fredag, desember 04, 2009

Sjur Jansen har skrevet bok om husmenighet

Min gode venn Sjur Jansen har utgitt en bok om husmenigheter, "Fra urmenighet til scenekirker". Dette er en av de få bøker om dette temaet som er skrevet ut fra norske forhold. Sjur har også en blogg, hvor han rett som det er slipper refleksjoner og bibelstudier omkring dette temaet.

Boken utfordrer den tradisjonelle forståelsen av menighetsliv og -organisering, med grundige begrunnelser ut fra Bibelen. Sjur kan til tider ha en utradisjonell språkføring, noe jeg finner forfriskende. Humor har han også: Forordet har tittelen, "Les boken på ett minutt her". Jeg vil anbefale alle å lese neste side også, - etter det tror jeg ikke du klarer å legge den fra deg. Selv om du kanskje ikke vil være enig med Sjur i ett og alt, vil du garantert se nye sider ved Det nye testamente og urmenigheten.

Til deg som enten har lagt menighetsliv bak deg eller er fristet til å gjøre det: Skaff deg Sjur Jansens bok, og få nye perspektiver på hva menighet er. Eller kanskje du i likhet med mange jeg møter for tiden, får bekreftet tanker du trodde du var alene om.

Det hører med til historien at Sjur og jeg var kollegaer i en stor menighet i Oslo, - han var informasjonsleder, jeg var administrativ leder. Vi sluttet begge omtrent samtidig, uten at vi kjente til våre felles lengsler i forhold til menighet. Etter en tid fant vi hverandre igjen, og hadde en rekke samtaler. Dette omtaler Sjur i starten av boken. En pussig episode som Sjur ikke omtaler, var at under en av våre samtaler mens vi vandret i Oslos gater, så diskutterte vi hvordan komme i gang med husmenighet. Jeg nevnte da for Sjur et ektepar som jeg hadde delt tanker omkring husmenighet med i forbindelse med at jeg sluttet i denne Oslo-menigheten. Mens vi snakket om dette, kom han jeg nettopp hadde omtalt syklende, og jeg fikk mulighet til å presentere dem for hverandre. Senere tok Sjur kontakt, og siden har de tilhørt samme husmenighet. Dette er ca. 5 år siden.

Og nå er det blitt en bok av det. Kjøp den her: Fra urmenighet til scenekirker. Kanskje den også kan være et spennende julegavetips - i så fall en julegave med potensiale til å forandre liv.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Hyde Park (London)


Share/Save/Bookmark

søndag, november 08, 2009

Bølgen


Artikkel i IBRA-magasinet

Dersom du klikker på bildet og på neste side klikker på forstørrelsesglasset oppe til høyre, kan du lese artikkelen.

Oj - det er nesten for godt til å være sant. IBRA-magasinet propagerer åpent for husmenigheter i Norge!

Jeg visste at IBRA-miljøet var positiv til husmenigheter. De som jobber i IBRA Radio, og sprer evangeliet via radio- og internett- programmer til den muslimske verden, ser jo daglig hvor viktig husmenighetene er for å spre evangeliet.

Likevel var overraskelsen stor da dette oppslaget slo i mot meg: Husmenighet - også en norsk modell?

Artikkelen av Anita Aune Nestvold er til å bli begeistret av. Den sprudler av tro og optimisme, og viser til forbildene i Bibelen, i dagens Midt-Østen og til sine egne erfaringer. Og illustreres av en herlig bølge.

Nestvolds tilnærming er klok. Hun har selv erfaring fra norsk menighet i tilbakegang, som samles i et kirkelokale som er blitt alt for stort. Ikke slit ut forsamlingen med tomme stoler. Skap heller entusiasme med å fylle opp stua hjemme. Opplev at folk ser hverandre inn i øynene og ikke i nakken. Bli oppfylt av ånden og ikke tappet av motløshet i samvær med dine trosfrender.

Nestvold mener også at husmenigheter vil være til hjelp for hjemmesitterne. Hennes erfaring er at mange har større utbytte av denne måten å komme sammen på, enn den tradisjonelle.

Det interessante er at IBRA velger å gi impulser inn i norsk menighetsliv. Bakgrunnen er at IBRA driver en menighetsplantingsvirksomhet i stor stil i Midt-Østen med menigheter av en helt annen type enn det vi finner i Norge. For meg har det vært en stor inspirasjon å møte husmenighetfolket i Midt-Østen, skriver Anita Aune Nestvold.

Jeg tror henne! Og jeg tror at IBRA Radios initiativ er bare ett av mange utslag av hva Ånden sier til menigheten i dag.

Til helgen (13-15. november) reiser vi på husmenighetsseminar i Ålesund!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Oslo-fjorden


Share/Save/Bookmark

søndag, november 01, 2009

«Nei til EEC!»

Nei til EEC! sa vi i min ungdom, - også i Pinsebevegelsen. Begrunnelsene kunne være mange. Enkelte av pinsepredikantene sa nei i frykt for at Den katolske kirke ville få innflytelse i landet vårt, dersom vi gikk med i det som nå heter EU.

"What a difference a day make", heter en populær låt. Frykten for Den katolske kirke har for lengst lagt seg, også blant pinsevenner. Ja, kanskje særlig blant pinsevenner.

Nylig hadde dr. theol. Arne Helge Teigen en kritisk gjennomgang i bladet Utsyn av pinsepredikanten Peter Halldorfs praksis og lære. Peter Halldorf er kjent for sin vektlegging på oldkirkens katolske tradisjoner og teologi, noe konservative lutherske teologer stusser over. Kan pinsevenner så enkelt hoppe bukk over reformasjonens hardt tilkjempede sannheter? Peter Halldorfs tilnærminger er blitt positivt mottatt i store deler av Pinsebevegelsen, og er en del av en større kursendring i retning av institusjonalisering, hierarki, mystikk, liturgi og klostertradisjoner.

Hvordan kunne dette skje? Peter Halldorf har for sin egen del vitnet om at han følte seg rotløs som kristen, og fant til slutt sine røtter i oldkirkens tradisjoner. Hvordan kan en pinsevenn som tilhører en bevegelse som har røtter i den radikale reformasjonen og pietismen, for ikke å si urkristendommen slik vi finner den i Bibelen, oppleve seg rotløs? Ifølge min teori er årsaken den karismatiske vekkelsen. Pinsevekkelsen har ikke samme røtter som den karismatiske vekkelsen. Sistnevnte har sin opprinnelse i de historiske kirkesamfunnene, blant annet den katolske kirke, med sitt hierarki og sin mystikk. Da den karismatiske vekkelsen ble introdusert i pinsevekkelsen på 70-tallet, reagerte mange pinsevenner på det de oppfattet som fremmede elementer i lære og praksis. Kirkehistorikeren Geir Lie kunne fortelle norske media under pinsevekkelsens jubileum "Pinse for alle" for et par år siden, at pinsevekkelsen hadde lite å gjøre med den karismatiske vekkelsen.

Dette skrives Allehelgensdag. Dagen før Allehelgensdag i 1517 slo den katolske munken og teologiprofessoren Martin Luther opp sine 95 teser på slottskirkedøra i Wittenberg. Dermed startet historiens største frigjøringsbevegelse, protestantismen. Prestelæreren Martin Luther endte opp med å avvise paven som kirkelig autoritet. Det var en fornærmelse og forbrytelse som nær kostet ham livet.

Luthers standpunkt i forhold til paveembetet deles ikke av mange kristne i dag, og aller minst av Pinsebevegelsens institusjonelle elite. Da Pinsebevegelsen fylte 100 for et par år siden, inviterte man pavens representant biskop Anders Arborelius til feiringen, en klar anerkjennelse av paveembetet og det katolske hierarkiet.

Den katolske kirke har en stadig sterkere tiltrekningskraft på kristne, særlig fordi den synes å representere noe evig og stabilt i en usikker og foranderlig verden. Ikke minst setter mange kristne pris på Den katolske kirkes konservative standpunkter i moralspørsmål (homofili og abort) og i kirkelige ordninger som for eksempel kvinnelige prester, i tillegg til det som allerede er nevnt med hensyn til tradisjoner.

Nylig etablerte Den katolske kirke en egen struktur for anglikanske menigheter som vil konvertere, - egen struktur fordi de da kan beholde sine gifte prester som en overgangsordning - noe som av observatører er blitt omtalt som den største kirkelige hendelsen siden reformasjonen. Pinsekarismatikeren Ulf Ekman skryter av at han står under pavens apostoliske suksesjon, og fører samtaler med hans representanter. Dette nevnes for å vise at det i kristenheten skjer en bevegelse i retning av Roma.

Har jeg katolikk-fobi? Nei, jeg tror ikke det. Vi har forsøkt å inkludere en interessert katolikk i vår husmenighet, men da vi hadde nattverd, ble vedkommende advart av presten. En katolikk kan ikke motta nattverden av andre enn katolske prester. Katolikkene binder mennesker til pavens autoritet, og hevder de gjør det etter Herrens Ord.

Jeg tror at enhver generasjon kristne må ta valget mellom Jesu´ herredømme og Åndens liv på den ene siden eller menneskelig makt og institusjonalisering på den andre. Dette valget fikk de første kristne da apostlene døde ut, og urkirken ble til oldkirken. Det samme valget har nå også Pinsebevegelsen og mange andre frikirker stått overfor. Fristelsen til makt virker alltid å være overveldende, og resultatet synes alltid å bli hierarki og institusjonalisering.

Vi sa "Nei til EEC". Men Pinsebevegelsen har likevel forlatt sine opprinnelige verdier. Som kirkehistorien ofte har vist - kirkens største farer kommer ikke utenfra. Langt viktigere enn et kritisk fokus på samfunnet rundt oss, er et selvkritisk blikk.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Satelitter


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 25, 2009

Menighetens grunnvoll er ... ?

Apostelen Paulus: Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Ef. 2:20

Matteus evangelium: Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Mt 16:16-18.

Erling Thu, Kristent Fellesskap (Bergen): Guds ord seier at profeten saman med apostelen er sjølve grunnvollen Guds hus vert bygd på ... Apostelen og profeten saman, er berarar av ei openberring av Kristus som er heilt nødvendig for å kunna fungera som Kristi lekam. (Fra artikkelen Kvifor treng vi profetar i dag? i Folk 3/2009. Erling Thu bærer tittelen "profet" i menigheten).

Noralv Askeland, Kristent Fellesskap (Bergen): Vi trenger et paradigmeskifte for å forstå hva Gud gjør. Det passer slett ikke inn i det tradisjonelle kirkebildet i vår verdensdel. Vi er blitt så preget av det eksisterende kirkebildet og våre vante måter å gjøre ting på, at vi nesten er blinde for hva Bibelen sier om menigheten bygget på apostlene og profetenes grunnvoll. Det er nesten slik at vi ikke klarer å holde oss midt på veien, men havner uvilkårlig i en av grøftene. Den ene grøften er modellen med kirkesamfunn som så tydelig har slått feil i Europa, den andre grøften er de selvstendige og uavhengige småflokkene (menighetene) som lever isolert fra den hjelpen de trenger fra tjenestegavene. Men Gud beskriver en bedre vei i sitt ord. (Fra artikkelen Apostolisk Nettverk i Folk 3/2009. Noralv Askeland bærer tittelen "apostel" i menigheten).

I menigheten Kristent Fellesskap har man apostler og profeter. Det vil si, det er vanskelig å få øye på dem i flertall, for vi hører kun om én apostel (Noralv Askeland) og én profet (Erling Thu). Disse to er ifølge hva de selv hevder, den grunnvollen menigheten er bygget på.

For meg er dette en oppsiktsvekkende tolkning av Ef 2:20-22. Den forståelse av disse versene jeg har fått overlevert, og som jeg tror tilhører det protestantiske arvegodset, er at de apostler og profeter det her er tale om, er de gammeltestamentlige profetene som forutså Messias og profeterte om ham, og at apostlene er Jesu´ apostler som vitnet om hva de så. Profetenes profetier og apostlenes vitnesbyrd utgjør Ordet, Guds Ord, Bibelen.

Det er den grunnvollen vi bygger på, Ordet. En grunnvoll som har Jesus Kristus som hjørnestein, det vil si den steinen som legger føringer for hele byggverket.

Det er altså ikke ufullkomne menneskers tjeneste og handlinger som er menighetens grunnvoll. I allefall ikke den bibelske menighetens.

Med den betydningen Askeland og Thu gir apostelen og profeten, blir deres posisjon og betydning for menigheten stående i særklasse. Ingen over, ingen på siden. Er dette en balansert framstilling av tjenestegavenes plass og betydning i Bibelen?

I min Bibel leser jeg: Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere. Ef 4:11

Det er forskjell på apostler og apostler og profeter og profeter. Noen av dem ble brukt av Gud til å formidle Ordet, åpenbaringen. Det de representerer står i en særstilling, og det de formidlet er menighetens grunnvoll.

Et skriftsted med parallellt innhold finner vi i beretningen om Peters bekjennelse av Jesus som Guds sønn. Jesus bekrefter bekjennelsen og sier: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke..

Katolikkene bygger sin lære om Kirken på dette verset, og tolker også Ef 2:20 på samme måte som Askeland/Thu. Ifølge katolikkene er Peter, den fremste av apostlene, den klippen Jesus bygget menigheten på. Og dermed de som i tur og orden har etterfulgt ham etter håndpåleggelse i uavbrutt suksesjon helt fra apostelen Peter selv. Den katolske tradisjon hevder at det er biskopen i Roma som ble Peters etterfølger, og dermed har man forankret pavens posisjon.

Protestanter hevder at det er ikke Peter som er klippen, men åpenbaringen, nemlig Peters bekjennelse. Og altså en parallell til Ef. 2:20: Det er ikke apostlene og profetene som er grunnvollen, men den åpenbaring Gud formidlet gjennom dem, og som er nedfelt i Skriften.

Og med dette har vi den situasjonen at Kristent Fellesskap begrunner sin kirkestruktur på samme måte som den katolske kirke. Vil det vekke oppsikt? Neppe. Alle de protestantiske kirkesamfunn, også de norske frikirkelige, viser stadig større forståelse for den katolske kirkelæren og hierarkiske struktur. Ulf Ekman har sluttet seg til det katolske synet, uten at det har vakt oppsikt andre steder enn på blogger, noe som neppe tillegges vekt i institusjonelle kretser.

Den nevnte utgaven av bladet Folk inneholder også en artikkel som heter Mitt møte med det apostoliske nettverket. Artikkelen er et personlig vitnesbyrd av en underordnet leder i Kristent Fellesskap og domineres av disse tre avsnittene: Møtet med Erling Thu, Møtet med Noralv Askeland og Møtet med Keri Jones. (Keri Jones er apostel i England, og bror til avdøde Bryn Jones som i sin tid "ordinerte" Askeland og Thu). Artikkelen viser at apostelen Askeland og profeten Thus selvforståelse har støtte av flere i menigheten.

Hvorfor denne interessen for Kristent Fellesskap? Fordi Kristent Fellesskap har i mange år flørtet med husmenighetstanken. Men når man så velger å bygge på hierarkiske verdier og underkastelse, så blir resultatet med tvingende nødvendighet institusjonell menighet, kirkesamfunn og lederdyrkelse - altså, den gamle leksen fra kirkehistorien om igjen. Den grøfta har mange husmenigheter havarert i opp gjennom historien, også i vår tid.

Men det må ikke få lov å skje igjen med den autonome, ikke-institusjonelle og ikke-hierarkiske husmenighetsbevegelsen som nå er i ferd med å vokse fram! Tvert i mot håper jeg at mange i Kristent Fellesskap skal finne fram til sine røtter som husmenighetbevegelse, og frigjøre seg fra hierarki og underkastelse.

(Takk til anonym kommentator som ga link til Folk. Se også Sjur Jansens kommentar om denne artiklen i Folk.)


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Ukjent art


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 18, 2009

Sofakirken

Det er alltid interessant når den kirkelige, institusjonelle eliten lar diplomatiet fare og snakker rett ut av påsan. Da hender det at en får høre hva man egentlig tenker om allmuen.

Nå sist vakte redaktør David André Østby i Pinsebevegelsens Korsets Seier oppsikt med sin artikkel Sofakirken. Per Søetorp skrev en kommentar på verdidebatt.no og Sjur Jansen kommenterte i kommentarfeltet på sin blogg.

Det som overrasker meg med David André Østbys artikkel er det snevre perspektivet på hva menigheten er. Menighet synes å være definert til kirkebygningen eller de som befinner seg innenfor kirkebygningens fire vegger. Men David André Østby, som tilhører en bevegelse som opprinnelig hadde mottoet "Fram til urkristendommen", burde vite at urkirken ironisk nok var en sofakirke. De første kristne samlet seg i sine hjem, i likhet med de hundretusener av husmenigheter som også i dag finnes over hele verden.

David André Østby: Er vi ikke positivt til stede i menigheten (kirkebygningen?, min komm.), mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg.

Kanskje tvert i mot David André Østbys holdning så bidrar også kristne som velger å ikke samles i kirkebenkene til kirkens framtid? For eksempel ved at begrepet menighet utvides til også å omfatte det bibelske "menigheten i ditt hus". Men det bør vel også være et incitament til selvransakelse at mange finner at de institusjonelle menighetene ikke innfrir de forventninger man har til hva en menighet skal være og derfor forlater det kristne fellesskapet?

En undersøkelse viser at de som velger å forlate den institusjonelle kirken, i liten grad blir viet den oppmerksomhet det er å bli spurt om hvorfor. Jeg tror David André Østby forklarer hvorfor så ikke skjer: Den institusjonelle eliten, lederskapet, oppfatter dette ofte som en fiendtlig handling. Dessverre har sofaen for noen blitt en strategi for å «straffe menigheten», uttrykker David André Østby det, med en holdning som ofte kjennetegner et institusjonelt lederskap.

Både vi som er med i en institusjonell menighet og vi som velger å praktisere det kristne fellesskapet i våre hjem, tilhører den samme kirken, Jesu´ Kristi menighet, og vil hver på vår måte bidra til å forme dens framtid. Dessuten har vi alle det samme ansvaret: Å forsøke å inkludere de troende som har falt utenfor det kristne fellesskapet.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Smeden


Share/Save/Bookmark

fredag, oktober 16, 2009

Ikke-hierarkisk i Ålesund 13-15. november

IMG_1492_1.JPG
Per Arne Veiberg
Foto: Are Karlsen

Per-Arne Veiberg er initiativtager til husmenighetskonferansen i Ålesund helgen 13-15. november.

Sist helg var jeg i jobbsammenheng en tur i Ålesund. Og oppdaget at der finnes det et levende husmenighetsmiljø. En av ildsjelene er Per-Arne Veiberg. Han er en erfaren og modig menighetsmann i tillegg til siviløkonom og lektor og hans ønske er å sette husmenighet og ikke-hierarki på kartet i Ålesund.

Per-Arne har hentet mye inspirasjon fra både Wolfgang Simson og Frank Viola. Nå inviterer han til seminar i Ålesund helgen 13-15. november, med engelske Beresford Job som taler. Jeg tenker å reise, og kommer til å kjøre en 7-seter og tar gjerne med meg folk på veien!

Ta kontakt, så formidler jeg mer informasjon!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Trebåt


Share/Save/Bookmark

søndag, september 20, 2009

Det store navnetyveriet

Det var unektelig friskt av Bjarte Ystebø å gi sin kristen-politiske organisasjon navnet Kristenfolket, og han måtte tåle mye pepper for det.

Men vi har da sterk presedens for slikt i Norge! Det største av alle navnetyverier i kristen sammenheng bedriver statskirken når den kaller seg selv Den norske kirke. Her er det mulig å finne opptil flere overtramp.

Navnet Den norske kirke antyder at det finnes bare én kirke i Norge, mens det som kjent finnes flere titalls.

Navnet tilsier også at det finnes bare én kirkeorganisasjon som kan gjøre krav på å være norsk, mens det i virkeligheten finnes mange kirkeorganisasjoner som er norske. Navnet Den norske kirke har gitt statskirken en solid plass i den norske identiteten. Man er ikke riktig norsk om man ikke er døpt som barn og medlem av statskirken. Å stå utenfor statskirken er ikke lenger så stigmatiserende som det én gang var, men fortsatt er medlemsskap i statskirken en del av "norskdommen".

Men Kirken er uten nasjonale grenser, og er ikke kalt til å være en del av en nasjonal identitet. Å bruke kirken i bygging av nasjonal identitet er et misbruk og begrenser kirken i sitt oppdrag.

Den norske kirke burde forandre sitt navn, til for eksempel Den lutherske kirke. Nei, det blir også feil, fordi det finnes flere lutherske kirker i Norge. Da kanskje det må bli Den lutherske statskirke. Det virker kanskje noe prosaisk, men et slikt navn ville i alle fall inneholde en riktig varedeklarasjon.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Sandefjord Grand Prix


Share/Save/Bookmark