Viser innlegg med etiketten Ånden. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ånden. Vis alle innlegg

søndag, august 29, 2010

Jeg tror på Den hellige ånd

Av de tre artiklene i den apostoliske trosbekjennelsen, er det den tredje som blir minst forstått. Kirken har i liten grad maktet å formidle kunnskap, for ikke å si kjennskap til Den hellige ånd. De fleste av folkekirkenes medlemmer forholder seg til Gud Fader, himmelens og jordens skaper. Mange forholder seg også til Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Men spør man folk i alminnelighet om Den hellige ånd, stiller så og si alle med blanke ark. Hvorfor er det slik?

Slik jeg leser den, gir den tredje trosartikkelen inntrykk av at Den hellige ånd har materialisert seg gjennom kirken.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, ...

Legger Kirken opp til at den troende forholder seg til Den hellige ånd gjennom å forholde seg til Kirken og ikke gjennom en personlig erfaring? Kan det være årsaken til at det store flertallet av Kirkens medlemmer ikke har snøring når man kommer inn på temaet Den hellige ånd?

I følge Skriften fyller ikke Ånden Kirken, den fyller den troende. Ånden gir ikke kraft til Kirken, men til den troende. Ånden gir ikke nådegaver til Kirken, men til den troende.

Det vi møter i kirkehistorien, og også i vår tid, er ikke den åndsfylte Kirken, men svært ofte den oppblåste Kirken. Den Kirken som tenker høye tanker om seg selv. Den Kirken som er blitt større enn sin Herre og mester.

Slik jeg leser Det nye testamente og kirkehistorien, synes det som om Kirken og presteskapet har inntatt den plassen som Den hellige ånd hadde i Det nye testamente. I kirkehistorien og i vår tid, er det presteskapet som leder Kirken, mens Bibelen lærer at det er Den hellige ånd som leder Kirken.

Heldigvis er det slik i dag, også. Den hellige ånd leder kirken (i motsetning til Kirken) i et seierstog. Og det på en måte som ikke alltid faller de kirkelige makthaverne i smak. Enkelte klager over fragmenteringen i 30.000 protestantiske kirkesamfunn. Men Ånden har aldri tatt hensyn til kirkelige strukturer. Dersom ikke de kirkelige strukturene gagner evangeliet, så går Den hellige ånd utenom. Det har han gjort gjennom hele kirkehistorien. Det ser kanskje ikke så vakkert ut med en kristenhet splittet i 30.000 kirkesamfunn, men i Guds perspektiv er det noe som er viktigere - nemlig evangeliets framgang og sjelers frelse.

Jeg tror på Den hellige ånd. Jeg tror på Åndens kraft og fylde som en personlig erfaring for alle kristne. Jeg tror på Den hellige ånd som ble utøst over alle troende og dannet den allmenne, universale kirken. Jeg tror på Den hellige ånd som en leder av de helliges samfunn, det lokale kristne fellesskapet, kirken, gjennom sine mangfoldige gaver og tjenester som han gir til hver enkelt etter hva som gagner evangeliet og fellesskapet.

Den posisjonen som Skriften gir Ånden, ønsker jeg skal reflekteres i den menigheten jeg tilhører.

Jeg tror på Den hellige ånd.


Share/Save/Bookmark

lørdag, november 15, 2008

Nådens og bønnens ånd

Men over Davids hus og over innbyggerne i Jerusalem utøser jeg en nådens og bønnens ånd. Sak. 12:10

Profeten Sakarja talte om nådens og bønnens ånd. Selv levde han før Kristus, i en tid hvor Guds nåde var betinget av ofringer av dyr i det jødiske templet.

Men Sakarja ser en tid, da Gud skulle sende en Ånd som formidlet nåde og gudsfellesskap.

Utøsingen av Den hellige ånd er et resultat av Guds nåde ved Jesu´ offerdød. Derfor kaller Sakarja Ånden for nådens ånd. Og forsoningen og fellesskapet med Gud, gir seg uttrykk i bønn. Ånden skaper bønn.

Vårt bønneliv er et verk av Den hellige ånd. Det er Ånden som ber i oss og for oss.

På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje. Rom 8:26f

Nådens og bønnens ånd skaper bønn for at Guds vilje skal skje, og for at vi skal lære Guds vilje å kjenne. Når vi ber Guds vilje, er det med å danne oss som mennesker.

Kristne som er fylt av nådens og bønnens ånd, forandrer verden. De er Guds forandringsagenter.

Be alltid i Ånden! Ef. 6:18

(Luthersk Lekmannsmisjon har en fin artikkel om bønn).


Share/Save/Bookmark

mandag, februar 18, 2008

Reaksjonen

Vi er mange kristne som er ute "på reise" for tiden. Bladet Lederskap, beskriver i form av et portrettintervju med Peter Halldorf, reisen han som pinsevenn har gjort til mystisismen, til gudstjenester preget av ikoner, røkelse, vievann og ledere i mørke kjortler.

Artikkelen med Peter Halldorf innledes slik:

Som pinsevenn opplevde Peter Halldorf at han var historieløs. Derfor søkte han røtter hos de gamle ørkenfedrene.

Halldorf mener han fant sine røtter hos ørkenfedrene. Jeg tenker at pinsevennene har sine røtter helt andre steder, som for eksempel i Hellighetsbevegelsen på slutten av 1800-tallet, hos Plymouth-brødrene på midten av 1800-tallet, hos metodistene på begynnelsen av 1800-tallet, hos pietistene på slutten av 1700-tallet, hos anabaptistene på slutten av 1500-tallet, hos Luther på midten av 1500-tallet, hos lollardene på 1400-tallet, som var inspirert av John Wycliffe, som forøvrig på 1300-tallet sa "vår pave er Kristus", hele 200 år før Luther kalte paven anti-Krist. I 1428, 44 år etter hans død, da det gikk opp for Kirken hva John Wycliffe hadde sagt og gjort (blant annet oversette Bibelen til engelsk), sørget den for å grave opp hans ben, brenne dem og spre asken på elven Swift.

Fra Martin Luther og John Wycliffe går røttene våre til apostlenes og deres vitnesbyrd i Det Nye Testamente. Luther sa "Sola Scriptura", "Skriften alene", og det har pinsevennene også alltid sagt.

Men det sier ikke Peter Halldorf. Han og andre moderne mystikere, sier i likhet med de før-reformatoriske kirkene, at tradisjonen, kirkefedrene og ørkenfedrene må brukes ved siden av Skriften.

Mener du at det hierarkiske kristne lederskapet er et blindspor? spør Lederskap Halldorf videre.
Nei, jeg mener det bør finnes en ordning i en menighet. God ledelse er viktig for å bevare enheten.

Dermed presenterer han et tradisjonelt argumentet for hierarki, nemlig enhet. Men hierarki har aldri gitt Guds folk enhet. Det er jo hierarkiene som sementerer splittelsen, og fører til en konstant maktkamp og rivalisering, både innenfor det enkelte hierarki og de kirkelige hierarkiene i mellom.

Bibelen taler om Åndens enhet. Det er en form for mystikk jeg gjerne blir med på.

Noe av det mest spennende i vår husmenighet, er nettopp hvordan vi opplever enheten i våre enkle samlinger. Dette betyr mer for oss enn de mest grandiose gudstjenester.

Jeg opplever at å knytte gudsdyrkelsen til ikoner, vievann, røkelse og ledere i kjortler, er å føre mennesker tilbake til det religiøse slaveri som reformasjonen satte oss fri fra.

Vi vil ikke tilbake dit. Det er reaksjonært.

Se også posten Polarisering og kommentarene til den.


Share/Save/Bookmark