søndag, april 19, 2015

Kirken må igjen bli katolsk

Jeg har foretatt en reise. Den har tatt meg mange år, ja, hele livet. Jeg er kommet fram til at kirken igjen må bli katolsk.

Katolsk betyr ifølge Wikipedia alminnelig. Jeg tenker at kirken må bli mer katolsk, i betydningen alminnelig. Og ikke minst mer katolsk enn hva Den katolske kirke er, fordi den er ikke mye alminnelig. Og mer alminnelig enn hva tradisjonelle menigheter ofte er.

Det som er typisk for Jesus og evangeliet, er hvor alminnelig alt er. Jesus oppholdt seg ikke mye i Jerusalem, jødenes religiøse senter. Han oppsøkte heller aldri maktens korridorer i Roma. Jesus holdt seg til alminnelige mennesker.

Av alminnelige mennesker skapte han den alminnelige kirken, og ba dem holde sammen i kjærlighet i sine alminnelige hjem. Som det sentrale elementet i fellesskapet, definerte han et måltid av alminnelig brød og drikke, og illustrerte på den måten det sentrale elementet i troen, sin egen død: Brødet som brytes.

Gudstjenesten, ifølge Jesus og apostlene, «forrettes» i det alminnelige livet, ikke i «gudstjenester» ledet av menn som kler seg ut. Gudstjenesten skjer i det alminnelige livet vi lever som kristne.

Jeg er kommet til veis ende: Kirken må bli igjen bli katolsk.


Share/Save/Bookmark

onsdag, mars 25, 2015

Det tredje møtet i den nye husmenigheten - med en «ny» verdi

Vi har nå hatt tre møter i vår nye husmenighet. De to første møtene dreide seg om verdier.

Jeg er glad for at vi som nå møtes kommer inn i fellesskapet med de samme verdiene. Ikke slik at de andre har sluttet seg til mine verdier. Nei, alle har med seg de samme verdiene i utgangspunktet. Ikke helt overraskende, siden vi alle har delt fellesskap i husmenighet tidligere for noen år siden. Men mennesker kan endre seg. Vi har de samme verdiene, kombinert med mer erfaring og forhåpentligvis visdom.

Min følelse er at "andre etappe" vil bringe oss videre. I første etappe la vi et grunnlag som vi nå bygger videre på. 

Det siste møtet handlet blant annet om nattverden. Jeg minnet om Paulus ord: «… når dere kommer sammen til måltid …». Å komme sammen til måltid var normen blant de første kristne. De kom sammen til måltid på den mest naturlige måten, ikke i kirker, men i sine hjem. Ikke til et kunstig oblat-måltid, men et fellesskapsmåltid, hvor det å bryte brødet innebar at man mintes Jesu´ død. Vi var enige om at nattverden hørte naturlig med i våre samlinger.

Det var også inspirererende å oppleve at den første iveren og kjærligheten fortsatt gjorde seg gjeldende med uforminsket styrke, kanskje i enda større grad enn tidligere. Dette var ingen «brente barn» som møttes. Iveren etter å nå ut og «samle inn» alle gamle bekjente som behøvde støtte og omsorg, var sterk. Jeg har nok aldri i mitt liv delt fellesskap med så frimodige og ivrige troende. Om noe kan kalles total frimodighet, så er det det jeg ser hos mine stridskamerater.

Basert på våre erfaringer fra "første etappe", er vi forberedt på problemer. Men tror vi er bedre rustet til å takle dem. Vårt håp står til Den hellige ånd, - hans ledelse, utrustning og kraft.

Jeg legger en ny verdi til listen: Brød - ikke oblater.


Share/Save/Bookmark

lørdag, mars 21, 2015

Kristus fyller alt i alle

Det som ofte er typisk for vranglære, er at den reduserer Kristi betydning. Det er faktisk ikke mulig å gjøre Kristus for stor. Paulus sier om Kristus: Han fyller alt i alle. Dersom det er riktig, er det ikke plass til noe annet i våre liv som kristne, enn Kristus. Ikke engang loven. Ikke engang sabbatsbudet.

Hva er Guds bud i den nye pakt? Guds bud i den nye pakt er Kristi bud: Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre, slik jeg har elsket dere.

Hva er nytt med dette budet? Det nye er at Kristus er blitt normen. Kristus er blitt budet: "... slik jeg har elsket dere". Dette budet kommer ikke i tillegg til alle andre bud, det erstatter alle andre bud. Kristus fyller alt i alle.

Sabbaten har aldri handlet om fysisk hvile. Den handler om det fullbrakte verkets hvile. Gud hvilte ikke den syvende dag fordi han var sliten, men fordi hans skapelsesverk var fullbrakt.

Men synden kom inn i skaperverket, og Gud måtte gi sitt folk en pant på det kommende frelsesverket i Kristus, ved å gi dem en ukentlig sabbat i påvente av et nytt Guds verk, nemlig frelsesverket.

Guds verk er på nytt fullbrakt - i Jesus. Kristus er blitt vår sabbatshvile. Han som fyller alt i alle.

Vi følger ikke loven. Vi følger Kristus, som hans disipler. Det avgjørende for oss er ikke å kjenne loven, men å kjenne Kristus.

Men legemet tilhører Kristus, sier Paulus, og forklarer at loven og sabbaten bare er en skygge av legemet, Kristus. Men nå har legemet, Kristus, trådt fram, og da skal vi ikke lenger forholde oss til skyggen.

Hva da med søndagen? I ny-testamentlig lære er ikke søndagen "hviledagen". Søndagen er festdagen, hvor vi feirer Kristi oppstandelse.


Share/Save/Bookmark

søndag, mars 08, 2015

Den pinsekarismatiske bevegelsen - et enormt potensiale

Jeg identifiserer meg med den pinsekarismatiske bevegelsen. Den er på mange måter en folkebevegelse, en grasrotbevegelse, slik kirken opprinnelig var.

Den har intet lederskap, ingen struktur. Den er som vinden, blåser dit den vil.

Det sies at det finnes 160 millioner karismatiske katolikker. Dersom du gjør søk på Google, ser du at temaet er høyaktuelt i katolske kretser. Og at det er et omstridt tema. Karismatiske katolikker går blant mange for å være dårlige katolikker. Fordi man synes de legger seg til en protestantisk praksis.

Det var i så henseende interessant å høre om den katolske kirke i Drammen som har et lovsangskor som synger Åge Samuelsens «O, Jesus, du som fyller alt i alle».

Det er en kjent sak at katolikker ikke vil dele nattverd med andre kristne, i alle fall ikke protestanter. Katolikker som gjør slikt, risikerer å få en advarsel av presten. Men det er også en kjent sak at enkelte karismatiske katolikker opplever dette skillet som uutholdelig og bryter mønsteret. Det aner meg at 160 millioner karismatiske katolikker kan stelle i stand problemer i «strukturen». Slik de har gjort innen protestantismen. Det vil si om ikke problemer, så i allefall et stort mangfold av kirkesamfunn.

Dette mangfoldet bekymrer enkelte. Det er et tegn på splittelse, sies det. Jeg mener det ville vært tragisk om vi skulle gå tilbake til enhetskirken, med den korrumperende makten som den uvegerlig pånytt vil skape. Jeg er langt mindre redd for 40.000 kirkesamfunn, enn en kristenhet samlet under én pave. Den katolske kirke hadde ikke vært det den er i dag, om det ikke var for reformasjonen, selv om mange ser på den som en ulykke.

Men så kommer Den hellige ånd oss til hjelp og skaper enhet, - gjennom pinsekarismatikken. Slik jeg ser det har denne vekkelsen gitt kristne i alle kirkesamfunn den samme åndelige erfaringen, det samme språket og på mange måter den samme kulturen. Pinsekarismatikken er den sterkeste økumeniske kraft innen kristenheten. Innen protestantismen begynner skillelinjene mellom kirkesamfunn å få mindre og mindre betydning.

Hvorfor er en husmenighetsfreak som meg, så opptatt av pinsekarismatikk? Fordi det som er «motoren» innen pinsekarismatikken, er også motoren innen husmenighetsbevegelsen. Husmenigheter, slik mange av oss definerer dem, har intet lederskap og ingen institusjonell struktur. Og er interkonfesjonelle i den forstand at de tilhører ikke noe etablert kirkesamfunn, mens medlemmene kan ha ulike teologiske oppfatninger. Vi ønsker - i likhet med pinsekarismatikken - å være ledet av Ordet og Ånden.

Er bildet bare rosenrødt? Selvfølgelig ikke. Det er nok av utfordringer. Men det viktigste er potensialet. Det er enormt.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, mars 03, 2015

On the road again

Alle er velkommen, stod det i kristne møteannonser i gamle dager.

Selvfølgelig er alle velkommen! Hvem skulle ellers være velkommen?

At alle er velkommen er en grunnleggende verdi i kristne menigheter. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, så derfor må alle være velkommen.

Men hvordan er det med husmenigheter? Er alle velkommen inn i stua vår? Og dersom ikke alle er velkommen, hvem er da velkommen?

Etter min mening, må alt som kalles Jesus´ menighet ha denne verdien: Alle er velkommen.

Slik praktiserte vi det også i vår husmenighet. Etter hvert ble vi en forsamling av mennesker med ulik teologi, menighetsbakgrunn, sosial bakgrunn og mentalitet. Det ble en fantastisk dynamikk, men også spenninger, uenighet, konflikter, - inntil vi til slutt måtte ta en pause. Vi skiltes heldigvis som venner. Det var min hensikt å komme tilbake etter å ha bearbeidet erfaringene.

Det har tatt tid. Flere år.

Det bemerkelsesverdige er det som har skjedd i menneskers liv etter at husmenigheten opphørte. De fleste deltakerne har holdt en god vennekontakt. Hun som ble frelst og løst fra narkotika, er fortsatt frelst og løst fra narkotika. Ikke bare det, men i det siste har jeg fått vite at hun har støttet henne som var pilleavhengig, slik at hun også er blitt fri og har fått orden på livet sitt. Han som jeg sist besøkte på psykiatrisk avdeling, kom etter et par år på døra hos oss og fortalte hva Gud hadde gjort i livet hans.

Husmenighetslivet kunne være tøft mens det stod på, men når jeg nå setter opp regnskapet, var det sannelig verdt det.

Dessuten: De positive resultatene var ikke avhenging av min person. Så langt fra. Mange av fruktene viste seg lenge etter at jeg trakk meg ut.

Min lærdom så langt er:
1 En åpen husmenighet kan være en så dynamisk affære, at man blir sliten og ikke orker mer. Det er greit, det er lov å ta en pause.

2 Det arbeidet Gud begynner i menneskers liv i husmenigheten, er ikke nødvendigvis avhengig av at jeg er til stede. Eller at husmenigheten fortsetter å eksistere. Fruktene kan komme over tid.

3 Husmenigheter er en dynamisk affære. De kan vokse. De kan deles. De kan gå i oppløsning. Det viktige er at man lever i ydmykhet overfor hverandre og tar vare på relasjoner.

Med denne lærdommen i ryggen, føler jeg meg klar for en ny reise sammen med mine troende søsken. En reise hvor Jesus er veien.

On the road again.


Share/Save/Bookmark

søndag, desember 19, 2010

Riket slår tilbake

nina_monsen.jpg
Nina Karin Monsen
Foto: Fritt Ord

Nina Karin Monsen, filosof, forfatter, statsstipendiat og vinner av Fritt Ords pris 2009.

Med et statsstipendiat (garantert lønn av staten til pensjonsalder) i ryggen, skriver filosof Nina Karin Monsen ramsalt kritikk av sterke samfunnskrefter. Humanetikken og nyfeminismen er sniksosialisering, hevder hun blant annet. Hennes siste bok Inn i virkeligheten - min vei fra humanetikk til kristen tro provoserer både "hedninger" og kristne, inklusive informasjonssjefen i en av de presumptivt mest konservative kristne organisasjonene, Misjonssambandet.

Det er ikke klokt å uttrykke seg så kategorisk som hun gjør, sies det. Ikke-troende blir støtt og fjerner seg enda mer fra kristendommen, er begrunnelsen.

Selv forklarer hun den valgte formen i en lengre kommentarutveksling på Vårt Lands Verdidebatt med at boken Inn i virkeligheten er en gjengivelse av hennes egne tanker og refleksjoner omkring de store spørsmål i livet, om krigen, døden, Gud, godt og ondt, barns livsvilkår, barns forhold til voksne og voksnes forhold til barn, om fellesskap og utenforskap, helt fra hennes egen barndom og fram til i dag. Det er et ufiltrert hjertespråk. Monsen tar ikke hensyn til ømme tær, her er det rene ord for pengene. Brutalt, sier noen. Sannferdig, sier Monsen.

Et annet motiv Monsen begrunner sin bok med er hjelp til barn som lider eller har lidt samme skjebne som henne selv: Altså oppvekst i et miljø preget av humanetikk. Hun setter ord på følelser og tanker som også andre barn kan gjøre seg. Hun led og tror andre barn også gjør det.

Dette er sterk kost fra en anerkjent, om enn omstridt, filosof på statsstipend. Veldig sterk kost.

Nina Karin Monsen tilhører på sett og vis de "nyfrelste", i den forstand at hun i voksen alder ble en kristen. Hun har opplevd humanetikken fra innsiden, og i sin karriere som filosof har hun etablert en filosofisk plattform som både tar et oppgjør med humanetikken samtidig som den bygger på kristen tro.

Mange kristne er fortvilede over at kristen tanke i liten grad er representert i det offentlige rom. Den kristne tro synes å være på vikende front. Andre religioner og livssyn er på frammarsj, og blant dem er humanetikken den mest agressive. Selv statsministeren er åpent ikke-troende og avslørte i en debatt i Stortinget nylig at han ikke visste at Jesus ble født i Betlehem. I mens går Kirken på silketøfler eller stiller med handicap på grunn av intern splittelse i store spørsmål.

Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden, sier Jesus. Gud rike er ikke synonymt med Kirken. Guds Rike befolkes av alle som er født av Ånden, enten de tilhører Kirken eller ikke. Nina Karin Monsen tilhører ikke Kirken, men i mine øyne har hun en profetisk funksjon i kristen forstand. Hun har ingen kirkelig karriere bak seg. Hun er ikke ordinert. Hun kommer blåsende fra et for oss ukjent sted. Det hun skriver og sier er ikke nødvendigvis Sannheten, men jeg tror hun kan åpne manges øyne og lede dem til Han som er veien, sannheten og livet.

Guds Rike, hvor Jesus Kristus er Herre, viser stadig styrke, også i vår sekulære tid. Den utskjelte julefeiringen er et eksempel. Uansett kommersialisering, overfladiskhet og nytelsessyke, så er likevel det glade budskapet klart representert gjennom plateutgivelser, konserter, gudstjenester, et mangfold av mediainnslag og familiære tradisjoner. Betlehemsmarkene er for alltid blitt en del av den norske kulturelle topografien, og på paradoksalt vis ytterligere aktualisert gjennom daglig nyhetsrapportering fra den samme regionen.

Når en human-etisk aktivist av en rektor plutselig nekter skolebarna julegudstjenesten, tar myndige, kristne foreldre affære. Som foreldre har de klare rettigheter i både det norske lovverket og i menneskerettighetene. Føtter settes ned og de totalitære kreftene framstår som skammelig avslørt, samtidig som de bekrefter noen av Nina Karin Monsens sterkeste utsagn.

I julen nyter vi av kristendommens mange velsignelser, fredelige samfunnsforhold og høy levestandard. Sosialistiske idéer vil ha det til at det er på grunn av vår utbytting av fattige nasjoner vi kan nyte vår velstand i julen. Men som kristen tror jeg at vår velstand er et resultat av de velsignelser som følger med evangeliet. På den annen side følger det et kjærlighetsansvar for de fattige med kristen-troen, noe mange kristne tar personlig og politisk konsekvensen av.

Enkelte forlater den kristne tro med brask og bram. Men så står det også fram "nyfrelste", radikale og intellektuelle skikkelser som Nina Karin Monsen, som ikke bare spiller på lettfordøyelige kristen-arv-argumenter, men på knallhard, filosofisk logikk og presenterer sin tro med "agressivitet". Hun representerer et kamprop som ryster både kristne og ikke-kristne ut av søvnen.

Nina Karin Monsen er en gave. Det er all grunn til å ta vel imot henne!

Med håp om en God Jul for alle!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Marrakech


Share/Save/Bookmark

fredag, oktober 01, 2010

Tom Erlandsen er død

Forstander Tom Erlandsen i min barndoms pinsemenighet er død. Hans vekkelsesmøter i Salem vakte også meg som ung gutt på 60-tallet. Erlandsen - selv barn av pinsevekkelsen - var en forkynner som beveget tilhørerne.

Erlandsen identifiserte seg med verdenspinsevekkelsen og plasserte seg selv og menigheten midt i begivenhetene, enten det dreide seg om de forfulgte i Øst-Europa, den karismatiske vekkelsen i de historiske kirkesamfunnene eller Europa-misjonen, hvor han forøvrig var initiativtaker. Tallrike gjestetalere fra inn- og utland ga møtene i Salem en spennende variasjon.

Jeg kan fortsatt framkalle hans preken "Gid alt Herrens folk var profeter!" fra 4. Mosebok kapittel 11 - pinseversjonen av det allmenne prestedømme, så og si. Han brant for at ilden fra Azusa Street skulle holdes ved like, og brakte oss stadig tilbake til Los Angeles. Tro mot visjonen, sørget han for adgang for alle til å delta under møtene. Med utpreget romslighet viste han en aksept for ulikheter og respekt for originalitet.

Sammen med sin kjære Alma, var han også i de senere år stadig på reisefot som forkynner så lenge helsen holdt. Med Tom Erlandsen er en epoke i den norske pinsevekkelsen over. Mange av oss er preget for livet, vi minnes med takknemmelighet og sørger sammen med en familie vi kom nær.

Jeg lyser fred over forstander Tom Erlandsens minne.


Share/Save/Bookmark