onsdag, november 29, 2006

Dagens foto: Herøya


Share/Save/Bookmark

Om å snu utviklingen

Kristne er ofte bekymret for utviklingen - i samfunnet rundt oss. Jeg finner ikke paraleller i Bibelen. Paulus ville i så fall hatt mye å være bekymret for. Gladiator-kamper, prostitusjon som et ledd i den ofisielle gudsdyrkelsen i templene, og så videre.

Vi kan sikkert ha god grunn til å være bekymret for utviklingen i samfunnet rundt oss. Men jeg tror vi har større grunn til å være bekymret for utviklingen i kristenheten. Kristenheten i Europa er døende. Den dør bare så sakte at den tror den lever, sier leder i Aeropagus, Knud Jørgensen.

Hva kan vi gjøre? Mitt forslag: Vi må snu utviklingen som har gjort våre menigheter til virksomheter og foretak. Menighetene må utvikles fra virksomhet til fellesskap. Fra aksjoner, kampanjer, konferanser og seminarer til fellesskap.

Skal kristenheten overleve i Europa, må vi fornyes til fellesskap. Slik Bibelen beskriver det.

En endring fra virksomhet til fellesskap, er ingen organisatorisk forandring først og fremst. Det er en åndelig forandring. En verdimessig forandring. En holdningsmessig forandring. Som igjen vil føre til organisatoriske og ledelsesmessige forandringer. Slik Bibelen beskriver det.


Share/Save/Bookmark

fredag, november 24, 2006

Ingen vei tilbake

Når spriket mellom tilegnet innsikt i de bibelske tekstene og den kirkelige virkeligheten blir for stort, så melder behovet for fornyelse seg. Dette har preget kristenheten gjennom hele dens historie, og forklarer delvis den oppsplittingen vi ser i ulike kirkesamfunn.

Dette er også bakgrunnen for den nye husmenighetsbevegelsen. "Ny" innsikt i bibelske verdier, verdier som ikke korresponderer med lære og praksis i de etablerte menighetene, tvinger fram et oppbrudd.

At det skjer et oppbrudd, er atypisk for den tiden vi lever i. I de siste 30 år, har i praksis alle fornyelsesstrømninger blitt hilst velkommen i alle kirkesamfunn, i overenstemmelse med den postmoderne toleranse. Problemet med husmenighetsbevegelsen, er at den "angriper" selve de kirkelige strukturene. Den angriper et kirkelig paradigme, nemlig den institusjonaliserte kirken eller foretakskirken om man vil.

En slik fornyelse er atskillig mer krevende å forholde seg til. Samtidig som den innsikt og overbevisning som ligger til grunn for den, i likhet med all annen ny teologisk innsikt, ikke vil forsvinne i tomme luften.

Det betyr at vi har en situasjon som er irreversibel. Eller med andre ord: Det er ingen vei tilbake.

Den nye innsikten er også i ferd med å bli forsterket av erfaringer. Man ser med egne øyne at dagens menighetsliv ikke overenstemmer med bibelske verdier. Noen forsøker å forandre innenfra og nedenfra, men frustrasjonen over de etablerte strukturenes styrke tar fort overhånd.

Martin Luthers overbevisende teologiske arbeid skapte en ny kirkelig virkelighet. Men den katolske kirke lever fortsatt i beste velgående med sine 1.2 milliarder medlemmer. Og kirkens bannbulle over Luther er ennå ikke opphevet.

En annen erfaring mange gjør seg, er av kvalitetene i det enkle, organiske og ikke-hierarkiske fellesskapet som jo er idealet for husmenighetene. Når man har opplevd det, så er veien tilbake til et tradisjonelt menighetsliv vanskelig å tenke seg.

Forståelsen og opplevelsen av hva som er bibelsk menighetsliv er i ferd med å forandre seg. Ny innsikt og nye erfaringer har endret kristenlivet for mange.

Vi er allerede inne i en irreversibel utvikling.

Det er ingen vei tilbake.


Share/Save/Bookmark

torsdag, november 23, 2006

Dagens foto: Søndagsskolen 80 år

CRW_6472_1
Søndagsskolen 80 år
Foto: Are Karlsen

Alfhild Agersten viser Einar Nymoen hvor hun står i søndagsskoleklassen fra 1932.


Share/Save/Bookmark

mandag, november 20, 2006

Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord: Kroppen

På lørdag fikk jeg en telefon fra fortiden. En gammel venn, som jeg ble kjent med gjennom det diakonale arbeidet Salem Café som jeg var med å starte, ringte. Jeg har ikke hatt kontakt med han på flere år - vi mistet den når han måtte i fengsel enda en gang.

Nå bor han i en annen by i Vestfold, og har fått seg jobb. Han er ivrig bruker av NA, tilsvarende AA for narkomane.

Under det siste fengselsoppholdet ble han kjent med noen eldre kristne fra en Misjonsmenighet. Og så ble han venn med en fengselsbetjent. Etter et lengre rehabiliteringsopphold på en institusjon som driver etter den såkalte Minnesota-modellen, hjalp denne fengselsbetjenten han til en fin jobb hvor han får bruke sine evner.

Jeg kjenner han godt. Han har vært inne til rehabilitering mange ganger, flere arbeidsgivere har vært inne i bildet og hjulpet han med arbeid. Han har gått bibelskole. Og det offentlige hjelpeapparatet har gjort en stor innsats over lang tid.

Jeg gleder meg over progresjonen: At han nå ringte for å fortelle, selv etter flere år. At han har vært på rehabilitering etter Minnesota-modellen, som jeg har stor tro på. At han fortsatt søker kristent fellesskap. At han bruker NA-samlinger, som jeg også har stor tro på.

Jeg gleder meg også over Jesu´ kropp. Jeg ser at jeg har vært bare ett av mange lemmer som har vært i funksjon i ulike faser. Jeg gleder meg stort over å kunne se livet i Jesu´ kropp på denne måten.

Og så gleder jeg meg over at han ønsker å besøke husmenigheten vår i morgen. Han kjenner alle som samles der godt. Noen av dem vet allerede at han kommer, og uttrykker stor glede over å skulle treffe han igjen. Det blir et gjensyn som kommer til å gjøre et sterkt inntrykk.


Share/Save/Bookmark

lørdag, november 11, 2006

Eksentrisk tjener

Geir Lie gir oss i siste utgave av tidsskriftet Refleks, en innføring i Gene Edwards fargerike liv og teologi. Et søk på nettet viser at han og hans forfatterskap er kontroversielt. Geir trekker blant annet fram hans noe originale teorier om "organisasjon". "Mennesket er ikke skapt til å fungere i organisasjon. Vi er skapt til å være frie", hevder Edwards.

Jeg fant likthetstrekk med Levi Pethrus´ og T. B. Barrats syn på organisasjonsvesenets farer, selv om Gene Edwards bibelutleggelse virker noe fremmed.

Tore Lendes historiske tilbakeblikk i kommentarer her på bloggen, har gjort meg oppmerksom på hvilken innflytelse Gene Edwards og faktisk også indirekte Tore Lende hadde på meg i tenårene. Som 14-åring leste jeg en bok om evangelisering ved hjelp av husbesøk. Tore forteller at han tente på denne boken i 60-årene og sørget for at den ble oversatt og utgitt på Logos forlag i Sarons Dal, i samarbeid med Erling Thu. Boken satte unge Are i brann, og var en av årsakene til at jeg meldte meg på Operasjon Ungdomsteam ut fra Sarons Dal første året det var i virksomhet. Operasjon Ungdomsteam benyttet seg mye av husbesøk, sikkert inspirert av den samme boken. Den var en typisk how-to instruksjon med bilder fra ulike situasjoner og hvordan man skulle føre samtaler. Antageligvis helt uspiselig idag, og selv dengang nokså vanskelig å følge i praksis. Men perspektivene den dro opp var inspirerende.

For meg er de interessanteste ideologene å finne i husmenighetsbevegelsen. Geir Lie fyller en viktig rolle når han med sine artikler gir oss både historiske og teologiske kart å manøvrere etter. Noe som kanskje er spesielt viktig for oss i husmenighetene som forsøker å finne fram litt utenfor allfarvei.

Til tross for sine teologiske eksesser har Gene Edwards fortsatt innflytelse. Hans fartstid i husmenighetssammenheng skriver seg helt fra 60-tallet. Jeg skulle jeg gjerne hørt ham.

Her finner du nettsteder med Gene Edwards kritikk som jeg har funnet:

Gene Edwards kritikk

Geir Lies artikkel er meget lesverdig. Geir er så generøs at han legger ut sine artikler til gratis nedlasting på nettet. Her kan du lese artikkelen om Gene Edwards:

Gene Edwards og hans menighetsforståelse

Her kan du abbonnere på tidskriftet Refleks:

Hvordan bestille


Share/Save/Bookmark

fredag, november 10, 2006

Apostoliske tjenere

Lesere av bloggen kjenner min skepsis til alt som smaker av hierarki og lederskap. Dette er desverre verdier som gjennomsyrer veldig mye av vår tids teologi og forkynnelse. Når vi hører ordet "apostel", ser vi automatisk for oss en person på toppen av et hierarki, med stor makt og myndighet.

Jeg ble derfor litt på vakt når jeg leste John Nobles tema hos Kristen Enhet 25-26. november - ”Apostolisk tjeneste – å være menighet i et nytt årtusen”, se forrige post.

Er bruken av begrepet "apostolisk" en del av vår tids kristne mystisisme? Inneholder det "apostoliske" en spesiell kraft i seg selv, adskilt fra den kraft og de gaver som stilles til alle kristnes disposisjon?

I andre sammenhenger tales det om den apostoliske suksesjon. Av alle steder har man i den Ulf Ekmanske gren av trosbevegelsen begynt å legge vekt på denne forestillingen, til stor begeistring fra andre som bygger et religiøst, hierarkisk maktapparat rundt denne læren.

Jeg søkte derfor å finne ut hvor John Noble står i disse spørsmålene. Han kommer fra et karismatisk miljø, den engelske Restoration Movement, Gjenreisings-bevegelsen, hvor man har plassert en apostel på toppen av nettverket, nemlig Keri Jones. John Noble forlot denne sammenhengen på 80-tallet.

Jeg fant et langt og interessant intervju med ham på nettstedet Modern Jesus Army, hvor han blant ble stilt dette spørsmålet:

One of the big developments of the past ten years is the growth of the apostolic streams. How do you see their future?

I’ve a book coming out in February called The Shaking and one of the key issues it addresses is apostolic ministry. I see an apostolic movement coming in which true apostles will equip the church for the work of ministry.

My belief is that the church is to be the apostle, the prophet, the evangelist, the pastor and the teacher. In other words, the anointing of Jesus must flow onto the whole church and then the church will turn the world upside down. The danger in recent years has been focusing on the ministry rather than the body.

We talk much about church planting and foundation laying being the ministry of apostles, and that is true. But the primary work of an apostle is reconciliation. The first work of Jesus, the great Apostle, was reconciliation. Apostles will bring together streams and movements. Men and women; young and old; black and white must all work in unison. Apostolic ministries will always reconcile - not through compromise - but through sacrifice and suffering.

I eldre tekster av John Noble plasseres apostelen tydelig på toppen av menighetshierarkiet, og med menigheten som skyldig til å underordne seg. Innebærer hans svar her en reorientering?

Vår gode venn Tore Lende har lest boken The Shaking, som er kommet ut på norsk under tittelen Rystelsen. Tore Lende skrev i mai 2005 en begeistret anmeldelse av boken her:

Rystelsen anmeldelser

Her skriver Tore blant annet dette:

Ordet apostel har jeg litt problem med i dagens virkelighet - det er et ladet "arkaisk" begrep som gir assosiasjoner som neppe er relevante i vår tid. Dessuten kan deres måte å fungere på diskuteres. Likevel er det avgjørende og viktig at disse funksjonene må oppmuntres og kalles ut til tjeneste. Det vi idag kaller biskop - har noe av den opprinnelige apostelens tilsynsfunksjon. Det er blitt en litt kaotisk begrepsforvirring.

Av hjertet sier jeg "amen" til denne tjeneste. Det behøves trolig likevel mye redefinering da historien har gitt ordene, tjenestene, et innhold de neppe hadde da Bibelen ble skrevet.

(I alle bøker jeg har lest som omhandler lederskap savner jeg refleksjoner over Matt 23,8-10 - Jesu egne ord om ikke la oss kalle ”ledere” – briske oss – med titler. Begrunnelsen er at ”dere er jo alle brødre”. Men den lederforståelsen disse Jesu ord antyder, synes likevel å prege forfatterens holdning, selv om han ikke viser til det).

Dette sitatet viser forøvrig at Tore var igang med å formulere sine tanker om dette lenge før vi på denne bloggen gjorde det. Tores anmeldelse viser også at John Noble tenker anderledes om aposteltjenesten enn hva han gjorde på 70- og 80-tallet.

I intervjuet med John Noble, finner jeg det også interessant at han løfter fram forsoning som apostelens fremste oppgave. I min verdiliste øverst til høyre på bloggen har jeg satt opp forsoning som fremste verdi. Som motverdi har jeg tillatt meg å sette opp makt, fordi jeg mener at en hierarkisk organisasjon per definisjon har makt som fremste verdi. Dersom man tenker seg apostelen som øverste hierarkiske leder, mener jeg at verdien makt vil overskygge og komme i konflikt med verdien forsoning. (Obs! Jeg skiller mellom makt som verdi og maktmisbruk. Maktmisbruk blir en helt annen diskusjon).

Dette er etter min mening et av nøkkelspørsmålene i vår tid. Der hvor man samler makt, vil man også skape konflikt, fordi makt fører uvegerlig til maktkamp. Menigheten er av natur og per definisjon anderledes og alternativ, også på dette punktet. Det er ikke for ingen ting Jesus sier at “meg er gitt all makt”. Ingen i Jesu´menighet er tiltenkt å være makthavere. Vi er alle tildelt rollen tjenere.

Er dette utopi? Isåfall mener jeg at vi er kalt til å virkeliggjøre en utopi, nemlig Guds Rike, som ikke er av denne verden. Her er menigheten Guds fremste redskap.

Dette opplever jeg er revolusjonære tanker som vil betinge en total forandring av måten vi tenker menighet på. Tradisjonelle menigheter bygget på ordinære maktstrukturer, vil måtte vike til fordel for enkle fellesskap bygget på Guds Rikes-verdiene tjenerskap og gjensidig underordning - i våre hjem.

Skal vi som kristne fortsette å bygge våre revirer eller skal vi gjøre menighetene til et vitnesbyrd om Jesu herredømme og Guds Rike?

Jeg skulle gjerne vært på Kristen Enhets seminar med John Noble. Tore Lende antyder at han kommer til å reise ...

Les mer om konferansen i Bergen her:

www.kristen-enhet.no


Share/Save/Bookmark

torsdag, november 09, 2006

John Noble til Bergen 25 - 26. november

John Noble er en internasjonal forgrunnsfigur i den karismatiske bevegelsen. Hans tjeneste i denne sammenhengen startet allerede på 60-tallet.

Menigheten Kristen Enhet i Bergen driver lederskolen Ifokus. Helgen 25 - 26. november kommer Noble til Ifokus for å holde åpne forelesninger over temaet ”Apostolisk tjeneste – å være menighet i et nytt årtusen”. Mer informasjon om dette kan du finne på Kristen Enhets hjemmeside:

www.kristen-enhet.no


Share/Save/Bookmark

tirsdag, november 07, 2006

Fornyelsen kristenheten ikke ville ha

Denne gang har jeg gleden av å presentere en artikkel fra 1972, trykket i det svenske Helgelseförbundets organ Förbundshälsning, altså for 34 år siden. Artikkelen er skrevet av Per-Axel Sverker og har tittelen Andens gemenskap och Guds folk. Helgelseförbundet, en vekkelsesbevegelse med ca. 10.000 medlemmer er idag fusjonert med Örebromissionen, - sammen heter de Evangeliska Frikyrkan og teller ca. 30.000 mennesker i Sverige.

Den unge Sverker drøfter det kristne fellesskapet i denne artikkelen, og tar til orde for en fornyelse av menighetslivet gjennom innføring av økumeniske husmenigheter.

På 70-tallet ble vi berørt av en rekke radikale fornyelsesbevegelser som Jesus-vekkelsen, den karismatiske vekkelsen og ulike husmenighetsbevegelser. Per-Axel Sverker og flere andre teologer (for eksempel Howard Snyder) underviste om og la et solid teologisk grunnlag for en orientering mot mindre fellesskap og husmenigheter.

Nå i ettertid kan en si at dette ble fornyelsen kristenheten ikke ville ha.

Hva skjedde? Talsmennene for en urkristen husmenighetsmodell forsøkte å ta med seg drømmene inn i de tradisjonelle strukturene. Tanken var at en trinnvis fornyelse skulle være mulig gjennom å innføre husgrupper parallelt med tradisjonelle gudstjenester. Men erfaringene er nedslående.

Utviklingen har i stedet gått i stikk motsatt retning. I stedet har vi fått fenomenet mega-kirker. Menighetene er blitt kommersielle foretak. Store summer er investert i nye kirkebygg. I stedet for fokus på det allmenne prestedømme, har vi fått fokus på lederskap og pastorvelde.

Kirken er blitt en del av og speiler det kommersielle og kapitalistiske samfunnet den lever i. Den er blitt av denne verden. Den higer etter mer, fler og større. Mer penger, større budsjetter, flere ansatte, større forsamlinger (som ikke er det samme som fler kristne), mer sentralisering, mer menneskelig styring og kontroll.

Årsaken til at Kirken sa nei takk til fornyelsesimpulsene på begynnelsen av 70-tallet var prisen man måtte betale, fordi den var høy: Mindre forsamlinger, mindre budsjetter, færre ansatte, mindre kontroll, ingen karrieremuligheter for pastorene, og så videre.

Hva man ville fått istedet, var ikke verd prisen: Den Hellige Ånds lederskap, mer allment prestedømme, mer tjenerskap, mer fellesskap, mer engasjement, mer omsorg, mer kristenliv i hjemmene, mer enhet som vitner om kraften i evangeliet.

Men drømmen om et autentisk kristenliv og fellesskap døde ikke. Den gikk under jorden noen år, samlet krefter og ytterligere teologisk begrunnelse, for så å komme tilbake med fornyet kraft.

Nå er ikke utviklingen til å stoppe. Det er lagt et solid fundament gjennom bibelforskning og teologisk arbeid. Og røstene fra Kirkens historie taler klarere og klarere: Først og fremst apostlene og profetene i Skriften, og videre reformatorer som Luther som la et solid teologisk fundament for det allmenne prestedømme og husmenighet - selv om den lutherske praksis ikke ble i overensstemmelse med hans undervisning, vekkelsesapostler som Wesley som forandret England gjennom sine husgrupper, høvdinger som Hans Nielsen Hauge som revolusjonerte Norge gjennom husmøter og de pinsekarismatiske åndsutgytelsene som ga Åndens kraft til enhver kristen. Den som har øre, høre hva Ånden sier til menigheten! Dagens husmenighetsbevegelse ønsker å fange opp alle disse impulsene.

Det kristne etablisementet har sagt et klart og tydelig nei, takk. Men millioner av vanlige kristne sier ja, takk! Det er dette vi har lengtet etter. De som har opplevd sødmen i det enkle, organiske fellesskapet vil ikke ha noe annet.

Det er ikke min oppgave å fraskrive tradisjonelle menigheter muligheten til å gå inn i denne fornyelsen. Men er man villig til å betale prisen?

Les Per-Axel Sverkers artikkel fra 1972 her:

Andens gemenskap och Guds folk


Share/Save/Bookmark

onsdag, november 01, 2006

Tore Lende: - Vi er tilbake hvor det hele begynte

Tore Lende var med å starte kanskje den første husmenighet i Norge i 1972. Som så mange andre lignende initiativ fra den tiden, utviklet husmenigheten seg til en tradisjonell menighet.

Men Tore har bevart drømmen om det enkle fellesskapet i hjemmene. Derfor gleder han seg over at det nå dannes husmenigheter over hele verden. Tore er for tiden under behandling for kreft. Men han finner likevel styrke og tid til å delta i samtalen her på bloggen. Midt under en krevende sykdomsperiode hører vi Tores Jesus-begeistring og lovsang i hans kommentarer. Her gjengir jeg en andakt Tore sendte meg:

Hva som ikke nevnes i brevet til Filipperne og andre brev. Jeg tenker på kirker, spesielle gudshus og lignende.

Victor Choudrie var en av de ledende hjertekirurger i India. Men Herren kalte han til å forkynne evangeliet. Hans virksomhet har resultert i tusenvis av husmenigheter i mange, mange byer og landsbyer.

De ekstreme hinduistene hørte om at mange var blitt kristne. De bestemte seg for å kartlegge situasjonen for å kunne gjøre nødvendige mottiltak.

De sendte folk til disse byene og de spurte etter kirker. "Er det noen kirke her?".

De kristne ble spurt og de svarte gjerne - og oppriktig også - de hadde ikke hørt om noen kirke og spurte: "Neeeiii. Hva mener du med det?"

Hinduist-representantene rapporterte tilbake at det måtte være falske rykter - de hadde ikke funnet noen kirker.

Lignende ting skjer over hele verden. Millioner kommer inn i Guds familie - men det er ikke noen medlemslister eller bygninger eller organisasjoner som ytre bevis.

Dette er en relasjonssak mellom Gud og mennesker og mellom mennesker.

Dette er underfullt og herlig.

Vi er tilbake, tror jeg, hvor det hele begynte. Den samme enkelhet - det samme liv.

Samme Herre.

Snakk om å gå til en annen menighet blir irrelevant. Snakk om å finne en menighet som passer blir meningløst. Vi kan ikke skifte den Guds familie vi er kommet inn, født inn i. Og vi kan ikke lage et annet Gudshus enn det hus som er laget av levende stener. Bibelen snakker tydelig om at Gud ikke bor i hus gjort av hender. Dette er et hellig Guds hus på jorden hvor Guds herlighet åpenbares. Det er i mennesker som knyttes sammen i kjærlighet.

Bønn og takk:

Dette er fantastisk - dette er grensesprengende og mitt hjerte roper av glede og begeistring. Jeg gir ære til deg, himmelske Far. Du er min familie, min Far - min åndelige familie er de som er født inn i den, kjøpt med ditt blod og gjort hellige. Jeg gleder meg over disse mine mange venner - i mange land. Og jeg takker og priser deg. Og jeg takker for dem vi konkret er satt sammen med her i distriktet. Lær meg å elske og respektere og ære så dypt, så dypt, så høyt, så høyt. Gjør meg ydmyk og tjenende i hele min væremåte og livsstil. Åpne mitt hjerte, utvid mitt hjerte til det sprenges. Dette er for stort til å fatte. I Jesu underfulle og allmektige navn. Amen.


Share/Save/Bookmark