Om Kristus som premissleverandør

Kirke
Foto: Are Karlsen

Kirkebygningen er en del av et paradigme, som igjen er bærer av verdier.

Bjørn Olav Hansen har publisert sin 4. artikkel i serien om husmenighetsbevegelsen, hvor han fortsetter å sitere Dean Taylor, en amerikaner som angivelig har erfaring fra husmenigheter, men som også er involvert i anabaptist-bevegelsen.

Dette sitatet fra Dean Taylor gir grunn til refleksjon:

Etter å ha lest en del av alle disse bøkene som tar opp disse spørsmålene (om lederskap, min komm.), undrer jeg meg på hva det er som har fornærmet eller såret disse menneskene.

Dette er ikke debatt, men hersketeknikk. Det er ikke første gang jeg møter denne type argument, som det er helt umulig å argumentere mot. Man nuller ut debatten, idet man gjør det hele til et spørsmål om psykologi.

Enkelte tror at også mine standpunkter grunner seg på negative erfaringer under min tid i for eksempel Filadelfia (Oslo), hvor jeg var ansatt. Det vil jeg hermed avvise. Mitt standpunkt i forhold til ikke-hierarki inntok jeg flere tiår før jeg kom til Filadelfia, og var noe jeg hadde med meg i bagasjen.

Filadelfia-tiden var for meg en fin tid som bidro på mange måter positivt til at jeg våget å ta min beslutning å starte husmenighet. Mitt ikke-hierarkiske standpunkt er altså gammelt, og la meg si noe om hvordan jeg kom dit - for de som måtte være interessert.

Jeg har helt siden ungdommen vært interessert i tjeneraspektet ved Jesu´ person. Når jeg så i slutten av 20-årene ved Örebro Teologiske Seminar kom under Per-Axel Sverkers etikkundervisning med utgangspunkt i Kristus, så ble jeg tent av det revolusjonære og alternative i denne etikken, som siden har lagt føringer på mitt liv. For fem år siden var tiden inne til å ta praktiske konsekvenser med hensyn til menighet.

Dette handler for meg altså ikke først og fremst om kirkebygning og lederskap. Det handler om Kristus (kristologi, om du vil), om korset, verdier og ulike paradigmer. Det handler om hvordan evangeliet skal implementeres. Det handler om det nye livet i Kristus.

Hierarki er for meg en verdi som strider mot de verdier som Kristus gestaltet, og som korset representerer. Kristi person er for meg nøkkelen til å forstå dette. Det er belysende at Paulus begrunner sin formaning "underordne dere under hverandre" med Kristus.

Jeg tenker om kirkebygningen, at den er hierarkiets domene, og til for hierarkiets skyld. Gjennom kirkebygningen utøver hierarkiet sin religiøse makt.

Så til Dean Taylors bibelvers om lederskap: Både oversettelse og tolkning av bibelvers foregår under innflytelse av det paradigme man beveger seg i (i denne sammenheng hierarkisk eller ikke-hierarkisk). Jeg har flere ganger her på bloggen henvist til studier av dr. theol. Per-Axel Sverker og professor Ove Conrad Hanssen ved Misjonshøgskolen, som trekker de samme slutninger vedrørende hierarki i Det nye testamente. Jeg synes også Sjur Jansens studier er særdeles nyttige, når han viser hvilke alternative oversettelses-nyanser som er gangbare i de omtalte "lederskaps-versene". (Bruk søkefunksjonen på bloggen hans for å finne omtaler av de aktuelle bibelversene).

Altså, mine standpunkter om eksempelvis lederskap og kirkebygning, avledes av mitt standpunkt vedrørende hierarki, som igjen avledes av min forståelse av Kristus: Hvem han var, hva han gjorde og hva han lærte, slik det framgår av Skriften.

For meg blir Kristus premissleverandøren i spørsmålet om lederskap og kirkebygning.

Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. - Paulus.

Menighet uten pastor og kirke

Presten i kirken
Foto: Are Karlsen

Bjørn Olav Hansen fortsetter å skrive om husmenighetsbevegelsen, og det er jeg glad for. Han sier selv han har 10 års erfaring fra husmenighet og at han er positiv til dette som en fornyelsesbevegelse.

Men samtidig kritiserer han i del 3 i sin artikkelserie det som jeg oppfatter som kjernen i husmenighetsbevegelsen, nemlig forholdet til kirkebygninger og lederskap. Dersom man fjerner husmenighetsbevegelsens fokus på det å samles i hjemmene og fokus på det lederløse fellesskapet, hva står man da igjen med? En helt tradisjonell menighet slik jeg ser det. Dette handler om verdier, ikke fiffige idéer knyttet til praktiske spørsmål. Derfor skaper det også debatt, noe jeg ser på som positivt.

Hansen mener at husmenighetsbevegelsen er ubalansert i sin motstand mot kirkebygninger. Jeg er ikke enig. Slik jeg ser det, er det tradisjonelle menigheter som overdriver betydningen av kirkebygninger, så til den grad at man i praksis setter likhetstegn mellom menigheten og bygningen. Inntil husmenighetene gjorde seg gjeldende, var det ikke mulig å tenke seg menighet uten en kirkebygning.

Internt i våre samlinger er dette sjeldent noe tema. Et kristent fellesskap kan ikke bestå i kritikk av andre kristne sammenhenger. Derfor blir det i grensesnittet mot andre kristne sammenhenger at det som særpreger oss kommer i fokus, hvilket ikke alltid er vår egen skyld, noe artikkelserien til Hansen er et eksempel på.

Menigheten er Kristi kropp, enten man samles i kirker eller hjem. Men idag hindrer kirkebygningen en rett forståelse av hva menighet er. Det er knyttet verdier til kirkebygningen som det må tas et oppgjør med.

Husmenighetsbevegelsens kall er å virkeliggjøre et nytestamentlig menighetsliv. I det bildet passer ikke kirkebygningen eller dagens pastorrolle inn.

Les Bjørn Olav Hansens tredje artikkel om husmenighetene: Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 3.

Husmenighetsbevegelsens premissleverandør

Bibellesning
Foto: Are Karlsen

Hvem er premissleverandør til husmenighetsbevegelsen?

Bjørn Olav Hansen har hatt et par poster om "den nye husmenighetsbevegelsen" i det siste, med den tabloide tittelen "Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighets- bevegelsen", del 1 og del 2.

I disse postene advarer Hansen mot noe jeg vil kalle for spiritualisme (må ikke forveksles med spiritisme), det vil si læren som reduserer Bibelens betydning til fordel for den personlige åpenbaringen direkte fra Gud.

Hansen opplyser heldigvis om at Læremessig representerer dette trekløveret noe som er nokså marginalt også i den nye husmenighetsbevegelsen, i hvert fall her til lands.

Trekløveret han henviser til er personene James Rutz, Gene Edwards og Frank Viola.

James Rutz kjenner jeg ikke. Gene Edwards har jeg omtalt i egen post her på bloggen i forbindelse med at Geir Lie utga en artikkel om ham: Gene Edwards og hans menighetsforståelse.

Vår kjære Tore Lende kjente godt til Gene Edwards, og besøkte han på 60-tallet i California, da de første husmenighetene var i ferd med å bli dannet i USA. Han har en kommentar til den bloggposten jeg nevnte, hvor han gir et innblikk i personen Gene Edwards. Tore dannet en husmenighet på Bryne i 1972 etter inspirasjon fra miljøet rundt Gene Edwards.

Tore Lende skrev at Gene Edwards er en fyr det er lett å misforstå.

Når det gjelder Frank Viola, så er det stor forskjell på ham og Gene Edwards. Det er helt fremmed for meg at han står for noen form av spiritualisme som reduserer Bibelens betydning. Tvertimot vil jeg si, etter å ha både hørt ham og lest ham.

Bjørn Olav Hansen mener at disse tre er premissleverandører til husmenighetsbevegelsen. Dr. theol. Arne Helge Teigen mener at det er Wolfgang Simson.

Da jeg bestemte meg for å starte husmenighet, kjente jeg ikke til noen av disse "premissleverandørene". For meg var Per-Axel Sverker en premissleverandør på slutten av 70-tallet, også i forhold til verdier som ikke-hierarki. Sverker på sin side var på det tidspunktet sterkt påvirket av bøkene til Howard A. Snyder, hvilket kommer fram i artikkelen Andens gemenskap og Guds folk, som han skrev allerede i 1972. Howard A. Snyder er idag professor ved Tyndale Seminary i Toronto.

Mitt poeng er at det teologiske og historiske fundamentet for den "nye" husmenighetsbevegelsen er atskillig bredere enn hva både Bjørn Olav Hansen og dr. theol. Arne Helge Teigen gir uttrykk for. Å snakke om enkeltpersoner som premissleverandører blir etter mitt syn feil. Husmenighetsbevegelsen består av en rekke miljøer uten forbindelse med hverandre. Min mening er at husmenighetsbevegelsen er et resultat av den kirkelige utviklingen og av de behov kirken i dag har. Og at svaret på disse behovene finner kristne over hele verden uavhengig av hverandre ved å lese Det nye testamente og la Skriften belyse ens egne erfaringer.

Derfor vil jeg hevde at Skriften og Skriften alene er husmenighetsbevegelsens premissleverandør.

Er da Kristus blitt delt?

Pave Pius X
Foto: Are Karlsen

Paulus spør retorisk om Kristus er blitt delt, og avviser alle begrunnelser for splittelse kristne i mellom. Ha avviser også at Peter står i en særstilling, og river dermed vekk begrunnelsen for det katolske hierarkiet, her representert ved pave Pius X slik han blir presentert i katolske kirker.

Det er et faktum at kristenheten er splittet i mange kirkesamfunn og organisasjoner. Det sies at det på protestantisk side er over 33.000 forskjellige kirkesamfunn.

Også i Bibelen finner vi kirkesamfunn. Paulus: "For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt?" (1 Kor 1:10-17)

Jeg synes det er interessant å se hvordan Paulus drøfter denne situasjonen. Var det læremessige forskjeller fraksjonene i mellom? Ja, jeg velger å tro det.

Men Paulus adresserer ikke de læremessige forskjellene når han kritiserer korinterne. Han påpeker ikke hvem som har rett eller tar feil teologisk. De ordvalg Paulus gjør viser at han legger uenigheten på et holdningsmessig og ikke på et saklig plan. De kristne er stridbare og kranglevorne. Det er korinternes sinnelag han setter fingeren på: Stridigheter, splid og uenighet. Det er årsaken til splittelsen, og ikke læremessige nyanser fraksjonene i mellom, selv om jeg velger å tro at de også kunne være til stede.

Paulus synes altså å avvise at det fantes saklige grunner til splittelsene.

Derfor går han rett til sakens kjerne med et retorisk spørsmål: Er da Kristus delt?

Nei, alle kristne vet at Kristus ikke er delt. Kristi kropp er én. Dermed blir Paulus´ budskap dette: Dersom Kristus er én, så lev da i overensstemmelse med dette faktum!

Kristen enhet er altså ikke noe som er opp til oss kristne å etablere. Kristen enhet er tvertimot et faktum vi må forholde oss til. Alle kristne er ett, fordi vi alle er lemmer på samme kropp.

Paulus argument er altså at som kristne er vi kalt til å leve i overensstemmelse med det faktum at Kristi kropp ikke er delt.

Men bortsett fra at årsaken til splittelse ligger i vår falne natur, refererer Paulus også til noe som kunne ha vært en årsak til splittelse: Nemlig om han hadde opptrådt som en leder og bundet mennesker til seg selv. Ett av kirkesamfunnene i Korint påstod jo at de holdt seg nettopp til Paulus. Men Paulus tar ikke i mot denne smigeren: "Jeg er glad jeg ikke har døpt noen av dere".

Paulus holdt en lav profil i sin tjeneste:
- Han hadde ingen makt over de kristne, de kunne fritt velge seg lærere og ledere, hvilket de stundom til hans fortvilelse også gjorde.
- Han livnærte seg gjennom sitt håndtverk og ivaretok dermed en uavhengighet i forhold til de han var satt til å veilede.
- Han unngikk å binde mennesker til seg gjennom handlinger som dåp.
- Paulus var i likhet med sin Herre og Mester, bare en tjener.

Paulus bygget altså ikke noe splittende hierarki under seg. Ikke bare det, han avviser også at Peter eller Kefas som han også ble kalt, står i en særstilling i forhold til ham selv og Apollos. Dermed river Paulus vekk begrunnelsen for det katolske hierarkiet og dets såkalte apostoliske suksesjon. (Som vi har påvist tidligere, er det ikke mulig å verken påvise eller forsvare hierarkiet som prinsipp ut fra Det nye testamente.)

Dermed gjenstår dette: Alle kristne er lemmer på Kristi kropp. Kristus er ikke delt. Lev da i overensstemmelse med dette faktum!

Dagens foto: Hoggestabben

Hoggestabben
Foto: Are Karlsen

Lokal produksjon

Vestfold Matfestival
Foto: Are Karlsen

Vestfold Matfestival er en arena hvor lokal småskalaproduksjon av matvarer vises fram.

Å gape over for mye er menneskelig. I tillegg til den nye bloggen Lev Billig! har jeg begynt på en blogg som heter Lokal produksjon. Et intetsigende navn kanskje. Bakgrunnen er som følger. Jeg har alltid vært interessert i næringsliv og næringslivsstoff. I min mangslungne karriere har jeg også i en kort periode arbeidet i en regional næringslivsavis. Der kom jeg borti interessante temaer som lokal produksjon, som en motvekt til globaliseringen.

Globaliseringen fører med seg at råvarer, ferdige produkter og søppel transporteres jorda rundt alt etter hvor det er billigst å prosessere. Er det mulig å bryte denne verdensordningen ved hjelp av lokal produksjon?

Hensikten med bloggen Lokal produksjon er å samle stoff om denne utviklingen, og også bidra med forbrukerinformasjon om lokal produksjon i Norge.

Jeg bare nevner dette for mine lesere, selv om bloggen Lokal produksjon såvidt er kommet i gang.

Dagens foto: Hageporten

Hageporten
Foto: Are Karlsen

Lev Billig!

Min nye blogg: Lev billig!

Jeg har i flere år drømt om å lage en blogg med temaet Lev Billig! Selv om jeg er mer anlagt som livsnyter enn asket, er jeg fascinert av smarte måter å leve billig på. Ikke nødvendigvis bare ut fra et egoistisk motiv om å få mest mulig igjen for pengene, men også ut fra et kristent forvalterpespektiv. "Gudsfrykt med nøysomhet" er et ideal som det er verdt å holde fram.

Men jeg har også irritert meg over at hver gang jeg har bruk for det, så er det tidkrevende å søke seg fram til de ressurser på nettet som gir god info om de rimeligste tilbudene og billigste produktene. Derfor er mye av hensikten med bloggen også å samle linker til nyttige ressurser og verktøy.

Jeg har derfor begynt på en blogg om dette temaet. Den bærer preg av å være uferdig, og vil vel alltid være det. Formen er kjappe referanser og systematisk grupperte linker, og lite betraktninger og analyser.

Ta en titt på bloggen Lev Billig! og gi meg gjerne en tilbakemelding.

Dagens foto: Tidens tann

Tidens tann
Foto: Are Karlsen

Husmenighetsbevegelsen og Wolfgang Simson - igjen

Wolfgang Simson med tolk
Foto: Are Karlsen

Jeg hadde gleden av å tillate dette bildet av Wolfgang Simson brukt i dr. theol. Arne Helge Teigens artikkel i Fast Grunn, men er fortsatt ikke fornøyd med den posisjonen Teigen tildeler Wolfgang Simson i husmenighetsbevegelsen.

Forrige gang dr. theol. Arne Helge Teigen skrev om Wolfgang Simson og husmenighetsbevegelsen oppfordret jeg i posten Tendensiøst om husmenighetsbevegelsen i DagenMagazinet: "Gjør et nytt forsøk". Det har Arne Helge Teigen nå gjort, denne gang i tidsskriftet Fast Grunn, som er organ for Misjonssambandet.

Men til tross for at Teigen i en hyggelig epostutveksling med meg i etterkant av forrige artikkel skrev følgende: Joda, jeg er innforstått med at man ikke kan sette likhetstegn mellom Simson og husmenighetsbevegelsen (dersom den er en bevegelse da). Det var ellers ikke intensjonen med min artikkel. Jeg var klar over faren med at artikkelen jeg skrev kan oppfattes slik, og ser at jeg kanskje burde presisert dette tydeligere i innledningen, så forsterker han i den oppdaterte artikkelen Simsons posisjon i husmeninghetsbevegelsen: Simson er den nye husmenighetsbevegelsens ubestridte leder, slår han nå fast.

Denne påstanden bygger han på hva "pressen" skrev etter husmenighetskonferansen i Bergen i 2006. Informasjon om denne konferansen og hva "pressen" skrev hadde Teigen ikke med i sin opprinnelige artikkel, det er informasjon jeg antar han fant i linkene jeg hadde med i min kritiske bloggpost, hviket jeg finner en smule ironisk.

Når Teigen hvenviser til "pressen" er det mye som tyder på at det dreier seg om én eneste artikkel i avisen Dagen, en publikasjon som dessuten står Teigen nokså nær. Artikkelen i Dagen hevder feilaktig blant annet at Simson leder "et nettverk av husmenigheter i 60 nasjoner, med 170.000 menigheter".

Å snakke om at husmenighetsbevegelsen er ett nettverk med én leder, er like meningsløst som å snakke om den karismatiske bevegelsen som ett nettverk med én leder.

På nytt legger Teigen også stor vekt på Simsons idéer om den fjerde industrielle revolusjon, en visjon som har fått sin egen nettportal, starfishportal.net. Dette er idéer som få innen husmenighetsbevegelsen forstår og enda færre finner relevant, noe som understrekes av det faktum at portalen har totalt hatt ca. 3000 treff. Ganske magert dersom dette skulle være sentrale idéer for en bevegelse med 170.000 menigheter, spør du meg.

Videre fortsetter Teigen å insistere på at Simson har et nettverk i Norge. På Simsons egen nettside redegjør han for hvem han samarbeider med i hvilke land, og der er Norge overhode ikke nevnt.

Husmenighetsbevegelsen er ikke en organisasjon som er drevet av en leder, den er en bevegelse som er drevet av idéer - bibelske idéer.

Men nå er ikke Arne Helge Teigen og jeg så uenige som det kan synes som, heller ikke om husmenigheter, for han skriver også dette: Man samler seg i kristne hjem og i mindre grupper. I og for seg er ikke det negativt. En slik arbeidsform er gammel og velprøvd, og kan være et godt supplement til bestående kristent arbeid mange steder.

Familie-affærer 3

May Lene
Foto: Are Karlsen

May Lene fotografert i universitetskatedralen til University of Surrey i Guildford utenfor London.

En av døtrene våre, May Lene, avslutter neste år en doktorgrad i psykologi. Emnet handler om erfaringer med barns religiøsitet i terapeutiske situasjoner, og i den forbindelse er hun blitt invitert til å holde et 90 minutters foredrag på en verdenskongress for barneterapeuter i Marokko neste år.

Den engelske ordlyden for hennes tema på kongressen er "A qualitative exploration of play and child therapists' experiences of spirituality in their therapeutic encounters with children".

Evalueringspanelet for innsendte forslag til temaer sier: The panel congratulates you upon an innovative proposal of fundamental importance.

May Lene startet sine studier i Kampala, Uganda, etter å ha tjenestegjort i ett år for Strømmestiftelsen i Nord-Uganda. Der opplevde hun blant annet, mens hun var gjest hos et amerikansk misjonærpar i julehelgen, å være vitne til at den mannlige misjonæren ble skutt og drept under et ran i sitt eget hjem. Men det skremte ikke May Lene fra å fortsette sitt arbeid i Uganda.

Etter ett års studier i Kampala bosatte hun seg i London og fortsatte sine studier ved Open University, samtidig som hun arbeidet som personlig assistent for en multihandikappet organisasjonsleder, hvilket innebar å ledsage ham i alle situasjoner, både yrkesmessig og privat, også som sjåfør.

Etter et par år i Edinburgh har hun de siste to årene vært bosatt i universitetsbyen Guildford rett utenfor London, sammen med sin Jengo Stevens fra Sierra Leone.

Pappa ønsker May Lene lykke til med forskning og foredrag!

Samtalen som forandrer verden

Nye skudd
Foto: Are Karlsen

"Skriften alene!" sa reformatorene. Vekkelsesfolket istemte og sa: "Fram til urkristendommen!" Dagens kristne ledere, derimot, lokker kristenfolket med oldkirkens sprukne brønner, og sier at Skriften ikke er nok, vi behøver også tradisjonen, mens de smiler brydd av reformatorenes kompromissløshet.

Hva er det dagens kristne ledere vet som reformatorene ikke visste? Hvordan kan det ha seg at ledere som Peter Haldorf kommer trekkende med det samme tankegodset som reformatorene avviste, uten å møte motstand?

"Oldkirken led av de samme sykdommer som dagens kristenhet", sier dr. theol. Per Axel Sverker.

Nå tror ikke jeg at reformasjonen var noen teologisk endestasjon, - men jeg er overbevist om at vi må bygge videre på dens innsikter.

Det er mye som taler for at dagens kristne ledere ikke forstår vesentlige deler av Skriften, og særlig ikke det som handler om urkirken. Er det derfor man vender seg til oldkirken, som det er lettere å identifisere seg med?

La meg begrunne:

Det er et avsnitt i Apostlenes Gjerninger som viser at Paulus og de første kristne opererte i et annet paradigme enn dagens vestlige kristenhet - et paradigme med andre verdier og mål:

... siden holdt han hver dag samtaler i Tyrannus-skolen. Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, jøder så vel som grekere. Ap.gj. 19:9,10.

Paulus var opptatt av én ting: Å i alle tilfelle frelse noen. (1. Kor. 9:22). Hans prioriteringer, verdier og metoder var styrt av dette målet. Hvorfor valgte han da samtalen som metode, og ikke prekener og møteaksjoner?

Kan det være at prekener og gudstjenester ikke er så egnet til å formidle evangeliet som vi later til å tro? Evangeliet handler om Han som steg ned. Er det derfor det ikke funker med formidlere som stiger opp - på prekestoler? For den som skal formidle evangeliet må vel arbeide i overenstemmelse med verdiene til det budskapet som skal formidles?

Derfor samtalte Paulus. I samtalen kunne han møte samtalepartnerens livssituasjon, kunnskaper og motforestillinger. Dersom samtalepartneren tok i mot budskapet og ble en troende, ville han enkelt kunne "imitere" Paulus, og føre samtalen videre i sitt eget sosiale nettverk. Resultatet var at evangeliet i løpet av to år spredte seg fra mann til mann i hele Lille-Asia.

Dagens menigheter er i stor grad en arena for monologer. Men mennesker ønsker ikke å være passive tilhørere til lange monologer. De fleste er vant til å være aktive og delaktige i kunnskapsinnhentningen, og tar som en selvfølge muligheten til å kritisk undersøke og stille spørsmål ved det som formidles. Hvilket også er en verdi som Paulus holder fram for de kristne: ... prøv alt, hold fast på det gode. Tess. 5:21

Hvorfor synes prekener fortsatt å være så viktige? Prekenen er en institusjon som hører til et helt annet paradigme enn det Paulus og de første kristne levde i, nemlig det hierarkiske paradigmet. Prekenens faktiske virkning, uansett gode intensjoner, er opprettholdelse av hierarkiets makt over kirken, ikke formidling av evangeliet og dets verdier. Et faktum som understrekes av at tradisjonelle kirkesamfunn i den vestlige verden mister 54.000 medlemmer hver eneste dag.

Ved å velge samtalen som formidlingsform, involverer man samtalepartneren i formidlingen. Samtalen er en naturlig del av det organiske, ikke-hierarkiske fellesskapet som vi finner i Det Nye Testamente. Men i vår tid blir samtalen en trussel mot det hierarkiske paradigmet. For i samtalen blir hierarkiet utydelig. Prekestolen derimot, gjør hierarkiet og makten tydelig.

Er vi på vei inn i en tidsalder hvor de gamle, hierarkiske strukturene blir erstattet av ikke-hierarkiske, organiske fellesskap preget av samtale og likeverdig interaktivitet? I så fall vil vi gjennom det komme nærmere de verdier som preget urkristendommen, enn dagens hierarkiske kristenhet.

Denne utviklingen gir oss mulighet til å bygge videre på reformasjonens innsikter om det allmenne prestedømmet, og lengselen tilbake til urkirkens ikke-hierarkiske og organiske fellesskap.

Jeg på min side tror at kirken, ikke Kirken, allerede er inne i en slik revolusjon.

Samtalen er i gang. Den vil forandre verden.

God pinse!

The US vs John Lennon

Den dokumentariske filmen "John Lennon mot USA" som gikk i helgen, vakte nostalgien i meg. Jeg gikk glipp av John Lennon i min ungdom - han var tilsynelatende utenfor den sfære hvor jeg hentet impulser. Bare tilsynelatende, fordi ved å se filmen forstår jeg at selv om jeg levde i en kristen ghetto, var jeg også barn av min tid.

Gjennom denne filmen kan jeg på nytt oppleve en del av den stemning og atmosfære som preget også mye av den kristne ungdomskulturen, spesielt Jesusvekkelsen.

Var Jesusvekkelsen bare et dårlig plagiat av den sekulære kulturen? Nei, kjernen i Jesusvekkelsen var genuin. Alle vekkelser har brukt sin tids språk og kulturelle uttrykk. Det er ikke noe nytt. På sin side var ungdomsopprøret og 68-generasjonen også barn av sin tid.

Selv om ungdomsopprøret med sin venstreradikale kulturliberalisme la grunnlaget for dagens etablissement, i likhet med at Jesusvekkelsens radikale i dag bemanner de religiøse hierarkiene, ga både det og Jesusvekkelsen oss verdier vel verdt å ta vare på: Å ikke blindt underkaste seg autoriteter, å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter, å overse strukturene, å gå nye veier. Ikke minst lærte vi oss noe om det enkle fellesskapet.

Filmen er vel verdt å se! Også så mye bra musikk - musikk med et budskap som ble oppfattet som en trussel mot the United States of America.