fredag, oktober 31, 2008

Sære husmenigheter

DagenMagazinet ber om en kommentar fra Ommund Rolfsen i firmaet K-vekst angående framveksten av husmenigheter i Bergensområdet. Ifølge avisen sier Rolfsen at det er av "stor betydning at husmenigheter har tilsyn utenfra for å ikke dreie i en sær eller usunn retning".

Mon det?

At hierarkisk tilsyn ikke garanterer mot en usunn utvikling burde de to største kirkesamfunnene som er representert i Norge, være gode eksempler på. For eksempel kan du fortsatt betale en katolsk prest for at han skal bruke tid på å be en av dine kjære ut av skjærsilden. Dersom du er interessert kan du også lese om tibudet på "fullkommen avlat i det paulinske jubelår" som er i år og tatt fra tittelen på en offisiell katolsk webside.

Og hva sies om vår hjemlige statskirke som ved sin dåpspraksis selger kristendommen billigst mulig til flest mulig, for å legitimere sitt sugerør i statskassen. Er dette sunt?

Det tilsynet som Bibelen taler om (episkopeo), er et ansvar som påhviler alle kristne, Det bibelske tilsynet handler forresten ikke om overvåking, men om omsorg for mennesker. Dessuten sier Bibelen at den læremessige overvåkingen påhviler forsamlingen i sin helhet. Dette er også god, gammel luthersk teologi.

Men dette fungerer dårlig dersom menigheten er hierarkisk organisert. I ikke-hierarkiske husmenigheter er det ikke én person som forkynner, har læreansvaret eller dominerer samlingene. Det "myndige lekfolket" har historisk sett vært et større vern mot usunn lære enn det hierarkiske "tilsynet".

Et eksternt, hierarkisk tilsyn av husmenigheter som Ommund Rolfsen går inn for, vil fungere slik at det er én person, det vil si en leder i den aktuelle husmenigheten som skal holdes ansvarlig overfor hierarkiet. Dermed er man på full fart inn i en tradisjonell hierarkisk modell for husmenigheter, med alle de ulemper vi kjenner til: Passivisering av de troende, klasseinndeling, rivalisering, misunnelse, maktkamp, og så videre. Samtlige jeg har snakket med som har vært med i hierarkiske husmenigheter bekrefter en slik utvikling.

I vår husmenighet har vi den regel at alle kan invitere med seg hvem som helst når som helst. Åpenhet og alles deltagelse er det aller beste vern mot en utvikling "i en sær eller usunn retning". En hierarkisk utvikling av husmenigheter er faktisk det motsatte, en garanti for en usunn utvikling, dersom vi skal forholde oss til historiske erfaringer.

Det er oppsiktsvekkende at kirkevekstmiljøet i Norge utrykker generell skepsis mot husmenigheter, slik både Ommund Rolfsen og representanter for DAWN Norge gjør. Mener man at den type menighet som vi finner beskrevet i Bibelen eller den type menighet som samler 100 millioner kinesere ikke er ekte menigheter? Eller gir kirkevekstmiljøet i Norge kun uttrykk for etablissementets frykt for det som er radikalt nytt?

Kanskje selvstendige, ikke-hierarkiske husmenigheter vil vise seg å være effektive og sunne verktøy for å bringe evangeliet også til nordmenn?

Inntil videre får vi si med den jødiske lovlæreren Gamaliel: For dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Stonehedge


Share/Save/Bookmark

torsdag, oktober 30, 2008

Reportasje i DagenMagazinet: Husmenigheter i Bergensområdet

Her om dagen hadde DagenMagazinet en større reportasje om husmenigheter i Bergensområdet. Det er et moment i dette oppslaget jeg ønsker å kommentere.

Representantene for disse husmenighetene, Steinar Lofnes og Arnt Jakob Holvik, uttrykte nødvendigheten av at husmenigheter "står tilsluttet en større sammenheng". Det må jeg gå ut fra i praksis betyr at husmenighetene er underlagt et av de mange kirkelige hierarkiene i Bergen.

Min holdning til dette er at jeg ikke ønsker at verken jeg selv som kristen eller den menigheten jeg tilhører skal ha sin identitet knyttet til noe annet navn enn Jesus Kristus. Det er ham jeg ønsker å tilhøre og Hans kirke. Dersom jeg i tillegg skulle si at jeg tilhører en kirke med en identitet utover Jesu´ navn, ville jeg bidra til en splittelse av Jesu´ kirke. Det hjelper ikke at den aktuelle kirkens navn i Bergen er Kristkirken, så lenge dette brukes til å skille medlemmene fra de andre kristne som tilhører Den norske Kirke, Den evangelisk-lutherske frikirken, Baptistkirken, Metodistkirken, Pinsemenigheten Tabernaklet, Levende Ord, Kristent Fellesskap, Adventkirken og alle de andre hierarkiene som skaper splittelse kristne i mellom.

Vår husmenighet har ikke noe navn, eier ingen ting og er ingen juridisk person. Det er mitt ønske at det skal forbli slik. Som husmenigheter har vi en unik mulighet til å realisere kristen enhet. Men selv om jeg tar avstand fra hierarkiske menigheter og kirkesamfunn, ønsker jeg ikke å ta avstand fra kristne. Jeg anser at alle kristne som bekjenner Jesus som Herre, tilhører Jesu´ kirke, uansett hvilken kirkelig struktur de tilhører. Jeg ønsker ikke å ta avstand fra noen kristne, men jeg vil markere avstand fra hierarkiske, kirkelige strukturer. Tvert i mot ønsker jeg å dele fellesskap med alle slags kristne, i den grad dette lar seg gjøre.

Derfor skulle jeg ønske at alle husmenigheter i Norge kunne gjøre det samme. Forsake det kirkelige hierarkiet, og bekjenne seg kun til Jesus Kristus.

En hierarkisk husmenighet, vil etter all historisk erfaring, utvikle seg til en tradisjonell menighet. Fordi med hierarkiet følger det maktutøvelse i form av prekestol og kirkesal.

Og denne form for menigheter mangler som vi vet den Åndens dynamikk som vi ser at de organiske, ikke-hierarkiske menighetene i Bibelen har.

Det er ingen grunn til at de husmenighetene som vokser fram i Norge i dag, skal gå i denne historiske fellen. Hva er det Ånden sier til menighetene i dag?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: May Lene og Jengo


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 26, 2008

Husmenigheten: Underet

Guds menighet er verdens største under, synger vi i Ronald Fangens sang. Jeg følte det akkurat slik, etter at jeg hadde ringt Thom i forkant av forrige samling. Jeg har hatt liten mulighet til å være med i høst, og jeg går fortsatt og engster meg for hvordan det går med husmenigheten når jeg ikke er til stede. - Vi skal være hos meg i morgen, sa Thom. - Kommer du?

Thom og jeg har holdt sammen i snart 4 år nå. Da vi møttes første gang, var Thom ute på permisjon fra fengselet. Etterhvert endret permisjonen karakter, til at han var på rømmen. Nå er det et par år siden han sonet ferdig, og etter det har han vært en trofast omsorgsperson i husmenigheten vår.

Husmenigheten har nå en fast kjerne på 8 personer. Noen som i utgangspunktet hadde sterke koblinger til Adventkirken, har valgt å forholde seg kun til Adventkirken. Det gjør vondt når noen blir borte. Men det er heller ikke bra når samlingene i for stor grad blir preget av teologiske problemstillinger.

For ett år siden, hadde vi bare én bil i fellesskapet. Vi ba om flere biler - og nå har vi tre.

Etter snart fire år, synes jeg det er mer spennende enn noensinne å få være med på dette underet, å oppleve trofastheten og omsorgen blant deltagerne. Det er også godt å registrere at deltakerne holder kontakt med hverandre og støtter hverandre i hverdagen. Noen av dem besøker også andre menigheter sammen.

Mine egne ambisjoner er ikke større enn at jeg håper for all framtid å kunne tilhøre et slikt fellesskap for egen del. Men for evangeliets skyld håper jeg at fellesskapet vårt vil vokse og spre seg til så mange mennesker som mulig. Men det er noe jeg overlater til lederen, Den hellige ånd.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Utbenet lammelår på potetseng

IMG_7558-1.JPG
Utbenet lammelår på potetseng
Foto: Are Karlsen


Share/Save/Bookmark

onsdag, oktober 08, 2008

De nye bønnehusene

Det er lite som har hatt så stor betydning for Norge som våre bedehus. De fleste ble bygget fra 1880 til 1930, over en periode på 50 år. Tusenvis av bedehus ble reist, slik at praktisk talt alle nordmenn fikk et bedehus i gangavstand. Bedehus-bevegelsen, både innen og utenfor statskirken, er den største vekkelsen noen sinne i Norge. Bedehusene, som tilhørte forskjellige organisasjoner og bevegelser, var legfolkets og det allmenne prestedømmets arena.

I dag bygges det ikke bedehus lenger. Legfolket har mistet sin "myndighet" og den bibelske idéen om det allmenne prestedømmet blir i stor grad fortiet av pastor- og presteskapet.

Jeg tror det fortsatt er behov for bedehus, men kanskje ikke av den gamle, institusjonelle typen. Jeg drømmer om nye bønnehus. Bønnehus som på nytt reises av de allmenne prestene, det vil si alle vanlige kristne.

Et bønnehus i mine tanker er et hjem som er åpent for bønn til alle døgnets tider. Det betyr at den eller de som bor der, har gått inn i en særskilt bønnens tjeneste, og åpner sitt hjem for alle som vil be eller som er i behov av forbønn.

Bønnehusenes oppgave blir å gå inn i en spesiell tjeneste for å be fram Guds Rikes komme. Hensikten må være å lede mennesker inn i et frimodig kristenliv fylt av Ånden.

Når vil vi se slike bønnehus? Eller finnes det slike allerede?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Veps


Share/Save/Bookmark