Er det lurt av Lederskolen å kjempe for hierarki i menighetene?

Husmenighet
Foto: Are Karlsen

I siste nummer av Lederskap, et tidsskrift utgitt av Korsets Seier i samarbeid med Lederskolen, tas det et skarpt oppgjør med "flate strukturer" samtidig som det argumenteres sterkt for behovet av hierarki i menighetene.

Det tas også et oppgjør med forståelsen av begrepet "tjenende lederskap". Den som tror at en tjenende leder skal være en tjener, tar feil. En tjenende leder må kjenne sin plass i hierarkiet og ta ansvaret for at folk er "glade og sunne" i den hensikt at lederen skal slippe å gjøre alt selv, (ledere som ikke får dette til har syke etterfølgere, sies det), samt arbeide for at folk blir visere og mer selvstendige og til slutt selv blir ledere. Alt dreier seg om lederrollen og livet innenfor institusjonens (menighetens) fire vegger. Som eksempel brukes oppgaven å slukke lysene og låse kirken for kvelden. Det er en oppgave selv en tjenende leder bør være spart for, ifølge bladet.

Her synes jeg Lederskap og Lederskolen skyter seg selv stygt i foten. For det første er det nokså umusikalsk å snakke positivt om hierarki i vår kultur. I forretnings- og organisasjonslivet har man i lang tid vært opptatt av å fremme flate strukturer. Hierarkiet sees mer på som et nødvendig onde og er noe man ikke ønsker å framheve.

For det andre har de aller fleste kristne miljøer i Norge ikke-hierarkiske verdier i sine røtter, selv om disse røttene begynner å bli litt skrøpelige. Det er en grunn til at mange autoritære ledere får problemer i norske menigheter. Tanken om det allmenne prestedømmet er ikke helt glemt.

For det tredje lever vi i en tid da folk oppdras til gjensidighet og delaktighet, både i skoleverket og gjennom de muligheter som teknologien gir oss. Den institusjonelle eliten har ikke lenger monopol på å bruke massemedia, hvem som helst med en datamaskin kan i prinsippet nå ut til hele verden med sitt budskap. Det bygges nettverk mennesker i mellom på en måte som historien aldri har sett - og alt med flate strukturer.

For det fjerde er det teologisk uholdbart å framheve pastorens rolle slik Lederskolen gjør. Bibelen er tjokk full av oppfordringer til flate strukturer og gjensidighet: Jesus: ... dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken ... Den største blant dere skal være deres tjener. Paulus: Underordne dere under hverandre, for å nevne et par av dem.

For det femte: Det er tydelig at temaene hierarki kontra ikke-hierarki, lederskap kontra tjenerskap og struktur kontra organisme, diskutteres friskt rundt omkring i kristen-Norge, og kanskje særlig i pinsekarismatiske miljøer, noe ikke minst siste utgave av Lederskap viser. For ikke lenge siden møtte jeg en menighetsleder som fortalte at han fant Sjur Jansens bok Fra urmenighet til scenekirker befriende, og at de hadde begynt å praktisere disse menighetsprinsippene i hans egen familie.

Før jeg sluttet i min stilling i Filadelfia (Oslo) hadde jeg spennende samtaler om en framtidig utvikling der en tradisjonell menighet som Filadelfia kunne redefinere sin hensikt til å være et ressurssenter for autonome husmenigheter. Siste utgave av Lederskap, som er knyttet til den samme menigheten, viser derimot skuffende reaksjonære takter.

Jeg er imidlertid glad for at Lederskap og Lederskolen løfter fram denne viktige debatten. Men på Lederskolens vegne synes jeg ikke det er lurt at man inntar det standpunktet man gjør. Hvorfor skal ikke Lederskolen også betjene menigheter som ønsker en utvikling mot flate strukturer og autonome husmenigheter? Hvorfor ikke hjelpe ledere til å gå inn i rollen som fasilitatorer i en flat struktur, i stedet for autoritære ledere i en hierarkisk?

Dersom jeg skulle gi et råd til Lederskolen, må det være å redefinere sin rolle fra å snevert fremme et tradisjonelt, hierarkisk lederskap til å være en tjener for menighetene og deres behov uansett hvilken lederskapsmodell og struktur man velger. Hvorfor skal Lederskolen ta standpunkt i dette teologiske spørsmålet, når man bestreber seg på nøytralitet i alle andre teologiske spørsmål?

Les hva Sjur Jansen skriver om tjenende lederskap i hans siste bloggpost.

Er det lurt av Lederskolen å kjempe for hierarki i menighetene?

Reisen fra urkristendommen til oldkirken

Katolsk kirke
Foto: Are Karlsen

"Kom forberedt til møtet", brukte forstander Tom Erlandsen i min ungdoms pinsemenighet å si, med tanke på vitnesbyrd og sang. Hvor fjernt er ikke dette fra dagens gudstjenester med pastorer (tidligere het de forstandere) som i økende grad går inn i en presteidentitet og "forretter" gudstjenesten på menighetens vegne.

Dagens pinsekarismatiske ledere er mer opptatt av oldkirken enn urkirken. Kanskje fordi man finner mer bekreftelse i oldkirkens hierarkiske og autoritære strukturer enn i urkirkens organiske, Ånd-ledede, tjenerstruktur?

Under reisen fra urkristendommen til oldkirken er man i ferd med å miste viktige verdier. Den viktigste er Skriftens særstilling som kilde for kirkens åndelige liv. Fordi urkirken formidles gjennom Skriften, mens oldkirken formidles gjennom tradisjonen, det vil si skrifter og overleveringer fra kirkefedrene.

Urkirken er i seg selv ingen autoritativ rettesnor. Den var ikke fullkommen på noen måte. Det er Skriften som er autoritativ. Det er Skriftens undervisning om menigheten og dens liv, og apostlenes praksis (som er det vi forstår med urkristendommen i motsetning til oldkirken som er etter apostlenes tid) som er vår rettesnor. Når dagens pinsekarismatiske ledere synes å sidestille urkristendommen og oldkirken, står de også i fare for å forkaste et bærende prinsipp i protestantisk kristendom: Skriften alene. Og nærme seg katolsk teologi, som sidestiller Skriften og den kirkelige tradisjonen, med de uoverskuelige konsekvenser det vil ha for både menighet og samfunn*.

Min gode venn Terje Hegertun, pinsevenn og førsteamanuensis ved Det Teologiske Menighetsfakultet, som jeg synes på mange måter makter å formidle pinsevekkelsens opprinnelige verdier, gjengir på sin blogg et notat til lederskapet i Filadelfia (Oslo), Gudstjenesten – en historisk og aktuell skisse, hvor jeg synes han kommer i skade for å trekke i den retningen jeg her advarer mot. Jeg la igjen en kommentar på bloggen til Terje.

For ordens skyld, jeg er ingen nostalgiker som tror at løsningen er å vende tilbake til tidligere tiders vitnemøter. Den utviklingen vi ser i dag var godt i gang også på den tiden. Jeg tror at løsningen er atskilling mer radikal enn som så, og at den i sin helhet er å finne i Skriften. Dersom jeg skal se etter inspirasjonskilder utenfor Skriften, hvilket jeg selvfølgelig også gjør, vil jeg se med en viss skepsis på oldkirken, som var en forfallskirke. Den utviklingen som startet med oldkirken resulterte som kjent til slutt i Reformasjonen. Derfor vil jeg heller hente inspirasjon fra bevegelser og miljøer som har bidratt til fornyelse, for eksempel John Wycliffe og lollardene, anabaptistene, den unge metodismen, haugianismen og bedehusbevegelsen eller den unge pinsevekkelsen og opptakten til den. Eller også Jesus-vekkelsen på 1970-tallet. Med mange flere.

Heldigvis behøver ikke reisen kun gå fra urkristendommen til oldkirkens hierarki og villfarne mystikk. Reformasjonen og tiden etter pekte den motsatte veien, fra den forfalne kirken til urkristendommens dynamiske vitalitet. Vekkelsenes motto "Fram til urkristendommen" vil aldri gå ut på dato.

*Hva den radikalreformatoriske og pietistiske interessen for urkristendommen og dens verdier helt fra reformasjonen og fram til vår tid har betydd for samfunnsutviklingen i vår del av verden, er ikke mulig å overvurdere, etter min mening. Haugianisme, egalitarisme og demokrati er for meg stikkord i denne sammenheng. Dette notatet fant at tilliten til andre - som er grunnlaget for gjensidig altruisme (godhet mot andre) - er mye lavere i land som har vært dominert av hierarkiske religioner. Hvilket tyder på at hierarkiske verdier bryter ned det horisontale nettverket av samarbeid som genererer tillit. Dette bygger opp under mine observasjoner av hvilken negativ innflytelse katolisismen og ortodoksien har på samfunnet omkring seg. Og som gjør meg ytterligere bedrøvet når jeg observerer den fascinasjon som protestantiske kristne viser overfor disse tradisjonene. Vil den protestantiske kristendommen falle tilbake i katolisismens hierarkiske lenker?

Reisen fra urkristendommen til oldkirken

«Nei til EEC!»

17. mai i Sandefjord
Foto: Are Karlsen

Nei til EEC! sa vi i min ungdom, - også i Pinsebevegelsen. Begrunnelsene kunne være mange. Enkelte av pinsepredikantene sa nei i frykt for at Den katolske kirke ville få innflytelse i landet vårt, dersom vi gikk med i det som nå heter EU.

"What a difference a day make", heter en populær låt. Frykten for Den katolske kirke har for lengst lagt seg, også blant pinsevenner. Ja, kanskje særlig blant pinsevenner.

Nylig hadde dr. theol. Arne Helge Teigen en kritisk gjennomgang i bladet Utsyn av pinsepredikanten Peter Halldorfs praksis og lære. Peter Halldorf er kjent for sin vektlegging på oldkirkens katolske tradisjoner og teologi, noe konservative lutherske teologer stusser over. Kan pinsevenner så enkelt hoppe bukk over reformasjonens hardt tilkjempede sannheter? Peter Halldorfs tilnærminger er blitt positivt mottatt i store deler av Pinsebevegelsen, og er en del av en større kursendring i retning av institusjonalisering, hierarki, mystikk, liturgi og klostertradisjoner.

Hvordan kunne dette skje? Peter Halldorf har for sin egen del vitnet om at han følte seg rotløs som kristen, og fant til slutt sine røtter i oldkirkens tradisjoner. Hvordan kan en pinsevenn som tilhører en bevegelse som har røtter i den radikale reformasjonen og pietismen, for ikke å si urkristendommen slik vi finner den i Bibelen, oppleve seg rotløs? Ifølge min teori er årsaken den karismatiske vekkelsen. Pinsevekkelsen har ikke samme røtter som den karismatiske vekkelsen. Sistnevnte har sin opprinnelse i de historiske kirkesamfunnene, blant annet den katolske kirke, med sitt hierarki og sin mystikk. Da den karismatiske vekkelsen ble introdusert i pinsevekkelsen på 70-tallet, reagerte mange pinsevenner på det de oppfattet som fremmede elementer i lære og praksis. Kirkehistorikeren Geir Lie kunne fortelle norske media under pinsevekkelsens jubileum "Pinse for alle" for et par år siden, at pinsevekkelsen hadde lite å gjøre med den karismatiske vekkelsen.

Dette skrives Allehelgensdag. Dagen før Allehelgensdag i 1517 slo den katolske munken og teologiprofessoren Martin Luther opp sine 95 teser på slottskirkedøra i Wittenberg. Dermed startet historiens største frigjøringsbevegelse, protestantismen. Prestelæreren Martin Luther endte opp med å avvise paven som kirkelig autoritet. Det var en fornærmelse og forbrytelse som nær kostet ham livet.

Luthers standpunkt i forhold til paveembetet deles ikke av mange kristne i dag, og aller minst av Pinsebevegelsens institusjonelle elite. Da Pinsebevegelsen fylte 100 for et par år siden, inviterte man pavens representant biskop Anders Arborelius til feiringen, en klar anerkjennelse av paveembetet og det katolske hierarkiet.

Den katolske kirke har en stadig sterkere tiltrekningskraft på kristne, særlig fordi den synes å representere noe evig og stabilt i en usikker og foranderlig verden. Ikke minst setter mange kristne pris på Den katolske kirkes konservative standpunkter i moralspørsmål (homofili og abort) og i kirkelige ordninger som for eksempel kvinnelige prester, i tillegg til det som allerede er nevnt med hensyn til tradisjoner.

Nylig etablerte Den katolske kirke en egen struktur for anglikanske menigheter som vil konvertere, - egen struktur fordi de da kan beholde sine gifte prester som en overgangsordning - noe som av observatører er blitt omtalt som den største kirkelige hendelsen siden reformasjonen. Pinsekarismatikeren Ulf Ekman skryter av at han står under pavens apostoliske suksesjon, og fører samtaler med hans representanter. Dette nevnes for å vise at det i kristenheten skjer en bevegelse i retning av Roma.

Har jeg katolikk-fobi? Nei, jeg tror ikke det. Vi har forsøkt å inkludere en interessert katolikk i vår husmenighet, men da vi hadde nattverd, ble vedkommende advart av presten. En katolikk kan ikke motta nattverden av andre enn katolske prester. Katolikkene binder mennesker til pavens autoritet, og hevder de gjør det etter Herrens Ord.

Jeg tror at enhver generasjon kristne må ta valget mellom Jesu´ herredømme og Åndens liv på den ene siden eller menneskelig makt og institusjonalisering på den andre. Dette valget fikk de første kristne da apostlene døde ut, og urkirken ble til oldkirken. Det samme valget har nå også Pinsebevegelsen og mange andre frikirker stått overfor. Fristelsen til makt virker alltid å være overveldende, og resultatet synes alltid å bli hierarki og institusjonalisering.

Vi sa "Nei til EEC". Men Pinsebevegelsen har likevel forlatt sine opprinnelige verdier. Som kirkehistorien ofte har vist - kirkens største farer kommer ikke utenfra. Langt viktigere enn et kritisk fokus på samfunnet rundt oss, er et selvkritisk blikk.

«Nei til EEC!»

Er da Kristus blitt delt?

Pave Pius X
Foto: Are Karlsen

Paulus spør retorisk om Kristus er blitt delt, og avviser alle begrunnelser for splittelse kristne i mellom. Ha avviser også at Peter står i en særstilling, og river dermed vekk begrunnelsen for det katolske hierarkiet, her representert ved pave Pius X slik han blir presentert i katolske kirker.

Det er et faktum at kristenheten er splittet i mange kirkesamfunn og organisasjoner. Det sies at det på protestantisk side er over 33.000 forskjellige kirkesamfunn.

Også i Bibelen finner vi kirkesamfunn. Paulus: "For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt?" (1 Kor 1:10-17)

Jeg synes det er interessant å se hvordan Paulus drøfter denne situasjonen. Var det læremessige forskjeller fraksjonene i mellom? Ja, jeg velger å tro det.

Men Paulus adresserer ikke de læremessige forskjellene når han kritiserer korinterne. Han påpeker ikke hvem som har rett eller tar feil teologisk. De ordvalg Paulus gjør viser at han legger uenigheten på et holdningsmessig og ikke på et saklig plan. De kristne er stridbare og kranglevorne. Det er korinternes sinnelag han setter fingeren på: Stridigheter, splid og uenighet. Det er årsaken til splittelsen, og ikke læremessige nyanser fraksjonene i mellom, selv om jeg velger å tro at de også kunne være til stede.

Paulus synes altså å avvise at det fantes saklige grunner til splittelsene.

Derfor går han rett til sakens kjerne med et retorisk spørsmål: Er da Kristus delt?

Nei, alle kristne vet at Kristus ikke er delt. Kristi kropp er én. Dermed blir Paulus´ budskap dette: Dersom Kristus er én, så lev da i overensstemmelse med dette faktum!

Kristen enhet er altså ikke noe som er opp til oss kristne å etablere. Kristen enhet er tvertimot et faktum vi må forholde oss til. Alle kristne er ett, fordi vi alle er lemmer på samme kropp.

Paulus argument er altså at som kristne er vi kalt til å leve i overensstemmelse med det faktum at Kristi kropp ikke er delt.

Men bortsett fra at årsaken til splittelse ligger i vår falne natur, refererer Paulus også til noe som kunne ha vært en årsak til splittelse: Nemlig om han hadde opptrådt som en leder og bundet mennesker til seg selv. Ett av kirkesamfunnene i Korint påstod jo at de holdt seg nettopp til Paulus. Men Paulus tar ikke i mot denne smigeren: "Jeg er glad jeg ikke har døpt noen av dere".

Paulus holdt en lav profil i sin tjeneste:
- Han hadde ingen makt over de kristne, de kunne fritt velge seg lærere og ledere, hvilket de stundom til hans fortvilelse også gjorde.
- Han livnærte seg gjennom sitt håndtverk og ivaretok dermed en uavhengighet i forhold til de han var satt til å veilede.
- Han unngikk å binde mennesker til seg gjennom handlinger som dåp.
- Paulus var i likhet med sin Herre og Mester, bare en tjener.

Paulus bygget altså ikke noe splittende hierarki under seg. Ikke bare det, han avviser også at Peter eller Kefas som han også ble kalt, står i en særstilling i forhold til ham selv og Apollos. Dermed river Paulus vekk begrunnelsen for det katolske hierarkiet og dets såkalte apostoliske suksesjon. (Som vi har påvist tidligere, er det ikke mulig å verken påvise eller forsvare hierarkiet som prinsipp ut fra Det nye testamente.)

Dermed gjenstår dette: Alle kristne er lemmer på Kristi kropp. Kristus er ikke delt. Lev da i overensstemmelse med dette faktum!

Er da Kristus blitt delt?

Visjonen

Organisasjonskart for Bibelens
menigheter
Ill.: Are Karlsen

Mange foretakskirker legger store ressurser ned i å utarbeide et visjonsdokument. Idéen kommer fra næringslivet, og hensikten er å gi foretakene og deres ansatte verdigrunnlag, identitet og konkurransekraft.

Jeg er skeptisk til det menighetssynet som ligger bak en slik tenkning. Har ikke Jesus Kristus, som er menighetens Herre, gitt alle menigheter felles verdier, felles identitet og den samme kraften?

Så hvordan vil et visjonsdokument basert på bibelske verdier, og dermed globalt gyldig, se ut? Jeg har gjort et forsøk:

Visjon:	Forkynn evangeliet
Strategi:	- for fattige
Målplan:

	Ansvarlig:	Du og jeg
	Når:	Til enhver tid
	Hvor:	I våre hjem

Et visjonsarbeide bør etter min mening starte med å definere verdier. Og så bør det være en sammenheng mellom verdier og visjon. Siden jeg med Jesus som forbilde har satt opp Forkynn evangeliet for fattige, som fremste verdi for en menighet (se høyrespalten), så må jo dette også reflekteres i visjon og strategi.

Likeså bør det være en sammenheng mellom verdier og organisasjonskart. Har du noen gang sett organisasjonskartet for en menighet? Jeg vet at mange menigheter kvier seg for å offentliggjøre sitt organisasjonskart, både fordi det kan utløse en maktkamp og fordi det avslører en hierarkisk struktur. Organisasjonskartet kan være avslørende for menighetens sanne karakter.

Hva det vil si "å forkynne evangeliet for fattige", hører med til implementeringen av strategien og kan være utgangspunkt for interessante samtaler.

Bibelen lærer oss at det kristne fellesskapet skal ha prioritet på de fattige og de svake og at alle skal underordne seg hverandre. Hvordan skal dette reflekteres i organisasjonskartet?

Bibelens løsning er at alle løftes opp på samme nivå. Gud gjør ikke forskjell på folk, verken på jøde eller greker, mann eller kvinne, fattig eller rik. Dette reflekteres i det bibelske organisasjonskartet ved at alle på lik linje ledes av Den Hellige Ånd. Dette har fått navnet Det allmenne prestedømmet.

Derfor vil vi ikke lenger bygge menigheter på verdslig vis, - som hierarkiske institusjoner. Vi bygger menigheter som vennesamfunn. Som ledes av Den Hellige Ånd og av menighetens konsensus. Slik de første kristne gjorde: Den Hellige Ånd og vi har besluttet ....

Når det gjelder forholdet menigheter i mellom, så er min holdning at det ivaretas kun på det personlige plan. Hvem som helst kan opprette relasjoner med hvem som helst, men ingen representerer i kraft av posisjon andre enn seg selv.

Hvorfor er det så viktig å gjøre som de første kristne? Gjorde ikke de mye feil og var ikke kirken underutviklet? Mitt svar på det, er at vi ser på de første kristne som autorative på samme måte som vi ser på kanon (samlingen av de nytestamentlige skriftene) som autorativ: Nærhet til Kristus i relasjon og tid, gjør at de første kristnes praksis må stå som modell for kristne til alle tider.

Back to basic!

Visjonen

Hummerens død

Predikantkonferansen
Foto: Korsets Seier

Jeg har aldri kokt hummer, men har latt meg fortelle at det ikke er nødvendig å drepe dyret først. Det er helt smertefritt for hummeren å bli lagt i kaldt vann som så kokes. Hummerens kroppsfunksjoner svekkes suksessivt og smertefritt etterhvert som temperaturen øker.

Jeg ble minnet på dette fenomenet når jeg i dag leste følgende formulering av redaktør Anne Gustavsen i KS: "At Lederrådet ... bare ba om vedtak på å gå inn i en prøveperiode med de nye endringene, skapte en trygghet som resulterte i et nærmest "overmodent" ja."

Det omtalte vedtaket gjaldt Predikantkonferansens behandling av dokumentet STIP - Struktur og Tilsyn i Pinsebevegelsen. Dette temaet har vært gjenstand for debatt så lenge Pinsebevegelsen har eksistert. Det første store skismaet kom allerede i 1916, da T. B. Barratt ville ordne menighetene på "bibelsk" vis, med eldsteråd. Høvdingen Erik Andersen Nordquellle protesterte sterkt, og ville ikke vite av noe menneskelig råd i menighetene. Og dermed fikk vi en splittelse som resulterte i De Frie Venner og Pinsevennene.

Men Barratt satte en grense ved menigheten. All form for organisering over menighetene var ubibelsk og dermed utelukket. Og slik har Pinsebevegelsen, under tvil og debatt, praktisert dette fram til våre dager.

Men nå er den æraen over, og Pinsebevegelsen etablerer seg i disse dager med et overgripende nasjonalt hierarki. Dersom Barratt denne uken roterte i sin grav, så mener jeg han kan takke seg selv. Ved å gjøre Pinsebevegelsen "prestestyrt" gjennom Predikantkonferansen, gjorde han den samme historiske feilen som mange vekkelser før ham, inklusive det som skjedde i generasjonen etter apostlene i oldtiden, ved Ignatius av Antiokia i år 110 e. Kr. Resultatet av Ignatius´ lære, er det katolske hierarkiet som lever den dag i dag. Har man først etablert et hierarki, så lar det seg aldri fjerne.

Jeg har tidligere kommentert KS´ nedlatende omtale av anderledes tenkende innen bevegelsen. KS har alltid vært organet for det til enhver tid regjerende "partiet", og ser det ikke som sin oppgave å fremme en levende debatt. Denne gangen ga redaktøren oss dette gullkornet: Det er en kjent sak at jo eldre man blir, desto mer skeptisk blir man overfor forandringer.

De eldre og skeptiske som KS referer til, er predikanter som vil verne om Pinsebevegelsens opprinnelige organiske natur. Hvor dyptgripende de endringer som Pinsebevegelsen nå gjennomfører er, gir et forslag av min gode venn Egil Svartdahl, fremmet med retorisk treffsikkerhet, et godt innblikk i: Ansvaret for Sommerfestivalen på Hedmarktoppen bør være hos Pinsebevegelsens lederskap, ikke lærerkollegiet på Hedmarktoppen.

Hedmarktoppen er et av Pinsebevegelsens fellestiltak. Et fellestiltak er definert som et tiltak med lokal forankring og et nasjonalt representativt styre, det vil si et representantskap med delegater fra alle pinsemenigheter. Hedmarktoppen er således kontrollert av en generalforsamling med én delegat fra hver menighet. Generalforsamlingen velger så styre eller forstanderskap. Forstanderskapet på Hedmarktoppen utser så underutvalg, som for eksempel Stevneutvalget. Det er altså ikke slik som Egil Svardahl sier lærerkollegiet som har ansvaret for Sommerfestivalen, men en forsamling som representerer alle pinsemenigheter.

Nå har Stevneutvalget brukt sitt mandat til å ta noen kontroversielle grep med hensyn til datoer for den tradisjonsrike Sommerfestivalen. Dette vil Egil Svartdahl heretter skal styres fra toppen av det nye pinsehierarkiet.

Fordelen med den gamle og nå forlatte ordningen var nettopp at den tillott en organisk og ubyråkratisk vekst i Pinsebevegelsen. Her er Evangeliesentrene et godt eksempel. Evangeliesentrene er oppstått og styrt som et tradisjonelt fellestiltak, det vil si et lokalt initiativ med en nasjonal, representativ styring. Det har blant annet resultert i at Pinsebevegelsen har fått to konkurrerende sommerstevner, begge kontrollert av hvert sitt representantskap. Dette organiske og ustrukturerte prinsippet har vært Pinsebevegelsens varemerke og noe som har bidratt til dens riktignok noe viltre vitalitet.

Når det nye pinsehierarkiet er vel etablert, kan vi da vente oss også et oppgjør om Evangeliesenterets konkurerende sommerstevne?

Prøveordningen som KS lovpriser, burde kunne gi hummeren, i dette tilfellet Pinsebevegelsen, en smertefri død. Tilbake har vi et hierarki, et maktinstrument, blant annet for å skape orden i rekkene, eksemplifisert ved Egil Svartdahls forslag. Derfor var det også symptomatisk at Lederrådets første offentlige utrykning i fjor sommer gjaldt å sette den alltid i utakt marsjerende Jan Åge Torp på plass da han ytret seg med sin sedvanlige politiske ukorrekthet om temaet barneoppdragelse. At Jan Åge Torp uttrykker seg kontroversielt, er det ingen splittelseskraft i. Men et nasjonalt Lederråd som fra tid til annen vil handle og uttale seg kontroversielt, er langt mer risikofylt i så henseende. Mange tror at hierarki er et samlende prinsipp. Kirkelandskapet verden over med sine tusenvis av små og store hierarkiske kirkesamfunn, er et bevis på det motsatte.

De eldre pinsevennene som ikke vil ha forandring forstår én ting: I de hierarkiske kirkesamfunnene er Ånden erstattet med hierarkiet. De gamle blant dere skal ha drømmer, sier Guds Ord, og drømmen om organisk kristendom ledet av Ånden, har vært levende blant kristne til alle tider.

Hvorfor engasjerer jeg meg i dette? Det er desverre ikke fordi jeg tror utviklingen innen Pinsebevegelsen er mulig å snu. Et svar kan være at jeg etter 40 års tjeneste innen Pinsebevegelsen opplever at jeg har en del aksjer der.

Men mest av alt er det fordi jeg deler den opprinnelige drømmen om et organisk, ikke-hierarkisk menighetsliv. Og fordi jeg vil oppfordre pinsevenner i alle kirkesamfunn til å ta ut sin rett til å leve ut et slikt menighetsliv.

Hummerens død

Den treenige Gud, underordning og verdensbildet

"Reimagining Church:
Pursuing the Dream
of Organic Christianity"
(Frank Viola)

Underordning er et begrep som stadig dukker opp i debatter på kristne nettsteder. Etter min mening er det et av våre mest sentrale etiske begreper. Store deler av vårt liv er definert ut fra hvem som er overordnet og hvem som er underordnet, - hierarki med andre ord. I vår del av verden, hvor egalitære idealer står sterkt (blant annet i lavkirkeligheten), er dette noe man ofte unngår å fokusere på. Men den som er så dum å utfordre tingenes orden enten det er i arbeids-, organisasjons- eller menighetslivet, vil snart oppdage hvem som bestemmer hvor skapet skal stå.

Den vestlige sivilisasjon er hierarkisk organisert. Slik har også kirken definert tilværelsen i overenstemmelse med den etablerte samfunnsorden. Fra gammelt av består det kirkelige verdensbildet av et hierarki med Gud Fader på toppen, så Kristus, Den hellige ånd, så keiseren - innsatt av Guds nåde, så biskopen (eller paven om du vil) og hele det kirkelige hierarkiet, så mannen, kvinnen og til slutt barna.

Dette er et verdensbilde som hvem som helst kan forstå og som skaper orden, trygghet og oversikt. Og enorme muligheter for maktmisbruk.

Reformasjonen på 1500-tallet startet en utvikling (eller var del av en utvikling?) som utfordret dette verdensbildet. Først forsvant Gud ut av bildet, så fikk den lille mann rettigheter, dernest ble mann og kvinne likestilt og til slutt er det blitt forbudt å slå barna.

Men fortsatt er det gamle, hierarkiske verdensbildet gjeldende i store deler av kristenheten. Det er dette verdensbildet som har vært basis for den kirkelige motstand mot mange moderne samfunnsreformer, som demokrati, kvinners stemmerett og likestilling mellom kjønnene. Mange kristne har fortsatt sin identitet definert av dette verdensbildet, hvor begrepene underordning/overordning har en ofte uuttalt, men sentral plass.

Men tilbake til den debatten som foregår omkring begrepet underordning. Kjernen i debatten er følgende: Underordning er et sentralt kristent begrep. Men er hierarki det?

Mange teologer vil peke på at kilden til all kristen etikk, er korset. Dersom Gud lot seg korsfeste, så ble også det hierarkiske verdensbildet korsfestet. Dersom Gud underordnet seg oss, hvem er da overordnet? Dersom korset er det som definerer Guds natur, er det da mulig å snakke om hierarki i Treenigheten?

Dette berører altså det kristne gudsbildet, Den treenige Gud. I debatten om dette, skiller man gjerne på guddoms-personenes vesen og funksjon. Et klassisk kristent standpunkt er at de tre personene i guddommen er like i sin guddommelighet, men ulike i funksjon. Og - og her er stridens kjerne i dag - i funksjon danner de et hierarki.

Nei, sier mange teologer, de tre personene i guddommen er ikke plassert hierarkisk i sin funksjon. Dersom korset er en sentral del av Jesu´ natur, er det utenkelig at ikke resten av guddommen har del i den samme naturen. Korset er en del av Den treenige Guds natur. Fader, Sønn og Den hellige ånd gir seg selv til hverandre, tjener hverandre og underordner seg hverandre.

Frank Viola hevder at det er kun det gjensidig underordnede fellesskap som reflekterer et sant bilde av Gud, fordi Den treenige Gud lever i et gjensidig underordnet fellesskap.

Dermed blir spørsmålet om hierarki eller ikke-hierarki i det kristne fellesskapet, et spørsmål om hvilket bilde av Gud kirken reflekterer ut i verden.

For den som vil lese mer: Bloggen Zoecarnate gir en oversikt over debatten om Frank Violas bøker Pagan Christianity og Reimagining Church i posten House Church: Ready for prime time?, med linker videre ut til debatt-arenaer. En kort definisjon av subordinasjonismen, en klassisk vranglære om forholdet mellom personene i guddommen, finner du her. Etter Kevin Giles´ bok The Trinity and Subordinationism, har den klassiske debatten om subordinasjonismen blusset opp igjen (spesielt spørsmålet om Sønnen er underordnet Faderen). Det som blant annet aktualiserer dette er "evangelikale" som nå bruker subordinasjonismen til å begrunne kvinnens underordnede stilling i forhold til mannen. Og dermed får dette fremmedordet aktualitet for livet i mange kristne hjem. Aktuelt søk: "Kevin Giles" submission trinity. Frank Viola har en interessant gjennomgang av både den historiske og aktuelle debatten om subordinasjonismen i punktene 24-28 i sitt svar på kritikk av hans bøker i denne bloggposten: Reimagining Church -- A Frank Response Part One. Bjørn Inge Midtgård referer i en kommentar her på bloggen i juli 2006 til en interessant artikkel av Oddvar Søvik om gjensidig underordning, hvor pkt. 5.2 handler om gjensidig underordning i guddommen.

Den treenige Gud, underordning og verdensbildet

Reportasje i DagenMagazinet: Husmenigheter i Bergensområdet

Sporvalg
Foto: Are Karlsen

Her om dagen hadde DagenMagazinet en større reportasje om husmenigheter i Bergensområdet. Det er et moment i dette oppslaget jeg ønsker å kommentere.

Representantene for disse husmenighetene, Steinar Lofnes og Arnt Jakob Holvik, uttrykte nødvendigheten av at husmenigheter "står tilsluttet en større sammenheng". Det må jeg gå ut fra i praksis betyr at husmenighetene er underlagt et av de mange kirkelige hierarkiene i Bergen.

Min holdning til dette er at jeg ikke ønsker at verken jeg selv som kristen eller den menigheten jeg tilhører skal ha sin identitet knyttet til noe annet navn enn Jesus Kristus. Det er ham jeg ønsker å tilhøre og Hans kirke. Dersom jeg i tillegg skulle si at jeg tilhører en kirke med en identitet utover Jesu´ navn, ville jeg bidra til en splittelse av Jesu´ kirke. Det hjelper ikke at den aktuelle kirkens navn i Bergen er Kristkirken, så lenge dette brukes til å skille medlemmene fra de andre kristne som tilhører Den norske Kirke, Den evangelisk-lutherske frikirken, Baptistkirken, Metodistkirken, Pinsemenigheten Tabernaklet, Levende Ord, Kristent Fellesskap, Adventkirken og alle de andre hierarkiene som skaper splittelse kristne i mellom.

Vår husmenighet har ikke noe navn, eier ingen ting og er ingen juridisk person. Det er mitt ønske at det skal forbli slik. Som husmenigheter har vi en unik mulighet til å realisere kristen enhet. Men selv om jeg tar avstand fra hierarkiske menigheter og kirkesamfunn, ønsker jeg ikke å ta avstand fra kristne. Jeg anser at alle kristne som bekjenner Jesus som Herre, tilhører Jesu´ kirke, uansett hvilken kirkelig struktur de tilhører. Jeg ønsker ikke å ta avstand fra noen kristne, men jeg vil markere avstand fra hierarkiske, kirkelige strukturer. Tvert i mot ønsker jeg å dele fellesskap med alle slags kristne, i den grad dette lar seg gjøre.

Derfor skulle jeg ønske at alle husmenigheter i Norge kunne gjøre det samme. Forsake det kirkelige hierarkiet, og bekjenne seg kun til Jesus Kristus.

En hierarkisk husmenighet, vil etter all historisk erfaring, utvikle seg til en tradisjonell menighet. Fordi med hierarkiet følger det maktutøvelse i form av prekestol og kirkesal.

Og denne form for menigheter mangler som vi vet den Åndens dynamikk som vi ser at de organiske, ikke-hierarkiske menighetene i Bibelen har.

Det er ingen grunn til at de husmenighetene som vokser fram i Norge i dag, skal gå i denne historiske fellen. Hva er det Ånden sier til menighetene i dag?

Reportasje i DagenMagazinet: Husmenigheter i Bergensområdet

Lakeland og Azusa Street. Åndsutgytelse med og uten hierarki

William J. Seymour
Foto: Wikipedia

Vekkelsen i Lakeland har kollapset.

Debatten både mens den pågikk og nå i etterkant fikk meg til å sjekke litt nøyere hva som skjedde i Azusa Street, pinsevekkelsens vugge. (Se forrige post).

Selv om jeg mener å kunne påvise en viss likhet når det gjelder manifestasjonene i Azusa Street og Lakeland, finnes det likevel en forskjell som jeg legger stor vekt på.

Forskjellen ligger i den rollen predikanten Todd Bentley spilte. Den rollen Todd Bentley spiller i Lakeland, finner vi ikke igjen i Azusa Street. Mens Lakeland i stor grad var Todd Bentley, finner vi ingen tilsvarende forgrunnsfigur i Azusa Street.

Tvert i mot, Azusa Street-miljøet la vekt på det motsatte, nemlig at det ikke skulle være noen leder som sto alene i rampelyset. Den rollen som Guds redskap i Azusa Street, den enøyde afroamerikaneren William Seymour spilte, kan etter min mening ikke sammenlignes med Todd Bentleys, dersom vi skal tro rapporten jeg gjengir i forrige post.

Dessuten, den eneste memoaren fra personer som tilhørte miljøet i Azusa Street, nemlig Frank Bartleman, har en bemerkelsesverdig vektlegging på de ikke-hierarkiske verdiene som preget denne åndsutgydelsen:

Brother [William J.] Seymour was recognized as the nominal leader in charge. But we had no pope or hierarchy. We were "brethren." We had no human program. The Lord Himself was leading. We had no priest class, nor priest craft. These things have come in later, with the apostatizing of the movement. We did not even have a platform or pulpit in the beginning. All were on a level. The ministers were servants, according to the true meaning of the word. We did not honor men for their advantage, in means or education, but rather for their God-given "gifts." He set the members in the "Body".

...

We were delivered right there from ecclesiastical hierarchism and abuse.

Presteskapet har kommet inn i pinsevekkelsen senere gjennom et frafall, er Frank Bartlemans klare dom.

Åndsgytelse og ikke-hierarki hører sammen. Ånden utgytes over alle troende, ikke bare over et særskilt lederskap. Paulus advarer mot å gradere gavene. Vi er alle bare søsken som er satt til å tjene hverandre.

Derfor venter jeg på en fornyelse av grunnverdiene i de kristne fellesskapene. Intet mindre enn et paradigmeskifte. De første pinsevennene i Azusa Street hadde grepet dette.

Det har blitt diskuttert på den svenske bloggen Aletheia en påstand om at det var den katolske paven Leo XIII som ba fram pinsevekkelsen ved forrige århundreskifte. Dersom så er tilfellet, at paven ba om en åndsgytelse, synes jeg Gud ga ham et godt svar da han sendte den anti-hierarkiske Azusa Street-vekkelsen.

Men det var ikke bare paven som bad. Forløperen til pinsevekkelsen, den internasjonale hellighetsvekkelsen fra 1880 og framover, hadde dette mottoet: Herre send vekkelse, og begynn med meg! Wllliam Seymour var en del av den vekkelsen.

Jeg er glad for å kunne identifisere meg med Azusa Street og vil slutte meg til alle kristne som ber om åndsutgytelse!

Lakeland og Azusa Street. Åndsutgytelse med og uten hierarki

Hierarki-apostler

Peter Halldorf
Foto: Are Karlsen

Som varslet i en annen post, har John Bevere talt under Europa-konferansen i Uppsala i sommer. I følge svenske Dagen, har han undervist om at det er hierarki mennesker i mellom i himmelen (takk til Bjørn Inge Midtgård for tipset), hvilket har vakt en viss oppsikt både i Dagen og på svenske kristenblogger (sjekk linker under artikkelen i Dagen).

Svenske Dagen antyder at dette er vanskelig fordøyelig i vår tradisjon. Min kommentar er at dette blir stadig mer fordøyelig etter som også det pinsekarismatiske lederskapet legger vekt på sin geistlige status. Dersom det er Guds vilje at det skal være hierarki i hans menigheter på jorden, så vil det vel også være hierarki i himmelen, hvor banalt det enn virker.

Pinsevekkelsens vugge, Asuza Street, var uttalt anti-hierarkisk. Pinseteologen Terje Hegertun, sier at pinsevekkelsens grunnverdier er anti-hierarkiske, fordi Ånden er utgydt over alle troende. Dette igjen er enkelt å koble til Luthers "oppdagelse" av det allmenne prestedømme.

Dermed har vi en linje fra pinsefestens dag i Apostlenens Gjerninger, via reformasjonen til Asuza Street, en linje som går utenom de kirkelige hierarkiene.

Dette er vår tradisjon, en tradisjon som hierarki-apostlene Peter Halldorf, Ulf Ekman og John Bevere har liten forståelse for.

Og for å legge ytterligere et perspektiv på dette: De eneste som tok imot Barratts budskap om Åndens dåp, var den såkalte Frie Bevegelse med over 200 forsamlinger, ledet av Erik Norquelle. Den Frie Bevegelse var i stor grad anti-hierarkisk og ikke-institusjonell.

I 1916 vendte Barratt seg mot den ikke-institusjonelle formen disse menighetene hadde, og sammen med Lewi Pethrus gikk han inn for å danne institusjonelle menigheter etter såkalt "bibelsk mønster".

Dette førte til splittelse i omtrent samtlige Frie Forsamlinger, hvorpå mange Frie Venner organiserte seg i pinsemenigheter. På den måten ble den eneste bevegelsen som tok i mot Barratts budskap ødelagt. Den siste Frie Forsamling ble splittet og omorganisert til en pinsemenighet i 1948. Etter det har Pinsebevgelsen i Norge stagnert.

Barratt var aldri i Asuza Street. Lederen for Den Frie Bevegelse, Erik Nordquelle, heller ikke. Men Nordquelle var preget av de samme ikke-hierarkiske og ikke-institusjonelle verdier som preget Asuza Street. Selv om Barratt ikke dannet et vanlig kirkesamfunn, gikk han aldri ut av den tradisjonelle pastor-rollen som han hadde med fra metodistkirken. Barratt dannet i praksis modell for den karismatiske, multi-talentfulle predikanthøvdingen som pinsekarismatikere stadig er på jakt etter.

Dette tenker jeg er noe av bakteppet for at pinsekarismatikere i dag tar imot karismatiske hierarki-apostler uten motforestillinger.

Jesus sa: Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener

Hierarki-apostler

Den nye kristendommen: Religiøst hierarki, mystikk og meditative teknikker

Katedralen i Poznan (Polen)
Foto: Are Karlsen

Den protestantiske kristenheten er for tiden inne i noe jeg vil kalle en periode av reformatorisk revisjonisme. Med det mener jeg at man søker tilbake til religiøse tradisjoner, metoder og filosofier som reformasjonen og vekkelsesbevegelsene tok et oppgjør med.

Alt frafall i kristenheten starter med lederskapet. Nå går jeg lenger enn det og mener at bare opprettelsen av et lederskap i Kirken, i seg selv er et frafall fra Jesus som Herre. Kristus kaller ikke ledere, han kaller tjenere.

Men når lederskapet er på plass, kirkebygningen er reist og menigheten sitter taus framfor sine ledere, da starter forfallet for alvor. For å samle folket, må man lokke med religiøse aktiviteter, aksjoner, evenementer og kvasi-vekkelser. Dette har frikirkeligheten vært utstatt for i årtier allerede. Statskirken derimot, med sitt sugerør i statskassen, har råd til å leve med at folket ikke kommer.

Men før eller siden blir også frikirke-folket utmattet og desillusjonert. Og blir sittende hjemme.

Og nå synes neste bølge å komme i form av mystikk og meditative teknikker. Denne bølgen har sin sterke talsmann i blant andre den svenske pinsevennen Peter Halldorf, som tilbyr retreater basert på mystikk hentet fra de såkalte ørkenfedrene og fra ortodoks tradisjon.

Her på berget er det pastor Bjørn Olav Hansen, en mye brukt skribent og taler i pinsekarismatiske sammenhenger, som er talsmann for nødvendigheten av geistlig hierarki og middelaldersk mystikk.

På bloggen sin annonser han nå at han vil tilby kurs og seminarer i "åndelige øvelser", blant annet meditative teknikker, basert på materiale utviklet av den i vide kretser anerkjente amerikanske organisasjonen Renovaré, ledet av grunnleggeren Richard J. Foster. Det har reist seg kritiske røster mot Renovaré i flere land, som hevder at organisasjonen har innlemmet ubibelske metoder og filosofier. Blant annet hevdes det at man tar i bruk Zen-Buddhistiske meditasjonsteknikker som kombineres med romersk-katolske tradisjoner, for å oppnå det som dr. Foster kaller helhet.

Idéen om at vi må bruke spesielle meditative teknikker (pusteøvelser, mental fokusering, og så videre) for å komme i kontakt med Gud, er elementer vi finner i flere religioner, men som ikke har noe med kristendom å gjøre.

Bjørn Olav Hansen og hans medarbeidere kommer sikkert til å selge mange slike kurs og seminarer, fordi dette overensstemmer med dype kulturelle strømninger. Interessen for mystikk finner vi igjen i New Age og verdirelativismen er typisk for vår postmoderne tid.

- Vi behøver å lære av alle de ulike kristne tradisjonene, hører jeg pastorer si, det er berikende.

Under reformasjonens hete dager, ble mange kirker rensket for ikoner, statuer, malerier, utsmykninger, gull, glitter og stas og malt hvite innvendig. Store kulturelle verdier gikk tapt for verdier som disse kristne syntes var viktigere: Et enkelt fellesskap med fokus på Jesus Kristus.

Gjennom 40 års aktivitet i ulike kristne sammenhenger har jeg erfart og tatt konsekvensen av dette: Der hvor to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt i blant oss. Helst sammen med fattige og marginaliserte, og uten pastor, kirkebygning og annen staffasje.

Jo enklere, jo bedre.

Slik mener jeg det kristne fellesskapet er beskrevet i Bibelen. Uten religiøst hierarki, mystikk og meditative teknikker.

Den nye kristendommen: Religiøst hierarki, mystikk og meditative teknikker

Svermeren

Skateboarder i Poznan (Polen)
Foto: Are Karlsen

Her om dagen fikk jeg følgende attest av en pastor i en kommentarutveksling på nettet: Are Karlsen gir seg svermeriet i vold ...

Med tanke på alle de som opp gjennom kirkehistorien har blitt kalt svermere, så tar jeg det som en ære. Men det ble fulgt opp av en påstand som jeg tok litt tyngre: ... og frikobler seg fra Det nye testamentes tydelige undervisning om den struktur og orden Gud har gitt sin Kirke på jord.

Dermed gav pastoren uttrykk for noe som jeg er redd flere tenker: At "maset" om ikke-hierarki er noen fikse idéer som har lite med Bibel og kristendom å gjøre.

Mitt syn er at ikke-hierarki er så tydelig i Skriften, at dersom man ikke ser dette, så er det fordi kirkehistorien og tradisjonen forsyner oss med gale forestillinger om hva Bibelen lærer.

Sjur Jansen har påvist at den eneste holdbare måten å forstå Bibelens ordninger på, er ikke-hierarkisk. Dersom man forsøker å forstå Bibelen hierarkisk, så støter man på et vilniss av selvmotsigelser.

Men man behøver ikke bare være en vanlig bibelleser som Sjur for å forstå dette. Man kan også være en forsker. Professor ved Misjonshøgskolen, Ove Conrad Hanssen, sier i boken "Felles Adgang" på side 77:

Vi har sett at hyrdebegrepet brukes som en betegnelse på personer som andre steder kalles eldste og tilsynsmenn. Det ligger også nær å anta at det korresponderer med uttrykk som forstandere i Rom 12.8, 1 Tess. 5,12 veiledere. Vi ser altså at det i nytestamentlig tid ikke var ukrystallisert noen felles teknisk term for det som vi i dag kaller kirkens embete. Snarere virker som om det åndelige lederskap i lokalmenighetene er blitt utøvet av en gruppe eller et collegium. Heller ikke i de såkalte pastoralbrevene (1 og 2 Tim, Titus) synes det å foreligge noen hierarkisk ledelse.

Professor Ove Conrad Hanssen står selvfølgelig ikke alene om sitt syn. Faktisk så tror jeg hans syn er ganske ukontroversiet blant bibelforskere. Robert Banks ved Fuller Seminary hevder det samme. Det gjør også min venn dr. theol. Per-Axel Sverker.

Det underlige er at den protestantiske kristenheten, inklusive frikirkene, stadig øker sin hierarkisering. Den store interessen for den førreformatoriske oldkirken og dens ordninger er ett av tegnene på dette. Vektlegging på pastorens autoritet er ett annet. Disse strømningene møter ingen eller svake motforestillinger. Både den katolske kirke og vår egen statskirkes geistlige hierarkier sees mer og mer på som selvfølgelige normer.

Dermed er vi i ferd med å tape territorium vi som kristne erobret i forbindelse med reformasjonen.

Svermer eller ikke, det som er viktig for meg er å ha et solid bibelteologisk fundament. Derfor er det godt å ha konservative teologer med på laget når vi forsøker å påpeke det åpenbare, nemlig at biskopen ikke har klær, for å låne et bilde fra et kjent eventyr. Heller ikke pastoren, presten, prosten, kardinalen eller paven har klær, det vil si en bibelsk begrunnelse for sin hierarkiske plassering.

Svermeren

DNA

Smilende jente
Foto: Are Karlsen

Hvilke verdier har du?

Et menneskes verdier er dets mentale DNA. Det er de som styrer dets valg og handlinger.

Det er ingen andre enn oss selv som er ansvarlig for våre verdier, selv om de fleste er sterkt påvirket av foreldre og samfunnet rundt oss.

Slik er det også med oss som kristne. Gud holder den enkelte av oss ansvarlig og ønsker å formidle sine verdier direkte til den enkelte gjennom Ordet og Ånden.

En menighets verdier tenker jeg er summen av dens medlemmers verdier. Personlig opplevde jeg at min menighets verdier og mine egne verdier mer og mer skilte lag. At menighetsfellesskapets verdier stod i motsetning til de verdier jeg selv ønsket skulle være bestemmende for menighetens prioriteringer, handlinger og utvikling.

Menigheten kan beskrives som en organisme som styres av sine verdier, sitt åndelige DNA. Menighetens verdier ligger ofte til grunn for beslutninger og prioriteringer. For det man gjør og det man unnlater å gjøre.

De faktiske verdiene er viktigere enn visjoner, strategier og handlingsplaner. Til syvende og sist er det de reelle verdiene som styrer og som avgjør utviklingen i menigheten.

Bloggen Eskils tanker hadde nylig en interessant post med tittelen Hvorfor ni av ti husmenigheter dør. Også bloggen SimpleChurch Journal har en post om desillusjonerte husmenigheter, Re-Thinking House Church

Grunnen til at jeg legger så stor vekt på verdier, er nettopp det faktum at jeg mener at det er i verdiene en menighets framtid ligger. Å flytte en menighet fra ett hus til et annet, behøver ikke å forandre stort. Å skalere ned en tradisjonell menighet slik at den passer inn i et privat hjem, kan bli en tråkig historie på sikt.

Mine samtaler med en rekke husmenighetsfolk fra 70- og 80-tallet (se posten Knut Frohm - husmenighetstalsmann fra 1975) bekrefter også at årsaken til at husmenighetene den gang gikk til grunne, var spørsmål rundt lederskap, et særlig viktig verditema for de ikke-hierarkiske husmenighetene i dag.

Eskil holder en knapp på hierarkiet, og mener at det er mest bibelsk.

Å bytte verdier er ingen enkel operasjon. Åge Åleskjær sa en gang at "ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt", med henvisning til en menighets karakter. Konteksten var misfornøyde kristne som i det lengste håpet at menigheten deres skulle forandre seg. Åleskjær ga dem ikke mye håp om akkurat det.

Å bytte grunnmur på et hus er åpenbart krevende, for ikke å si umulig eller meningsløst. I stedet bygger man et nytt hus.

Den menighet som ble født på pinsefestens dag for 2000 år siden, hadde med seg sterke og tydelige verdier. Disse opprinnelige verdiene har til alle tider overlevd blant de kristne, selv om mange av de i liten grad har vært eller er synlige i de institusjonelle menighetene. Det er utenfor de hierarkiske, institusjonelle kirkene at de bibelske verdiene har overlevd, jfr. haugianer- og bedehusvekkelsene, med flere.

Mange hierarkister forakter vekkelseskristendommen og det allmenne prestedømme. For min del tror jeg at den nye ikke-hierarkiske husmenighetsbevegelsen er en videreføring av mange av vekkelseskristendommens verdier.

DNA

Kristus er reist opp fra de døde og gitt all makt i himmel og på jord!

Påske
Foto: Are Karlsen

Kristus er reist opp fra de døde og gitt all makt i himmel og på jord!

Derfor gjør vi mennesker til hans disipler - ikke våre.

Derfor er han vår Herre - ingen andre.

Derfor danner vi fellesskap - ikke hierarkier.

Derfor bygger vi menigheter av levende stener - ikke kirkebygninger.

Derfor forkynner vi Kristus og han korsfestet - intet annet.

Kristus er reist opp fra de døde og gitt all makt i himmel og på jord!

Polarisering

Notre Dame (Paris)
Foto: Are Karlsen

(Denne artikkeln er oppdatert og har fått en ny tittel.)

Det raser en debatt i Sverige om Ulf Ekman og andre kristne ledere som nå vender seg positivt til de katolske og ortodokse kirker og deres embedstenkning, sakramentslære og klosterpraksis.

(Saken er ikke ny, jeg omtalte den i desember 2005 på denne bloggen).

En annen person som står i debattens sentrum, er forkynneren Peter Halldorf, som har etablert en klosterlignende institusjon på det ærværdige gamle slottet Bjärka-Säby, hvor man egner seg til ikoner, røkelse, svarte kjortler og tidebønner. Det har ulmet en konflikt rundt dette i flere år, men nå er den helt åpen.

Ulf Ekman på sin side har gitt sterk verbal støtte blant annet til den apostoliske suksesjonen, det katolske nattverdssynet, klosterliv og Maria-kultusen. Små Mariastatuer er til og med blitt markedsført under en gudstjeneste i Uppsala, behørig avbildet.

Anførere i debatten er først og fremst en rekke blogger, men også avisen Dagen, hvor min gamle lærer i media-fag på Örebro Teologiske Seminar, Håkan Arenius, har hatt en artikkelserie hvor han har trukket fram pikante problemstillinger.

Det som kritikerne reagerer sterkest på, er hvordan ledere som Halldorf og Ekman, fører sine menigheter inn i drastiske kursendringer. Bloggene er ikke sene om å sitere noen år gamle utsagn av Ekman hvor han hevder det stikk motsatte av hva han gjør i dag. Tidligere har Ekman vært like sterk i sin demonisering av den katolske kirke, som han i dag er klar i sin lovprisning av den samme.

Det er også kjent at Ulf Ekman har uttalt seg sterkt skeptisk til den ekklesiologi som har vært rådende i vekkelsesbevegelsene og frikirkene. Ulf Ekman mener vi må tilbake til de historiske kirkenes hierarkiske strukturer og ordinasjoner.

At ledere som Peter Halldorf og Ulf Ekman uttaler seg åpent kritisk til vesentlige sider ved reformasjonen, blir også heftig debattert. Det vil si, debattantene på bloggene etterlyser klare signaler fra pastorer og andre kirkelige ledere, og finner tausheten påfallende. I stedet opplever man at den katolske biskopen i Norden, Anders Arborelius og den svenske pinselederen Sven-Gunnar Hedin utgir et felles manifest. Det hører med til bildet at også norske pinsemenigheter tar til seg av før-reformatoriske tradisjoner og hadde et seminar med den katolske biskopen under pinsevekkelsens 100-årsjubileum i fjor høst.

Når det gjelder strukturen på Livets Ord, så har det også i debatten blitt lagt vekk på at Livets Ord ikke har noen typisk menighetsorganisasjon. Den er en stiftelse med et styre dominert gjennom vedtektene av familien Ekman. Det betyr at dersom du oppsøker en gudstjeneste i Livets Ord er du i prinsippet en gjest hos familien Ekman. Det som legges i offerkurven, kontrolleres også av familien Ekman, som pr. i dag råder over en egenkapital i Livets Ord på 150 miillioner kroner.

At Ulf Ekman er i stand til å få sin menighet til å dreie 180 grader i lærespørsmål i løpet av få år, behøver ingen som har hørt ham preke, være i tvil om. Men nå later husfreden til å være brutt. Selv om Livets Ord har en struktur som effektivt eliminerer enhver opposisjon, så finner spørsmål og kritikk sin egen arena på internett.

Men hvilket alternativ representerer kritikerne? Mye av kritikken synes jeg er konservativ og reaksjonær og peker i liten grad på et framtidsrettet alternativ. Både Halldorf og Ekman presenterer en vei som for mange fortoner seg spennende. Kristen enhet endelig realisert, nye gudstjeneste- og fellesskapsformer og en oppdagelse av felles syn på brennbare moralske spørsmål, gjør at man værer en ny vitalitet for kristenheten og ikke minst innflytelse i samfunnet.

Den lille flokken som har rukket handa i været og sagt ikke-hierarki i det siste, synes nå enda mer ubetydelig. For meg er det helt uvirkelig at de miljøene hvor jeg har mine røtter så hurtig beveger seg i en retning som står i konflikt med de verdier protestantisk vekkelseskristendom har vært tuftet på.

Den ikke-hierarkiske husmenighetsbevegelsen er kanskje liten, Men jeg tenker at den har fått det privilegium å være et klart korrektiv til den reaksjon mot reformasjonens og vekkelsenes verdier som nå utvikler seg i stor fart.

Polarisering

Det finnes to typer menigheter ...

Tore Lende
Foto: Are Karlsen

Det er er mulig begreper som foretakskirke og ikke-hierarki har uttømt sin provokatoriske kraft. Men slik var det ikke for ett år siden. I et søk oppdaget jeg tilfeldigvis her om dagen at jeg ble kritisert på lederplass i avisen Dagen 28. oktober 2006, ifølge en post på bloggen til Bjørn O Hansen samme dag. Å havne på lederplass i et riksdekkende papirmedium kan ikke gå upåaktet hen, selv om det nå er over ett år siden. Dette skrev Dagen i følge Bjørn O Hansen:

I Dagen i går hevda Are Karlsen: 'Det finnes to typer menigheter. Foretakskirken og husmenigheter. Foretakskirken kan du lese om i kirkehistorien. Husmenigheter kan du lese om i Bibelen.' Det er både ei respektlaus og ei meiningslaus utsegn.

Dagen siterer fra en kort og poengtert bloggpost fra 28. november 2005, som jeg velger å gjengi:

Det finnes to typer menigheter. Foretakskirker og husmenigheter. Foretakskirker kan du lese om i kirkehistorien. Husmenigheter kan du lese om i Bibelen.

Det finnes to typer husmenigheter. Hierarkiske og ikke-hierarkiske. Hierarkiske husmenigheter kan du lese om i kirkehistorien. Ikke-hierarkiske kan du lese om i Bibelen.

Hierarkiske menigheter er basert på lederskap. Ikke-hierarkiske er basert på tjenerskap. Lederskap kan du lese om i kirkehistorien. Tjenerskap kan du lese om i Bibelen.

For å si det enkelt.

Etter at jeg skrev denne teksten for over to år siden, har jeg lært mye gjennom debatter, samtaler og lesning. Men jeg synes fortsatt denne teksten er god. Dagen kaller den respektlaus og meiningslaus.

Jeg er klar over at foretakskirke ikke tilsvarer selvforståelsen til mange kirkelige ledere. Men statskirkelige instanser omtaler kirken som en tjenesteproduserende organisasjon. Og Åge Åleskjær formaner Gunnar Jeppestøl når han blir kritisert for sin måte å lede menighet på og minner han om at menighet også er en bedrift. Også frikirkene er blitt institusjoner bemannet av profesjonelle utøvere som primært leverer religiøse tjenester i form av gudstjenester, prekener, undervisning, vielser, begravelser, og så videre. Å kalle denne type menigheter for foretakskirke er ikke respektløst, men presist.

Dagen står selv i en tradisjon som har kalt den katolske kirken for den store skjøgen og paven for antikrist. Men kanskje min analyse blir for nærgående?

Det var forresten denne posten som førte til Tore Lendes aller første kommentar på denne bloggen og som gjorde at jeg kom i kontakt med ham. Den lød slik:

Dette var en spennende refleksjon og fin måte å få sagt viktige ting på.

Har skrevet om det samme på en annen måte www.lende.no/lederskap
www.lende.no/gitt

Det finnes to typer menigheter ...

Gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd!

Presten
Foto: Are Karlsen

”Han skal veilede dere til hele sannheten”, sa Jesus om Den Hellige Ånd. Bibelen beskriver Den Hellige Ånd som den som leder, veileder og taler til de kristne. Boken Apostlenes Gjerninger i Bibelen handler egentlig om Den Hellige Ånds gjerninger. Men etter ca. 70 år, synes det som om den Hellige Ånds gjerning ikke lenger var tilfredsstillende for ”ansvarlige” kristne. I stedet for Åndens ledelse og veiledning, begynte det å heve seg røster om at de kristne måtte ha ledere, biskoper og prester, som kunne sørge for at kirken ikke ble inntatt av vrang lære og splittet. Biskop Ignatius av Antiokia la grunnlaget for et hierarkisk presteskap, som ironisk nok i seg selv er en vranglære, og et brudd med sentrale bibelske verdier. Verdier som tjenerskap, gjensidig underordning, det allmenne prestedømme, alles myndiggjøring og deltagelse, og ikke minst et brudd på læren om Kristus som den eneste mellommann mellom Gud og mennesker.

I stedet for Den Hellige Ånds gjerning, fikk man altså det hierarkiske presteskapet. Presteskapet som tok Den Hellige Ånds plass sørget også for at Den Hellige Ånd ble svekket i de kristnes bevissthet. For eksempel i et ”kristent” land som Norge, er Den Hellige Ånd ukjent for folk flest, og den offentlige, kirkelige høytid da man skal feire Den Hellige Ånd, pinsen, er symptomatisk nok uten innhold.

Det geistlige hierarkiet har tatt Den Hellige Ånds plass som den som leder, veileder og taler til de kristne. Resultatet er ikke til å ta feil av: Vi har fått en kirke hvor den åndelige dimensjonen er sterkt svekket, og i stedet har vi fått såkalte gudstjenester hvor menneskelige, elitistiske prestasjoner innen kunst og kultur står i sentrum. Og i stedet for Åndens enhet, har vi fått de tusen hierarkiers splittelse.

Det kirkelige hierarkiet fyller våre kirker og menigheter med maktkamp, statusbegjær, stolthet og hovmod i en grad som med jevne mellomrom vekker interesse også i sekulære medier.

Før kirken kan gjenvinne sin åndelige kraft, må vi omvende oss og gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd. Vi må gi avkall på hierarki, makt og status, og ta vårt kors opp og følge Jesus i tjenerskap og offer. Jeg tror ikke det finnes noen annen vei til sann fornyelse for kirken.

Etter 1900 år med kirkelige hierarkier, begynner det å gå opp for stadig flere hvor fjernt dette er fra bibelske verdier og forbilder. Allerede Martin Luther la et teologisk grunnlag for læren om det allmenne prestedømme, men trakk seg av realpolitiske årsaker fra å oppheve presteskapet da blodet begynte å flyte i gatene. Her til lands førte Hans Nielsen Hauge deler av disse verdiene ut til folket, til stor motstand fra hierarkistene. Pinsevekkelsens vugge, Asuza Street, var sterkt preget av egalitære verdier i følge troverdige vitner. I våre dager føres debatten stadig bredere i alle kirkelige sammenhenger, noe forrige post viser.

Tiden er inne til å gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd!

Les også Jonas Lundstrøms post Församlingen behöver EN tydlig ledare.

Gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd!

Kan det komme noe godt fra Nasaret?

Venner
Foto: Are Karlsen

Ivar Kvistum har advart meg mot å definere mitt standpunkt, mine verdier, visjoner, mål, som en negasjon. Vi har snakket mye om ikke-hierarki her på bloggen, for ikke å si anti-hierarki.

Ivar har rett. Jeg ønsker ikke å stå for noe som primært er anti. Hva jeg ønsker er å følge Kristus i å forkynne evangeliet for fattige. Men flere tiårs engasjement i menighet, har fått meg til å innse at våre hierarkiske foretakskirker er et dårlig verktøy for akkurat det. Ved å henvende meg til Bibelen, har jeg funnet et forbilde i de bibelske, ikke-hierarkiske husmenighetene.

Derfor kan jeg ikke skjule min store glede når jeg møter troende som deler mine erfaringer og synspunkter. Og særlig om det er mennesker i vår egen del av verden.

Stor var min overraskelse her om dagen, da jeg snublet over bloggen Catholic Renewal, skrevet av Charlotte Therese. Undertittelen på bloggen er "Se, jeg gjør allting nytt ...". Charlotte hadde en post som inspirerte meg til å legge inn en kommentar, Håller frikyrkorna på att katoliceras?

Hør bare hva Charlotte sier om hierarkier, hun som kommer fra en kirke som åpent hevder hierarkiets nødvendighet og begrunnelse. Jeg gjør noen klipp:

Nej - back to basics! Längre tillbaka - ja!

...

Fast egentligen gillar jag inte alls hierarkiseringen.

Vad jag önskar att kyrkan kunde fungera på ett helt annat sätt...

Hun fortsetter å utdype sine tanker om dette, og sier dette bedre enn jeg noensinne har klart å formulere det:

Det följande är kanske lite kontroversiellt, men tanken kom till mig nu, så jag lyfter fram den och ser vad ni säger:

De som idag ses som "svaga" målgrupper som man inriktar massor av kyrkliga hjälpinsatser på (hemlösa, flyktingar etc) borde istället för att göras beroende av denna hjälp involveras aktivt - tas på allvar. De behöver få just sina gåvor sedda, lära sig ta ansvar. Då skulle de växa, få ett nytt självförtroende, och samtidigt göra en omistlig insats för helheten.

Ja - jag tror att en icke-hierarkisk kristen rörelse som bygger på allas delaktighet på lika villkor fungerar - och skulle gärna vilja vara del också av ett sådant sammanhang.

Halleluja! - sier jeg.

Og så blander teologen Jonas Lundstrøm seg inn i samtalen, og utbryter i en kommentar til noe jeg skrev på bloggen til Charlotte:

Are. Tillåt mig att utbrista i ett halleluja! Det är otroligt ovanligt att höra sånt här, men ack så befriande.

Enda en Jesus-revolusjonær!

Charlotte fortsetter:

Jag ser inte en hierarki i den första kristna tiden - utan ett gemensamt delande och tjänande. ... Jag tror på en helt annan struktur. Men jag känner inga i min närhet som tror som jag - så hur ska jag kunna starta upp något?

Kanskje det er flere enn vi aner som drømmer som Charlotte? Plutselig en dag, så bryter det fram ...

Samtalen går videre, til slutt er det over 100 kommentarer til denne posten. Charlotte igjen:

Anden leder inte kyrkan genom hierarkin i sig - utan mer genom det slag av konsensus som Are talar om. Hierarkin missbrukar i de flesta fall sin ställning. Därför har jag svårt att se det som något gott som är inspirerat av Gud.

OK - men det er altså en katolikk som taler! Samtalen bølger fram og tilbake, men jeg holder meg til hva Charlotte selv skriver:

Jag kan inte se att traditionen kan ställas upp som ett försvar av sånt i traditionen som inte är bra.

En del är "badvatten" som behöver hällas ut när det väl har blivit igenkänt som sådant. Också sånt man tidigare såg som en nödvändig del av "barnet".

Det är ju vad reformation är.

Hierarkiseringen räknar jag inte alls till en bra sak i traditionen. Det är den som har förstört kyrkan....

Jeg henter flere sitat fra Charlotte i den lange kommentar-tråden:

Jag vill få representera mig själv som med-lem i kyrkan. Och jag vill att andra ska representera sig själva - inte andra.

Och jag vill inte att någon enda ska utge sig för att representera Kristus.

Tillsammans är vi alla Kristi kropp.

Så tror jag att det var tänkt att vara.

Charlotte får begeistrede kommentarer fra de øvrige anti-hierarkister som er inne, og Charlotte forklarer:

Orden bara kom till mig - och allt var plötsligt kristallklart.

Jag har redan tidigare sett det så, men inte vetat hur jag ska formulera det, eller ens att jag kanske borde försöka formulera det.

Det är liksom en icke-fråga i katolska sammanhang - där något annat än en hierarkisk organisation kan vara svårt för många att tänka sig - eftersom det är så det har varit så länge. Frågan väcks knappast annat än i mötet med andra kristna som har en annan syn ...

Jonas, jag hoppas få höra många andra som säger detta en dag - jag har inte heller hört det från någon katolik hittills - men inte heller från någon protestant, vad jag kan minnas, förrän nu.

Så det vi skriver om här och nu bekräftar helt enkelt den tro jag redan har, och har haft hela tiden som jag har varit kristen.

Men det har sjunkit undan bland mycket annat och kom upp till ytan nu igen.

Herre, hva med en vekkelse nå?

Kan det komme noe godt fra Nasaret?

Mørkets makter

Mørklagt forsamling
Foto: Are Karlsen

Hvorfor blir kristne samlinger mørklagt? To bilder jeg nylig har vist her på bloggen viser mørklagte kristne samlinger. Fra Oslo Spektrum og fra teltmøter i Sandefjord.

Det var dette fenomenet som for 4-5 år siden trigget min erkjennelse av at noe var riv ruskende galt med utviklingen i våre menigheter. Når man kommer sammen til fest, som for eksempel Sommerfestivalen på Hedmarktoppen, så sitter forsamlingen mørklagt. Samidig er det sterke spotlight på scenen, med den følge at de som opptrer der, ikke ser forsamlingen.

Altså forsamlingen sitter i mørket og ser på en godt opplyst scene, mens lederskapet på scenen ikke er i stand til å se forsamlingen.

Det har fått meg til å innse at det er slik lederskapet vil ha det. Det er viktig for lederskapet å bli sett. For dem å se forsamlingen er ikke like viktig. Heller ikke at de som sitter i benkeradene skal relatere til hverandre.

Altså: Forsamlingen er til for å gi lederskapet en plattform for sin tjeneste. Hierarkiet viser sitt sanne ansikt.

Se på dette bildet av en forsamling opp mot det bildet Bibelen gir av det kristne fellesskapet og finn fem feil.

Mørkets makter

Ikke-hierarki: På leting etter et språk

Sandefjord Kirke
Foto: Are Karlsen

Urkirkens bekjennelse Jesus er Herre hadde en revolusjonær kraft som provoserte samtiden. I dag er det ingen som blir provosert og få forstår innholdet.

Jeg er redd Jesus er Herre er blitt en innholdsløs bekjennelse i en kristenhet med mange herrer. (I Vårt Land kunne vi lese for noen måneder siden overskriften "Kirkens overhode fyller 70 år" i anledning kong Haralds jubileum - bare som et apropos).

Årsaken til kristenhetens tilbakegang i vår del av verden finnes ikke i ytre faktorer, kun indre, etter min mening. Jesus er for lengst avsatt som Herre i Kirken, fordi den har fått mange andre herrer, blant annet i form av et illegitimt presteskap.

Derfor er bekjennelsen Jesus er Herre langt på vei tømt for sitt innhold, i likhet med flere andre sentrale bibelske utsagn.

Hvilket språk kan vi benytte for å beskrive kristendommens revolusjonære kraft idag? Her på bloggen (og på Bygge Mennesker-bloggen) har begrepet ikke-hierarki blitt benyttet for å beskrive Bibelens lære om det kristne fellesskapet. Ikke-hierarki er faktisk en variant av Jesus er Herre. Ikke-hierarki indikerer at det ikke er noe menneske på toppen av det kristne fellesskapet. Fordi den plassen tilhører Herren Jesus. Alle vi andre er bare tjenere som er kalt til å underordne oss hverandre i et liv under Jesu´ herredømme.

Uttrykket ikke-hierarki har allerede provosert enkelte. Ikke verden, men kristne. Det illustrerer at kampen for kirkens overlevelse i Europa foregår ikke utenfor Kirken. Den foregår i Kirken.

Men uttrykket ikke-hierarki sier samtidig kanskje noe om vår fattigdom? Vi har mistet mye av det rike og poetiske bibelske språket, og sitter igjen med uttrykk som den høyst prosaiske negasjonen ikke-hierarki.

Men det er bare en begynnelse. Jeg tror det vil utvikle seg et nytt språk.

Min bekjennelse er altså "ikke-hierarki". Som forklarer hva Jesus er Herre betyr på et språk som muligens er forståelig idag.

Finnes det en sterkere og mer revolusjonær omskriving av Jesus er Herre som ivaretar dets opprinnelige - om enn ikke hele - innhold?

Ikke-hierarki. Prosaisk og enkelt. Men revolusjonært når man begynner å praktisere det. Revolusjonært som Guds Rike er.

Ikke-hierarki: På leting etter et språk