tirsdag, desember 30, 2008

Familie-affærer

Datteren vår, Ann Beate, er en dame med mange jern i ilden. Med utdannelse innen informasjon og samfunnkontakt fra BI, arbeider hun som frittstående konsulent innenfor områdene markedsføring, organisasjonsutvikling og webutvikling.

Ett av de prosjektene hun har vært involvert i, utvikling av samarbeid mellom næringsliv, menighet og det offentlige, fikk for en tid siden omtale i Vårt Land, under tittelen Menighet halverer ungdomskriminalitet.

Hun har også en bijobb som tekster i NRK TV. Noen kvelder i måneden tekster hun diverse TV-programmer på direkten, - du får fram teksten på Tekst-TV side 777.

Nå i det siste har hun gjort webutvikling for et par egne prosjekter. Det ene er en informasjonsside for alle som går med bryllupsplaner, med all mulig info om bryllupslokaler oversiktlig sortert etter fylke. Du finner siden her, bryllupslokaler.com.

Ikke nok med det, hun har også startet en nettbutikk for vintage jewels, brukte smykker. Forretningsidéen er å tilby smykker som ikke er å finne i vanlige butikker og kun én av hver type. Du finner butikken her, unikesmykker.no.

Mamma Oddbjørg har hjulpet til med logo-design på begge prosjektene, og pappa bidrar hermed med uhemmet tekstreklame på bloggen sin.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Kontrolltårnet (Gardermoen)


Share/Save/Bookmark

søndag, desember 21, 2008

Husmenigheten: Rykk fram til start!

IMG_1823_1.JPG
Husmenigheten på julebord
Foto: Are Karlsen

Husmenigheten fikk en overraskende invitasjon til julebord på Mjølløst Gård her om dagen!

For en kort tid siden opplevde jeg at Herren kalte meg til å starte en ny husmenighet. En særskilt gruppe for metadonbrukerne i blant oss.

Saken ble lagt fram for menigheten, og alle uttrykte at de opplevde dette som riktig, selv om det resulterer i at min deltagelse i den opprinnelige husmenigheten vil bli redusert. Første samling i den nye gruppen er allerede gjennomført, og initiativet fikk en veldig god mottagelse der, også.

Noe av bakgrunnen er at flere av metadonbrukerne har hatt vanskelig med å finne seg til rette etterhvert som husmenigheten har vokst. Det betyr at jeg nå har rykket fram til start - fordi flere av dem som er med i den nye gruppen var de som jeg startet menigheten sammen med. Denne prioriteringen opplever jeg å være i overensstemmelse med våre verdier.

Det er flere saker som har gledet meg i denne prosessen:

- Herrens tale.
- Menighetens tilslutning.
- At målgruppen tok imot initiativet med begeistring.
- Å oppleve at Åndens ledelse ga en prioritet på de svakeste.
- At den opprinnelige husmenigheten har vokst både i antall og i gaver.
- Å oppleve dynamikken i det ikke-hierarkiske fellesskapet.

Må Herren holde sin hånd over oss i denne fasen!

For tre år siden hadde jeg en annen bloggpost med den samme overskriften: Rykk fram til start!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Pipebrann


Share/Save/Bookmark

lørdag, desember 06, 2008

Et profetisk oppgjør med monastisismen

I disse tider med økende interesse for kloster og klostertradisjoner, kan det være på sin plass å minne om Luthers oppgjør med monastisismen (klostervesenet). Luther var jo selv en katolsk munk og prestelærer. Han tok som kjent et radikalt oppgjør med den katolske tradisjonen, inklusive monastisismen.

Munken Luther tok konsekvensen av sin nye innsikt og gikk ut av sitt sølibat, giftet seg med nonnen Katharina von Bora, bosatte seg i et konvertert kloster i den østlige delen av Wittenberg og dannet en familie som fikk seks barn.

Historien forteller at Luther levde et frodig familieliv med mye humor og alltid åpent hus med mange studenter til stede. En av dem forteller at når julen nærmet seg, ble Luther påtagelig munter og var opptatt av julens under: Gud og menneske som forenes og forsones i Kristus.

Monastisismen er en frukt av en bibel-fremmed dualisme. Julen minner oss på at Gud ble menneske, født inn i vanlige, menneskelige kår. Kristus avsondret seg ikke fra verden, langt mindre i et kloster.

Dette tok altså Luther konsekvensen av da han forlot klostertilværelsen og stiftet familie i et nedlagt kloster, noe som kanskje var en av reformasjonens sterkeste profetiske handlinger.

Kilde: ChristianHistory.net: Celebrating Advent with Martin Luther


Share/Save/Bookmark

torsdag, desember 04, 2008

Systemkritikk

Min post med kommentar i tilknytning til Erling Thus bok "Draumar frå Guds hjarte" skal ikke forstås som et angrep på Erling Thu som person. Jeg ser ikke på Erling Thu som en person med dårligere motiver enn andre, meg selv inkludert. Jeg kunne formet saken som en generell kommentar rundt det kirkelige lederskapets privilegier, men denne gang var det altså Erling Thus ellers gode bok som satte mine tanker i sving.

Dette gjelder også min forrige post med kritikk av Pinsebevegelsens orientering mot oldkirkens tradisjoner. Jeg har intet ønske om å ramme mine venner i Pinsebevegelsen, men å rette et kritisk søkelys på en utvikling som jeg opplever blir unndratt debatt.

Min agenda er å fremme husmenigheter med en flat struktur, det vil si ikke-hierarki, eller for å bruke et bibelsk uttrykk "underordning under hverandre". Men det betyr ikke at jeg overser Bibelens undervisning om ulike tjenestegaver og oppgaver i en menighet. Men dette mener jeg altså at Bibelen selv setter inn i en ikke-hierarkisk ramme. De som innehar tjenestegaver er tjenere, ikke ledere med organisatorisk makt og myndighet.

Det betyr at selv i en ikke-hierarkisk husmenighet vil det være plass til apostler, profeter, lærere, hyrder, evangelister og eventuelt andre gaver. Noe annet har aldri vært i mine tanker. Deltakerne i en husmenighet vil derfor øve ulik innflytelse på ulike områder, alt etter som Gud gir gaver. Men når det gjelder beslutninger, så tas de av hele menigheten.

Til Erling Thu, Bjørn Olav Hansen, mine venner i pinsebevegelsen og andre: Jeg er en systemkritiker. Mitt anliggende er ikke å utøve kritikk mot enkeltpersoner. Jeg ønsker alle Guds velsignelse over liv og tjeneste.


Share/Save/Bookmark

Pinsebevegelsens rot-transplantasjon

Er den norske Pinsebevegelsen i ferd med å finne nye kilder for sin lære og praksis?

Pinsebevegelsen har alltid stått på det reformatoriske prinsipp "Skriften alene". Reformasjonen avviste den katolske kirkes lære om at Skrift og Tradisjon var likestilt.

Pinsebevegelsens røtter har vært i den radikale reformasjonen, blant annet representert ved anabaptister og pietister, som igjen hadde urkristendommen i Bibelen som sine forbilder. T. B. Barratt - han som brakte pinsevekkelsen til vårt land - gikk så langt som til å si: "Fram til urkristendommen!".

Men dette er ikke tilfredsstillende for dagens pinsevenner, som synes å ha mistet interessen for den radikale og enkle urkristendommen. Under 100-års jublileet nylig, var ikke urkristendommen et tema overhodet. Derimot feiret man sitt nye vennskap med den katolske kirke.

Pinsepastoren Peter Halldorf sier i intervjuer at han som pinsevenn oppdaget at han manglet røtter, og etterhvert fant dem i oldkirken. Hvorfor finner ikke lenger dagens pinsevenner sine røtter i urkristendommen?

Hva skiller urkirken fra oldkirken? Kort fortalt: I oldkirken fikk presteskapet den plass som Den hellige ånd hadde i urkirken. Andre ting som skiller oldkirken fra urkirken: Mystikk i stedet for de helliges samfunn, kirker og kloster i stedet for husmenigheter, helgen- og Maria-dyrkelse i stedet for fokus på Han som har all makt i himmel og på jord.

Å plassere sine røtter i oldkirken, er i praksis å følge i katolikkenes spor, og vanne ut Bibelens lære med tradisjonen.

Det finnes stadig flere eksempler på denne endringen innen Pinsebevegelsen, fra å være fokusert på det reformatoriske prinsipp ”skriften alene” og urkristendommen til i stedet å øse av oldkirkens mystikk og katolske tradisjoner, samtidig som utviklingen mot et hierarkisk kirkesamfunn aksellerer:

- Filadelfia Bibelskole i Oslo, som utdanner Pinsebevegelsens framtidige ledere, har i flere år hatt en kommunitet (en gruppe som bor og lever sammen) som er nært knyttet til Peter Halldorf og hans sterke tilnærming til ortodoks mystikk.

- Filadelfiaforlaget har kjøpt seg inn i magasinet Strek, som har samme agenda som Peter Halldorf, nemlig å orientere kristenheten mot oldkirken, dens mystikk og tradisjoner. Dette gjør Filadelfiaforlaget i samarbeid med blant andre organisasjonen Areopagus, Norges rikeste kristne organisasjon med flere hundre millioner kroner i egenkapital, som også driver Dialogsenteret Emmaus, som arrangerer samlinger og retreater som blant annet underviser i meditasjonspraksis hentet fra andre religioner.

- Lederskap i norske pinsemenigheter benytter seg av retreatsentre som Lia Gård, som baserer sin virksomhet på liturgi, mystikk og meditasjon.

- Bladet Forbederen med basis i Pinsebevegelsen, benytter seg mye av pastor Bjørn Olav Hansen, som er en varm tilhenger av ortodoks mystikk.

- Peter Halldorf inviteres til å tale i Filadelfia, Oslo. Han er den sterkeste eksponenten for denne utviklingen. Halldorf har gjennomført en kontroversiell etablering på slottet Bjärka Säby, eid av pinsemenigheten i Linköping, hvor han praktiserer ortodokse tradisjoner i form av liturgi, meditasjon, munkekapper, etc.

Det underlige er at verken Halldorf eller denne utviklingen generelt synes å møte motforestillinger blant pinsevenner i Norge. Kan årsaken være at Pinsebevegelsen allerede har fått sitt presteskap, og at "resten" er i ferd med å falle på plass?

Utviklingen noteres med tilfredshet i Den katolske kirke. Den katolske presten Arnfinn Haram, registrerer med glede det som foregår i Filadelfia Bibelskole på sin blogg:

I det nye magasinet “Strek” (som altså Pinsebevegelsen er medeier i, min anm.) (siste nummer) les eg i dag om pinsekyrkjelyden Filadelfia i Oslo: Der har dei faktisk ein tre-persons kommunitet, vaksen fram frå bibelskulemiljøet, med regelmessige tidebøner i løpet av dagen, med meditasjon, lectio divina, stille tider og måltidsfellesskap. Utan lovander og for eit år om gongen, men med ein husregel som strukterer livet. Nøkternt. Tilpassa situasjonen der fellesskapen lever. Eit hjartepunkt i den større forsamlinga. Noko som utviklar seg, som finn sin veg. Tolle, lege, i “Strek”! Gode teikn. Som så ofte er uventa!

Jeg valgte å avslutte mine engasjement i Pinsebevegelsen da jeg innså at utviklingen mot stadig mer kirkelig hierarki var uunngåelig. Den utviklingen jeg her har beskrevet var ikke så tydelig den gang, men den forsterker og bekrefter min analyse.

Peter Halldorf, sammen med andre pinseledere, er i ferd med å gjennomføre intet mindre enn en rot-transplantasjon i Pinsebevegelsen, fra urkirken til oldkirken. Jeg er redd det ikke vil bli en vellykket operasjon.

Bloggene Andy’s forum för tro & kristet liv og Aletheia har i en rekke poster behandlet det samme tema med bakgrunn i utviklingen i den svenske trosbevegelsen og pinsebevegelsen.


Share/Save/Bookmark

lørdag, november 29, 2008

Draumar

Her om dagen mottok jeg overraskende på vegne av husmenigheten vår en bok i posten, sendt fra Folk Media i Bergen. Den er en samling refleksjoner av Erling Thu med tittelen Draumar frå Guds hjarte. Tusen takk!

Erling Thu har mange fine tanker om drømmer og han beskriver gode drømmer som han tror kommer fra Guds hjerte.

Erling Thu tilhører lederskapet i menigheten Kristent Fellesskap i Bergen. At menighetsledere drømmer er ikke uvanlig. I dag snakker man om visjonsprosesser i mange menigheter. Enkelte kirkelige lederskap tilbringer et ikke ubetydelig antall timer i et stort antall møter over flere år for å formulere drømmer som oppleves å komme fra Guds hjerte. Disse drømmene blir så forsøkt konkretisert i strategier, målplaner og til slutt budsjetter. En slags kirkelig planøkonomi, med andre ord.

Til slutt skal det hele formidles til menigheten. Men å høre om en drøm, er ikke det samme som å drømme en drøm.

Erling Thu henviser kort til profeten Joel i sin bok. Men forskjellen er at mens Erling Thu representerer en kirkelig leders drømmer, så taler profeten Joel om "den lille manns" drømmer, fordi han profeterer om at en dag skal Guds Ånd gi alle troende drømmer.

Det faktum at en leder drømmer, gjør ham etter min mening ikke spesielt interessant. I en hierarkisk struktur er det å drømme ikke noe annet enn et av lederskapets mange privilegier. Kadrene, de menige, de ledede - om du vil - vet alltid med seg selv at deres egne drømmer har mindre verdi.

Derfor er det lederen som taler og de andre forholder seg mer eller mindre tause. Og dersom den lille mann eller kvinne vil si noe, så bør det være en hyllest til lederens drømmer. En kritisk prøving vil som regel føre til krise, fordi det utfordrer lederens "gudgitte" autoritet.

I det kristne fellesskapet skal det gis rom for alles drømmer. For at dette skal fungere må vi ha nye menigheter uten hierarki, uten kirker og uten prekestoler. Fordi hierarkiene, kirkene og prekestolene er etablert i etter-bibelsk tid for å ivareta lederskapets privilegier, og er ikke egnet til å ivareta Guds drøm: En gang skal det skje at jeg utøser min Ånd over alle mennesker. ... Selv over treller og trellkvinner vil jeg utøse min Ånd i de dager. (Joel 3:1,2)

Erling Thu er ikke bare en drømmer. En kort samtale vi hadde for noen år siden om husmenigheter ble kontant avsluttet med "Det må være et lederskap!". Det var ingen drøm fra Erling Thus side, men kirkelig realpolitikk. Dermed inntar også Erling Thu det tradisjonelle standpunktet: Noen drømmere er mer betydningsfulle enn andre.

Den virkelige drømmen for meg, er et kristent fellesskap som under Åndens ledelse gir rom for alles drømmer. Denne drømmen kan snarere enn du tror bli til virkelighet i et hus nær deg.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Plogen


Share/Save/Bookmark

tirsdag, november 18, 2008

Husmenigheten: Nå synger vi, også!

Etter å ha hatt samlinger i snart 4 år uten å synge sammen, har vi nå endelig begynt å synge! Det har absolutt ikke vært noen motstand mot det, men vi har bare ikke hatt de gavene som skulle til.

Nå har Gud gitt menigheten vår nye gaver, i form av nye mennesker. Hvilken velsignelse! Ikke bare sangen, men det at vi har fått flere familiemedlemmer. Og når vi opplever at de nye straks tar med seg en annen som ikke er vant til å relatere til et kristent fellesskap, da er lykken fullkommen.

Dersom alle er samlet, teller vi nå 14-15 personer. For ett år siden var vi som regel 4-5 personer. Fortsetter det slik, kan vi få plassproblemer, hvilket jeg håper vi får. Jeg har tillit til Gud at han viser oss gode løsninger på den slags problemer. Vi kan ikke holde den velsignelsen det er å få tilhøre en husmenighet for oss selv. Alle som ønsker det, skal kunne finne sin plass i et slikt fellesskap.

Nye er kommet til husmenigheten gjennom invitasjon. Andre igjen har tatt kontakt etter å ha lest om oss på denne bloggen, fordelt på halvparten hver. Jeg er veldig glad for at bloggen har en slik virkning, - det har også vært hensikten.

Det er godt å oppleve trivselen i gruppa. Det nære fellesskapet og den personlige kontakten betyr mye for oss alle. Samlingene er så enkle som de kan få blitt. Vi samles slik det står om i Bibelen, som venner. Hvem som helst bidrar til kveldens innhold med bibellesning, en historie fra hverdagen, en sang, bønn og forbønn, en refleksjon. Og så leser vi fortløpende i Bibelen og forsøker å forstå det vi leser. Der har vi alle noe å bidra med.

Vi har ingen leder. Og denne bloggen er ingen offisiell blogg for menigheten vår. Den er kun min personlige blogg. De som deltar i husmenigheten deler heller ikke nødvendigvis mine synspunkter i ett og alt. Vi er "de helliges samfunn", ikke nødvendigvis de eniges samfunn.

Alle beslutninger tas i fellesskapet. Konsensus (at alle er enige før en beslutning tas) er idealet. Det skulle vel da også bare mangle?

Dersom du er interessert i husmenigheten vår, eller i å starte en husmenighet der du bor, så ta gjerne kontakt (are.karlsen@gmail.com 908 43 400). Det er ikke noe som gleder meg mer!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Slottsfjellet (Tønsberg)


Share/Save/Bookmark

søndag, november 16, 2008

Den treenige Gud, underordning og verdensbildet

Underordning er et begrep som stadig dukker opp i debatter på kristne nettsteder. Etter min mening er det et av våre mest sentrale etiske begreper. Store deler av vårt liv er definert ut fra hvem som er overordnet og hvem som er underordnet, - hierarki med andre ord. I vår del av verden, hvor egalitære idealer står sterkt (blant annet i lavkirkeligheten), er dette noe man ofte unngår å fokusere på. Men den som er så dum å utfordre tingenes orden enten det er i arbeids-, organisasjons- eller menighetslivet, vil snart oppdage hvem som bestemmer hvor skapet skal stå.

Den vestlige sivilisasjon er hierarkisk organisert. Slik har også kirken definert tilværelsen i overenstemmelse med den etablerte samfunnsorden. Fra gammelt av består det kirkelige verdensbildet av et hierarki med Gud Fader på toppen, så Kristus, Den hellige ånd, så keiseren - innsatt av Guds nåde, så biskopen (eller paven om du vil) og hele det kirkelige hierarkiet, så mannen, kvinnen og til slutt barna.

Dette er et verdensbilde som hvem som helst kan forstå og som skaper orden, trygghet og oversikt. Og enorme muligheter for maktmisbruk.

Reformasjonen på 1500-tallet startet en utvikling (eller var del av en utvikling?) som utfordret dette verdensbildet. Først forsvant Gud ut av bildet, så fikk den lille mann rettigheter, dernest ble mann og kvinne likestilt og til slutt er det blitt forbudt å slå barna.

Men fortsatt er det gamle, hierarkiske verdensbildet gjeldende i store deler av kristenheten. Det er dette verdensbildet som har vært basis for den kirkelige motstand mot mange moderne samfunnsreformer, som demokrati, kvinners stemmerett og likestilling mellom kjønnene. Mange kristne har fortsatt sin identitet definert av dette verdensbildet, hvor begrepene underordning/overordning har en ofte uuttalt, men sentral plass.

Men tilbake til den debatten som foregår omkring begrepet underordning. Kjernen i debatten er følgende: Underordning er et sentralt kristent begrep. Men er hierarki det?

Mange teologer vil peke på at kilden til all kristen etikk, er korset. Dersom Gud lot seg korsfeste, så ble også det hierarkiske verdensbildet korsfestet. Dersom Gud underordnet seg oss, hvem er da overordnet? Dersom korset er det som definerer Guds natur, er det da mulig å snakke om hierarki i Treenigheten?

Dette berører altså det kristne gudsbildet, Den treenige Gud. I debatten om dette, skiller man gjerne på guddoms-personenes vesen og funksjon. Et klassisk kristent standpunkt er at de tre personene i guddommen er like i sin guddommelighet, men ulike i funksjon. Og - og her er stridens kjerne i dag - i funksjon danner de et hierarki.

Nei, sier mange teologer, de tre personene i guddommen er ikke plassert hierarkisk i sin funksjon. Dersom korset er en sentral del av Jesu´ natur, er det utenkelig at ikke resten av guddommen har del i den samme naturen. Korset er en del av Den treenige Guds natur. Fader, Sønn og Den hellige ånd gir seg selv til hverandre, tjener hverandre og underordner seg hverandre.

Frank Viola hevder at det er kun det gjensidig underordnede fellesskap som reflekterer et sant bilde av Gud, fordi Den treenige Gud lever i et gjensidig underordnet fellesskap.

Dermed blir spørsmålet om hierarki eller ikke-hierarki i det kristne fellesskapet, et spørsmål om hvilket bilde av Gud kirken reflekterer ut i verden.

For den som vil lese mer:

Bloggen Zoecarnate gir en oversikt over debatten om Frank Violas bøker Pagan Christianity og Reimagining Church i posten House Church: Ready for prime time?, med linker videre ut til debatt-arenaer.

En kort definisjon av subordinasjonismen, en klassisk vranglære om forholdet mellom personene i guddommen, finner du her.

Etter Kevin Giles´ bok The Trinity and Subordinationism, har den klassiske debatten om subordinasjonismen blusset opp igjen (spesielt spørsmålet om Sønnen er underordnet Faderen). Det som blant annet aktualiserer dette er "evangelikale" som nå bruker subordinasjonismen til å begrunne kvinnens underordnede stilling i forhold til mannen. Og dermed får dette fremmedordet aktualitet for livet i mange kristne hjem. Aktuelt søk: "Kevin Giles" submission trinity.

Frank Viola har en interessant gjennomgang av både den historiske og aktuelle debatten om subordinasjonismen i punktene 24-28 i sitt svar på kritikk av hans bøker i denne bloggposten: Reimagining Church -- A Frank Response Part One.

Bjørn Inge Midtgård referer i en kommentar her på bloggen i juli 2006 til en interessant artikkel av Oddvar Søvik om gjensidig underordning, hvor pkt. 5.2 handler om gjensidig underordning i guddommen.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Helsinki


Share/Save/Bookmark

lørdag, november 15, 2008

Nådens og bønnens ånd

Men over Davids hus og over innbyggerne i Jerusalem utøser jeg en nådens og bønnens ånd. Sak. 12:10

Profeten Sakarja talte om nådens og bønnens ånd. Selv levde han før Kristus, i en tid hvor Guds nåde var betinget av ofringer av dyr i det jødiske templet.

Men Sakarja ser en tid, da Gud skulle sende en Ånd som formidlet nåde og gudsfellesskap.

Utøsingen av Den hellige ånd er et resultat av Guds nåde ved Jesu´ offerdød. Derfor kaller Sakarja Ånden for nådens ånd. Og forsoningen og fellesskapet med Gud, gir seg uttrykk i bønn. Ånden skaper bønn.

Vårt bønneliv er et verk av Den hellige ånd. Det er Ånden som ber i oss og for oss.

På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje. Rom 8:26f

Nådens og bønnens ånd skaper bønn for at Guds vilje skal skje, og for at vi skal lære Guds vilje å kjenne. Når vi ber Guds vilje, er det med å danne oss som mennesker.

Kristne som er fylt av nådens og bønnens ånd, forandrer verden. De er Guds forandringsagenter.

Be alltid i Ånden! Ef. 6:18

(Luthersk Lekmannsmisjon har en fin artikkel om bønn).


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Kantareller


Share/Save/Bookmark

søndag, november 02, 2008

Fra husmenigheten på Stigenga til husmenigheten i Schanchesgate

I vår postkasse lå det her om dagen et varsel om en postpakke, fra husmenigheten på Stigenga til husmenigheten i Schanchesgate.

Hva kunne det være? Som fra et overflødighetshorn rant det ut snacks og knask, og et hyggelig brev:

Til Are, Thom og alle dere andre i de hjemmene dere møtes i. Vi har lenge ønsket å sende dere en liten oppmuntring, så her kommer noe til kaffen. Håper vi sees snart.

Takk til husmenigheten på Stigenga! Vi kommer til å storkose oss med snacks og knask i neste samling. Ja, vi må sees snart!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: And bak høstløv


Share/Save/Bookmark

fredag, oktober 31, 2008

Sære husmenigheter

DagenMagazinet ber om en kommentar fra Ommund Rolfsen i firmaet K-vekst angående framveksten av husmenigheter i Bergensområdet. Ifølge avisen sier Rolfsen at det er av "stor betydning at husmenigheter har tilsyn utenfra for å ikke dreie i en sær eller usunn retning".

Mon det?

At hierarkisk tilsyn ikke garanterer mot en usunn utvikling burde de to største kirkesamfunnene som er representert i Norge, være gode eksempler på. For eksempel kan du fortsatt betale en katolsk prest for at han skal bruke tid på å be en av dine kjære ut av skjærsilden. Dersom du er interessert kan du også lese om tibudet på "fullkommen avlat i det paulinske jubelår" som er i år og tatt fra tittelen på en offisiell katolsk webside.

Og hva sies om vår hjemlige statskirke som ved sin dåpspraksis selger kristendommen billigst mulig til flest mulig, for å legitimere sitt sugerør i statskassen. Er dette sunt?

Det tilsynet som Bibelen taler om (episkopeo), er et ansvar som påhviler alle kristne, Det bibelske tilsynet handler forresten ikke om overvåking, men om omsorg for mennesker. Dessuten sier Bibelen at den læremessige overvåkingen påhviler forsamlingen i sin helhet. Dette er også god, gammel luthersk teologi.

Men dette fungerer dårlig dersom menigheten er hierarkisk organisert. I ikke-hierarkiske husmenigheter er det ikke én person som forkynner, har læreansvaret eller dominerer samlingene. Det "myndige lekfolket" har historisk sett vært et større vern mot usunn lære enn det hierarkiske "tilsynet".

Et eksternt, hierarkisk tilsyn av husmenigheter som Ommund Rolfsen går inn for, vil fungere slik at det er én person, det vil si en leder i den aktuelle husmenigheten som skal holdes ansvarlig overfor hierarkiet. Dermed er man på full fart inn i en tradisjonell hierarkisk modell for husmenigheter, med alle de ulemper vi kjenner til: Passivisering av de troende, klasseinndeling, rivalisering, misunnelse, maktkamp, og så videre. Samtlige jeg har snakket med som har vært med i hierarkiske husmenigheter bekrefter en slik utvikling.

I vår husmenighet har vi den regel at alle kan invitere med seg hvem som helst når som helst. Åpenhet og alles deltagelse er det aller beste vern mot en utvikling "i en sær eller usunn retning". En hierarkisk utvikling av husmenigheter er faktisk det motsatte, en garanti for en usunn utvikling, dersom vi skal forholde oss til historiske erfaringer.

Det er oppsiktsvekkende at kirkevekstmiljøet i Norge utrykker generell skepsis mot husmenigheter, slik både Ommund Rolfsen og representanter for DAWN Norge gjør. Mener man at den type menighet som vi finner beskrevet i Bibelen eller den type menighet som samler 100 millioner kinesere ikke er ekte menigheter? Eller gir kirkevekstmiljøet i Norge kun uttrykk for etablissementets frykt for det som er radikalt nytt?

Kanskje selvstendige, ikke-hierarkiske husmenigheter vil vise seg å være effektive og sunne verktøy for å bringe evangeliet også til nordmenn?

Inntil videre får vi si med den jødiske lovlæreren Gamaliel: For dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Stonehedge


Share/Save/Bookmark

torsdag, oktober 30, 2008

Reportasje i DagenMagazinet: Husmenigheter i Bergensområdet

Her om dagen hadde DagenMagazinet en større reportasje om husmenigheter i Bergensområdet. Det er et moment i dette oppslaget jeg ønsker å kommentere.

Representantene for disse husmenighetene, Steinar Lofnes og Arnt Jakob Holvik, uttrykte nødvendigheten av at husmenigheter "står tilsluttet en større sammenheng". Det må jeg gå ut fra i praksis betyr at husmenighetene er underlagt et av de mange kirkelige hierarkiene i Bergen.

Min holdning til dette er at jeg ikke ønsker at verken jeg selv som kristen eller den menigheten jeg tilhører skal ha sin identitet knyttet til noe annet navn enn Jesus Kristus. Det er ham jeg ønsker å tilhøre og Hans kirke. Dersom jeg i tillegg skulle si at jeg tilhører en kirke med en identitet utover Jesu´ navn, ville jeg bidra til en splittelse av Jesu´ kirke. Det hjelper ikke at den aktuelle kirkens navn i Bergen er Kristkirken, så lenge dette brukes til å skille medlemmene fra de andre kristne som tilhører Den norske Kirke, Den evangelisk-lutherske frikirken, Baptistkirken, Metodistkirken, Pinsemenigheten Tabernaklet, Levende Ord, Kristent Fellesskap, Adventkirken og alle de andre hierarkiene som skaper splittelse kristne i mellom.

Vår husmenighet har ikke noe navn, eier ingen ting og er ingen juridisk person. Det er mitt ønske at det skal forbli slik. Som husmenigheter har vi en unik mulighet til å realisere kristen enhet. Men selv om jeg tar avstand fra hierarkiske menigheter og kirkesamfunn, ønsker jeg ikke å ta avstand fra kristne. Jeg anser at alle kristne som bekjenner Jesus som Herre, tilhører Jesu´ kirke, uansett hvilken kirkelig struktur de tilhører. Jeg ønsker ikke å ta avstand fra noen kristne, men jeg vil markere avstand fra hierarkiske, kirkelige strukturer. Tvert i mot ønsker jeg å dele fellesskap med alle slags kristne, i den grad dette lar seg gjøre.

Derfor skulle jeg ønske at alle husmenigheter i Norge kunne gjøre det samme. Forsake det kirkelige hierarkiet, og bekjenne seg kun til Jesus Kristus.

En hierarkisk husmenighet, vil etter all historisk erfaring, utvikle seg til en tradisjonell menighet. Fordi med hierarkiet følger det maktutøvelse i form av prekestol og kirkesal.

Og denne form for menigheter mangler som vi vet den Åndens dynamikk som vi ser at de organiske, ikke-hierarkiske menighetene i Bibelen har.

Det er ingen grunn til at de husmenighetene som vokser fram i Norge i dag, skal gå i denne historiske fellen. Hva er det Ånden sier til menighetene i dag?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: May Lene og Jengo


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 26, 2008

Husmenigheten: Underet

Guds menighet er verdens største under, synger vi i Ronald Fangens sang. Jeg følte det akkurat slik, etter at jeg hadde ringt Thom i forkant av forrige samling. Jeg har hatt liten mulighet til å være med i høst, og jeg går fortsatt og engster meg for hvordan det går med husmenigheten når jeg ikke er til stede. - Vi skal være hos meg i morgen, sa Thom. - Kommer du?

Thom og jeg har holdt sammen i snart 4 år nå. Da vi møttes første gang, var Thom ute på permisjon fra fengselet. Etterhvert endret permisjonen karakter, til at han var på rømmen. Nå er det et par år siden han sonet ferdig, og etter det har han vært en trofast omsorgsperson i husmenigheten vår.

Husmenigheten har nå en fast kjerne på 8 personer. Noen som i utgangspunktet hadde sterke koblinger til Adventkirken, har valgt å forholde seg kun til Adventkirken. Det gjør vondt når noen blir borte. Men det er heller ikke bra når samlingene i for stor grad blir preget av teologiske problemstillinger.

For ett år siden, hadde vi bare én bil i fellesskapet. Vi ba om flere biler - og nå har vi tre.

Etter snart fire år, synes jeg det er mer spennende enn noensinne å få være med på dette underet, å oppleve trofastheten og omsorgen blant deltagerne. Det er også godt å registrere at deltakerne holder kontakt med hverandre og støtter hverandre i hverdagen. Noen av dem besøker også andre menigheter sammen.

Mine egne ambisjoner er ikke større enn at jeg håper for all framtid å kunne tilhøre et slikt fellesskap for egen del. Men for evangeliets skyld håper jeg at fellesskapet vårt vil vokse og spre seg til så mange mennesker som mulig. Men det er noe jeg overlater til lederen, Den hellige ånd.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Utbenet lammelår på potetseng

IMG_7558-1.JPG
Utbenet lammelår på potetseng
Foto: Are Karlsen


Share/Save/Bookmark

onsdag, oktober 08, 2008

De nye bønnehusene

Det er lite som har hatt så stor betydning for Norge som våre bedehus. De fleste ble bygget fra 1880 til 1930, over en periode på 50 år. Tusenvis av bedehus ble reist, slik at praktisk talt alle nordmenn fikk et bedehus i gangavstand. Bedehus-bevegelsen, både innen og utenfor statskirken, er den største vekkelsen noen sinne i Norge. Bedehusene, som tilhørte forskjellige organisasjoner og bevegelser, var legfolkets og det allmenne prestedømmets arena.

I dag bygges det ikke bedehus lenger. Legfolket har mistet sin "myndighet" og den bibelske idéen om det allmenne prestedømmet blir i stor grad fortiet av pastor- og presteskapet.

Jeg tror det fortsatt er behov for bedehus, men kanskje ikke av den gamle, institusjonelle typen. Jeg drømmer om nye bønnehus. Bønnehus som på nytt reises av de allmenne prestene, det vil si alle vanlige kristne.

Et bønnehus i mine tanker er et hjem som er åpent for bønn til alle døgnets tider. Det betyr at den eller de som bor der, har gått inn i en særskilt bønnens tjeneste, og åpner sitt hjem for alle som vil be eller som er i behov av forbønn.

Bønnehusenes oppgave blir å gå inn i en spesiell tjeneste for å be fram Guds Rikes komme. Hensikten må være å lede mennesker inn i et frimodig kristenliv fylt av Ånden.

Når vil vi se slike bønnehus? Eller finnes det slike allerede?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Veps


Share/Save/Bookmark

fredag, september 19, 2008

Aril Edvardsen

Det er underlig at Aril Edvardsen er død. Han preget mye av tenårene mine, mest indirekte gjennom diverse Operasjon Ungdomsteam-aktiviteter, stevnene i Sarons Dal og Jesus-vekkelse-foreteelser. Siden har jeg nok ikke vært så berørt av han, men når jeg en sjelden gang hørte han tale, er jeg blitt både imponert og overbevist av hans "konsepter".

Jeg møtte Aril Edvarsen første gang i tidlige tenår. Husker godt en middag hjemme hos min kamerat Robert Erlandsen, sønn av forstander Tom Erlandsen, det måtte være rundt siste halvdel av 60-tallet. Aril og Tom samtalte om bøker, og Aril sa: "Jeg leser aldri romaner." Jeg minnes ikke at han begrunnet det. Jeg husker også at min venn Robert under det samme måltidet erklærte at lungemos var minkmat.

Jeg merket meg kontrasten. Min venn Robert trygg og frittalende i sitt eget hjem. Jeg taus i ruvende autoriteters nærhet.

Et annet minne jeg har er også fra tidlige tenår. Det var på den tiden pinsevenner debatterte registrering av menighetene for blant annet å få del i kirkeskatten. Aril må ha uttalt seg sterkt i mot, fordi en gammel pinsevenn stoppet meg på gaten og erklærte: "Jeg tør ikke gå i mot denne mannen og stemme for registrering".

Aril har vel aldri tatt taktiske hensyn, og gjorde seg nok ganske upopulær med dette utspillet. Dersom han blandet seg inn i pinsemenighetenes indre liv, ville Pinsebevegelsen ha innflytelse i Sarons Dal, var antageligvis mekanismen bak Sarons Dal-striden på 70-tallet.

Men Aril ville ikke være noe fellesstiltak. "Meg har Gud vist", var hans credo. Men til tross for Arils pondus og selvbevissthet, var han ikke ute på noen egotripp. Gjennom sitt unike konsept Innfødt Evangelist Misjon gjennomførte evangelisten fra Kvinesdal et bibelsk prinsipp: Ikke bare være evangelist, men lede andre inn i samme tjeneste. Dette og brevkursene han forfattet ble sammen med hans kampanjer et verktøy for etablering av tusenvis av menigheter i den tredje verden.

Det var aldri noen tvil om hvem som var sjefen i Kvinesdal, men Aril etablerte ikke noe eget nettverk av verken menigheter eller ledere. Slik sett reflekterte han noen av kjerneverdiene i pinsevekkelsen, nemlig de flate, organiske strukturene, og fikk spille en rolle i dens utbredelse verden over. Gjennom dette skiller han seg også fra mange av dagens hierarkiske apostler. I likhet med Paulus, bygde han en sterk ministry, men forsøkte ikke å bygge noe hierarki utover det. Sarons Dal forble et foretak med ett formål: Å støtte opp om Arils kall som verdensevangelist.

Aril er død. Men hans visjoner peker fortsatt inn i framtiden.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Pluriel og kjøleskap


Share/Save/Bookmark

tirsdag, september 02, 2008

Tidenes tegn: Trender og trusler

Stavanger er en by med en spesiell plass hos meg. Jeg "mistet" mine første tenårs bestekamerat, Robert, til Stavanger. Far hans, Tom Erlandsen, var forstander i pinsemenigheten i Sandefjord, og flyttet videre til Stavanger da jeg var 16 år gammel.

Forstander Erlandsen hadde også en stor plass i livet mitt. Der han var, var det alltid en spesiell atmosfære. Dette preget også mine forestilinger om hvordan det nå måtte være i hans nye menighet, Zion Stavanger.

Da jeg for ca. 35 år siden ved noen anledninger besøkte Stavanger og Zion, forandret inntrykket seg. Zion var ikke slik jeg hadde forestilt meg det. Alt virket gråere og dystrere, noe som selvfølgelig var en høyst subjektiv opplevelse etter å ha dannet meg på forhånd et glansbilde.

Her om dagen var jeg på nytt i Stavanger og fant fram til Zion i Kirkegaten, og kjørte sakte forbi. Nå hadde ikke lenger lokalet en grå farge, det var burgunderrødt, og det het ikke lenger Zion. Det het Pinsekirken 4u.

Men ellers var det det samme lokalet som må være bygget lenge før krigen, det var bare fargen og navnet som var forandret.

Min refleksjon i det jeg kjørte forbi gamle Zion var: Så dette forble altså rammen om denne menigheten, verken mer eller mindre. Etter kanskje 80 år, på samme sted, samme lokale. På tross av alle dyktige forstandere og alle vekkelsesmøter og alle former for aksjoner og kampanjer.

Og slik er det for de aller fleste frikirker i Norge. Den rammen for virksomheten som ble lagt lenge før krigen, er fortsatt den som gjelder. Bortsett fra at vi er blitt 100 ganger rikere og har råd til flere pastorer.

Her om dagen leste jeg en kirkevekstekspert som hevdet at kirkene i Europa og USA mister 57.000 medlemmer hver dag. Femtisyvtusen hver dag!

I Norge opplevde kristenheten vekst fra anslagsvis ca. år 1800 til 1930. Deretter har det vært en aksellererende tilbakegang.

Veksten fra 1800 til 1930 kom paralellt med demokratisering, industrialisering og urbanisering, det vil si store sosiale forandringer som gjorde folk mottagelig også for nye idéer på det religiøse området.

Tiden etter forrige århundreskifte har vært preget av en sterk utvikling innen levestandard, utdannelse og teknologi.

Hvordan ser framtiden ut for norske menigheter? Hva er det som vil prege utviklingen? Jesus sa: Himmelens utseende vet dere å tyde, men tidenes tegn kan dere ikke tyde.

Det er noen trender jeg vil trekke fram: Globalisering, P2P-kommunikasjon og post-modernisme.

Globalisering: Vi er i ferd med å få en felles verdenskultur. Selv det enorme og en gang isolerte Kina har åpnet seg for denne kulturen, i likhet med India og Russland.

P2P-kommunikasjon, (peer-to-peer) betyr kommunikasjon mellom likeverdige, hvilket i praksis betyr at enkeltindivider kan kommunisere og overføre store mengder informasjon til hvem som helst over hele verden via internett.

Postmodernismen betyr blant annet ingen automatisk aksept av objektive sannheter lenger, men søken etter hva som oppleves sant for individet.

Jeg tror at disse trendene vil fortsette å prege samfunnsutviklingen.

Hva vil være den største utfordringen for våre menigheter? Jeg tenker at ingen av disse trendene utgjør noen trussel. Dersom vi skal se på hva som vil være en trussel mot kristne menigheter, tenker jeg dette:

Velstandsutviklingen, utdanningssamfunnet og avkristningen.

Velstandsutviklingen spiser av vår tid. Rikdommen gjør oss travle og overfladiske.

Utdanningssamfunnet gjør at vi setter spørsmålstegn ved det vi tidligere holdt for sant, noe som gjør det mindre attraktivt å delta i tradisjonelt menighetsliv.

Avkristningen gjør blant annet at folk legger til side gamle moral- og plikt-begreper, og blir fremmedgjort i forhold til menighetslivet.

Hva skal vi så møte truslene med? Jeg tror at vi skal møte truslene med trendene. Liksom kristenheten utnyttet samfunnsomveltningene og demokratiseringen fra 1800 til 1930 til å danne tusenvis av demokratiske foreningsmenigheter, så må vi utnytte de nye trendene til å danne framtidens kristne fellesskap.

Globaliseringen og innvandringen fra andre land hører sammen. Allerede nå er innvandrere i ferd med å fornye kristenheten i Europa. Dette må utnyttes bevisst og strategisk.

P2P-kommunikasjon (internett) er i ferd med å endre verdenskartet. Vi må la disse mulighetene også endre vår måte å tenke menighet og kristent fellesskap på. Man behøver ikke lenger å bygge kirkesaler til ti-talls millioner kroner som utnyttes 3 % av tiden slik at pastoren kan avlevere sin preken. Mennesker i dag ønsker å hente informasjon og kunnskap på andre måter enn ved å sette seg ned å høre taust på lange prekener.

Den postmoderne kulturen kan hjelpe menighetene til å virkeliggjøre det allmenne prestedømmet og oppnå større personlig engasjement og tryggere fellesskap i mindre grupper. Menigheter som tilpasser seg dette, vil blant annet kunne endre sin ressursbruk drastisk.

Altså - vi kan bruke trendene til å avverge truslene. Vi kan bruke globaliseringen, P2P-kommunikasjonen (internett) og postmodernismen til å avverge truslene fra velstandsutviklingen, utdanningssamfunnet og avkristningen.

Hva er den største hindringen? Jeg tror at stolthet er den største hindringen for å gjennomgå denne kuren. Vi må være villig å kle av oss det som i dag gir oss prestisje og status i kristenghettoen og dukke oss "syv ganger i Jordan", for å bruke en allegori som bare gamle kristne forstår og som jeg kanskje ikke har hørt siden forstander Tom Erlandsens tid i Sandefjord.

Hva vil de gamle pinsevennene i Stavanger si til dette? Dersom de sier at åndsutgytelse er svaret, så er jeg enig. Dersom de presiserer, og sier at åndsutgytelse av den typen som skjedde i Azusa Street, er svaret, så er jeg fortsatt enig.

De verdier som preget åndsutgytelsen i Azusa Street (Los Angeles) i 1906, dersom man skal tro rapporter og memoarer, var ikke-hierarki (jfr. postmodernismen og P2P-kommunikasjon), anti-rasisme og lav sosial profil (jfr. globaliseringen).

Jesu menighet er allltid i behov av en slik åndsutgytelse. Tom Erlandsen brukte å framholde at før Azusa Street bad kristne over hele verden: "Herre send vekkelse, og begynn med meg!"

Det betyr: Vi behøver ikke å sitte å vente på såkalte visjonsbærere, pastorer eller andre geistlige.

Jesus sa: Der hvor to eller tre av dere er samlet i mitt navn, der er jeg mitt i blant dere.

Hva mer behøver vi? Just go for it!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Bordet under vinduet i skumringen


Share/Save/Bookmark

søndag, august 24, 2008

Lakeland og Azusa Street. Åndsutgytelse med og uten hierarki

Vekkelsen i Lakeland har kollapset.

Debatten både mens den pågikk og nå i etterkant fikk meg til å sjekke litt nøyere hva som skjedde i Azusa Street, pinsevekkelsens vugge. (Se forrige post).

Selv om jeg mener å kunne påvise en viss likhet når det gjelder manifestasjonene i Azusa Street og Lakeland, finnes det likevel en forskjell som jeg legger stor vekt på.

Forskjellen ligger i den rollen predikanten Todd Bentley spilte. Den rollen Todd Bentley spiller i Lakeland, finner vi ikke igjen i Azusa Street. Mens Lakeland i stor grad var Todd Bentley, finner vi ingen tilsvarende forgrunnsfigur i Azusa Street.

Tvert i mot, Azusa Street-miljøet la vekt på det motsatte, nemlig at det ikke skulle være noen leder som sto alene i rampelyset. Den rollen som Guds redskap i Azusa Street, den enøyde afroamerikaneren William Seymour spilte, kan etter min mening ikke sammenlignes med Todd Bentleys, dersom vi skal tro rapporten jeg gjengir i forrige post.

Dessuten, den eneste memoaren fra personer som tilhørte miljøet i Azusa Street, nemlig Frank Bartleman, har en bemerkelsesverdig vektlegging på de ikke-hierarkiske verdiene som preget denne åndsutgydelsen:

Brother [William J.] Seymour was recognized as the nominal leader in charge. But we had no pope or hierarchy. We were "brethren." We had no human program. The Lord Himself was leading. We had no priest class, nor priest craft. These things have come in later, with the apostatizing of the movement. We did not even have a platform or pulpit in the beginning. All were on a level. The ministers were servants, according to the true meaning of the word. We did not honor men for their advantage, in means or education, but rather for their God-given "gifts." He set the members in the "Body".

...

We were delivered right there from ecclesiastical hierarchism and abuse.

Presteskapet har kommet inn i pinsevekkelsen senere gjennom et frafall, er Frank Bartlemans klare dom.

Åndsgytelse og ikke-hierarki hører sammen. Ånden utgytes over alle troende, ikke bare over et særskilt lederskap. Paulus advarer mot å gradere gavene. Vi er alle bare søsken som er satt til å tjene hverandre.

Derfor venter jeg på en fornyelse av grunnverdiene i de kristne fellesskapene. Intet mindre enn et paradigmeskifte. De første pinsevennene i Azusa Street hadde grepet dette.

Det har blitt diskuttert på den svenske bloggen Aletheia en påstand om at det var den katolske paven Leo XIII som ba fram pinsevekkelsen ved forrige århundreskifte. Dersom så er tilfellet, at paven ba om en åndsgytelse, synes jeg Gud ga ham et godt svar da han sendte den anti-hierarkiske Azusa Street-vekkelsen.

Men det var ikke bare paven som bad. Forløperen til pinsevekkelsen, den internasjonale hellighetsvekkelsen fra 1880 og framover, hadde dette mottoet: Herre send vekkelse, og begynn med meg! Wllliam Seymour var en del av den vekkelsen.

Jeg er glad for å kunne identifisere meg med Azusa Street og vil slutte meg til alle kristne som ber om åndsutgytelse!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Humle


Share/Save/Bookmark

fredag, august 15, 2008

Åndsutgytelser i perspektiv

Todd Bentley

Todd Bentley

... de skriker og hyler hele dagen og til langt på natt. De løper, hopper og rister over hele kroppen, og roper av sine lungers fulle kraft, roterer rundt i sirkler, ramler omkring i støv og skitt, sparker og ruller bortover. Noen av dem svimer helt av og rører seg ikke på flere timer som om de var døde. Disse menneskene synes å være gale, mentalt forstyrret eller under trolldom. De påstår at de er fylt av ånden. De har en enøyet, ulærd neger som predikant som står på knærne mesteparten av tiden med hodet gjemt inne i en melkekasse. Han sier ikke stort, men fra tid til annen kan man høre ham rope "Omvend dere!", og han skal visstnok være den som driver det hele ... Om og om igjen synger de sangen "Trøsteren er her ...

Dette er en øyenvitneskildring gjort av en journalist i Los Angeles Times. Den kunne vært fra de senere års vekkkelser i Lakeland, Pensacola eller Toronto, men er fra ingen av stedene. Den er fra Azusa Street i Los Angeles for 100 år siden, og var starten på det vi kjenner som pinsevekkelsen.

I fjor feiret hele kristen-Norge 100-års jubileet for denne "galskapen". I år kritiserer mange av de som feiret i fjor når nøyaktig det samme skjer i dag i Lakeland (Florida), eller ser hoderystende på YouTube-videoer fra Toronto-vekkelsen. Når det er sagt, en åndsutgytelse har også en menneskelig side og det vil også være knyttet forkynnelse og lære til den, som det absolutt er nødvendig å prøve. Den siden av debatten rundt Toronto, Pensacola og Lakeland berører jeg ikke her.

Vekkelsen i Azusa Street startet i 1906 og avtok etterhvert til den opphørte i 1913. Sett bort fra det store antallet gjester fra hele verden, bestod menigheten av ca. 50 personer. Den enøyde afro-amerikaneren William J. Seymour bodde i Azusa Street og ledet menigheten der fram til han døde i 1922. Hans kone ledet deretter menigheten til de mistet lokalet i 1931. Og det var det.

Kilde: Wikipedia.

Men som vi vet, historien slutter ikke med det. Vekkelsen i Azusa Street hadde en sterk smitteeffekt, og nøyaktig det samme skjedde etterhvert over hele verden. Noen måneder etter at vekkelsen i Azusa Street startet, skjedde det samme i Christiania.

Åndelig henrykkelse behøver ikke nødvendigvis være et vakkert skue, (særlig ikke på video). Allerede i Det gamle testamente kan vi lese om hvordan åndelig henrykkelse framkaller forakt:

Da Herrens paktkiste ble ført inn i Davids-byen, så Mikal, Sauls datter, ut av vinduet. Hun fikk øye på kong David som hoppet og danset for Herrens åsyn, og hun foraktet ham.

Når Mikal treffer David etterpå, uttaler hun seg syrlig:

«Hvor ærefullt Israels konge oppførte seg i dag, da han viste seg naken for øynene på tjenestejentene til mennene sine, slik som lettsindige folk pleier å gjøre.» David svarte Mikal: «Det var for Herrens åsyn jeg danset, for ham som utvalgte meg framfor din far og hele hans ætt og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel. For Herrens åsyn vil jeg danse selv om jeg gjør meg enda ringere enn jeg nå har gjort, og synker enda dypere i dine øyne. Men hos disse tjenestejentene som du snakker om, hos dem skal jeg vinne ære.» Mikal, Sauls datter, var barnløs like til sin dødsdag. 2. Sam 6.

Den hellige ånd ble utøst for to tusen år siden på pinsefestens dag. Allerede den gang ble de kristne beskyldt for å være fulle av vin. Siden har Gud fortsatt å øse ut av sin Ånd, og det har ført til overraskende og uventede virkninger. I dag påstås det å være 500 millioner pinsevenner i verden. I Azusa Street valgte Gud å bruke en fattig og handicappet afro-amerikaner. Av en eller annen grunn valgte han ikke å gå veien om Vatikanet eller paven eller noen av de andre kirkelige hierarkiene.

Åndsutgytelsene later ikke til å ta hensyn til kirkelige strukturer overhodet.

Jesus: Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.»
Share/Save/Bookmark

mandag, august 11, 2008

Hierarki-apostler

Som varslet i en annen post, har John Bevere talt under Europa-konferansen i Uppsala i sommer. I følge svenske Dagen, har han undervist om at det er hierarki mennesker i mellom i himmelen (takk til Bjørn Inge Midtgård for tipset), hvilket har vakt en viss oppsikt både i Dagen og på svenske kristenblogger (sjekk linker under artikkelen i Dagen).

Svenske Dagen antyder at dette er vanskelig fordøyelig i vår tradisjon. Min kommentar er at dette blir stadig mer fordøyelig etter som også det pinsekarismatiske lederskapet legger vekt på sin geistlige status. Dersom det er Guds vilje at det skal være hierarki i hans menigheter på jorden, så vil det vel også være hierarki i himmelen, hvor banalt det enn virker.

Pinsevekkelsens vugge, Asuza Street, var uttalt anti-hierarkisk. Pinseteologen Terje Hegertun, sier at pinsevekkelsens grunnverdier er anti-hierarkiske, fordi Ånden er utgydt over alle troende. Dette igjen er enkelt å koble til Luthers "oppdagelse" av det allmenne prestedømme.

Dermed har vi en linje fra pinsefestens dag i Apostlenens Gjerninger, via reformasjonen til Asuza Street, en linje som går utenom de kirkelige hierarkiene.

Dette er vår tradisjon, en tradisjon som hierarki-apostlene Peter Halldorf, Ulf Ekman og John Bevere har liten forståelse for.

Og for å legge ytterligere et perspektiv på dette: De eneste som tok imot Barratts budskap om Åndens dåp, var den såkalte Frie Bevegelse med over 200 forsamlinger, ledet av Erik Norquelle. Den Frie Bevegelse var i stor grad anti-hierarkisk og ikke-institusjonell.

I 1916 vendte Barratt seg mot den ikke-institusjonelle formen disse menighetene hadde, og sammen med Lewi Pethrus gikk han inn for å danne institusjonelle menigheter etter såkalt "bibelsk mønster".

Dette førte til splittelse i omtrent samtlige Frie Forsamlinger, hvorpå mange Frie Venner organiserte seg i pinsemenigheter. På den måten ble den eneste bevegelsen som tok i mot Barratts budskap ødelagt. Den siste Frie Forsamling ble splittet og omorganisert til en pinsemenighet i 1948. Etter det har Pinsebevgelsen i Norge stagnert.

Barratt var aldri i Asuza Street. Lederen for Den Frie Bevegelse, Erik Nordquelle, heller ikke. Men Nordquelle var preget av de samme ikke-hierarkiske og ikke-institusjonelle verdier som preget Asuza Street. Selv om Barratt ikke dannet et vanlig kirkesamfunn, gikk han aldri ut av den tradisjonelle pastor-rollen som han hadde med fra metodistkirken. Barratt dannet i praksis modell for den karismatiske, multi-talentfulle predikanthøvdingen som pinsekarismatikere stadig er på jakt etter.

Dette tenker jeg er noe av bakteppet for at pinsekarismatikere i dag tar imot karismatiske hierarki-apostler uten motforestillinger.

Jesus sa: Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener


Share/Save/Bookmark

Google Maps, Mac og TomTom

Når du klikker på Send nederst til høyre i inforuten kan du sende kartinfo direkte til din TomTom eller Garmin GPS.

Alt henger sammen med alt, sa engang Gro Harlem Brundtland. Uten å teste de filosofiske dybdene i utsagnet, synes jeg uansett det kan være både morsomt og nyttig å oppleve at ting henger sammen, som for eksempel Google Maps, Mac-en og min TomTom One XL.

Saken er at det er mulig å søke på alt mulig som har en adresse i Google Maps, for eksempel hoteller i Haugesund, klikke på det som jeg tilfeldigvis har booket meg inn på, og få Google Maps til å sende kartplasseringen til min TomTom via programmet TomTom Home.

På den måten kan jeg fra Mac-en på forhånd legge inn som favoritter på TomTom-en alle steder jeg har tenkt å besøke på en reise.

Kluet er en liten link nederst til høyre i info-ruten i Google Maps (se ill.) som heter Send, hvorpå du velger GPS og den typen du har, hvorav TomTom og Garmin er valgbare. Når du klikker Send, starter TomTom Home automatisk opp, og ber deg koble TomTom til Mac-en. Så er det bare å følge instruksene. OBS! Husk å klikke på Fullført i TomTom Home-programmet for hver adresse for å få denne til å lagre seg på TomTom-enheten.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Månen og Color Line

IMG_5468.JPG
Color Line
Foto: Are Karlsen


Share/Save/Bookmark

onsdag, august 06, 2008

Profeten Aleksandr Solsjenitsyn

707solzhenitsyn.gif


Aleksandr Solsjenitsyn

Aleksandr Solsjenitsyn er død. Jeg leste hans store verk Gulag-arkipelaget sammen med andre av hans bøker. Med profetisk kraft avslørte han undertrykkelsen i sitt eget land, som han elsket. Han oppfylte det Jesus sa: Ingenting er tildekket som ikke skal bli avdekket, og ingenting skjult som ikke skal bli kjent.

Dramaet rundt hans eget liv som opposisjonell var en viktig del av nyhetsbildet i mange år. Det handlet om profeten mot makten.

Dagens kommentatorer sier at hans forfatterskap og systemkritikk alene førte til at Sovjetunionen smuldret opp og falt.

Jeg bøyer meg like mye for Aleksandr Solsjenitsyns mot, moralske styrke og vilje til offer, som for hans unike forfatterskap.


Share/Save/Bookmark

torsdag, juli 24, 2008

Husmenigheten: Dåp


Siste søndag i juni hadde vi vår første dåp i husmenigheten. Det var Lillian som ble døpt. Hun ble en kristen i fjor høst, og har snakket om dåp helt siden da. Vi ble enig om at dåpen skulle skje på ei strand.

Over 30 personer deltok i samlingen, som varte i 7-8 timer, inklusive grilling etterpå. Det kom ca. 15 personer fra Lillians familie, venner og naboer. Og 6 personer fra andre fellesskap, inklusive en husmenighet i Bærum. Og mange av husmenighetens egne deltakere, selvfølgelig. En rekke av de som deltok bekjenner seg ikke som kristne.

Vi møttes alle på jernbanestasjonen i Sandefjord. Lillian vakte oppsikt i sin hvite dåpsdrakt. En av vennene hennes rakk ikke toget til Sandefjord, og tok like godt drosje fra Larvik. En annen av deltakerne i husmenigheten som har hatt det vanskelig i det siste og ikke deltatt på flere måneder, kom tilfeldigvis forbi og sluttet seg spontant til oss.

Dåpen foregikk på Tangen, en idyllisk badestrand noen kilometer utenfor Sandefjord. En nær slektning av Lillian som lå syk i en alvorlig infeksjon, ringte mens vi var underveis og spurte etter veien fordi han nå følte seg plutselig mye bedre. Lillian og Vidar, fetter av Lillian, hadde bedt for ham tidligere på dagen.

Vel framme på Tangen, samlet vi oss ute på grassletta. Vi hadde en fin samling med bibelord, hilsener og bønn. Datteren til Lillian fortalte spontant om den store forandringen som skjedde i hjemmet da Lillian ble frelst.

Vidar, fetter av Lillian, og Kjell, begge fra kaféen Timeout i Filadelfia Oslo, var til stor hjelp for Lillian da hun ble frelst. Disse to var med oss denne dagen. Vi mintes også mor til Lillian som er død, og som ble kalt Grethe Frels Meg av gutta på gata i Larvik, fordi hun var så ivrig etter å vitne for dem og vise dem omsorg. Jeg har tidligere skrevet en egen post om henne.

Etter dåpshandlingen reiste vi alle hjem til vår hage, hvor vi grillet og hygget oss i mange timer.

For meg ble denne dagen en virkeliggjøring av mange av mine drømmer om hva en husmenighet kan være. Men jeg ber Gud om mer - mye mer.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Saker and ting


Share/Save/Bookmark

søndag, juli 06, 2008

Hvetekornet

Den hellige ånd talte til oss om hvetekornets død og spiring til nytt liv, under dåpen vi hadde sist søndag. Et par dager senere fikk jeg vite at Tore Lende døde samme dagen.

For meg ble Jesu´ ord om hvetekornets død og rike frukt, noe som kastet et guddommelig lys ikke bare over dåpen vi opplevde, men også over Tores liv.

For Tore levde et liv som vitnet om dødens betydning for å bære frukt.

Jesu´ ord om hvetekornets død, tilhører ikke populær-visdommen. Døden er et tabubelagt emne, fordi den vitner om lidelse og det ultimate nederlag.

Om nettopp det Jesus her taler, vitner Tores liv. Fordi på den andre siden av Tores lidelser og nederlag, vokser det fram nytt liv. Ikke bare én gang, men flere ganger.

Under begravelsen, kom jeg enda litt nærmere innpå det herlige miljøet som vokste fram rundt den karismatiske husmenigheten hjemme hos Anny og Tore på 70-tallet, et miljø med avleggere over store deler av Norge. Men vi vet at etter noen år oppstod det en maktkamp i dette miljøet, som endte i etablering av tradisjonelle menigheter.

Slik jeg tolker begivenhetene, deltok ikke Tore i denne maktkampen. Å utøve makt og kjempe for sine privilegerier, var ikke forenlig med Tores verdier. Jeg opplever det slik at Tore i denne situasjonen lot en smertefull død gå over sitt liv.

Tore erfarte ennå en død: Døden som forretningsmann. Hans selskap gikk konkurs og han pådro seg en stor personlig gjeld til Staten, den desidert verste kreditor som finnes. Staten ettergir aldri gjeld. Tores situasjon var både stigmatiserende og deprimerende.

Men han reiste seg til et nytt liv. da han tok utdannelse som sosialpedagog, og gikk dypt inn i både faget og det faglige miljøet. Det skjedde en gjensidig befruktning mellom Tore som sosialpedagog og Tore som teolog, og han så kanskje i et klarere lys det som engang skjedde med miljøet rundt husmenigheten, samtidig som hans verdimessige standpunkter ble enda tydeligere.

Jeg tror at Tores liv vil som hvetekornet gi nytt liv og nye muligheter for Guds rike. Tore har fått formidle erfaring og verdier til en stor gruppe som ønsker å se bibelske menighetsfellesskap vokse fram i Norge. Slik jeg ser det er hva Tore har formidlet forutsetningen for bærekraftige menigheter.

Tore Lende er død. Men han bærer rik frukt.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Dåp


Share/Save/Bookmark

onsdag, juli 02, 2008

Tore Lende er død

Tore Lende døde søndag 29. juni. Han etterlater seg et stort tomrom som intet menneske alene kan fylle.

Tore var visjonæren, profeten, filosofen, teologen og gründeren. Han hadde interesser, kunnskaper og gaver over et bredere område enn noen annet menneske jeg har kjent. Jeg fikk inntrykk av at han under frokosten også konsumerte et par bøker. Den som har vært innom nettsiden hans, lende.no, forstår hva jeg mener.

Tore var uforutsigbar, fordi han hentet inspirasjon og impulser fra et mye større beite enn folk flest.

Åndelig sett vokste han opp på bedehuset på Undheim. Det vet jeg på grunn av de utallige kommentarene han har lagt igjen på denne bloggen, hvor han har skrevet om et tema som interesserte oss begge, nemlig husmenigheter.

I disse kommentarene har han blant annet fortalt den delen av historien om miljøet på Undheim, som ikke har kommet med i de offisielle annaler. Her, i et ikke-hierarkisk, organisk og vitalt kristent fellesskap, ulikt det mange forbinder med bedehusmiljøene, ble Tores åndelige liv så og si satt på sporet.

Deler av dette fellesskapet kom etterhvert under innflytelse av den karismatiske vekkelsen og Sarons Dal. Tore fikk på 60-tallet kontakt med et amerikansk miljø hvor tanken på husmenighet begynte å modnes. Og så på 70-tallet utkrystalliserte det seg et slikt fellesskap på Bryne, en husmenighet. I datidens åndelige klima var dette en nokså kontroversiell foreteelse.

Tore har hele livet vært en såmann. Han har vært mer opptatt av å så enn av å høste personlige fordeler av det han sådde. Men så har da til gjengjeld mange andre fått høste, enten det har vært i form av åndelige eller materielle verdier.

Selv arbeider jeg i et konsern som heter Wenaas. Dette selskapet har i dag en avdeling for tekstiltrykk, Norges største i sitt slag, som Tore Lende i sin tid etablerte. Denne etableringen, som førte til Tores økonomiske ørkenvandring i mange år på grunn av en uoverkommelig gjeld til Staten, gir i dag både lønnsomhet og arbeidsplasser til mange mennesker. Tore hadde erfaring fra forretningsvirksomhet innenfor en rekke bransjer.

Selv om Tore ikke fikk høste så mye av hva han sådde i denne verden, tror jeg han er godt posisjonert til å høste i den kommende.

Jeg har bare kjent Tore i to og et halvt år. Det er få mennesker jeg har lært så mye av som han. I Bibelen er det en profetdisippel som ba etter sin lærers død: Herre, gi meg en dobbel del av hans ånd. Jeg er ikke sikker på om jeg våger å be den bønnen.

Men jeg opplever at kjernen i det Tore sto for og levde for, skal leve videre. Den dagen Tore døde, opplevde vi et høydepunkt i vår husmenighet i Sandefjord, som er på 10-12 personer. Da hadde vi vår første dåp, som foregikk på ei strand. Over 30 personer var med oss til samlingen ute på Tangen, halvparten av dem var ikke bekjennende kristne. De fikk høre vitnesbyrd om hva Gud gjør. Etterpå deltok alle i et kjærlighetsmåltid i vår hage som varte til langt på kveld. Vi opplevde en sterk atmosfære av Gud og ledelse av Den hellige ånd den dagen. Jeg tror Tore hadde frydet seg sammen med oss.

Tore hadde en formaning til oss som stadig gikk igjen: Det er ikke menighet det først og fremst handler om. Det er Kristus!

Tore Lende ble 63 år gammel. Begravelsen finner sted fredag 4. juli kl. 13 fra Soma Kapell i Sandnes.

Jeg lyser fred over Tore Lendes minne.


Share/Save/Bookmark

torsdag, juni 26, 2008

Beskyttelse mot gjenytelse

John-Bevere
John Bevere
Foto: Hillsong

John Bevere lærer at for å stå under Guds beskyttelse må du adlyde din pastor betingelsesløst. Ulydighet mot din pastor er det samme som opprør mot den Gud som har delegert myndighet til din pastor. Hermon Forlag distribuerer hans teologi, og Ulf Ekman serverer John Bevere på Europakonferansen i sommer.

Noe av det som kjennetegner en mafia, er at den tilbyr beskyttelse mot godtgjørelse. Det sjokkerende er at dette prinsippet gjør seg gjeldende i en kristen teologi som kalles Covering. Kristne tilbys beskyttelse mot visse gjenytelser, - et fenomen som har vært debattert ganske grundig på denne og andre blogger.

Grunnen til at jeg tar dette opp igjen, er at den fremste talsmannen for denne teologien, John Bevere, er annonsert som taler på Livets Ords Europakonferanse i Uppsala i sommer.

John Bevere lærer at betingelsen for å stå under Guds beskyttelse er å stå som medlem i en kristen menighet og være betingelsesløst lydig mot pastoren. Å være lydig mot sin pastor er det samme som å være lydig mot Gud, siden alle pastorer har fått delegert guddommelig autoritet. Likeledes vil ulydighet mot pastoren, være det samme som ulydighet mot Gud, ifølge John Bevere.

Denne læren lå til grunn for de usunne forholdene som utviklet seg i Levende Ord og som bidro til Enevald Flåtens fall.

John Bevere gir i sin bok noen sterke eksempler på de ulykker som har rammet kristne som har vært ulydige mot sin pastor. Også Enevald Flåten kunne i følge Vårt Land fortelle sine menighetsmedlemmer om tilfeller hvor det hadde gått dårlig med folk som ikke hadde fulgt hans råd.

Vårt Land kjørte for en tid tilbake en artikkelserie om menigheter hvor denne læren angivelig ble praktisert. Men ingen ledere var villige til å vedstå seg dette. Også den nye pastoren i Levende Ord, Olav Rønhovde, som i en årrekke var ansatt under Enevald Flåten, distanserte seg i et intervju i Vårt Land 24. september i fjor:

Han sier at han hadde lite innsikt i forståelse av beskyttelse og underordning, som i større grad ble fremmet i samtaler enn fra plattformen.

Men dersom du er interessert i å høre hvordan denne teologien også ble forkynt fra talerstolen i Levende Ord, kan du lytte til dette lydklippet:

Colin Urquhart i Levende Ord søndag 23. april 2006

John Beveres bok "Under Guds beskyttelse" markedsføres av Hermon Forlag og er omtalt av Sjur Jansen. Kanskje den til og med fortsatt selges i Levende Ord Bergen?

Og kanskje også medlemmer i Levende Ord vil reise til Uppsala i sommer hvor Ulf Ekman vil servere dem John Beveres forkynnelse?

Det står om Jesus at han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.

Paulus sa: For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg.

Kristne ledere som lover Guds beskyttelse mot betingelsesløs lydighet mot seg selv, er etter min mening "glupske ulver som ikke skåner flokken". En mafia.

Hvordan skal vi tolke det at alle ledere distanserer seg, men likevel stiller seg likegyldig til at læren spres i form av bøker og konferansetaler? Er de kristne i våre menigheter egentlig "forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter"?

Finnes det en forbindelse mellom de ulike tendensene i vår tid: Covering, hierarki og mystikk (tidligere omtalt på denne bloggen)? Ja, om ikke annet kan vi konstatere at Ulf Ekman er en leder som fremmer alt dette.

Men Gud er ikke leder for en mafia. Han lar sine velsignelser regne over både rettferdige og urettferdige, ifølge Jesus. Det Han har å gi, er noe vi mottar av nåde, ikke som beskyttelse mot en gjenytelse fra vår side.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Engsmelle


Share/Save/Bookmark

tirsdag, juni 24, 2008

Norges mest demokratiske pinsemenighet

På tross av lederskapets erklærte overbevisning om demokratiets farer, og i strid med Åge Åleskjærs direkte advarsel om at en demokratisk menighet er som en by uten murer, har Filadelfia Vennesla gått fra å være Norges minst demokratiske pinsemenighet til den mest demokratiske gjennom vedtektsendringene nå i juni.

Da pastor Gunnar Jeppestøl, som altså innførte pastorstyrt menighet i Vennesla, ble leder for Pinsebevegelsens Lederråd, var det nok få som trodde at trenden med pastorstyrte menigheter skulle brytes.

Etter gjennomførte vedtektsendringer i Levende Ord og Filadelfia Vennesla, er det stort sett bare Åge Åleskjærs egen menighet, OKS, og Kristent Fellesskap Bergen av de store frimenighetene som mangler elementære demokratiske ordninger.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Narvik


Share/Save/Bookmark

fredag, juni 13, 2008

Self organized behavior

Det er ikke langt mellom gullkornene på nettet. Bloggen Mike Schellman Public Notebook med den interessante undertittelen Christianity 3.0, har en liten juvel av en post som heter Self Organized Behavior: Birds Do It.

Han spør: Har du lurt på hvordan evangeliet fant veien til Roma før Paulus kom dit? Og illustrerer svaret med denne videoen:

Mike Schellmans kommentarer, kan være vel verdt å lese.

En av Sjur Jansens siste poster, Forskjellen på lederbasert menighet og tjenerbasert menighet berører temaet.

Bloggen Eskils Tanker tangerer temaet i posten Teologi og nye menigheter.

Eskil skriver: Forskningsprosjektet ”naturlig kirkevekst” viste at det er en negativ sammenheng mellom teologisk utdannelse og menighetsvekst. Altså at en menighet som har en pastor med teologisk utdannelse har mindre sannsynlighet for å vokse, enn hvis pastoren ikke har slik utdannelse.

Eskil drar følgende slutning: Jeg tror dette problemet skyldes at mange teologer begynner å jobbe i feil type menigheter - nemlig de som har lite potensial for å vokse.

Jeg vil nok trekke en annen slutning, som går på rollemønstre og kommunikasjon. Er du en velutdannet teolog, er sjansen stor at du vil vise det i din tjeneste. Det både passiviserer menigheten og gjør at din kommunikasjon av evangeliet kan bli teoretisert.

Tydelige ledere har lett for å resultere i utydelige menigheter. Det er viktigere at vanlige troende gis mulighet til å gi famlende uttrykk for sin tro, enn at dyktige ledere og teologer dominerer det kristne fellesskapet med sine utlegninger.

Det handler om å myndiggjøre de troende. Myndiggjorte troende fyllt av Ånden - kan fuglenes koordinerte flukt over himmelen være en illustrasjon på det?


Share/Save/Bookmark

Husmenigheten: Husly

I forbindelse med vår siste samling i husmenigheten, fikk jeg høre to historier som beskriver noe av den nøden som finnes i vårt velstående land.

I Sandefjord finnes det et lavterskel, korttids botilbud for vanskeliggstilte. Hver St. Hans stenger denne institusjonen for sommeren, og beboerne må ut. En av deltagerne i husmenigheten fortalte om hvordan det var å finne seg improvisoriske bosteder.

En annen av deltakerne, som på et tidspunkt måtte ha hjelp av psykiatrien, opplevde at tilbudet opphørte om sommeren. Når gruppa samlet seg igjen, hadde fire av deltakerne tatt selvmord i løpet av sommeren.

Begge disse historiene beskriver nød som vanlige mennesker, også kristne, har vanskelig for å identifisere seg med, fordi de gruppene som rammes er stigmatiserte og marginelle.

Jeg kjente at jeg fikk dette lagt på mittt hjerte igjen: Det ligger i genene til Jesu´ menighet å lindre menneskers nød. En sunn menighet som "vokser opp til Han som er hodet", vil helt naturlig vokse inn i slike oppgaver. Hva dere har gjort mot en av mine minste, har dere gjort mot meg.

Jeg fortalte husmenigheten om hvordan jeg for 10-12 år siden hadde vært med å ta initiativ til en sosial middagsservering hver søndag i pinsemenigheten i Sandefjord. Tiltaket ble møtt med advarsler om at vi ikke hadde ressurser til å gjennomføre noe slikt. Men middagsserveringen har fortsatt til denne dag, lenge etter at mitt engasjement er opphørt.

Jeg leste nylig denne tilstandsrappporten om husmenighetene i Kina: Preaching, prayer, evangelism, healing and caring for the sick, visitation, and practical support ministries (such as clinics, old people's homes, ministries to HIV/AIDS victims and drug addicts, and disaster relief) all flourish.

William Carey, en av de store inspiratørene bak den moderne misjonsbevegelsen, ble kjent for dette mottoet før han reiste til India på slutten av 1700-tallet: Forvent store ting av Gud! Våg store ting for Gud.

Å gi vår tids forkomne husly og omsorg er en så "stor ting" at det overgår selv vår rike nasjons ressurser. Det vil også overgå våre ressurser som menighet. Men er det ikke typisk Gud å be oss om å gjøre mer enn hva vi har ressurser til?


Share/Save/Bookmark

lørdag, mai 31, 2008

No name, no leader

IMG_4834.jpg
Colin Winfield
Foto: Are Karlsen

Les eller last ned Colin Winfields undervisning om lederskap i menigheten her:

Who is leading the Church?

PDF: Who is leading the Church?

En bekjent av meg, Colin Winfield, sa i en epost nylig dette om den menigheten han tilhører: We have no name and no Leader but Jesus.

Jeg tilhører også en no name - no leader-menighet. Det finnes i alle fall ytterligere to slike i Norge, kanskje flere.

At det nå begynner å vokse fram no name - no leader-menigheter er for meg usannsynlig stort og et verk av Herren. Er det noe kristne menigheter verden over har felles, uansett hva som ellers skiller dem, så er det at de har et navn og en leder. Men hadde menighetene i Bibelen det?

Hvorfor er no name - no leader så viktig? Fordi det berører en lang rekke forhold som griper dypt inn i en menighets natur. Å sette navn på en menighet er et resultat en av en ikke-bibelsk institusjonalisering av menigheten. Det vil også normalt gi menigheten en særskilt identitet som skaper skiller kristne i mellom. Menighetens identitet skal ikke ligge i noe annet navn enn Jesus, fordi menigheten er Hans kropp. Som kristne skal vi ikke samles i noe annet navn enn Jesus.

En menighet uten navn vil være en ikke-institusjonell menighet, uten eiendom. Den vil heller ikke være en juridisk person. En slik menighet er kun et enkelt fellesskap som i prinsippet kan samles hvor som helst.

En no name-menighet vil ikke bygge sin innflytelse på jordiske og materielle verdier, i form av flotte kirker og store forsamlinger. En no name - no leader-menighet vil alltid være fattig og liten - ikke fordi den ikke vokser, men fordi den hele tiden vil måtte dele seg når den vokser.

Å ikke ha en annen leder enn Kristus, gjør at de kristne i større grad må forholde seg til Kristus som leder. Siden alle er tjenere på samme nivå, foregår det heller ingen gradering i et slikt fellesskap. Gradering av mennesker gjennomsyrer hele atmosfæren i mange menigheter. Jeg tror at det er en vederstyggelighet for den Hellige Ånd.

Og siden vi ikke bygger menigheten som en institusjon, så behøver vi heller ikke noe administrativt lederskap. Alle avgjørelser tas i fellesskapet.

No name - no leader er slik de aller første menighetene i Bibelen var. Dersom du vil ha litt mer undervisning som beskriver utviklingen fra Bibelens menigheter til dagens foretakskirker, så les dette: Four Tragic Shifts In The Visible Church

No name but Jesus. No leader but Jesus.

Jeg opplever at det er dette Herren kaller oss til nå!


Share/Save/Bookmark