den norske kulturelle topografien, og på paradoksalt vis ytterligere aktualisert gjennom daglig nyhetsrapportering fra den samme regionen.

Når en human-etisk aktivist av en rektor plutselig nekter skolebarna julegudstjenesten, tar myndige, kristne foreldre affære. Som foreldre har de klare rettigheter i både det norske lovverket og i menneskerettighetene. Føtter settes ned og de totalitære kreftene framstår som skammelig avslørt, samtidig som de bekrefter noen av Nina Karin Monsens sterkeste utsagn.

I julen nyter vi av kristendommens mange velsignelser, fredelige samfunnsforhold og høy levestandard. Sosialistiske idéer vil ha det til at det er på grunn av vår utbytting av fattige nasjoner vi kan nyte vår velstand i julen. Men som kristen tror jeg at vår velstand er et resultat av de velsignelser som følger med evangeliet. På den annen side følger det et kjærlighetsansvar for de fattige med kristen-troen, noe mange kristne tar personlig og politisk konsekvensen av.

Enkelte forlater den kristne tro med brask og bram. Men så står det også fram "nyfrelste", radikale og intellektuelle skikkelser som Nina Karin Monsen, som ikke bare spiller på lettfordøyelige kristen-arv-argumenter, men på knallhard, filosofisk logikk og presenterer sin tro med "agressivitet". Hun representerer et kamprop som ryster både kristne og ikke-kristne ut av søvnen.

Nina Karin Monsen er en gave. Det er all grunn til å ta vel imot henne!

Med håp om en God Jul for alle!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Marrakech


Share/Save/Bookmark

fredag, oktober 01, 2010

Tom Erlandsen er død

Forstander Tom Erlandsen i min barndoms pinsemenighet er død. Hans vekkelsesmøter i Salem vakte også meg som ung gutt på 60-tallet. Erlandsen - selv barn av pinsevekkelsen - var en forkynner som beveget tilhørerne.

Erlandsen identifiserte seg med verdenspinsevekkelsen og plasserte seg selv og menigheten midt i begivenhetene, enten det dreide seg om de forfulgte i Øst-Europa, den karismatiske vekkelsen i de historiske kirkesamfunnene eller Europa-misjonen, hvor han forøvrig var initiativtaker. Tallrike gjestetalere fra inn- og utland ga møtene i Salem en spennende variasjon.

Jeg kan fortsatt framkalle hans preken "Gid alt Herrens folk var profeter!" fra 4. Mosebok kapittel 11 - pinseversjonen av det allmenne prestedømme, så og si. Han brant for at ilden fra Azusa Street skulle holdes ved like, og brakte oss stadig tilbake til Los Angeles. Tro mot visjonen, sørget han for adgang for alle til å delta under møtene. Med utpreget romslighet viste han en aksept for ulikheter og respekt for originalitet.

Sammen med sin kjære Alma, var han også i de senere år stadig på reisefot som forkynner så lenge helsen holdt. Med Tom Erlandsen er en epoke i den norske pinsevekkelsen over. Mange av oss er preget for livet, vi minnes med takknemmelighet og sørger sammen med en familie vi kom nær.

Jeg lyser fred over forstander Tom Erlandsens minne.


Share/Save/Bookmark

torsdag, september 30, 2010

Dagens foto: Tulipan


Share/Save/Bookmark

søndag, september 19, 2010

Menighet eller klan?

Nettstedet ligonier.org (drevet av en reformert organisasjon for kristen undervisning) hevder i en spørsmål/svar-artikkel at husmenigheter ikke er menigheter, men klaner. Jeg må innrømme at jeg er redd dette nettstedet fort kan ha et poeng.

En av definisjonene på klan er at det er en gruppe familier som er tett sammenknyttet med interne relasjoner. Og da minner definisjonen meg i like stor grad om tradisjonelle menigheter.

Hva skiller en menighet fra en klan?

For det første, den er åpen for alle. En tradisjonell menighet er pr. definisjon åpen for alle, men den er delt inn i sirkler, som du må kvalifisere deg for å komme inn i. Den ytterste sirkelen, deltakelse i offentlige samlinger, er som regel enkel, om du tåler nysgjerrige blikk som ny. Neste sirkel er det sosiale fellesskapet. Her stanser det opp for mange som forsøker å komme seg inn. Og jo større menigheten er, jo vanskeligere kan det være for nye å etablere seg sosialt innenfor. I så henseende er store menigheter ofte lite produktive. Den innerste sirkelen, lederskapet, er det bare folk med visse kvalifikasjoner (sosialt og faglig) som når inn til.

Når det gjelder husmenigheter, kan det være både enklere og vanskeligere. En husmenighet er ikke en offentlig institusjon, men et rent fellesskap, så der har man ikke den ytterste, offentlige sirkelen. Hvordan kommer man inn i en husmenighet? Stort sett ved at man inviteres inn.

Og da er spørsmålet: Hvilke kriterier gjelder for hvem som inviteres inn i en husmenighet?

Jeg kjenner til disse kriteriene:

- Alle.
- De som deler visse teologiske standpunkter.
- De som husmenighetens medlemmer synes passer inn i fellesskapet.
- De som fra før tilhører en bekjentskapskrets.

Her er det mye jeg ikke liker og en del som er ubearbeidet hos meg selv. La meg først gjøre det klart at jeg ønsker at vår husmenighet ikke skal ha noe annet kriterium enn det første: Alle skal være velkommen.

Teologiske ståndpunkter. I et ikke-hierarkisk fellesskap er det vanskelig å sette andre teologiske kriterier enn at vi er enig om at Bibelen er vår teologiske autoritet. Så blir det opp til fellesskapet å bestemme hvordan man skal forholde seg til ulike teologiske standpunkter. Dette kan være krevende, særlig dersom enkelte av medlemmene har med seg en omfattende teologisk bagasje, for ikke å si agenda, inn i fellesskapet.

Om å passe inn i fellesskapet. Det er etter min mening håpløst å sette et diffust passe-inn-kriterium for Jesu´ menighet. Da har man redusert menigheten til en klikk, interessefellesskap eller klan. Selv om jeg innser at personkjemi i visse tilfeller kan være så vanskelig at løsningen blir å gå fra hverandre.

Men i utgangspunktet mener jeg at ulikheter i personlighet, sosial bakgrunn og interesser, og de spenninger som kan oppstå på grunn av dette, er noe vi vokser på som mennesker og fellesskap når de bearbeides og vi tilpasser og underordner oss hverandre.

Bekjentskapskretsen. For å komme i gang med en husmenighet, kan det i visse tilfeller være greit å ta utgangspunkt i bekjentskapskretsen, og spesielt dersom det ikke finnes noen annen husmenighet i nærheten. Dersom det gjør det, bør det normale være at man slutter seg til den. Men dersom man danner husmenighet av bekjentskapskretsen, mener jeg man må være oppmerksom på at det i seg selv ikke er et bærekraftig prinsipp. Den kan lett utvikle seg til en klan, dersom man ikke så snart som mulig åpner den for alle.

Fokuset i en menighet må være for det første på de som stiller svakest i fellesskapet, for eksempel de som er nye, eller nye som kristne eller de som sliter med vanskeligheter.

Og for det andre å alltid inkludere nye. Dette kan gi en dynamikk som kan virke både attraktiv og slitsom. For mange er det positivt at det hele tiden skjer noe. For andre kan det oppleves negativt at fellesskapet ikke er så stabilt, trygt og forutsigbart som man kan ønske.

Men da er vi tilbake til spørsmålet klan eller menighet? Som menighet har vi et oppdrag: Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Dersom det er trygghet og forutsigbarhet man i første rekke ønsker, kanskje man ikke skal kalle fellesskapet menighet?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Solfrid


Share/Save/Bookmark

søndag, august 29, 2010

Jeg tror på Den hellige ånd

Av de tre artiklene i den apostoliske trosbekjennelsen, er det den tredje som blir minst forstått. Kirken har i liten grad maktet å formidle kunnskap, for ikke å si kjennskap til Den hellige ånd. De fleste av folkekirkenes medlemmer forholder seg til Gud Fader, himmelens og jordens skaper. Mange forholder seg også til Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Men spør man folk i alminnelighet om Den hellige ånd, stiller så og si alle med blanke ark. Hvorfor er det slik?

Slik jeg leser den, gir den tredje trosartikkelen inntrykk av at Den hellige ånd har materialisert seg gjennom kirken.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, ...

Legger Kirken opp til at den troende forholder seg til Den hellige ånd gjennom å forholde seg til Kirken og ikke gjennom en personlig erfaring? Kan det være årsaken til at det store flertallet av Kirkens medlemmer ikke har snøring når man kommer inn på temaet Den hellige ånd?

I følge Skriften fyller ikke Ånden Kirken, den fyller den troende. Ånden gir ikke kraft til Kirken, men til den troende. Ånden gir ikke nådegaver til Kirken, men til den troende.

Det vi møter i kirkehistorien, og også i vår tid, er ikke den åndsfylte Kirken, men svært ofte den oppblåste Kirken. Den Kirken som tenker høye tanker om seg selv. Den Kirken som er blitt større enn sin Herre og mester.

Slik jeg leser Det nye testamente og kirkehistorien, synes det som om Kirken og presteskapet har inntatt den plassen som Den hellige ånd hadde i Det nye testamente. I kirkehistorien og i vår tid, er det presteskapet som leder Kirken, mens Bibelen lærer at det er Den hellige ånd som leder Kirken.

Heldigvis er det slik i dag, også. Den hellige ånd leder kirken (i motsetning til Kirken) i et seierstog. Og det på en måte som ikke alltid faller de kirkelige makthaverne i smak. Enkelte klager over fragmenteringen i 30.000 protestantiske kirkesamfunn. Men Ånden har aldri tatt hensyn til kirkelige strukturer. Dersom ikke de kirkelige strukturene gagner evangeliet, så går Den hellige ånd utenom. Det har han gjort gjennom hele kirkehistorien. Det ser kanskje ikke så vakkert ut med en kristenhet splittet i 30.000 kirkesamfunn, men i Guds perspektiv er det noe som er viktigere - nemlig evangeliets framgang og sjelers frelse.

Jeg tror på Den hellige ånd. Jeg tror på Åndens kraft og fylde som en personlig erfaring for alle kristne. Jeg tror på Den hellige ånd som ble utøst over alle troende og dannet den allmenne, universale kirken. Jeg tror på Den hellige ånd som en leder av de helliges samfunn, det lokale kristne fellesskapet, kirken, gjennom sine mangfoldige gaver og tjenester som han gir til hver enkelt etter hva som gagner evangeliet og fellesskapet.

Den posisjonen som Skriften gir Ånden, ønsker jeg skal reflekteres i den menigheten jeg tilhører.

Jeg tror på Den hellige ånd.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Helge Terje


Share/Save/Bookmark

mandag, juli 05, 2010

Fra bedehus til husmenighet

Jeg hadde for noen uker siden sånn på hurten og sturten mulighet til å få med meg litt av husmenighetsseminaret En ny bedehusrevolusjon? som DAWN Norge i samarbeid med Høyskolen for Ledelse og Teologi, Kristent Fellesskap Norge, IMF forsamlingsråd (Indremisjonsforbundet) og UIO Norge arrangerte på Høyskolen for Ledelse og Teologi på Stabekk utenfor Oslo.

DAWN er en organisasjon for fremme av menighetsplanting i Norge, og det finnes tilsvarende organisasjoner i andre land. Ute i den store verden har DAWN vært en varm talsmann for husmenigheter. Og nå har også den norske DAWN-organisasjonen endelig kommet på banen.

Den mest spennende observasjonen jeg gjorde under konferansen, var imidlertid at Jon Kvalbein, skribent og debattant tilhørende Misjonssambandet, satt i salen. Det opplevde jeg som veldig riktig, og jeg fikk en hyggelig prat med ham.

I etterkant har Jon Kvalbein skrevet kritiske artikler i DagenMagazinet om undervisningen til den amerikanske foredragsholderen, Neil Cole. Jeg er blant dem som setter stor pris på Jon Kvalbeins artikler. Det er ikke mange i Norge i dag som bryr seg med kritiske analyser av teologi og praksis.

Dessuten mener jeg at bedehusbevegelsen som Jon Kvalbein tilhører, representerer livsviktige impulser for husmenighetsbevegelsen. La meg nevne:

- "Skriften alene". Deler av den lavkirkelige bedehusbevegelsen står fortsatt på barrikadene når det gjelder dette viktige reformatoriske prinsippet. Og husmenighetsbevegelsen følger opp med å hente inspirasjon fra urkirkens husmenigheter slik de er beskrevet i Bibelen. Det er i Skriften alene vi finner kilden til sann og sunn fornyelse.

- "Det allmenne prestedømmet". Vi i husmenighetsbevegelsen elsker Martin Luthers lære om det allmenne prestedømmet, og ingen har videreformidlet dette bedre enn bedehusbevegelsen. Den delen av husmenighetsbevegelsen som jeg identifiserer meg med, bygger videre på denne teologien med våre ikke-hierarkiske verdier. Jon Kvalbein har skrevet en interessant artikkel som sammenligner dagens pastordominans med tradisjonell lavkirkelig tenkning: Pastorstyrt eller lavkirkelig struktur.

- "Det myndige lekfolk". Selv om vi ikke har så mye til overs for distinksjonen mellom leg og lærd, er tanken bak uttrykket "Det myndige lekfolk" en viktig verdi: Alles ansvar og plikt til kritisk vurdering. I husmenighetene har ikke alle bare anledning til å delta med sine gaver i samlingene, men også retten til å "prøve" det som blir fomidlet, er viktig. Alle som forkynner i vår husmenighet, må akseptere enhvers rett til å prøve det som formidles. Det er et avgjørende bidrag til å bevare sunnheten i menigheten.

At både DAWN og deler av bedehusbevegelsen var med som arrangører av husmenighetskonferansen, ser jeg på som en viktig milepæl. I 1880-årene satte bedehusbyggingen i gang for alvor i Norge. Innen 1930, ca. 50 år senere, hadde store deler av den norske befolkningen et bedehus i gangavstand. Kanskje vi i vår tid skal få oppleve noe av det samme, men denne gang med husmenigheter?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Arne


Share/Save/Bookmark

torsdag, mai 13, 2010

Menighet er noe som skjer

IMG_7222_1.JPG
Menighet har skjedd
Foto: Are Karlsen

Menighet er noe som skjer når mennesker kommer til tro og følger Kristus.

Menighetsplanting er hva initiativrike unge kristne ledere snakker mye om for tiden. Men jeg har lært meg å se opp for begreper som det ikke finnes lignende av i Bibelen. Ikke for nødvendigvis å avvise dem, men for å sjekke dem litt grundigere.

Jesus ba oss ikke om å plante eller bygge menigheter. Jesus ba oss om å gjøre det grunnleggende, det som "trigger" menighet: Gjøre mennesker til hans disipler.

Mennesker som kommer til tro blir lært av Ånden, av Skriften og av medkristne å elske sine søsken i Herren. Kjærligheten forener og dermed er menigheten et faktum.

Menighet er enhet. Menigheten er svaret på Jesu´ bønn om at vi alle må være ett. Derfor er også selve ordet menighet, som betyr samling og begrepet enhet i denne sammenheng synonymer.

Vårt fokus på menighet er ofte preget av institusjonalisme og imperiebygging, og ikke nødvendigvis av Jesus-etterfølgelse. Den bibelske menigheten var ikke definert av kirkebygg, kirkebenker, pastor, gudstjeneste én gang i uken og budsjett for å få det hele til å gå i hop. Du finner ikke noe av dette i Bibelen. Den bibelske menigheten handler om det nye livet i Kristus, preget av kjærlighet, tjenerskap, enhet og samling, levd ut når som helst, hvor som helst og på mange forskjellige måter. (Les Apostlenes Gjerninger i Bibelen, for eksempel 11:19-25).

Det er dette livet i enhet og samling - anderledeslivet - som overvinner og vinner verden. Kristus lever i og gjennom menigheten, og derfor er menigheten Kristi kropp.

Menigheten er et resultat av noe som skjer i Åndens verden, når mennesker blir født på nytt og som materialiserer seg i et fellesskap hvor folk elsker og tjener hverandre, fordi de har fått del i en ny natur. En menighet som er preget av hierarki, maktkamp, posisjoner, ære, idoldyrking, berømmelse og statusjag, reflekterer ikke livet i Kristus og vil ikke være i stand til å vinne verden.

Derfor: Forkynn evangeliet for fattige, gjør dem til Jesu disipler, og vær vitne til at verdens største under - menighet - skjer!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Innspurt

IMG_6664_1.JPG
Innspurt
Foto: Are Karlsen

Min gode venn Helge Terje Gilbrant har bare noen få meter igjen før han krysser målstreken under Paris Maraton 2010.


Share/Save/Bookmark