Verdidebatt

Geir Lie
Foto: Vårt Land

Mine venner Geir Lie og Sjur Jansen har begge fått oppmerk- somhet i Vårt Land i det siste, både i papriutgaven og i debattforumet verdidebatt.no. Begge på grunn av sin penn. Og fordi de utfordrer det religiøse etablissementet.

Sjur ble etter den "famøse" kritikken av den nye boken Fra urmenighet til scenekirke (kommentert her på bloggen) invitert til å være gjesteskribent på verdidebatt.no. I løpet av en ukes tid la han ut en rekke artikler som fortsatt er åpen for debatt for den som vil delta. Det spennende er at husmenighetstanken får oppmerksomhet i ulike fora.

Geir Lies artikkel i siste utgave av hans eget tidsskrift Refleks ble til slutt viet oppmerksomhet i Vårt Land (etter min sene omtale her på bloggen? - tidskriftet kom ut i september i fjor). Vårt Land spisset en del av Geirs utsagn og skapte debatt ved å kontakte diverse pinsekarismatiske ledere for kommentar.

Kommentarene sprikte fra det intetsigende ("Geir Lies uttalelser er generelle og pinsekarismatikken mangfoldig så vi føler oss ikke truffet") til det "vonbrotne" ("Geir krenker andre mennesker ved å så tvil om deres motiver").

Det spørsmålet som i liten grad kom i fokus i Vårt Lands oppslag, er hvorvidt Geirs erfaringer og reaksjoner er representative for kristne som tilhører pinsekarismatiske menigheter. Mine egne observasjoner og undersøkelsen omkring church leavers av Alan Jaimieson forteller at pinsekarismatiske menigheter kan være "storforbrukere" av mennesker. Pinsekarismatiske menigheter av ulike valører har stor tiltrekningskraft, men viser seg for mange å ikke invitere til et bærekraftig kristenliv eller fellesskap. Eller ikke innfrir de forventninger de skaper til kristenliv og fellesskap.

Det forventes kanskje at min konklusjon skal være at husmenigheter er løsningen? Det er desverre ingen ting i veien for at husmenigheter kan lide av den samme sykdommen. Det handler om å skape menigheter hvor det er mulig å snakke sant om Gud, livet, menigheten og fellesskapet. Og da er det ikke alltid nok å flytte samlingene fra kirken til stua.

Verdidebatt

Vårt Land slakter Sjur Jansens bok om husmenighet

Sjur Jansen
Foto: Are Karlsen

(Oppdatert)

Vårt Land bruker en halv side på å slakte Sjur Jansens bok Fra urmenighet til scenekirke.

Sjur Jansen er en systemkritiker, som i sine konklusjoner blant annet nuller ut pastor/preste-rollen med gode bibelske argumenter. Kristenheten i vår tid er dominert av pastor/preste-sentrerte hierarkier. Derfor tenker jeg at det må være en krevende oppgave for en som selv er pastor, å skulle anmelde en slik bok. I næringslivsjournalistikken må man deklarere sine interesser, for eksempel aksjer, i de selskaper man omtaler. At anmelderen Per Eriksen også er pastor, finner derimot Vårt Land ingen grunn til å opplyse om.

Vårt Lands anmelder finner Jansens bok slitsom: Dette er rett og slett en slitsomt insisterende bok.

Men hva som er mest slitsomt for pastoren/anmelderen, formen eller det saklige innholdet, er ikke godt å si. Per Eriksen skriver: Han finner verken kirker eller lederskap i Det nye testamentet. Og dette mener han er bindende for vår måte å organisere oss på i dag. Og det er omtrent det Eriksen finner det bryet verdt å si om bokens saklige innhold.

Å møte en sterk argumentasjon for at de verdiene for menighetsliv vi finner i Bibelen også er bindende for oss i dag, kan selvfølgelig være slitsomt for en pastor. Særlig dersom argumentasjonen viser at Bibelens menigheter ikke var av den pastor/preste-sentrerte typen som dagens menigheter er.

Det som er superviktig for Sjur Jansen, synes å være irrelevant for pastor Eriksen, nemlig hva Bibelen sier om livet i et menighetsfellesskap. Boken Fra urmenighet til scenekirke gir oss Sjurs Jansens utforsking av hva Bibelen sier om menighetsliv sett opp i mot hans egne erfaringer både fra tradisjonelle menigheter og husmenigheter.

Pastor/anmelder Eriksen gir så forfatter Jansen en tydelig anvisning om hvilken bok han egentlig burde ha skrevet: Boken om hvordan tradisjonelle, hierarkiske menigheter kan bruke husmenighetstenkningen som et korrektiv og samspill. Men bøker om cellegrupper er skrevet for lengst, og finnes i flere varianter. Det som imidlertid ligger Sjur Jansen på hjertet, er å vise at Bibelens menigheter var ikke-hierarkiske husmenigheter, og hvordan slike menigheter kan fungere også i dag. Noe pastor Eriksen altså blir sliten av. Og det er forståelig, fordi Sjur Jansen målbærer et menighetssyn som betyr at man bygger menigheter på en ny måte helt fra grunnen av.

Per Eriksen fikk ikke den boken han ønsket seg. Og jeg fikk ikke den anmeldelsen jeg ønsket meg. For eksempel en anmeldelse som setter boken inn i en større sammenheng. Husfellesskap og egalitarisme har fulgt kirken helt fra dens første dag, og har til alle tider eksistert i skyggen av de kirkelige, hierarkiske strukturene. Og fra tid til annen aktualiseres disse verdiene på nytt, slik de gjorde gjennom den radikale reformasjonen, anabaptistene, pietistene, haugianerne, de lutherske lavkirkelige organisasjonene, pinsevekkelsen (særlig slik den artet seg i starten i Asuza Street (Los Angeles)) og Jesus-vekkelsen. Det nye med vår tids husmenighetsbevegelse er kanskje at disse verdiene aksentueres sterkere. Historien viser oss at det allmenne prestedømmet står under kontinuerlig press fra krefter som passiverer og bringer menigheten til taushet.

Sjur Jansens bok er for dem som våger å møte radikalt nye tanker når det gjelder menighet. Anbefales!

Vårt Land slakter Sjur Jansens bok om husmenighet

Sjur Jansen har skrevet bok om husmenighet

Sjur Jansens nye bok
om husmenighet

Min gode venn Sjur Jansen har utgitt en bok om husmenigheter, "Fra urmenighet til scenekirker". Dette er en av de få bøker om dette temaet som er skrevet ut fra norske forhold. Sjur har også en blogg, hvor han rett som det er slipper refleksjoner og bibelstudier omkring dette temaet.

Boken utfordrer den tradisjonelle forståelsen av menighetsliv og -organisering, med grundige begrunnelser ut fra Bibelen. Sjur kan til tider ha en utradisjonell språkføring, noe jeg finner forfriskende. Humor har han også: Forordet har tittelen, "Les boken på ett minutt her". Jeg vil anbefale alle å lese neste side også, - etter det tror jeg ikke du klarer å legge den fra deg. Selv om du kanskje ikke vil være enig med Sjur i ett og alt, vil du garantert se nye sider ved Det nye testamente og urmenigheten.

Til deg som enten har lagt menighetsliv bak deg eller er fristet til å gjøre det: Skaff deg Sjur Jansens bok, og få nye perspektiver på hva menighet er. Eller kanskje du i likhet med mange jeg møter for tiden, får bekreftet tanker du trodde du var alene om.

Det hører med til historien at Sjur og jeg var kollegaer i en stor menighet i Oslo, - han var informasjonsleder, jeg var administrativ leder. Vi sluttet begge omtrent samtidig, uten at vi kjente til våre felles lengsler i forhold til menighet. Etter en tid fant vi hverandre igjen, og hadde en rekke samtaler. Dette omtaler Sjur i starten av boken. En pussig episode som Sjur ikke omtaler, var at under en av våre samtaler mens vi vandret i Oslos gater, så diskutterte vi hvordan komme i gang med husmenighet. Jeg nevnte da for Sjur et ektepar som jeg hadde delt tanker omkring husmenighet med i forbindelse med at jeg sluttet i denne Oslo-menigheten. Mens vi snakket om dette, kom han jeg nettopp hadde omtalt syklende, og jeg fikk mulighet til å presentere dem for hverandre. Senere tok Sjur kontakt, og siden har de tilhørt samme husmenighet. Dette er ca. 5 år siden.

Og nå er det blitt en bok av det. Kjøp den her: Fra urmenighet til scenekirker. Kanskje den også kan være et spennende julegavetips - i så fall en julegave med potensiale til å forandre liv.

Sjur Jansen har skrevet bok om husmenighet

Sofakirken

Sofa
Foto: Are Karlsen

Det er alltid interessant når den kirkelige, institusjonelle eliten lar diplomatiet fare og snakker rett ut av påsan. Da hender det at en får høre hva man egentlig tenker om allmuen.

Nå sist vakte redaktør David André Østby i Pinsebevegelsens Korsets Seier oppsikt med sin artikkel Sofakirken. Per Søetorp skrev en kommentar på verdidebatt.no og Sjur Jansen kommenterte i kommentarfeltet på sin blogg.

Det som overrasker meg med David André Østbys artikkel er det snevre perspektivet på hva menigheten er. Menighet synes å være definert til kirkebygningen eller de som befinner seg innenfor kirkebygningens fire vegger. Men David André Østby, som tilhører en bevegelse som opprinnelig hadde mottoet "Fram til urkristendommen", burde vite at urkirken ironisk nok var en sofakirke. De første kristne samlet seg i sine hjem, i likhet med de hundretusener av husmenigheter som også i dag finnes over hele verden.

David André Østby: Er vi ikke positivt til stede i menigheten (kirkebygningen?, min komm.), mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg.

Kanskje tvert i mot David André Østbys holdning så bidrar også kristne som velger å ikke samles i kirkebenkene til kirkens framtid? For eksempel ved at begrepet menighet utvides til også å omfatte det bibelske "menigheten i ditt hus". Men det bør vel også være et incitament til selvransakelse at mange finner at de institusjonelle menighetene ikke innfrir de forventninger man har til hva en menighet skal være og derfor forlater det kristne fellesskapet?

En undersøkelse viser at de som velger å forlate den institusjonelle kirken, i liten grad blir viet den oppmerksomhet det er å bli spurt om hvorfor. Jeg tror David André Østby forklarer hvorfor så ikke skjer: Den institusjonelle eliten, lederskapet, oppfatter dette ofte som en fiendtlig handling. Dessverre har sofaen for noen blitt en strategi for å «straffe menigheten», uttrykker David André Østby det, med en holdning som ofte kjennetegner et institusjonelt lederskap.

Både vi som er med i en institusjonell menighet og vi som velger å praktisere det kristne fellesskapet i våre hjem, tilhører den samme kirken, Jesu´ Kristi menighet, og vil hver på vår måte bidra til å forme dens framtid. Dessuten har vi alle det samme ansvaret: Å forsøke å inkludere de troende som har falt utenfor det kristne fellesskapet.

Sofakirken