Her om dagen dukket det opp en brysk kommentar på en post jeg skrev 13. desember 2005, med tittelen Smiths venner, fra vennesamfunn til foretak?
En anonym person skrev dette:
Det er nesten som om man ikke tror det. Judas forråderen sa det samme, kan ikke pengene brukes til de fattige. Nei, de skal misjoneres for. Vi samler ikke på skatter, men mennesker som vil bli disipler og da trenger de å høre alt det som Kristus befaler oss og lære dem å holde det. Hva har dette med bygninger å gjøre. Vi bygger ikke på bygninger, vi gleder oss til å forlate denne skuta. Les jammerdal: Men hvorfor skal vi bo i telt og utslitte og leide bedehus. Det er ikke noe for oss og våre barn. Alt gods og gull hører Herren til og han er ikke snau, men han deler ikke ut til latsabber.
Essensen i kommentaren kan kokes ned til dette: Forræderske latsabber. Som muligens er et aktuelt tema i den strid som har foregått blant Smiths Venner.
Og dermed illustrerer vedkommende mitt poeng i posten: I foretaksmenigheter foregår det et stort forbruk av mennesker. Mennesket er kun et middel til å oppnå foretakets mål, og ikke et mål i seg selv.
At kommentatoren også tillater seg å dele opp Skriften i usammenhengende biter, gjør ham i stand til å bruke Skriften til et hvert formål. Å mene at pengene bør gis til de fattige, blir av ham stemplet som en forrædersk tanke.
Han velger dermed å overse Jesu ord: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»
At den viktigste innsatsfaktoren i verdensmisjonen skulle være kirker og kirkelig eiendom er en tanke som ikke eksisterer i Skriften. Kirkelig eiendom er ikke et gode. Det er tvert imot en belastning. Det er derimot lite som er viktigere i Skriften enn hva vi gjør for de fattige. Det kommer høyt opp på agendaen på dommens dag.
Nå gikk ikke jeg så langt i min post at jeg foreslo alternativ bruk av midlene i Smiths Venner. Her står ikke Smiths venner i noen særstilling. Alle kirkesamfunn legger vekt på sine kirker og kirkelige eiendommer.
Men jeg tror kanskje Jesu ord om selg det du eier, og gi det til de fattige ikke minst gjelder våre menigheter. Tenk hvilken åndelig og sosial revolusjon det ville blitt om alle kirkelige eiendommer hadde blitt solgt og gitt til de fattige! Bare Smiths Venners Brunstad Conference Center skal være verdt én milliard kroner. Du tror det ikke før du ser det!
Tilbake til Judas. Hans forræderi bestod selvfølgelig ikke i at han heller ville gitt pengene til de fattige, i stedet for at Maria skulle salve Jesu føtter med en kostbar salve. Det framgår klart av sammenhengen: "Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.
Forræderiet består i å late som om vi tjener Gud, men i stedet beriker oss selv. Enten det gjelder berikelse på penger, makt, ære, prestisje eller privilegier.
Innlegg
