Jeg tror på Den hellige ånd

Blomstrende grantre
Foto: Are Karlsen

Av de tre artiklene i den apostoliske trosbekjennelsen, er det den tredje som blir minst forstått. Kirken har i liten grad maktet å formidle kunnskap, for ikke å si kjennskap til Den hellige ånd. De fleste av folkekirkenes medlemmer forholder seg til Gud Fader, himmelens og jordens skaper. Mange forholder seg også til Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Men spør man folk i alminnelighet om Den hellige ånd, stiller så og si alle med blanke ark. Hvorfor er det slik?

Slik jeg leser den, gir den tredje trosartikkelen inntrykk av at Den hellige ånd har materialisert seg gjennom kirken.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, ...

Legger Kirken opp til at den troende forholder seg til Den hellige ånd gjennom å forholde seg til Kirken og ikke gjennom en personlig erfaring? Kan det være årsaken til at det store flertallet av Kirkens medlemmer ikke har snøring når man kommer inn på temaet Den hellige ånd?

I følge Skriften fyller ikke Ånden Kirken, den fyller den troende. Ånden gir ikke kraft til Kirken, men til den troende. Ånden gir ikke nådegaver til Kirken, men til den troende.

Det vi møter i kirkehistorien, og også i vår tid, er ikke den åndsfylte Kirken, men svært ofte den oppblåste Kirken. Den Kirken som tenker høye tanker om seg selv. Den Kirken som er blitt større enn sin Herre og mester.

Slik jeg leser Det nye testamente og kirkehistorien, synes det som om Kirken og presteskapet har inntatt den plassen som Den hellige ånd hadde i Det nye testamente. I kirkehistorien og i vår tid, er det presteskapet som leder Kirken, mens Bibelen lærer at det er Den hellige ånd som leder Kirken.

Heldigvis er det slik i dag, også. Den hellige ånd leder kirken (i motsetning til Kirken) i et seierstog. Og det på en måte som ikke alltid faller de kirkelige makthaverne i smak. Enkelte klager over fragmenteringen i 30.000 protestantiske kirkesamfunn. Men Ånden har aldri tatt hensyn til kirkelige strukturer. Dersom ikke de kirkelige strukturene gagner evangeliet, så går Den hellige ånd utenom. Det har han gjort gjennom hele kirkehistorien. Det ser kanskje ikke så vakkert ut med en kristenhet splittet i 30.000 kirkesamfunn, men i Guds perspektiv er det noe som er viktigere - nemlig evangeliets framgang og sjelers frelse.

Jeg tror på Den hellige ånd. Jeg tror på Åndens kraft og fylde som en personlig erfaring for alle kristne. Jeg tror på Den hellige ånd som ble utøst over alle troende og dannet den allmenne, universale kirken. Jeg tror på Den hellige ånd som en leder av de helliges samfunn, det lokale kristne fellesskapet, kirken, gjennom sine mangfoldige gaver og tjenester som han gir til hver enkelt etter hva som gagner evangeliet og fellesskapet.

Den posisjonen som Skriften gir Ånden, ønsker jeg skal reflekteres i den menigheten jeg tilhører.

Jeg tror på Den hellige ånd.

Jeg tror på Den hellige ånd

Draumar

Landskap
Foto: Are Karlsen

Her om dagen mottok jeg overraskende på vegne av husmenigheten vår en bok i posten, sendt fra Folk Media i Bergen. Den er en samling refleksjoner av Erling Thu med tittelen Draumar frå Guds hjarte. Tusen takk!

Erling Thu har mange fine tanker om drømmer og han beskriver gode drømmer som han tror kommer fra Guds hjerte.

Erling Thu tilhører lederskapet i menigheten Kristent Fellesskap i Bergen. At menighetsledere drømmer er ikke uvanlig. I dag snakker man om visjonsprosesser i mange menigheter. Enkelte kirkelige lederskap tilbringer et ikke ubetydelig antall timer i et stort antall møter over flere år for å formulere drømmer som oppleves å komme fra Guds hjerte. Disse drømmene blir så forsøkt konkretisert i strategier, målplaner og til slutt budsjetter. En slags kirkelig planøkonomi, med andre ord.

Til slutt skal det hele formidles til menigheten. Men å høre om en drøm, er ikke det samme som å drømme en drøm.

Erling Thu henviser kort til profeten Joel i sin bok. Men forskjellen er at mens Erling Thu representerer en kirkelig leders drømmer, så taler profeten Joel om "den lille manns" drømmer, fordi han profeterer om at en dag skal Guds Ånd gi alle troende drømmer.

Det faktum at en leder drømmer, gjør ham etter min mening ikke spesielt interessant. I en hierarkisk struktur er det å drømme ikke noe annet enn et av lederskapets mange privilegier. Kadrene, de menige, de ledede - om du vil - vet alltid med seg selv at deres egne drømmer har mindre verdi.

Derfor er det lederen som taler og de andre forholder seg mer eller mindre tause. Og dersom den lille mann eller kvinne vil si noe, så bør det være en hyllest til lederens drømmer. En kritisk prøving vil som regel føre til krise, fordi det utfordrer lederens "gudgitte" autoritet.

I det kristne fellesskapet skal det gis rom for alles drømmer. For at dette skal fungere må vi ha nye menigheter uten hierarki, uten kirker og uten prekestoler. Fordi hierarkiene, kirkene og prekestolene er etablert i etter-bibelsk tid for å ivareta lederskapets privilegier, og er ikke egnet til å ivareta Guds drøm: En gang skal det skje at jeg utøser min Ånd over alle mennesker. ... Selv over treller og trellkvinner vil jeg utøse min Ånd i de dager. (Joel 3:1,2)

Erling Thu er ikke bare en drømmer. En kort samtale vi hadde for noen år siden om husmenigheter ble kontant avsluttet med "Det må være et lederskap!". Det var ingen drøm fra Erling Thus side, men kirkelig realpolitikk. Dermed inntar også Erling Thu det tradisjonelle standpunktet: Noen drømmere er mer betydningsfulle enn andre.

Den virkelige drømmen for meg, er et kristent fellesskap som under Åndens ledelse gir rom for alles drømmer. Denne drømmen kan snarere enn du tror bli til virkelighet i et hus nær deg.

Draumar

Husmenigheten: Fødselsdag

Løvetann
Foto: Are Karlsen

Pinsen er kristnes store mulighet til en skikkelig fest, fordi den er alle kristne fellesskaps fødselsdag. Er ikke fellesskapene våre grunn til feiring?

Neste år vil jeg foreslå for husmenigheten vår, at vi benytter pinsen til å feire fellesskapet. Egentlig feirer vi fellesskapet med Jesus og hverandre hver gang vi samles. Jeg tilhører en kristen tradisjon som aldri har lagt særlig vekt på høytider. Og siden husmenigheten vår har ordinære samlinger på tirsdager, blir høytidene lite markert hos oss.

Men hvorfor ikke benytte pinsen til å sette fellesskapet vårt i det store perspektivet og lage en fest?

Grunnen til at jeg tror at vennene i husmenigheten ville blitt med på en slik feiring, er den glede og trofasthet de viser i forhold til felleskapet. Det får jeg stadig bevis på. Mange i vår husmenighet har en vanskelig bakgrunn, og liten erfaring med kristent fellesskap fra før av.

Av og til kan det være snakk om ekstraordinære samlinger, som for eksempel å besøke andre grupper eller dåp, og så videre. Dersom jeg har antydet at slike tilstelninger kanskje kunne erstatte den ordinære samlingen den uken, så har dette blitt avvist straks. Den faste samlingen må ikke røres, men man kan godt legge til en ekstra samling. Jeg gleder meg over den iveren de viser etter å samles.

Siden jeg er initiativtager til menigheten, bærer jeg på et spesielt ansvar. Det er opplest og vedtatt at husmenigheter er kortlivede. Dessuten har vår menighet intet lederskap og ikke noe eget lokale å samles i. Vi har ingen vedtekter. Vi har heller ingen musikere i vårt fellesskap, ingen som spiller et eneste instrument. Og ingen av oss kan synge heller. Jeg har vært med i menighet i over 40 år og kan mange sanger. Men jeg kan ikke holde på en tone, og egner med ikke som forsanger. Så det betyr at vi synger ikke sammen, en gang.

Vi har ikke noe annet enn et enkelt fellesskap med Jesus og hverandre i våre hjem. Nå har vi holdt på i over tre år. Men hvor lenge vil dette vare, tenker jeg av og til. Hva slags fundament har denne menigheten?

Noen ganger har jeg ikke anledning til å være med på samlingene. Men det viser seg å ha liten betydning. Selv om jeg ikke er med flere ganger på rad på grunn av andre forpliktelser, så går samlingene sin gang. "Vi skal gjøre som du har lært oss", får jeg høre.

Under siste samling, fikk min uro meg til å spørre: - Dersom jeg av en eller annen grunn blir borte, kommer dere til å fortsette med samlingene? Svaret kom nesten mer kontant enn jeg kunne ønske meg: - Selvfølgelig!, kom det unisont fra flere. Jeg fikk nesten en følelse av å være litt innbilsk. Hva tror du om deg selv?

Paulus skrev: For Guds rike består ... i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd ... Så la oss strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet.

Pinsens budskap er ikke bare budskapet om Åndens individuelle gjerning i den enkelte troende, men om et nytt og revolusjonerende fellesskap som er preget av rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd.

Slik opplever vi det i vår husmenighet. Derfor er det grunn til feiring!

Pinsefeiring.

Husmenigheten: Fødselsdag

Gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd!

Presten
Foto: Are Karlsen

”Han skal veilede dere til hele sannheten”, sa Jesus om Den Hellige Ånd. Bibelen beskriver Den Hellige Ånd som den som leder, veileder og taler til de kristne. Boken Apostlenes Gjerninger i Bibelen handler egentlig om Den Hellige Ånds gjerninger. Men etter ca. 70 år, synes det som om den Hellige Ånds gjerning ikke lenger var tilfredsstillende for ”ansvarlige” kristne. I stedet for Åndens ledelse og veiledning, begynte det å heve seg røster om at de kristne måtte ha ledere, biskoper og prester, som kunne sørge for at kirken ikke ble inntatt av vrang lære og splittet. Biskop Ignatius av Antiokia la grunnlaget for et hierarkisk presteskap, som ironisk nok i seg selv er en vranglære, og et brudd med sentrale bibelske verdier. Verdier som tjenerskap, gjensidig underordning, det allmenne prestedømme, alles myndiggjøring og deltagelse, og ikke minst et brudd på læren om Kristus som den eneste mellommann mellom Gud og mennesker.

I stedet for Den Hellige Ånds gjerning, fikk man altså det hierarkiske presteskapet. Presteskapet som tok Den Hellige Ånds plass sørget også for at Den Hellige Ånd ble svekket i de kristnes bevissthet. For eksempel i et ”kristent” land som Norge, er Den Hellige Ånd ukjent for folk flest, og den offentlige, kirkelige høytid da man skal feire Den Hellige Ånd, pinsen, er symptomatisk nok uten innhold.

Det geistlige hierarkiet har tatt Den Hellige Ånds plass som den som leder, veileder og taler til de kristne. Resultatet er ikke til å ta feil av: Vi har fått en kirke hvor den åndelige dimensjonen er sterkt svekket, og i stedet har vi fått såkalte gudstjenester hvor menneskelige, elitistiske prestasjoner innen kunst og kultur står i sentrum. Og i stedet for Åndens enhet, har vi fått de tusen hierarkiers splittelse.

Det kirkelige hierarkiet fyller våre kirker og menigheter med maktkamp, statusbegjær, stolthet og hovmod i en grad som med jevne mellomrom vekker interesse også i sekulære medier.

Før kirken kan gjenvinne sin åndelige kraft, må vi omvende oss og gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd. Vi må gi avkall på hierarki, makt og status, og ta vårt kors opp og følge Jesus i tjenerskap og offer. Jeg tror ikke det finnes noen annen vei til sann fornyelse for kirken.

Etter 1900 år med kirkelige hierarkier, begynner det å gå opp for stadig flere hvor fjernt dette er fra bibelske verdier og forbilder. Allerede Martin Luther la et teologisk grunnlag for læren om det allmenne prestedømme, men trakk seg av realpolitiske årsaker fra å oppheve presteskapet da blodet begynte å flyte i gatene. Her til lands førte Hans Nielsen Hauge deler av disse verdiene ut til folket, til stor motstand fra hierarkistene. Pinsevekkelsens vugge, Asuza Street, var sterkt preget av egalitære verdier i følge troverdige vitner. I våre dager føres debatten stadig bredere i alle kirkelige sammenhenger, noe forrige post viser.

Tiden er inne til å gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd!

Les også Jonas Lundstrøms post Församlingen behöver EN tydlig ledare.

Gi kirken tilbake til Den Hellige Ånd!