Kirken må igjen bli katolsk

Jeg har foretatt en reise. Den har tatt meg mange år, ja, hele livet. Jeg er kommet fram til at kirken igjen må bli katolsk.

Katolsk betyr ifølge Wikipedia alminnelig. Jeg tenker at kirken må bli mer katolsk, i betydningen alminnelig. Og ikke minst mer katolsk enn hva Den katolske kirke er, fordi den er ikke mye alminnelig. Og mer alminnelig enn hva tradisjonelle menigheter ofte er.

Det som er typisk for Jesus og evangeliet, er hvor alminnelig alt er. Jesus oppholdt seg ikke mye i Jerusalem, jødenes religiøse senter. Han oppsøkte heller aldri maktens korridorer i Roma. Jesus holdt seg til alminnelige mennesker.

Av alminnelige mennesker skapte han den alminnelige kirken, og ba dem holde sammen i kjærlighet i sine alminnelige hjem. Som det sentrale elementet i fellesskapet, definerte han et måltid av alminnelig brød og drikke, og illustrerte på den måten det sentrale elementet i troen, sin egen død: Brødet som brytes.

Gudstjenesten, ifølge Jesus og apostlene, «forrettes» i det alminnelige livet, ikke i «gudstjenester» ledet av menn som kler seg ut. Gudstjenesten skjer i det alminnelige livet vi lever som kristne.

Jeg er kommet til veis ende: Kirken må bli igjen bli katolsk.

Kirken må igjen bli katolsk

Riket slår tilbake

Nina Karin Monsen
Foto: Fritt Ord

Nina Karin Monsen, filosof, forfatter, statsstipendiat og vinner av Fritt Ords pris 2009.

Med et statsstipendiat (garantert lønn av staten til pensjonsalder) i ryggen, skriver filosof Nina Karin Monsen ramsalt kritikk av sterke samfunnskrefter. Humanetikken og nyfeminismen er sniksosialisering, hevder hun blant annet. Hennes siste bok Inn i virkeligheten - min vei fra humanetikk til kristen tro provoserer både "hedninger" og kristne, inklusive informasjonssjefen i en av de presumptivt mest konservative kristne organisasjonene, Misjonssambandet.

Det er ikke klokt å uttrykke seg så kategorisk som hun gjør, sies det. Ikke-troende blir støtt og fjerner seg enda mer fra kristendommen, er begrunnelsen.

Selv forklarer hun den valgte formen i en lengre kommentarutveksling på Vårt Lands Verdidebatt med at boken Inn i virkeligheten er en gjengivelse av hennes egne tanker og refleksjoner omkring de store spørsmål i livet, om krigen, døden, Gud, godt og ondt, barns livsvilkår, barns forhold til voksne og voksnes forhold til barn, om fellesskap og utenforskap, helt fra hennes egen barndom og fram til i dag. Det er et ufiltrert hjertespråk. Monsen tar ikke hensyn til ømme tær, her er det rene ord for pengene. Brutalt, sier noen. Sannferdig, sier Monsen.

Et annet motiv Monsen begrunner sin bok med er hjelp til barn som lider eller har lidt samme skjebne som henne selv: Altså oppvekst i et miljø preget av humanetikk. Hun setter ord på følelser og tanker som også andre barn kan gjøre seg. Hun led og tror andre barn også gjør det.

Dette er sterk kost fra en anerkjent, om enn omstridt, filosof på statsstipend. Veldig sterk kost.

Nina Karin Monsen tilhører på sett og vis de "nyfrelste", i den forstand at hun i voksen alder ble en kristen. Hun har opplevd humanetikken fra innsiden, og i sin karriere som filosof har hun etablert en filosofisk plattform som både tar et oppgjør med humanetikken samtidig som den bygger på kristen tro.

Mange kristne er fortvilede over at kristen tanke i liten grad er representert i det offentlige rom. Den kristne tro synes å være på vikende front. Andre religioner og livssyn er på frammarsj, og blant dem er humanetikken den mest agressive. Selv statsministeren er åpent ikke-troende og avslørte i en debatt i Stortinget nylig at han ikke visste at Jesus ble født i Betlehem. I mens går Kirken på silketøfler eller stiller med handicap på grunn av intern splittelse i store spørsmål.

Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden, sier Jesus. Gud rike er ikke synonymt med Kirken. Guds Rike befolkes av alle som er født av Ånden, enten de tilhører Kirken eller ikke. Nina Karin Monsen tilhører ikke Kirken, men i mine øyne har hun en profetisk funksjon i kristen forstand. Hun har ingen kirkelig karriere bak seg. Hun er ikke ordinert. Hun kommer blåsende fra et for oss ukjent sted. Det hun skriver og sier er ikke nødvendigvis Sannheten, men jeg tror hun kan åpne manges øyne og lede dem til Han som er veien, sannheten og livet.

Guds Rike, hvor Jesus Kristus er Herre, viser stadig styrke, også i vår sekulære tid. Den utskjelte julefeiringen er et eksempel. Uansett kommersialisering, overfladiskhet og nytelsessyke, så er likevel det glade budskapet klart representert gjennom plateutgivelser, konserter, gudstjenester, et mangfold av mediainnslag og familiære tradisjoner. Betlehemsmarkene er for alltid blitt en del av den norske kulturelle topografien, og på paradoksalt vis ytterligere aktualisert gjennom daglig nyhetsrapportering fra den samme regionen.

Når en human-etisk aktivist av en rektor plutselig nekter skolebarna julegudstjenesten, tar myndige, kristne foreldre affære. Som foreldre har de klare rettigheter i både det norske lovverket og i menneskerettighetene. Føtter settes ned og de totalitære kreftene framstår som skammelig avslørt, samtidig som de bekrefter noen av Nina Karin Monsens sterkeste utsagn.

I julen nyter vi av kristendommens mange velsignelser, fredelige samfunnsforhold og høy levestandard. Sosialistiske idéer vil ha det til at det er på grunn av vår utbytting av fattige nasjoner vi kan nyte vår velstand i julen. Men som kristen tror jeg at vår velstand er et resultat av de velsignelser som følger med evangeliet. På den annen side følger det et kjærlighetsansvar for de fattige med kristen-troen, noe mange kristne tar personlig og politisk konsekvensen av.

Enkelte forlater den kristne tro med brask og bram. Men så står det også fram "nyfrelste", radikale og intellektuelle skikkelser som Nina Karin Monsen, som ikke bare spiller på lettfordøyelige kristen-arv-argumenter, men på knallhard, filosofisk logikk og presenterer sin tro med "agressivitet". Hun representerer et kamprop som ryster både kristne og ikke-kristne ut av søvnen.

Nina Karin Monsen er en gave. Det er all grunn til å ta vel imot henne!

Med håp om en God Jul for alle!

Riket slår tilbake

Jeg tror på Den hellige ånd

Blomstrende grantre
Foto: Are Karlsen

Av de tre artiklene i den apostoliske trosbekjennelsen, er det den tredje som blir minst forstått. Kirken har i liten grad maktet å formidle kunnskap, for ikke å si kjennskap til Den hellige ånd. De fleste av folkekirkenes medlemmer forholder seg til Gud Fader, himmelens og jordens skaper. Mange forholder seg også til Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Men spør man folk i alminnelighet om Den hellige ånd, stiller så og si alle med blanke ark. Hvorfor er det slik?

Slik jeg leser den, gir den tredje trosartikkelen inntrykk av at Den hellige ånd har materialisert seg gjennom kirken.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, ...

Legger Kirken opp til at den troende forholder seg til Den hellige ånd gjennom å forholde seg til Kirken og ikke gjennom en personlig erfaring? Kan det være årsaken til at det store flertallet av Kirkens medlemmer ikke har snøring når man kommer inn på temaet Den hellige ånd?

I følge Skriften fyller ikke Ånden Kirken, den fyller den troende. Ånden gir ikke kraft til Kirken, men til den troende. Ånden gir ikke nådegaver til Kirken, men til den troende.

Det vi møter i kirkehistorien, og også i vår tid, er ikke den åndsfylte Kirken, men svært ofte den oppblåste Kirken. Den Kirken som tenker høye tanker om seg selv. Den Kirken som er blitt større enn sin Herre og mester.

Slik jeg leser Det nye testamente og kirkehistorien, synes det som om Kirken og presteskapet har inntatt den plassen som Den hellige ånd hadde i Det nye testamente. I kirkehistorien og i vår tid, er det presteskapet som leder Kirken, mens Bibelen lærer at det er Den hellige ånd som leder Kirken.

Heldigvis er det slik i dag, også. Den hellige ånd leder kirken (i motsetning til Kirken) i et seierstog. Og det på en måte som ikke alltid faller de kirkelige makthaverne i smak. Enkelte klager over fragmenteringen i 30.000 protestantiske kirkesamfunn. Men Ånden har aldri tatt hensyn til kirkelige strukturer. Dersom ikke de kirkelige strukturene gagner evangeliet, så går Den hellige ånd utenom. Det har han gjort gjennom hele kirkehistorien. Det ser kanskje ikke så vakkert ut med en kristenhet splittet i 30.000 kirkesamfunn, men i Guds perspektiv er det noe som er viktigere - nemlig evangeliets framgang og sjelers frelse.

Jeg tror på Den hellige ånd. Jeg tror på Åndens kraft og fylde som en personlig erfaring for alle kristne. Jeg tror på Den hellige ånd som ble utøst over alle troende og dannet den allmenne, universale kirken. Jeg tror på Den hellige ånd som en leder av de helliges samfunn, det lokale kristne fellesskapet, kirken, gjennom sine mangfoldige gaver og tjenester som han gir til hver enkelt etter hva som gagner evangeliet og fellesskapet.

Den posisjonen som Skriften gir Ånden, ønsker jeg skal reflekteres i den menigheten jeg tilhører.

Jeg tror på Den hellige ånd.

Jeg tror på Den hellige ånd

Det store navnetyveriet

Sandefjord kirke
Foto: Are Karlsen

Det var unektelig friskt av Bjarte Ystebø å gi sin kristen-politiske organisasjon navnet Kristenfolket, og han måtte tåle mye pepper for det.

Men vi har da sterk presedens for slikt i Norge! Det største av alle navnetyverier i kristen sammenheng bedriver statskirken når den kaller seg selv Den norske kirke. Her er det mulig å finne opptil flere overtramp.

Navnet Den norske kirke antyder at det finnes bare én kirke i Norge, mens det som kjent finnes flere titalls.

Navnet tilsier også at det finnes bare én kirkeorganisasjon som kan gjøre krav på å være norsk, mens det i virkeligheten finnes mange kirkeorganisasjoner som er norske. Navnet Den norske kirke har gitt statskirken en solid plass i den norske identiteten. Man er ikke riktig norsk om man ikke er døpt som barn og medlem av statskirken. Å stå utenfor statskirken er ikke lenger så stigmatiserende som det én gang var, men fortsatt er medlemsskap i statskirken en del av "norskdommen".

Men Kirken er uten nasjonale grenser, og er ikke kalt til å være en del av en nasjonal identitet. Å bruke kirken i bygging av nasjonal identitet er et misbruk og begrenser kirken i sitt oppdrag.

Den norske kirke burde forandre sitt navn, til for eksempel Den lutherske kirke. Nei, det blir også feil, fordi det finnes flere lutherske kirker i Norge. Da kanskje det må bli Den lutherske statskirke. Det virker kanskje noe prosaisk, men et slikt navn ville i alle fall inneholde en riktig varedeklarasjon.

Det store navnetyveriet

Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?

Kirke i Guildford (Surrey, England)
Foto: Are Karlsen

Et av de kritiske spørsmålene i den vedtatte kirkereformen har vært Kirkens krav om å kunne velge sine egne biskoper. Det er greit, sier Staten nå, men da ønsker vi at Kirkens ledelse skal være forankret i et fungerende demokrati som involverer alle medlemmer.

Demokrati er en selvfølge i samfunnet, ellers. Men i Kirken er dette ingen selvfølge, fordi Kirken, sies det, er primært styrt av Skrift og Bekjennelse. Kirkens basis er ikke medlemmene, men den åpenbarte sannhet i Skriften.

Men denne åpenbaringen er ingen statisk størrelse, den må tolkes og anvendes, - forvaltes. Og hvem som skal ha ansvaret for denne forvaltningen, og hvilke kriterier som gjelder for utvelgelsen av disse, er det en viss uenighet om innen kristenheten.

Ytterpunktene her er kanskje den katolske kirke som på den ene side hårdnakket holder fast på den såkalte suksesjonen, altså en sammenhengende kjede av ordinasjoner med håndspåleggelse helt fra apostelen Peter til dagens katolske biskoper.

Så har vi mange varianter av dette prinsippet, fram til det andre ytterpunktet som er oss ikke-hierarkiske husmenighetsfolk som sier at den bibelske prestetjenesten og læreansvaret ligger hos alle menighetens medlemmer, altså det allmenne prestedømmet.

Dette er ikke så ytterliggående som det høres ut, fordi den som først utmeislet det teologiske grunnlaget for dette synspunktet, var Martin Luther. Men Luther tenkte etterhvert også mye om det "særskilte prestedømme", og det fikk lov til å utvikle seg til et rigid system som ga et skarpt skille mellom leg og lærd, mellom vanlige kristne og ordinerte geistlige.

Til og med i den ellers så egalitære pinsevekkelsen, er dette skillet i mange menigheter nedfelt i mandatet til eldsterådet. Eldsterådets viktigste oppgave er i følge mange å ivareta læren. Læren vil normalt ikke bli demokratisk behandet i en pinsemenighet.

Dette fordi man har ikke den tillitt til vanlige medlemmer at de vil være i stand til å ivareta læren.

I statskirken er biskopene suverene i lærespørsmål. Bispemøtet har fått i oppdrag å bevare kirkens enhet, men har ingen myndighet over den enkelte biskop. Det er nettopp det vi har sett i den senere tid, når enkelte biskoper helt suverent går sine egne veier for eksempel i homofilisaken.

Her har biskopene i selv det sosialdemokratiske Norge en suveren makt og autoritet til å definere læregrunnlaget i sitt bispedømme.

Svært mange aktive kirkemedlemmer føler likevel den nylig vedtatte kirkeordningen som en trussel: Dersom Kirken skal styres demokratisk, hva da med alle de medlemmer som ikke føler seg forpliktet på Bibelen og kan ha høyst ulike private grunner for sine standpunkter. Hva vil skje når disse får en demokratisk innflytelse over Kirken?

Eller sagt på en anne måte: Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?

At Statskirken har spesielle utfordringer på grunn av sin maktsyke medlemsopptakelse gjennom et initieringsrite (du er ikke fullverdig menneske før du er båret fram i kirken og blitt døpt), er greit nok. Men i prinsippet alle kirkesamfunn beskytter seg mot sine egne medlemmer. Det er noe som liksom tilhører Kirkens egenart, men strider etter min mening helt åpenbart mot Guds Ord.

Men holder begrunnelsen for å gjøre det? Er vanlige kristne mer tilbøyelig til å gå inn for læremessige forandringer enn et kirkelig lederskap? Hva sier historien oss?

Etter min mening viser historien oss at vanlige kristne er langt mer konservative enn kirkelige ansatte i lærespørsmål. I middelalderen var Kirken opptatt av å forfølge såkalte kjettere. Men det viser seg at de fleste kjettere var mennesker som opponerte mot det kirkelige lederskapets korrupsjon og misbruk av makt.

Noe det kirkelige lederskapet har vært særlig flink til, har vært å endre læren slik at deres egen rolle og status økes på bekostning av vanlige medlemmer. I menighetene i dag blir rollen til de ansatte stadig mer tydelig og dominerende, mens "det allmenne prestedømme" i praksis har mistet sitt innhold.

Polariseringen mellom kirkelige ansatte og vanlige medlemmer kommer tydelig fram i et foredrag Geir Hellemo, rektor på Det praktisk-teologiske seminar, holdt under Konferanse om Kirkelig demokrati og valgordninger 20.-21. september 2007:

Men hvordan kan vi si at det er prestene som skal ha til oppgave å forkynne evangeliet for menigheten, samtidig som vi lar dem som skal motta forkynnelsen, bestemme hva som skal forkynnes. .... Men i forlengelsen vil jeg anta at heller ikke lekfolk er helt bekvemme med tingenes tilstand, om en et øyeblikk skulle våge å kjenne etter. For det kan da ikke være bare hyggelig å skulle mene så mye om slikt som en egentlig ikke har noe særlig greie på.

Dette er en av hans uttalelser som sier mye om hva slags selvforståelse et kirkelig lederskapet utvikler.

Jeg har spurt "Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?"

Men historisk sett har dette vært et mye viktigere spørsmål:

Hvordan beskytte Kirken mot det kirkelige lederskapet?

Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?

Kirken som ikke ble bygd

Kirke i Guildford (Surrey, England)
Foto: Are Karlsen

Jeg låner overskriften fra det nye, fine bladet for statskirken i Sandefjord. Den henspeiler på et forslag av arkitekt Arnstein Arneberg fra 1958 til kirke på Vesterøya. 10 år senere ble en mer moderne arbeidskirke bygget.

Kirker som ikke bygges, virker for de fleste defensivt. Men etter min mening kan kirker som ikke bygges, like gjerne være en del av en offensiv strategi.

Som for eksempel denne: La oss i stedet for å bygge kirker, bygge menigheter!

La oss i stedet for å bygge kirker i stål og betong, bygge Guds tempel av levende stener, som Bibelen taler om.

Noen ganger får jeg en følelse av at det virker banalt å lese Bibelen for å finne ut hva den legger vekt på når det gjelder menighetsliv. Mange hevder at i dette henseende står ikke Bibelen på egne ben. Vi må også se på tradisjonene. Men hvor er Kirkens oppdrag forankret, om ikke i Bibelen?

I Bibelen lærer vi etter min mening at Kirkens apostoliske, profetiske og evangeliske oppdrag er å forkynne evangeliet for fattige. Jeg ser for meg en "ny" kirke hvor dette oppdraget er flyttet fra dens perifere aktiviteter, inn i dens primære fellesskap og fokus.

For å fylle sitt oppdrag og forkynne evangeliet for fattige og marginaliserte mennesker, behøver ikke Kirken verken kirker eller kirkelige ansatte. Den behøver ikke annet enn mennesker fylt av den Hellige Ånd.

Fraværet av kirker og kirkelige ansatte utgjorde ingen hindring for Kirken i sine første århundrer. Hvorfor ikke gjøre som Bibelen viser oss, nemlig å bruke våre egne hjem som base for det kristne oppdraget? Bibelen snakker om å bygge Guds hus av levende stener, ikke av stål og betong.

Hva er det som hindrer oss i å realisere dette?

Noe av det som kanskje mest tapper Kirken for kraft, er dualismen, som gjør at vi flytter gudstjenesten fra våre hjem til kirken og fra hverdagene til søndagen. Dette er fremmede verdier for Skriften.

"Kirken som ikke ble bygd!" representerer en Kirke med et nytt fokus! Derom er det ingen tvil.

Kirken som ikke ble bygd

Gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd!

Presten
Foto: Are Karlsen

”Han skal veilede dere til hele sannheten”, sa Jesus om Den Hellige Ånd. Bibelen beskriver Den Hellige Ånd som den som leder, veileder og taler til de kristne. Boken Apostlenes Gjerninger i Bibelen handler egentlig om Den Hellige Ånds gjerninger. Men etter ca. 70 år, synes det som om den Hellige Ånds gjerning ikke lenger var tilfredsstillende for ”ansvarlige” kristne. I stedet for Åndens ledelse og veiledning, begynte det å heve seg røster om at de kristne måtte ha ledere, biskoper og prester, som kunne sørge for at kirken ikke ble inntatt av vrang lære og splittet. Biskop Ignatius av Antiokia la grunnlaget for et hierarkisk presteskap, som ironisk nok i seg selv er en vranglære, og et brudd med sentrale bibelske verdier. Verdier som tjenerskap, gjensidig underordning, det allmenne prestedømme, alles myndiggjøring og deltagelse, og ikke minst et brudd på læren om Kristus som den eneste mellommann mellom Gud og mennesker.

I stedet for Den Hellige Ånds gjerning, fikk man altså det hierarkiske presteskapet. Presteskapet som tok Den Hellige Ånds plass sørget også for at Den Hellige Ånd ble svekket i de kristnes bevissthet. For eksempel i et ”kristent” land som Norge, er Den Hellige Ånd ukjent for folk flest, og den offentlige, kirkelige høytid da man skal feire Den Hellige Ånd, pinsen, er symptomatisk nok uten innhold.

Det geistlige hierarkiet har tatt Den Hellige Ånds plass som den som leder, veileder og taler til de kristne. Resultatet er ikke til å ta feil av: Vi har fått en kirke hvor den åndelige dimensjonen er sterkt svekket, og i stedet har vi fått såkalte gudstjenester hvor menneskelige, elitistiske prestasjoner innen kunst og kultur står i sentrum. Og i stedet for Åndens enhet, har vi fått de tusen hierarkiers splittelse.

Det kirkelige hierarkiet fyller våre kirker og menigheter med maktkamp, statusbegjær, stolthet og hovmod i en grad som med jevne mellomrom vekker interesse også i sekulære medier.

Før kirken kan gjenvinne sin åndelige kraft, må vi omvende oss og gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd. Vi må gi avkall på hierarki, makt og status, og ta vårt kors opp og følge Jesus i tjenerskap og offer. Jeg tror ikke det finnes noen annen vei til sann fornyelse for kirken.

Etter 1900 år med kirkelige hierarkier, begynner det å gå opp for stadig flere hvor fjernt dette er fra bibelske verdier og forbilder. Allerede Martin Luther la et teologisk grunnlag for læren om det allmenne prestedømme, men trakk seg av realpolitiske årsaker fra å oppheve presteskapet da blodet begynte å flyte i gatene. Her til lands førte Hans Nielsen Hauge deler av disse verdiene ut til folket, til stor motstand fra hierarkistene. Pinsevekkelsens vugge, Asuza Street, var sterkt preget av egalitære verdier i følge troverdige vitner. I våre dager føres debatten stadig bredere i alle kirkelige sammenhenger, noe forrige post viser.

Tiden er inne til å gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd!

Les også Jonas Lundstrøms post Församlingen behöver EN tydlig ledare.

Gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd!

En allment akseptert forutsetning utenfor debatt

Nidarosdomen
Foto: Are Karlsen

To ganger har Gud gitt mennesket i oppdrag å underlegge seg jorden. Det Første Mennesket, Adam, fikk dette oppdraget. Det Andre Menneske, Kristus, fikk det samme oppdraget, som han videreformidlet til sine disipler: Gjør alle folkeslag til disipler.

En lummer og sen kveld denne uken spaserte jeg rundt i Trondheim, - også rundt Nidarosdomen. Nidarosdomen representerer den institusjonaliserte kirken. I oldtiden bestemte kirken seg for å erobre verden gjennom sine institusjoner. Urkirken, derimot, var ikke institusjonell. Den var en åndelig størrelse.

Historien viser oss at den institusjonelle kirken ikke har lyktes. Det vil si: Så lenge den ble gitt makt av keiseren, så lyktes den tilsynelatende. Men når makten ble fratatt den, sto den igjen som et tomt skall uten åndelig kraft.

Den åndelige kirken derimot, kan vise til mange seire. Urkirken, vekkelseskristendommen opp gjennom hele kirkehistorien, den internasjonale pinsebevegelsen og husmenighetsbevegelsen er gode eksempler på hvordan den åndelige kirken med en liten grad av institusjonalisme har gjort store erobringer. Men historien viser oss at institusjonalisering ligger der som en konstant fristelse til makt. Urkirken gled over i oldkirken, mange av vekkelsesbevegelsene ble til frikirkesamfunn og organisasjoner.

Hvorfor finnes det i så liten grad en drøfting av institusjonalismen blant kristne? Fordi den er et aksiom (en allment akseptert forutsetning utenfor debatt) som oppebærer det rådende paradigmet.

En sammenligning mellom den internasjonale pinsevekkelsen og den norske pinsebevegelsen er interessant ut i fra perspektivet institusjonelt kontra åndelig. Den norske pinsebevegelsen la tidlig vekt på behovet for institusjonelle menigheter i maktkampen med Den frie Bevegelse på 1920 og -30-tallet. Det førte til en sterk institusjonalisering av hele bevegelsen, med en vektlegging på et tydelig lederskap med forstanderen i spissen, etter hvert kalt pastor og nå så smått prest. (Endringen av ledertittelen illustrerer ganske greit mange av mine poenger). Forstanderen fikk stor makt. Blant annet ble det forbudt å opprette flere pinsemenigheter i samme by. Den internasjonale pinsevekkelsen er i motsetning sterkt fragmentert og dermed også mer organisk i sin form. Og som kjent opplever den en enorm vekst i mange deler av verden.

Institusjoner er basert på makt og maktsymboler. I kirkelig sammenheng materialiserer dette seg gjennom det geistlige hierarkiet og monumentale bygninger. Opp gjennom historien har dette utviklet seg in absurdum med høye organisasjonskart, stor verdighet på toppen og enorme bygninger.

Institusjonell tankegang er helt fraværende i Bibelen. Selv i Det Gamle Testamente møter vi guddommelig motstand mot det institusjonelle: Ikke ved hær og ikke ved makt, men ved min Ånd, sier Herren. Når de institusjonelle kirkene i Europa og Amerika skal forsøke å ekspandere - for eksempel gjennom misjon - er det første man tenker på et kirkebygg. Urkirken, de ulike vekkelsene og husmenighetsbevegelsen har ikke kirkebygg med i konseptet. Gud bor ikke lenger i bygninger gjort av menneskehender. Og Guds menighet synes å trives best der mennesker bor og lever, i deres hjem.

Den institusjonaliserte kirken er dyr i drift og uten dynamikk. Den er mer opptatt av sin egen selvoppholdelse enn av de fattige. Den åndelige kirken lever godt med null-budsjetter og er full av dynamikk.

Dette opplever jeg å være en viktig og spennende innsikt.

En allment akseptert forutsetning utenfor debatt