lørdag, desember 30, 2006

Frimodighet til husmenighet

Ett år er lang tid på en blogg, siden blogging er et relativt nytt fenomen. Time Magazine har nylig kåret "Du" til årets navn, med henvisning til alle som fyller nettet med innhold, enten det er video, bilder eller tekst.

Denne bloggen har i året som er gått, mer og mer blitt preget av ett eneste tema, nemlig husmenighet. Jeg, og flere med meg, er i ferd med å oppdage husmenighet, både i Bibelen og som egne erfaringer. Vi opplever at vi er i ferd med å grave fram sannheter og verdier som har vært mer eller mindre skjult helt siden de første kristne. Det vil si, ikke husmenighet i seg selv, men husmenighet som uttrykk for genuint bibelske verdier, og ikke bare som et improvisorium på grunn av forfølgelse eller i påvente av en "ordentlig" menighet.

Jeg synes dessuten vi har "utviklet" en interessant tilnærmingsmåte til et emne som kristne vanligvis har latt ligge på grunn av tilsynelatende bibelsk uklarhet, nemlig hva Bibelen sier om det kristne fellesskapets organisering. Tilnærmingsmåten har to ledd:

1. Definere bibelske verdier.
a) Gir det bibelske materialet oss mulighet til å definere visse verdier i forhold til det kristne fellesskapet?
b) Legger disse verdiene føringer på hvordan det kristne fellesskapet skal organiseres?

Her på bloggen har jeg svart et klart ja på disse to spørsmålene. De bibelske verdiene jeg ønsker å legge vekt på, har jeg listet opp øverst i høyrespalten på bloggen.

2. Sjekke om verdiene er i overensstemmelse med bibelsk praksis.
Praktiserte de første kristne de verdiene vi mener å kunne definere ut fra Bibelen?

Sjur Jansen har gjort og gjør et stort arbeide her. Han har nitidig studert og systematisert hva Bibelen lærer om det kristne fellesskapet. Han har publisert sine funn på nettet, og svært ofte har de funnet veien til denne bloggen. Sjur har brukt debatten som har oppstått til å studere materialet fra nye innfallsvinkler. Etterhvert er det blitt et omfattende forskningsmateriale av stor verdi.

Enkelte av våre meningsmotstandere har brukt kirkefedrene til å begrunne sine meninger. Dette har ført til at vi også har måttet sette oss inn i forholdet mellom kirkefedrene og de bibelske tekstene, og har kunnet konstatere at det er en stor diskontinuitet mellom disse.

I vår søken etter bibelske verdier, har vi "oppdaget" en nøkkelverdi i det tradisjonelle kirkeparadigmet som vi mener strider mot sentrale bibelske verdier, nemlig "hierarki". Når vi angriper denne nøkkelverdien, går vi løs på en vedtatt norm som gjelder praktisk talt alle kristne miljøer. En norm som oppebærer makt, identitet og privilegier for store deler av det kirkelige lederskapet. Å hevde og begrunne at denne normen, nemlig det religiøse hierarki, ikke har sin begrunnelse i Skriften, er en ambisiøs oppgave.

I det året som har gått, er min overbevisning om at ikke-hierarkiske husmenigheter ledet av den Hellige Ånd, er et genuint uttrykk for bibelske verdier, blitt forsterket, ikke minst gjennom debatten som er ført her på bloggen. Mitt ønske er å gi alle kristne frimodighet til å "ta ut friheten i Kristus" til å danne husmenigheter.

Selvfølgelig står vi ikke alene om våre synspunkter. Vi finner støtte hos både teologer og kirkehistorikere. Faktisk kan vi regne Martin Luther som en viktig premissleverandør, men sin lære om "Skriften alene", det allmenne prestedømme og tanker om husmenigheter.

Ny teknologi setter stadig sitt preg på samfunnet. Internett har gitt oss nye å måter å meddele oss på, hente informasjon og knytte kontakter og vennskap. Nettverksbygging kalles det. Akkurat som trykkekunsten var den teknologiske nyvinning som fremmet Luthers reformasjon, vil internett være en teknologi som fremmer dannelse av husmenigheter og nettverk.

Når det gjelder vår egen husmenighet, var vi 4 personer som "sognet" til menigheten ved årets begynnelse. Nå er vi 8 personer som har tilhørighet til dette fellesskapet. Men hva skal en si til det faktum at av de åtte er hele seks personer rusmisbrukere? Det kan sies mye om det, blant annet at det følger den bibelske oppskriften for husmenigheter:

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet. (1. Korinterbrev kapittel 1, 28-31).

Jeg ønsker alle et godt, nytt år, med visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning for mange!


Share/Save/Bookmark

fredag, desember 22, 2006

Åndens ledelse - ikke pastor

Begrunnelsen for utsagnet "Åndens ledelse - ikke pastor" er enkel: I det Nye Testamente finner vi ikke menigheter ledet av pastorer, men vi finner sterke beskrivelser av Åndens ledelse. Pastor-rollen må vi til kirkefedrene for å finne. Såvidt jeg vet er det ingen uenighet blant kirkehistorikere på dette punktet.

Vi har i lengre tid avvist lederskap her på bloggen, og sagt "ikke ledere", "ikke pastor", "ikke hierarki". Med henvisning til bibelske verdier som tjenerskap og gjensidig underordning.

Men det betyr ikke at Jesu´ menighet skal være uten ledelse. Jesu´ menighet skal være ledet av Kristus som er menighetens hode, ved Hans Hellige Ånd.

Hvordan arter Åndens ledelse seg i en menighet?

For det første ved at Han leder den enkelte troende inn i gode gjerninger. Dernest ved at Han gir menigheten gaver i form av mennesker med åndelig og menneskelig utrustning. Alle troende er således en gave til menigheten. Disse gavene kommer til uttrykk i det kristne fellesskapet, slik Paulus beskriver: "Når dere kommer sammen brødre, så har hver og en av dere noe å bidra med". (Fritt gjengitt).

Som bakteppe for verdien "Åndens ledelse - ikke pastor" er innsikten om at menigheten ikke skal være et foretak, men et fellesskap, et livssfellesskap. Min erfaring tilsier at hierarkiske strukturer, som pastorrollen er en del av, ikke er egnet til å fremme fellesskap.

Uten pastor og uten lederskap, det vil si uten hierarki, betyr det at alle troende står på samme "organisatoriske nivå". Egentlig blir det irrelevant å snakke om menigheten som en organisasjon. Den er en organisme. Bibelen beskriver den også som Jesu´ kropp, hvor Jesus selv altså er hodet.

Dette er det vanskelig å praktisere i "stormenigheten", det vil si i tradisjonelle menigheter. I stormenigheten er det andre verdier som tvinger seg fram. For eksempel hierarki. Og dermed makt. Det blir et poeng i seg selv å samle så mange som mulig på ett sted, under pastorens prekestol. Det representerer makt. I hierarkiske organisasjoner er makt fremste verdi. Stormenigheter er egnet til å vise makt, men er lite egnet til å dekke enkeltmenneskers behov. Stormenigheter representerer en fristelse som vi må motstå.

Hit er jeg kommet i min "stykkevise" forståelse av hva Bibelen lærer om menigheten. Men jeg innser også at Gud gjennom hele kirkehistorien har brukt ufullkomne organisatoriske strukturer og menigheter. Og selv om vi forsøker å følge det idealet jeg beskriver, vil vi fortsatt være i en tilstand av ufullkommenhet.

"Åndens ledelse - ikke pastor" vil av enkelte oppfattes som svermeri. Men jeg tror at det er i ferd med å bre seg en erkjennelse av at vi i større grad må slippe til den nye dimensjonen - den Hellige Ånds ledelse. Jeg tror en vektlegging på dette vil skape et mer dynamisk menighetsliv.

Pinsepioneren T.B Barratt hadde et fantastisk motto: "Fram til urkristendommen". Hans motstand mot å organisere Pinsebevegelsen hierarkisk, hadde sin begrunnelse i en lignende verdi, nemlig "Åndens ledelse - ikke organisasjon". Barratt inkluderte pastoren i sin menighetstenkning. Dermed nådde han ikke helt fram til urkristendommen, men satte seg fast i oldkirken, i kirkefedrenes hierarkiske tankebygninger.

Dagens kirkelige fornyelse har satt fokus på diskontinuiteten mellom kirkefedrenes hierarkiske tenkning og urkirken ledet av Ånden, slik den er beskrevet i Det Nye Testamente. Den store kirkereformatoren Martin Luther så denne konflikten, men valgte å utsette oppgjøret.

Jeg tror oppgjørets time er kommet.

Jeg har skrevet noe om dette tidligere i posten Menighet uten menneskelig lederskap, som viser til et interessant intervju med Frank Viola, en amerikansk husmenighetsprofil og forfatter.

Her sier Frank Viola blant annet at den lederskapsløse menigheten med Kristus som Leder, er en del av menighetens DNA. Det er slik menigheten er skapt og tenkt å fungere.

Denne posten har også en interessant debatt med 25 kommentarer.

Dessuten har Sjur skrevet en artikkel med tittelen: Hva om løsningen er helt opp ned? Der finner du linker til mye annet stoff om emnet.

Dersom du har lyst til å lese hva andre på nettet tenker om lederskapsløs menighet, både positivt og negativt, sjekk denne linken:

Lederskapsløs menighet


Share/Save/Bookmark

tirsdag, desember 19, 2006

Alter eller pyramide?

For ca. 3600 år siden, mens Farao bygget sin pyramide, reiste alle troendes far, Abraham, alter for den ene, usynlige Gud. Kontrasten mellom Guds mann og fyrsten dengang, var et forvarsel om hva som skulle bli de store verdimessige motsetningene i menneskehetens historie, nemlig korset og makten, forsoning basert på oppgivelse av egne privilegier og makt basert på utnytting av andre.

Men Abrahams etterkommere, Guds folk, ble også Faraos slaver, og ble pisket til å bygge maktens pyramide. "La mitt folk fare så de kan dyrke meg!", var Herrens befaling til Farao. La folket fare ut av Egypt, så de istedet for å bygge pyramide, kan bygge alter for Herren.

Dette er fortsatt et aktuelt tema for Guds folk. Skal vi bygge maktens pyramider eller skal vi bygge alter for Herren? Vi må velge mellom korset og forsoningen på den ene siden, og makten på den andre siden. Selvoppofrelsens tjenerskap eller maktens lederskap.

Kristenheten idag er full av religiøse pyramidespill. Sjur har gjort en ny interessant artikkel der han redegjør for de kirkelige pyramide-variantene.

Sjur spør om det var Guds plan å gjøre Kirken til en verdenspyramide med en pave på toppen? Eller en rekke apostelpyramider, hvor hver apostel bygget sitt eget internasjonale nettverk? Eller menighetspyramider og for den saks skyld husmenighetspyramider? Eller var det Hans tanke å gjøre nådegavebaserte pyramider, hvor personen med den sterkeste nådegaven skulle stå på toppen av pyramiden med makt over de med mindre nådegaver?

Les Sjurs artikkel her:

Var det nådegavepyramider i urmenighetene?

Det er feil å sí at hele kristenheten driver pyramidespill. I den norske pinsebevegelsen, for eksempel, var ordet "organisering" helt fram til 1960-tallet like negativt ladet som "hierarki" er på denne bloggen. Pinsebevegelsen ønsket ikke å bygge en religiøs maktpyramide. Idag blir disse verdiene sett på som ekstreme og hverken ønsket eller forstått. Under påskudd av overgrepene og forbrytelsene i Filadelfia, Knutby, er man i full gang med pyramidebyggingen.

Hva man åpenbart ikke ser, er at de største overgrepene i historien er gjort av "trygge" og hierarkiske organisasjoner (pyramider). Det var det katolske hierarkiet som kom opp med læren om avlat, og det var det lokale hierarkiet i Knutby som ga pastor Fossmo hans maktbase. Og den dag i dag er ikke den katolske kirke med alle sine seriøse organer istand til å hindre at deres egne prester i stort omfang utnytter gutter seksuelt.

Vi må alle være oss bevisst valget mellom korset og makten, som enkeltpersoner og menigheter. Selv Jesus ble fristet på dette, når djevelen sa til han "«Jeg vil gi deg makten over alle disse rikene med all deres herlighet." Men Jesus valgte korset. Og så utfordrer Han oss til hver dag å ta vårt kors opp og følge Ham.

Pyramiden eller korset? Vi er kalt til å velge korset og rive pyramidene!


Share/Save/Bookmark

søndag, desember 17, 2006

Blogging og støy

- Slå av det skramlet der, kunne min generasjon i ungdommen høre av våre foreldre når vi spilte musikken vi likte. Musikk i mine ører var støy i mine foreldres ører.

I forrige post handlet mange av kommentarene om støysending. Noe som i mine ører i utgangspunktet var "ren logisk musikk" måtte jeg til slutt innrømme kunne oppfattes som nedlatende utsagn om andres intelligens og integritet. Mitt ordvalg ble oppfattet som så støyende at det var vanskelig å få til en dialog om det egentlige innholdet.

Men jeg er redd at støysendingen fra denne bloggen ikke er over med dette. Det er mye som er "god musikk" i mine ører, som vil oppfattes som støy av andre. La oss ta ordet "foretakskirke" som jeg introduserte for ett år siden, og som av Geir Lie omtales som en deskriptiv term. En nøktern definisjon for noen, et nedsettende uttrykk for andre.

Jeg går om dagen og funderer på en ny verdi i min liste over menighetsverdier, nemlig denne: Åndens ledelse - ikke pastor.

Jeg er redd enkelte av bloggens lesere vil kunne oppfatte denne som såpass støyende at man ikke føler seg fristet til å delta i noen dialog om innholdet. Min hensikt er ikke å såre mine pastorvenner, men å beskrive hva jeg er på vei bort fra og hvor jeg har tenkt meg, i likhet med de andre verdiutsagnene i høyrespalten.

Spørsmålet blir da - hva skal vi gjøre i et fellesskap hvor deltagerne har så forskjellig oppfatning av hva som er støy og hva som er musikk? I tradisjonelle menigheter har man løst det ved å ha egne samlinger for ulike kulturer, ungdomskultur, voksenkultur, etc.

På den annen side er jeg glad for at bloggen har lesere som ikke bare applauderer innholdet. Jeg har mottatt nødvendige korrektiv fra både husmenighetsvennlige og - skeptiske. Noen ganger kan musikken min bli vel sterk. Da må jeg finne meg i klager på "støyen". Og den håper jeg at jeg fortsatt får, i form av nødvendige korrektiv.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Vindusvask



Oddbjørg er noen dager og besøker May Lene i Skottland. Jeg er hjemme med en liste over nødvendige gjøremål før jul, blant annet vindusvask. Det er så mye enklere når Oddbjørg er hjemme, da får jeg bøtta og redskapene servert med en kort instruksjon, og så er det bare å gå igang.


Jeg bestemte meg for å gå grundig tilverks og gjorde et søk på nettet på "vindusvask". Da kom jeg over denne fantastiske siden, Arkivet for nyttig informasjon, hvor jeg fant dette rådet:

Bruk litt zalo og litt salmiakk i kaldt vann (varmt vann fordamper og det blir bare såpe igjen på vinduet), bruk forvasker (eller fille) og vask vinduet.


Nal vinduet sidelengs. Bruk vindusskinn vridd opp i eddikvann på evt. rennmerker og rundt pakningen, og vinduet er gullende rent ...

Da var det bare å grave seg inn i skuffer og skap for å finne de nødvendige ingredienser. Salmiakk var ikke mulig å finne, så jeg spaserte ned til butikken i lav desembersol.


Og benyttet turen til å ta noen bilder på temaet "Lys og skygge".



Share/Save/Bookmark

mandag, desember 11, 2006

Sjur: Vis meg hilsningene, og jeg skal gi deg organisasjonskartet

I en lengre dialog i kommentarspalten har jeg mottatt råd som gjør at jeg ønsker å fjerne enkelte agressive formuleringer som skaper støy og forstyrrer dialogen. Jeg presenterer hermed en revidert utgave av posten. Ny tekst i grønt.

Det er noen som har funnet det opportunt å gjøre Bibelen vanskelig å forstå når det gjelder menighets- organisering. Så vanskelig at det ikke er mulig å forstå noe som helst, kan det virke som. Det opportune er at da er det fritt fram å gjøre som man selv vil. For eksempel etablere pastor-eide menigheter. Eller hierarkiske organisasjoner.

Sjur Jansen leser og dokumenterer. Og gjør det hele veldig enkelt. Så enkelt at ingen som har lært å lese kan være uenig med Sjurs konklusjoner.

Det eneste redelige dersom man likevel velger å organisere menigheten hierarkisk, er å si at Bibelen ikke er alene om å være vår kilde til lære, slik katolikkene gjør. De har gjort den kirkelige tradisjonen til en likeverdig læremessig kilde.

Men dette tok vi oppgjør med for 500 år siden, da Luther knesatte prinsippet "Skriften alene". Kirkens historie og tradisjon er imidlertid i våre dager i ferd med å bli løftet opp til de gamle autoritative høyder.

Det er opportunisme. Det er bekvemt å kunne støtte seg til kirkens tradisjon når Bibelen blir plagsomt radikal.

Det er en gjengs oppfatning at Bibelen er utydelig når det gjelder menighetsorganisering. Men er den virkelig det?

Bibelens husmenigheter var i praksis ikke organisert slik vi tenker oss organisasjon. I Det Nye Testamente er det en viktig faktor som vi utelater i våre organisasjonsmodeller: Den Hellige Ånd.

Er det slik at i vår tid er den Hellige Ånd kun en teoretisk størrelse, mens i urkirken var Han den som på en reell og konkret måte var Lederen for menigheten?

(Den kjente danske forkynneren Alfred Lorenzten holdt en preken om den Hellige Ånds betydning for menighetslivet i Oslo for snart 30 år siden. Den er vel verdt å høre på - her:

Alfred Lorentzen, Ånden: Et dynamisk menighetsliv.)

Sjur jobber videre med å kartlegge menighetslivet i Det Nye Testamente. I posten De usynlige pastorene i NT studerer Sjur hilsningene i Paulus brev. Paulus bruker tildels mye plass på å gi hilsninger, hvilke kan være et studium verdt. Sjur systematiserer hvem Paulus hilser til. Og ut fra det kan han si veldig mye om hvordan menighetene var organisert.

Er det slik at hvem som får en hilsen i brevene i Det nye testamentet gir et bilde av hvordan menighetene var organisert på den tiden?

Sjurs undervisning er viktig. Fordi det handler om menighetens karakter. Og verdier.

Les Sjurs post på hans nye blogg her:

De usynlige pastorene i NT


Share/Save/Bookmark

lørdag, desember 09, 2006

Koden

Jeg har tenkt at det må finnes en kode for framgang og vekst. Det kan jeg ikke ha vært alene om å tenke, fordi listen over gode forslag er lang:

Evangelisering
Kirkevekst
Cellegrupper
Purpose driven
Alpha-kurs
Toronto
Pensacola
Willow Creek
Apostoliske tjenester
Målrettet Liv
Oldkirke-mystisisme
Soaking

Min kode har i en tid vært husmenighet, men det er en stund siden jeg innså at husmenighet i seg selv ikke er nøkkelen til framgang og vekst.

Men jeg tror fortsatt det er meningsfullt å søke etter en kode, eller nøkkel. Det som opptar meg for tiden er dette:

1. "Jesus er Herre". Jeg lar Jesus forklare noe av innholdet i denne bekjennelsen i Matteus evangeliumm kap. 23:8-11: Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener.

Idag ville Jesus kanskje sagt: Ikke la noen kalle dere for leder eller pastor eller prest eller visjonsbærer eller biskop eller apostel eller pave. For bare én er deres leder og pastor og prest og visjonsbærer og biskop og apostel og pave.

Jesus er Herre! Vi er søsken og tjenere. Å gi denne sannheten et reelt innhold i det kristne fellesskapet, er av stor betydning, slik jeg ser det.

2. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp. 1. Korinterbrev kap. 12,13 Jeg lengter etter å oppleve realiteten i Åndens verk når Han gjør det kristne fellesskapet til "én kropp". Å få oppleve at Ånden lar det vokse fram i vår egen skrøpelige menighet av rusmisbrukere, er vidunderlig. Det handler om at alle på lik linje får lov til å vokse inn i tjenester under Åndens lederskap. Og at ingen mennesker gjør seg til Herre ved å eksklusivt legge beslag på visse oppgaver eller posisjoner.

3. Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Lukas evangelium kap 4,18. Gud har utvalgt seg det som ingenting er, for å gjøre det som er noe til skamme. (1. Korinterbrev kap 1,27). En av vår tids sykdommer på Kristi kropp er at vi velger oss ut de begavede, de vakre, de rike. At menigheten tiltrekker seg fattige og forkomne, viser at den virkelig er Jesu´ kropp.

Dersom en skulle trekke ut en sammenfatning, en kode om du vil, av dette, måtte det bli "Det korporative Åndens liv" i motsetning til "Det individuelle Åndens liv". Tradisjonell kristendom er veldig individualistisk. Det legges lite vekt på Åndens korporative gjerning, Åndens gjerning i fellesskapet.

Åndens korporative gjerning er å innsette Jesus som hode i fellesskapet, gjøre den enkelte troende til et lem på Jesu kropp og sørge for at det lem som lider blir leget.

Koden for framgang og vekst: Åndens korporative gjerning.


Share/Save/Bookmark

mandag, desember 04, 2006

Kristne hindrer husmenigheter i Tyrkia

Bengt
Bengt Åke Bengtson
Foto: TV Inter

Bengt Åke Bengtson er svensk "husmenighetsmisjonær".

Tyrkia med sine 73 millioner innbyggere og EU-kandidatur ruver for tiden i nyhetsbildet. Også her på bloggen.

Apostelen Paulus brukte mye tid i Tyrkia og etablerte husmenigheter der. Noen hundre år senere ble kristendommen så og si utryddet da landet ble erobret av muslimer. Nå søker altså det muslimske Tyrkia union med det kristne Europa.

Gir det nye muligheter for evangeliet eller vil Tyrkia for alltid være et lukket land?

Det er allerede ganske mye misjonsvirksomhet der, kan et søk på nettet avsløre. Så mye at både myndighetene og islamske miljøer er blitt bekymret. Og det er ganske mange rapporter som forteller om forfølgelse av kristne fra både myndighetene og muslimer.

Er husmenigheter aktuelt i Tyrkia på samme vis som i andre muslimske land?

Det var ikke vanskelig å få tak i den fremste ressurspersonen på dette området, den svenske radiomisjonær Bengt Åke Bengtson. Jeg ringte han og presenterte meg og bloggen min. IBRA Radio, hvor Bengtson leder Midtøsten-arbeidet, registrerer i snitt én ny husmenighet hver uke i Midtøsten. Ikke bare registrerer, ved hjelp av sin programserie Church in my home hjelper IBRA Radio kristne aktivt til å starte husmenighet. Husmenigheter er kjernen i IBRAs strategi.

Jeg benyttet også anledningen til å få verifisert det husmenighetsmisjonæren Wolfgang Simson fortalte på husmenighetskonferansen i Bergen i vår, nemlig at han var blitt brukt som konsulent da IBRA la sin husmenighetsstrategi.

- Har du noe kjennskap til Wolfgang Simson?
Da ler Bengtson:
- Javisst! Det var jo Wolfgang Simson som inspirerte oss til å starte med husmenigheter.
- Hvordan er situasjonen når det gjelder husmenigheter i Tyrkia?
- Vi har ikke kommet så langt der ennå på grunn av motstanden fra de etablerte kirkene, svarte Bengtson.
- Men det tror jeg kommer til å endre seg. Det var også slik i andre land i Midt-Østen. Men nå er det stor enighet om husmenighets-strategien.

For meg var dette en underlig informasjon. Selv i et muslimsk land er det alstå først motstanden mot husmenigheter blant de etablerte kristne som må overvinnes.

(Jeg vil komme nærmere tilbake til IBRA Radios husmenighetsstrategi og uttalelser Bengtson kom med om husmenigheter i Skandinavia.)


Share/Save/Bookmark

søndag, desember 03, 2006

Sjur har fått egen blogg

Bilde%207

Sjur har i tillegg til hjemmesiden Bygge Mennesker, startet bloggen Bygge Mennesker 2.

I tillegg til sin hjemmeside Bygge Mennesker, har Sjur nå skaffet seg sin egen blogg, Bygge mennesker 2. Fordelen med en blogg er mange, ikke minst kommunikasjon med leserne og enkel publisering.

Sjurs blogg finner du her:

byggemennesker.blogspot.com

Jeg vil fortsette å kommentere og linke til det Sjur skriver, men det er ikke alltid jeg er up-to-date. Det beste er derfor å besøke bloggen til Sjur jevnlig!


Share/Save/Bookmark

lørdag, desember 02, 2006

Henvist til husmøter

Pavens besøk har satt søkelys på kristendommens trange kår i Tyrkia.

Den engelske avisen Independent følger med på reisen, og siterer en engelsk dame bosatt i Tyrkia: "We would like to have a church of our own in the town but the authorities make it impossible," said an Anglican woman, who asked for her name to be witheld. "It's against the law to have any Christian service in a public building. We can only have communion in private homes".

Det er underlig å tenke på at i dette landet hvor engang Paulus grunnla nettverk av husmenigheter, er det igjen husmøter som er eneste mulighet for mange kristne til å samles. Fra andre muslimske land kommer det rapporter om at det dannes tusenvis av husmenigheter.

Men Tyrkia er ikke som andre muslimske land. Landet har en høy levestandard, søker om å komme inn i EU og er et populært sted for rikinger fra Vesten å kjøpe seg feriehus og leiligheter.

Hvorfor kan ikke kristne pensjonister og andre som nå bosetter seg i Tyrkia starte husmenigheter? Kanskje det nå er tiden for å gå i Paulus´ fotspor og "gjenerobre" Tyrkia for evangeliet gjennom å kjøpe feriehus og starte husmenigheter?

Paulus kunne operere under en viss beskyttelse av romersk lov. Kristne må idag kunne operere under beskyttelse av det nye romerriket EUs lover.

Vi reiser til Tyrkia!


Share/Save/Bookmark

onsdag, november 29, 2006

Dagens foto: Herøya


Share/Save/Bookmark

Om å snu utviklingen

Kristne er ofte bekymret for utviklingen - i samfunnet rundt oss. Jeg finner ikke paraleller i Bibelen. Paulus ville i så fall hatt mye å være bekymret for. Gladiator-kamper, prostitusjon som et ledd i den ofisielle gudsdyrkelsen i templene, og så videre.

Vi kan sikkert ha god grunn til å være bekymret for utviklingen i samfunnet rundt oss. Men jeg tror vi har større grunn til å være bekymret for utviklingen i kristenheten. Kristenheten i Europa er døende. Den dør bare så sakte at den tror den lever, sier leder i Aeropagus, Knud Jørgensen.

Hva kan vi gjøre? Mitt forslag: Vi må snu utviklingen som har gjort våre menigheter til virksomheter og foretak. Menighetene må utvikles fra virksomhet til fellesskap. Fra aksjoner, kampanjer, konferanser og seminarer til fellesskap.

Skal kristenheten overleve i Europa, må vi fornyes til fellesskap. Slik Bibelen beskriver det.

En endring fra virksomhet til fellesskap, er ingen organisatorisk forandring først og fremst. Det er en åndelig forandring. En verdimessig forandring. En holdningsmessig forandring. Som igjen vil føre til organisatoriske og ledelsesmessige forandringer. Slik Bibelen beskriver det.


Share/Save/Bookmark

fredag, november 24, 2006

Ingen vei tilbake

Når spriket mellom tilegnet innsikt i de bibelske tekstene og den kirkelige virkeligheten blir for stort, så melder behovet for fornyelse seg. Dette har preget kristenheten gjennom hele dens historie, og forklarer delvis den oppsplittingen vi ser i ulike kirkesamfunn.

Dette er også bakgrunnen for den nye husmenighetsbevegelsen. "Ny" innsikt i bibelske verdier, verdier som ikke korresponderer med lære og praksis i de etablerte menighetene, tvinger fram et oppbrudd.

At det skjer et oppbrudd, er atypisk for den tiden vi lever i. I de siste 30 år, har i praksis alle fornyelsesstrømninger blitt hilst velkommen i alle kirkesamfunn, i overenstemmelse med den postmoderne toleranse. Problemet med husmenighetsbevegelsen, er at den "angriper" selve de kirkelige strukturene. Den angriper et kirkelig paradigme, nemlig den institusjonaliserte kirken eller foretakskirken om man vil.

En slik fornyelse er atskillig mer krevende å forholde seg til. Samtidig som den innsikt og overbevisning som ligger til grunn for den, i likhet med all annen ny teologisk innsikt, ikke vil forsvinne i tomme luften.

Det betyr at vi har en situasjon som er irreversibel. Eller med andre ord: Det er ingen vei tilbake.

Den nye innsikten er også i ferd med å bli forsterket av erfaringer. Man ser med egne øyne at dagens menighetsliv ikke overenstemmer med bibelske verdier. Noen forsøker å forandre innenfra og nedenfra, men frustrasjonen over de etablerte strukturenes styrke tar fort overhånd.

Martin Luthers overbevisende teologiske arbeid skapte en ny kirkelig virkelighet. Men den katolske kirke lever fortsatt i beste velgående med sine 1.2 milliarder medlemmer. Og kirkens bannbulle over Luther er ennå ikke opphevet.

En annen erfaring mange gjør seg, er av kvalitetene i det enkle, organiske og ikke-hierarkiske fellesskapet som jo er idealet for husmenighetene. Når man har opplevd det, så er veien tilbake til et tradisjonelt menighetsliv vanskelig å tenke seg.

Forståelsen og opplevelsen av hva som er bibelsk menighetsliv er i ferd med å forandre seg. Ny innsikt og nye erfaringer har endret kristenlivet for mange.

Vi er allerede inne i en irreversibel utvikling.

Det er ingen vei tilbake.


Share/Save/Bookmark

torsdag, november 23, 2006

Dagens foto: Søndagsskolen 80 år

CRW_6472_1
Søndagsskolen 80 år
Foto: Are Karlsen

Alfhild Agersten viser Einar Nymoen hvor hun står i søndagsskoleklassen fra 1932.


Share/Save/Bookmark

mandag, november 20, 2006

Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord: Kroppen

På lørdag fikk jeg en telefon fra fortiden. En gammel venn, som jeg ble kjent med gjennom det diakonale arbeidet Salem Café som jeg var med å starte, ringte. Jeg har ikke hatt kontakt med han på flere år - vi mistet den når han måtte i fengsel enda en gang.

Nå bor han i en annen by i Vestfold, og har fått seg jobb. Han er ivrig bruker av NA, tilsvarende AA for narkomane.

Under det siste fengselsoppholdet ble han kjent med noen eldre kristne fra en Misjonsmenighet. Og så ble han venn med en fengselsbetjent. Etter et lengre rehabiliteringsopphold på en institusjon som driver etter den såkalte Minnesota-modellen, hjalp denne fengselsbetjenten han til en fin jobb hvor han får bruke sine evner.

Jeg kjenner han godt. Han har vært inne til rehabilitering mange ganger, flere arbeidsgivere har vært inne i bildet og hjulpet han med arbeid. Han har gått bibelskole. Og det offentlige hjelpeapparatet har gjort en stor innsats over lang tid.

Jeg gleder meg over progresjonen: At han nå ringte for å fortelle, selv etter flere år. At han har vært på rehabilitering etter Minnesota-modellen, som jeg har stor tro på. At han fortsatt søker kristent fellesskap. At han bruker NA-samlinger, som jeg også har stor tro på.

Jeg gleder meg også over Jesu´ kropp. Jeg ser at jeg har vært bare ett av mange lemmer som har vært i funksjon i ulike faser. Jeg gleder meg stort over å kunne se livet i Jesu´ kropp på denne måten.

Og så gleder jeg meg over at han ønsker å besøke husmenigheten vår i morgen. Han kjenner alle som samles der godt. Noen av dem vet allerede at han kommer, og uttrykker stor glede over å skulle treffe han igjen. Det blir et gjensyn som kommer til å gjøre et sterkt inntrykk.


Share/Save/Bookmark

lørdag, november 11, 2006

Eksentrisk tjener

Geir Lie gir oss i siste utgave av tidsskriftet Refleks, en innføring i Gene Edwards fargerike liv og teologi. Et søk på nettet viser at han og hans forfatterskap er kontroversielt. Geir trekker blant annet fram hans noe originale teorier om "organisasjon". "Mennesket er ikke skapt til å fungere i organisasjon. Vi er skapt til å være frie", hevder Edwards.

Jeg fant likthetstrekk med Levi Pethrus´ og T. B. Barrats syn på organisasjonsvesenets farer, selv om Gene Edwards bibelutleggelse virker noe fremmed.

Tore Lendes historiske tilbakeblikk i kommentarer her på bloggen, har gjort meg oppmerksom på hvilken innflytelse Gene Edwards og faktisk også indirekte Tore Lende hadde på meg i tenårene. Som 14-åring leste jeg en bok om evangelisering ved hjelp av husbesøk. Tore forteller at han tente på denne boken i 60-årene og sørget for at den ble oversatt og utgitt på Logos forlag i Sarons Dal, i samarbeid med Erling Thu. Boken satte unge Are i brann, og var en av årsakene til at jeg meldte meg på Operasjon Ungdomsteam ut fra Sarons Dal første året det var i virksomhet. Operasjon Ungdomsteam benyttet seg mye av husbesøk, sikkert inspirert av den samme boken. Den var en typisk how-to instruksjon med bilder fra ulike situasjoner og hvordan man skulle føre samtaler. Antageligvis helt uspiselig idag, og selv dengang nokså vanskelig å følge i praksis. Men perspektivene den dro opp var inspirerende.

For meg er de interessanteste ideologene å finne i husmenighetsbevegelsen. Geir Lie fyller en viktig rolle når han med sine artikler gir oss både historiske og teologiske kart å manøvrere etter. Noe som kanskje er spesielt viktig for oss i husmenighetene som forsøker å finne fram litt utenfor allfarvei.

Til tross for sine teologiske eksesser har Gene Edwards fortsatt innflytelse. Hans fartstid i husmenighetssammenheng skriver seg helt fra 60-tallet. Jeg skulle jeg gjerne hørt ham.

Her finner du nettsteder med Gene Edwards kritikk som jeg har funnet:

Gene Edwards kritikk

Geir Lies artikkel er meget lesverdig. Geir er så generøs at han legger ut sine artikler til gratis nedlasting på nettet. Her kan du lese artikkelen om Gene Edwards:

Gene Edwards og hans menighetsforståelse

Her kan du abbonnere på tidskriftet Refleks:

Hvordan bestille


Share/Save/Bookmark

fredag, november 10, 2006

Apostoliske tjenere

Lesere av bloggen kjenner min skepsis til alt som smaker av hierarki og lederskap. Dette er desverre verdier som gjennomsyrer veldig mye av vår tids teologi og forkynnelse. Når vi hører ordet "apostel", ser vi automatisk for oss en person på toppen av et hierarki, med stor makt og myndighet.

Jeg ble derfor litt på vakt når jeg leste John Nobles tema hos Kristen Enhet 25-26. november - ”Apostolisk tjeneste – å være menighet i et nytt årtusen”, se forrige post.

Er bruken av begrepet "apostolisk" en del av vår tids kristne mystisisme? Inneholder det "apostoliske" en spesiell kraft i seg selv, adskilt fra den kraft og de gaver som stilles til alle kristnes disposisjon?

I andre sammenhenger tales det om den apostoliske suksesjon. Av alle steder har man i den Ulf Ekmanske gren av trosbevegelsen begynt å legge vekt på denne forestillingen, til stor begeistring fra andre som bygger et religiøst, hierarkisk maktapparat rundt denne læren.

Jeg søkte derfor å finne ut hvor John Noble står i disse spørsmålene. Han kommer fra et karismatisk miljø, den engelske Restoration Movement, Gjenreisings-bevegelsen, hvor man har plassert en apostel på toppen av nettverket, nemlig Keri Jones. John Noble forlot denne sammenhengen på 80-tallet.

Jeg fant et langt og interessant intervju med ham på nettstedet Modern Jesus Army, hvor han blant ble stilt dette spørsmålet:

One of the big developments of the past ten years is the growth of the apostolic streams. How do you see their future?

I’ve a book coming out in February called The Shaking and one of the key issues it addresses is apostolic ministry. I see an apostolic movement coming in which true apostles will equip the church for the work of ministry.

My belief is that the church is to be the apostle, the prophet, the evangelist, the pastor and the teacher. In other words, the anointing of Jesus must flow onto the whole church and then the church will turn the world upside down. The danger in recent years has been focusing on the ministry rather than the body.

We talk much about church planting and foundation laying being the ministry of apostles, and that is true. But the primary work of an apostle is reconciliation. The first work of Jesus, the great Apostle, was reconciliation. Apostles will bring together streams and movements. Men and women; young and old; black and white must all work in unison. Apostolic ministries will always reconcile - not through compromise - but through sacrifice and suffering.

I eldre tekster av John Noble plasseres apostelen tydelig på toppen av menighetshierarkiet, og med menigheten som skyldig til å underordne seg. Innebærer hans svar her en reorientering?

Vår gode venn Tore Lende har lest boken The Shaking, som er kommet ut på norsk under tittelen Rystelsen. Tore Lende skrev i mai 2005 en begeistret anmeldelse av boken her:

Rystelsen anmeldelser

Her skriver Tore blant annet dette:

Ordet apostel har jeg litt problem med i dagens virkelighet - det er et ladet "arkaisk" begrep som gir assosiasjoner som neppe er relevante i vår tid. Dessuten kan deres måte å fungere på diskuteres. Likevel er det avgjørende og viktig at disse funksjonene må oppmuntres og kalles ut til tjeneste. Det vi idag kaller biskop - har noe av den opprinnelige apostelens tilsynsfunksjon. Det er blitt en litt kaotisk begrepsforvirring.

Av hjertet sier jeg "amen" til denne tjeneste. Det behøves trolig likevel mye redefinering da historien har gitt ordene, tjenestene, et innhold de neppe hadde da Bibelen ble skrevet.

(I alle bøker jeg har lest som omhandler lederskap savner jeg refleksjoner over Matt 23,8-10 - Jesu egne ord om ikke la oss kalle ”ledere” – briske oss – med titler. Begrunnelsen er at ”dere er jo alle brødre”. Men den lederforståelsen disse Jesu ord antyder, synes likevel å prege forfatterens holdning, selv om han ikke viser til det).

Dette sitatet viser forøvrig at Tore var igang med å formulere sine tanker om dette lenge før vi på denne bloggen gjorde det. Tores anmeldelse viser også at John Noble tenker anderledes om aposteltjenesten enn hva han gjorde på 70- og 80-tallet.

I intervjuet med John Noble, finner jeg det også interessant at han løfter fram forsoning som apostelens fremste oppgave. I min verdiliste øverst til høyre på bloggen har jeg satt opp forsoning som fremste verdi. Som motverdi har jeg tillatt meg å sette opp makt, fordi jeg mener at en hierarkisk organisasjon per definisjon har makt som fremste verdi. Dersom man tenker seg apostelen som øverste hierarkiske leder, mener jeg at verdien makt vil overskygge og komme i konflikt med verdien forsoning. (Obs! Jeg skiller mellom makt som verdi og maktmisbruk. Maktmisbruk blir en helt annen diskusjon).

Dette er etter min mening et av nøkkelspørsmålene i vår tid. Der hvor man samler makt, vil man også skape konflikt, fordi makt fører uvegerlig til maktkamp. Menigheten er av natur og per definisjon anderledes og alternativ, også på dette punktet. Det er ikke for ingen ting Jesus sier at “meg er gitt all makt”. Ingen i Jesu´menighet er tiltenkt å være makthavere. Vi er alle tildelt rollen tjenere.

Er dette utopi? Isåfall mener jeg at vi er kalt til å virkeliggjøre en utopi, nemlig Guds Rike, som ikke er av denne verden. Her er menigheten Guds fremste redskap.

Dette opplever jeg er revolusjonære tanker som vil betinge en total forandring av måten vi tenker menighet på. Tradisjonelle menigheter bygget på ordinære maktstrukturer, vil måtte vike til fordel for enkle fellesskap bygget på Guds Rikes-verdiene tjenerskap og gjensidig underordning - i våre hjem.

Skal vi som kristne fortsette å bygge våre revirer eller skal vi gjøre menighetene til et vitnesbyrd om Jesu herredømme og Guds Rike?

Jeg skulle gjerne vært på Kristen Enhets seminar med John Noble. Tore Lende antyder at han kommer til å reise ...

Les mer om konferansen i Bergen her:

www.kristen-enhet.no


Share/Save/Bookmark

torsdag, november 09, 2006

John Noble til Bergen 25 - 26. november

John Noble er en internasjonal forgrunnsfigur i den karismatiske bevegelsen. Hans tjeneste i denne sammenhengen startet allerede på 60-tallet.

Menigheten Kristen Enhet i Bergen driver lederskolen Ifokus. Helgen 25 - 26. november kommer Noble til Ifokus for å holde åpne forelesninger over temaet ”Apostolisk tjeneste – å være menighet i et nytt årtusen”. Mer informasjon om dette kan du finne på Kristen Enhets hjemmeside:

www.kristen-enhet.no


Share/Save/Bookmark

tirsdag, november 07, 2006

Fornyelsen kristenheten ikke ville ha

Denne gang har jeg gleden av å presentere en artikkel fra 1972, trykket i det svenske Helgelseförbundets organ Förbundshälsning, altså for 34 år siden. Artikkelen er skrevet av Per-Axel Sverker og har tittelen Andens gemenskap och Guds folk. Helgelseförbundet, en vekkelsesbevegelse med ca. 10.000 medlemmer er idag fusjonert med Örebromissionen, - sammen heter de Evangeliska Frikyrkan og teller ca. 30.000 mennesker i Sverige.

Den unge Sverker drøfter det kristne fellesskapet i denne artikkelen, og tar til orde for en fornyelse av menighetslivet gjennom innføring av økumeniske husmenigheter.

På 70-tallet ble vi berørt av en rekke radikale fornyelsesbevegelser som Jesus-vekkelsen, den karismatiske vekkelsen og ulike husmenighetsbevegelser. Per-Axel Sverker og flere andre teologer (for eksempel Howard Snyder) underviste om og la et solid teologisk grunnlag for en orientering mot mindre fellesskap og husmenigheter.

Nå i ettertid kan en si at dette ble fornyelsen kristenheten ikke ville ha.

Hva skjedde? Talsmennene for en urkristen husmenighetsmodell forsøkte å ta med seg drømmene inn i de tradisjonelle strukturene. Tanken var at en trinnvis fornyelse skulle være mulig gjennom å innføre husgrupper parallelt med tradisjonelle gudstjenester. Men erfaringene er nedslående.

Utviklingen har i stedet gått i stikk motsatt retning. I stedet har vi fått fenomenet mega-kirker. Menighetene er blitt kommersielle foretak. Store summer er investert i nye kirkebygg. I stedet for fokus på det allmenne prestedømme, har vi fått fokus på lederskap og pastorvelde.

Kirken er blitt en del av og speiler det kommersielle og kapitalistiske samfunnet den lever i. Den er blitt av denne verden. Den higer etter mer, fler og større. Mer penger, større budsjetter, flere ansatte, større forsamlinger (som ikke er det samme som fler kristne), mer sentralisering, mer menneskelig styring og kontroll.

Årsaken til at Kirken sa nei takk til fornyelsesimpulsene på begynnelsen av 70-tallet var prisen man måtte betale, fordi den var høy: Mindre forsamlinger, mindre budsjetter, færre ansatte, mindre kontroll, ingen karrieremuligheter for pastorene, og så videre.

Hva man ville fått istedet, var ikke verd prisen: Den Hellige Ånds lederskap, mer allment prestedømme, mer tjenerskap, mer fellesskap, mer engasjement, mer omsorg, mer kristenliv i hjemmene, mer enhet som vitner om kraften i evangeliet.

Men drømmen om et autentisk kristenliv og fellesskap døde ikke. Den gikk under jorden noen år, samlet krefter og ytterligere teologisk begrunnelse, for så å komme tilbake med fornyet kraft.

Nå er ikke utviklingen til å stoppe. Det er lagt et solid fundament gjennom bibelforskning og teologisk arbeid. Og røstene fra Kirkens historie taler klarere og klarere: Først og fremst apostlene og profetene i Skriften, og videre reformatorer som Luther som la et solid teologisk fundament for det allmenne prestedømme og husmenighet - selv om den lutherske praksis ikke ble i overensstemmelse med hans undervisning, vekkelsesapostler som Wesley som forandret England gjennom sine husgrupper, høvdinger som Hans Nielsen Hauge som revolusjonerte Norge gjennom husmøter og de pinsekarismatiske åndsutgytelsene som ga Åndens kraft til enhver kristen. Den som har øre, høre hva Ånden sier til menigheten! Dagens husmenighetsbevegelse ønsker å fange opp alle disse impulsene.

Det kristne etablisementet har sagt et klart og tydelig nei, takk. Men millioner av vanlige kristne sier ja, takk! Det er dette vi har lengtet etter. De som har opplevd sødmen i det enkle, organiske fellesskapet vil ikke ha noe annet.

Det er ikke min oppgave å fraskrive tradisjonelle menigheter muligheten til å gå inn i denne fornyelsen. Men er man villig til å betale prisen?

Les Per-Axel Sverkers artikkel fra 1972 her:

Andens gemenskap och Guds folk


Share/Save/Bookmark

onsdag, november 01, 2006

Tore Lende: - Vi er tilbake hvor det hele begynte

Tore Lende var med å starte kanskje den første husmenighet i Norge i 1972. Som så mange andre lignende initiativ fra den tiden, utviklet husmenigheten seg til en tradisjonell menighet.

Men Tore har bevart drømmen om det enkle fellesskapet i hjemmene. Derfor gleder han seg over at det nå dannes husmenigheter over hele verden. Tore er for tiden under behandling for kreft. Men han finner likevel styrke og tid til å delta i samtalen her på bloggen. Midt under en krevende sykdomsperiode hører vi Tores Jesus-begeistring og lovsang i hans kommentarer. Her gjengir jeg en andakt Tore sendte meg:

Hva som ikke nevnes i brevet til Filipperne og andre brev. Jeg tenker på kirker, spesielle gudshus og lignende.

Victor Choudrie var en av de ledende hjertekirurger i India. Men Herren kalte han til å forkynne evangeliet. Hans virksomhet har resultert i tusenvis av husmenigheter i mange, mange byer og landsbyer.

De ekstreme hinduistene hørte om at mange var blitt kristne. De bestemte seg for å kartlegge situasjonen for å kunne gjøre nødvendige mottiltak.

De sendte folk til disse byene og de spurte etter kirker. "Er det noen kirke her?".

De kristne ble spurt og de svarte gjerne - og oppriktig også - de hadde ikke hørt om noen kirke og spurte: "Neeeiii. Hva mener du med det?"

Hinduist-representantene rapporterte tilbake at det måtte være falske rykter - de hadde ikke funnet noen kirker.

Lignende ting skjer over hele verden. Millioner kommer inn i Guds familie - men det er ikke noen medlemslister eller bygninger eller organisasjoner som ytre bevis.

Dette er en relasjonssak mellom Gud og mennesker og mellom mennesker.

Dette er underfullt og herlig.

Vi er tilbake, tror jeg, hvor det hele begynte. Den samme enkelhet - det samme liv.

Samme Herre.

Snakk om å gå til en annen menighet blir irrelevant. Snakk om å finne en menighet som passer blir meningløst. Vi kan ikke skifte den Guds familie vi er kommet inn, født inn i. Og vi kan ikke lage et annet Gudshus enn det hus som er laget av levende stener. Bibelen snakker tydelig om at Gud ikke bor i hus gjort av hender. Dette er et hellig Guds hus på jorden hvor Guds herlighet åpenbares. Det er i mennesker som knyttes sammen i kjærlighet.

Bønn og takk:

Dette er fantastisk - dette er grensesprengende og mitt hjerte roper av glede og begeistring. Jeg gir ære til deg, himmelske Far. Du er min familie, min Far - min åndelige familie er de som er født inn i den, kjøpt med ditt blod og gjort hellige. Jeg gleder meg over disse mine mange venner - i mange land. Og jeg takker og priser deg. Og jeg takker for dem vi konkret er satt sammen med her i distriktet. Lær meg å elske og respektere og ære så dypt, så dypt, så høyt, så høyt. Gjør meg ydmyk og tjenende i hele min væremåte og livsstil. Åpne mitt hjerte, utvid mitt hjerte til det sprenges. Dette er for stort til å fatte. I Jesu underfulle og allmektige navn. Amen.


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 29, 2006

Sjur Jansen: Diakonene var hjemmeværende

Sjur Jansen graver og graver i det Nye Testamentet (NT). Og gjør interessante oppdagelser fordi han har tatt av seg tradisjonsbrillene. Det rare med tradisjonsbrillene er at med dem ser vi vår egen virkelighet når vi leser Bibelen. Tar vi dem av, ser vi en helt annen virkelighet.

Sjur tror at diakonene i NT kun var hjemmeværende. Og begrunner den hypotesen i sin artikkel: Unnskyld, vet du hvor nærmeste husdiakon bor?

Når Paulus snakker om kvalifikasjonene som kreves av biskoper/tilsynsmenn/eldste (som Sjur tidligere har påvist er overlappende benevnelser), så refererer Paulus til hvordan hjemmet deres er. Det samme gjør han når det gjelder diakoner eller tjenere med spesielle oppgaver som for eksempel utdeling av mat.

Fordi siden tjenesten til både biskoper/tilsynsmenn/eldste og diakoner/tjenere skjedde i deres eget hjem, betinger det som Sjur sier at de må ikke være en som liker fyllefester og har et rotete liv hjemme.

Avslutningsvis sier Sjur: Nå legger jeg hypotesen om husdiakoner ut på nettet for å se om den holder mål.

Gjør den det?

Og: Er det mulig eller til og med ønskelig å følge eksempelet fra det Nye Testamentet?

Les hele artikkelen til Sjur her:

Unnskyld, vet du hvor nærmeste husdiakon bor?


Share/Save/Bookmark

Ærede gjester!

CRW_6231
Steking av svinefilet
Foto: Are Karlsen

Til Oddbjørgs 50-års fest stekte jeg ca. 40 peppermarinerte svinefileter. Det ble litt for mye, noe av det havnet på fryseren etterpå.

Flere av gjestene i Oddbjørgs 50-års fest spurte om jeg kunne legge ut oppskriften på hovedretten jeg laget. Jeg lar meg ikke be to ganger!

Peppermarinert svinefilet

4 porsjoner

400 g svinefilet
1 ss margarin

MARINADE
2 ss olje
2 ss hvitvinseddik
2 hakkede fedd hvitløk
1/2 ts knust hvit pepper
1 ts knust tørket grønnpepper (jeg brukte 1 stk hakket kebab pepperoni, også kalt spansk pepper, som jeg hadde stående på et glass jeg hadde fått av Elisabeth og Thor-Einar Krogh)
1 smuldret laurbærblad
1 ts timian
1/2 dl hakket persille

Gjør slik:
1 Bland alle ingrediensene i en bolle og la kjøttet ligge og marineres 5-6 timer.
2 La margarinen bli lysebrun i stekepannen. Brun fileten med marinaden på alle sider ved ikke altfor sterk varme. Ha på salt. Etterstek under lokk ved svak varme i 10-15 minutter. Vær forsiktig. For mye steking får svinefileten til å slippe ut saften og bli tørr og hard.
Alternativt: På grunn av mengden, etterstekte jeg i stedet i langpanne i stekeovnen på 160 grader i 20 minutter. Da var kjøttet rosa inni. Jeg gjorde dette dagen i forveien, og måtte varme opp før serveringen. Varmet opp under folie ved 80 grader i én time. Da var kjøttet passe stekt og hadde beholdt mesteparten av saften. Jeg kokte også ut sjyen av pannen etter annenhver steking, og helte den over svinefileten ved oppvarmingen før serveringen.
3 Skjær fileten i ca. 2 cm tykke skiver. (Dette gjorde jeg før jeg varmet dem opp igjen. Jeg la også stykkene sammen til fileter under oppvarmingen, slik at de ikke skulle tørke ut.)

Til dette serverte vi ristede sjampingonskiver, dvs. stekt i margarin til de var gylne. Ingen smakstilsetting.
Og rosenkål.
Og potetstappe etter amerikansk oppskrift, med masse fløte og usaltet smør. Oppskriften finner du her. (Obs! Les oppskriften nøye, potetstappe er ikke bare potetstappe):

Mashed Potatoes


Share/Save/Bookmark

Oddbjørgs 50-års fest

Vi har feiret Oddbjørgs 50 år i helgen, sammen med venner og familie, 55 i alt. Vi leide et selskapslokale noen hundre meter fra der vi bor i Sandefjord sentrum.

Vi valgte å gjøre mest mulig selv. Oddbjørg satte sitt preg på blant annet borddekking og pynting, en god venn fra Oslo, Vidar Hebæk, tok ansvar for kjøkkenet, barna våre med deres respektive var toastmastere og tok seg av servering og underholdning, med multimediashow og det hele.


Untitled 40
Familien
Foto: Ukjent

Vi er blitt en familie: Ann Beate, Are, Oddbjørg og May Lene

Selv påtok jeg meg å lage hovedretten, peppermarinert svinefilet med sjysaus, champion, rosenkål og rørte tyttebår. Flere av gjestene spurte om jeg kunne legge ut oppskriften på bloggen, hvilket jeg gjør i en egen post.

Oddbjørg fikk mange taler og gode ord. Det ble vist bilder som vakte gode minner. Og barna gjorde morsomme konkurranser som avslørte sider ved deres mamma som ikke alle kjente til. Det ble en fest med hygge og god atmosfære.


Jeg ga min kjære kone en litt uvanlig gave, - en gave med en spesiell historie. Den skal jeg komme tilbake til når bildene foreligger.

Verken jeg eller andre i familien tok bilder. Jeg er interessert i å få kontakt med de av gjestene som tok foto eller video, - send meg gjerne en epost. Alt er av interesse!


Festen i seg selv kommer til å være et stort og varmt minne for lang tid framover.


Share/Save/Bookmark

torsdag, oktober 26, 2006

Guds menighet i møte med staten

CRW_6017
Per-Axel Sverker
Foto: Are Karlsen

Dr. theol. Per-Axel Sverkers har helt siden 70-tallet undervist og skrevet om det bibel-teologiske grunnlaget for husmenigheter. Her publiserer jeg nok en utfordrende artikkel av Per-Axel Sverker.

Det har skjedd en uttynning av menighetens vesen, sier Per-Axel Sverker i den neste artikkelen jeg publiserer. Denne er et intervju som stod i det svenske tidsskriftet Ny Tid sent på 70-tallet eller tidlig på 80-tallet.

Menigheten er blitt likestilt med andre grupper i samfunnet. Den bør finne et språk å tale til staten med som viser at vi hører hjemme i en annen dimensjon.

Nå blir vi tiltalt med økonomi som språk, og det tilsvarer ikke vårt vesen. Vi er ingen målgruppe for statens økonomiske bidrag, vi er Guds menighet i verden. Vi skal møte staten utifra hva som er vårt oppdrag - å være et alternativ. Nå forveksles vi med alle andre som har et budskap av sosial eller humanitær karakter.

Vårt møte med staten gjør at folk ikke kan ane hva vi har for oss. Man må ha en kolossal fantasi for å kunne se at vi er et nytt fellesskap, at det vi er opptatt med er å virkeliggjøre Guds Rike i vårt miljø!

Per-Axel hevder at det er kun gjennom husmenigheter at vi kristne kan realisere dette alternativet. For å få med deg Per-Axels begrunnelser, bruk denne linken til en spesiell blogg jeg har satt opp for litt lengre artikler:

FÖRSAMLINGEN BORDE RIMLIGTVIS VARA TILL MER FÖRTRET


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Troshistorie



Ingebjørg Thunæs, min gamle søndagsskolelærer i Pinsemenigheten Salem (Sandefjord) ga her om dagen dette Nytestamentet til Oddbjørg. Det ble funnet under en opprydding Jeg fikk det som 8-åring av mine foreldre i 1963, med mitt navn innskravert i gull på forsiden. Jeg husker jeg var litt skuffet over at det var i rødt.

Inne i Nytestamentet skrev jeg som 12-13 åring: "Døpt i vann den 27/3-66. Døpt i den Hellige Ånd den 13/11-66. Hittil har Herren hjulpet oss". Jeg må ha mistet det ikke lenge etter.

På den avfotograferte siden står det: "Dette leste jeg da jeg ble døpt den 27/3-1966". Jeg ble døpt av Tom Erlandsen. Samme kvelden ble mine kamerater Robert Erlandsen, nå Bergen, og min fetter Kai-David Angelsen, som er hjemme hos Jesus, døpt. Men jeg tror det var flere andre som også ble døpt den kvelden i Salem for 40 år siden?

"Hittil har Herren hjulpet oss", var mottoet for menighetens 30-års jubileum i 1967. Jeg noterte i Nytestamentet det skriftstedet Willy Rudolp, en Kina/Japan-misjonær og tidligere forstander i Salem, talte over under jubileumsfesten.

Jeg har tidligere i posten På nattbordet fortalt om da jeg i sommer tilfeldigvis fant mitt søndagsskole-frammøtekort fra 1965 i boken "Fram til Urkristendommen" av Martin Ski, hjemme hos mine foreldre.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, oktober 24, 2006

Dagens foto: Oddbjørg 50 år

CRW_6210
Oddbjørg
Foto: Are Karlsen

Min kjære kone, Oddbjørg, fylte 50 år 23. oktober.


Share/Save/Bookmark

Per-Axel Sverker: Luther la et teologisk grunnlag for husmenigheter

Martin Luther By Cranach
Martin Luther
Ill.: Portrett av Martin Luther
av Cranach, Lucas den eldre
(1543) Germanisches
Nationalmuseum, Nuremberg

Per-Axel Sverker hevder i sin artikkel (forrige post) at Luther la det teologiske grunnlaget for husmenigheter. Luthers korsteologi og lære om det allmenne prestedømme er her avgjørende.

Sverker sier også at det er en slags herlighetsteologi som ligger bak det tradisjonelle menighetssynet. Nemlig at menigheten må ha ytre atributter, som gir den en glans innfor mennesker. Husmenighetene derimot bygger på en korsteologi, hvor de kristne mister sitt liv i denne verden. Vi har intet mer glansfullt å vise til enn et vanlig hjem. Men der kan vetekornet gro.

Når det gjelder alles tjeneste i menigheten ligger også dens sanne vesen i korset. Når mange i dag henviser til kraft og herlighet, gjelder fortsatt at sann kristen tjeneste bare finnes på andre siden av et kors. Det er den Korsfestede som regjerer, det er et lam som er Hyrden. Vi finner vår autoritet i tjenesten bare på den plass der man elsker Gud mest og der man lyder Gud mest, nemlig på korset.

Sverker avslutter med å si at dette er noe annet enn den hierarkiske orden som mange idag snakker om. Luther orket ikke bryte istykker dette mønsteret, når hans egen teologi ble årsak til altfor stor uro. Men det finnes fortsatt sprengkraft i Luthers teologi - som kan utnyttes av oss!


Share/Save/Bookmark

Uttalelser fra husmenighetstalsmenn

Jeg fant denne videoen med uttalelser fra verdens mest markerte husmenighetstalsmenn på bloggen simplychurch.com.

Den inneholder radikale utsagn om menighetsliv, og er vel verdt å bruke ca. 10 minutter på.

Det som er interessant å legge merke til er alderen på enkelte av disse. Mens 70-åras Jesus-vekkelse var preget av ungdomskulturen og forsvant når ungdommene ble voksne, er flere av denne "vekkelsens" talsmenn godt voksne, flere langt over 50 år. Husmenighetsbevegelsen på 70-tallet kunne kanskje virke som en døgnflue. Denne gang gjør den ikke det.



Bloggen Stories from the Revolution er en ren podcast-blogg med intervjuer med husmenighetsfolk. Den har som motto et sitat av Ivan Illich: If you want to change society, then you must tell an alternative story.


Share/Save/Bookmark

Bloggvandring

Bilde%2010
Ill.: diaoyuhc.com

Bloggen diaoyuhc.com er en "søt" blogg som brukes til å kommunisere internt i en husmenighet.

Å ta en runde på blogger på nettet kan være inspirerende og lærerikt.

Bloggen Simplychurch.com inneholder blant annet et vitnesbyrd fra en amerikansk pastor som nylig sluttet i tjenesten og går over til å være et vanlig medlem i en husmenighet.

- Jeg er fri! utbryter han i et brev som gjengis her:

http://www.simplychurch.com/2006/10/leaving_the_mat.html#more

Bloggen House Church Unplugged har en post som spør om dersom husmenighet er så "lett", hvorfor er det da så mange husmenigheter som forsvinner etter en tid?

http://www.housechurch.org/blog/2006/10/02/just-how-easy-is-it/

Dan Kimball er en pastor som har forstått mye av kritikken mot tradisjonelle menigheter, og forsøker å tilpasse både sin tjeneste og sin menighet til en "ny tid". Posten Pews, Pulpits, Pastors, Preaching and other things that can get in the way of the church "being" the church gir et innblikk i hva som foregår i enkelte tradisjonelle amerikanske menigheter.

Bloggen the (H)ouse(C)hurch PROJECT med undertittelen The House (simple) Church (planting) Project blog…exploring structure in a postmodern world er en litt pussig blogg som inneholder mye forskjellig fra bloggerens liv. Dette er et helt "vanlig" menneske som interesserer seg for litt forskjellig. At han har gitt bloggen dette utfordrende navnet, samtidig som han skriver om PC-er, filmer han har sett, osv., viser at husmenighet berører mennesker både dypt og bredt (om det ga noen mening ...)

diaoyuhc.com er en "søt" blogg som brukes til å kommunisere internt (?) i en husmenighet. Her får medlemmene vite hvor man skal samles og hva samlingen kommer til å inneholde. Det er også reportasjer fra samlingene. På denne siden kan du se hvilke oppgaver og roller den enkelte har:

http://www.diaoyuhc.com/?page_id=123


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 22, 2006

Det allmenne prestedømme

CRW_6018
Per-Axel Sverker
Foto: Are Karlsen

Dr. theol. Per-Axel Sverker har over 30 år undervist ved Örebro Teologiska Seminar. Per-Axels fag- og interesseområder er sentrale for oss i husmenigheter. Han har fremragende kunnskaper i det Nye Testamentets originalspråk gresk, i kirkehistorie inklusive vekkelsesbevegelsene, dogmatikk og etikk.

Min "gamle" lærer, dr. theol. Per-Axel Sverker har gjort en artikkel med tittelen "ALLMÄNT PRÄSTADÖME OCH SÄRSKILD TJÄNST HOS MARTIN LUTHER".

Sverker innleder sin artikkel slik:

När den protestantiska tron skulle jämföras med den hävdvunna katolska vid riksdagen i Augsburg 1530 utelämnades läran om det allmänna prästadömet. Melanchton, som skrivit bekännelsen, hänvisade denna läropunkt till de ''motbjudande och oväsentliga artiklar, som vanligen debatterades i skolorna''. 1537 hade Melanchton ändrat sig och i sin Tractatus de potestate et primatu papae poängterar han, i Luthers efterföljd, att det inte finns något speciellt andligt stånd, som skulle ha uppdraget att förvalta frälsningsgåvorna gentemot passiva mottagare.

I senare luthersk tradition har läran om alla troendes prästtjänst framstått som en av huvudpunkterna hos Luther. Själva utgångspunkten för reformatorns kritik av den katolska kyrkans församlingssyn var just att man inte kan erhålla någon annan andlig status än den som vinnes genom dop och tro. Frågan är dock om den lutherska kyrkan alltid lyckats förverkliga denna principiella hållning. Luther var väl ändå överdrivet optimistisk, när han i de Schmalkaldiska artiklarna (1537) skrev att t.o.m. "ett barn på sju år vet numera, Gud vare lov, vad kyrkan är. Hon är nämligen de heliga troende och fåren som hör sin herdes röst." Församlingssynen blev mer problematisk än så för den statsunderstödda lutherdomen. Kyrkan förblev en prästdominerad institution medan det praktiska förverkligandet av denna lära kom att återfinnas i bl.a. pietisternas ecclesiolae och metodisternas klasser. Inom dessa och liknande väckelserörelser har dock funnits risk för en överdrivet individualistisk tolkning, som på sitt sätt är lika problematisk.

Les hele artikkel her:

ALLMÄNT PRÄSTADÖME OCH SÄRSKILD TJÄNST HOS MARTIN LUTHER


Share/Save/Bookmark

torsdag, oktober 19, 2006

Hos "mentor"

Igår hadde jeg min årlige "konsultasjon" hos dr. theol. Per-Axel Sverker, min "gamle lærer". Han er ikke min mentor, han er min venn og samtalen var ingen evaluering. Per-Axel er ikke noe internettdyr og leser for eksempel ikke bloggen.

Per-Axels fag- og interesseområder er sentrale for oss i husmenigheter. Han har fremragende kunnskaper i det Nye Testamentets originalspråk gresk, i kirkehistorie inklusive vekkelsesbevegelsene, dogmatikk og etikk.

Han har 2000 sider med upublisert materiale som han får ukentlige forespørsler om å utgi. Han lar oss nå legge ut på nettet det som måtte være av interesse.

Jeg fikk fem intense timer sammen med Per-Axel denne gangen. Vår samtale var innom 70-tallets idealer, oldkirken, foretakskirken (naturlig nok en ny term for ham siden det er jeg som har introdusert den, - han fant den forøvrig dekkende), om verdier og deres betydning for organisasjonsform, om det allmenne prestedømmet i kirkehistorien, den moderne mystisismen (som jeg tidligere antageligvis feilaktig har kalt ortodoksien), om mulighetene for å fornye menigheter innenfra, og så videre.

Resultatet av samtalen for min del er hovedsakelig inspirasjon. Per-Axels analyser får det Sjur og jeg skriver til å framstå som en mild bris, fordi hans begrunnelser har en større faglig tyngde.

Noen smakebiter fra en lang samtale:

Om 70-tallets idealer:
- Jeg var helt overbevist på 70-tallet om at husmenigheter ville bli en bevegelse like sterk som de pinsekarismatiske bevegelsene. Etter det har det vært mye skuffelse, men jeg forstår nå ut fra hva som skjer, at det likevel er blitt gjort viktige erfaringer som vil gi et grunnlag for en sunnere utvikling.
- På begynnelsen av 70-tallet ble mennesker som startet husmenighet stigmatisert og frosset ut
(jfr. Tore Lendes opplevelser).

Om oldkirken:
- Oldkirken (til forskjell fra urkirken) representerer ingen kilde til fornyelse. Oldkirken hadde nesten alle de samme sykdommer som dagens kirkeliv er preget av.
Per-Axel bekreftet også på det sterkeste vår iakttagelse av diskontinuitet mellom kirkefedrene og de bibelske tekstene, og lurte på hvorfor vi hadde bearbeidet det spørsmålet. Det førte til en lengre avdeling om den moderne, kristne mystisismen som nå for fullt gjør seg gjeldende i karismatiske kretser.

Om verdier:
- Verdiene må ikke bare være teoretiske modeller, det må dreie seg om livsverdier.

Om det allmenne prestedømmet i kirkehistorien:
- Kirkehistorien har aldri formulert noen dekkende teologi om det allmenne prestedømme. Det allmenne prestedømmet hos Luther var begrenset til å formidle nåden.
Han gikk videre inn på pietistenes bidrag.
- I pinsevekkelsen er det allmenne prestedømmet nært knyttet til karismatiske ytringer. Når disse uteblir, hvilket er tilfelle mange steder, så bortfaller også det allmenne prestedømme. Dessuten, det allmenne prestedømme for kvinner i pinsebevegelsen, har vært motivert ut fra en slags unntakstilstand: Mennene gjør ikke jobben sin og Jesus kommer snart.
- Det er under vekkelsestider at det allmenne prestedømme har stått sterkest,
sa han.

Om muligheten for fornyelse av menigheter innenfra:
- Helt til det siste, har jeg klamret meg til at det må være mulig at menigheter blir fornyet innenfra. Det tror jeg ikke lenger. Jeg tror ikke det går an å forkynne en menighet inn i denne fornyelsen, fordi til og med selve prekestolen vil motarbeide hensikten.

At Per-Axel velger å formulere seg på denne måten om prekestolen og prekenen som institusjon er ganske interessant, og korresponderer ganske godt med den erkjennelse jeg selv har kommet til.


Share/Save/Bookmark

Reunion

I helgen var vi i Örebro og traff 18 studiekamerater pluss lærere og ektefeller, ialt ca. 30, fra 25 år tilbake på Örebromissionens Teologiske Seminar.

Vi samtalte om vinning og tap, seire og nederlag, drømmer og lengsler. 70-åras idealer ble løftet opp, og en av studentene fra dengang, Lennart Bondeson, nå kommunalråd i Örebro, sin hovedoppgave om koinonia, felleskap, ble tatt fram fra glemselen som et fortsatt høyst aktuelt tema.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, oktober 17, 2006

Om å fortelle den gode historien

CRW_1605
Herrens måltid
Foto: Are Karlsen

Fortelleren må selv bli en del av den Gode Historien.

I forrige post spurte jeg: Er det mulig fra toppen av et religiøst hierarki å fortelle en autentisk historie om Han som steg ned?

For de som har fulgt bloggen en stund, henger vel ikke akkurat mitt svar i luften.

En naturlig oppfølger blir å forsøke å skrive litt om hvordan fortelle verdens mest verdifulle historie, om mannen fra Nasaret, på en autentisk måte.

Jeg mener Bibelen gir svaret. Den sier at historien om Jesus ikke kan fortelles med talekunst eller vise ord , - altså motsatt av det mange kristne i vår del av verden er flasket opp med.

Retorikk fungerer ikke, den er maktens verktøy. Med den rette retorikk er det mulig å kontrollere massene. Paulus avviser retorikk som et egnet virkemiddel for å formidle evangeliet.

Noen tenker at dagens kirkelige tradisjoner, representerer en ønsket videreutvikling av de første kristnes praksis. Men jeg tror ikke Paulus satt og trommet med fingrene og ønsket seg en katedral, til tross for at han kjente til både vakre synagoger og storslåtte templer. Slikt fantes i mange byer. Men det finnes ikke spor av slike drømmer hos Jesus, Paulus eller de første kristne, for Gud bor ikke lenger i bygninger gjort av menneskehender.

Det geniale er også at verdens mest verdifulle historie ikke betinger god fortellerkunst. Gud har ikke gjort seg avhengig av menneskers begavelser.

Jesus sier at det er disiplenes enhet, som gir autensitet til den Gode Historien. Og Paulus sier at det er når de kristne kommer sammen og spiser, at evangeliet forkynnes. "Se hvor de elsker hverandre", ble det også sagt.

Tilværelsens mest basale elementer, å komme sammen og spise, er det virkemiddelet også Jesus mente skulle videreformidle den Gode Historien.

I begynnelsen av måltidet, bryter man maten, deler den ut og forteller: Dette er Jesu´ legeme gitt for deg. Og så drikken, - dette er Jesu blod, utgytt for deg.

De enkleste handlinger er ment å formidle det dypeste innhold: Guds Sønn som døde til vår frelse.

Derfor er det viktig at vi kommer sammen. Fordi det er det som formidler den Gode Historien og reflekterer dens kjerneverdier, - forsoning, kjærlighet og enhet og gir den som forteller troverdighet.

Når vi spiser av den samme maten, formidler vi at vi er ett i Han som ga sitt liv og sin kropp for oss. Så gir vi oss til hverandre som nådegaver, som tjenere. Og blir selv en del av den Gode Historien.


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 15, 2006

Den gode historien

CRW_4746_1
Kirkedør
Foto: Are Karlsen

Er det mulig fra toppen av et religiøst hierarki å fortelle en autentisk historie om Han som steg ned?

I uken som gikk var jeg på en konferanse om kulturnæringene i Vestfold, arrangert av Innovasjon Norge, og fikk høre at nøkkelen til god kommunikasjon, markedsføring og reklame er den gode historien. Den behøver ikke alltid være uttalt, men den må ligge i bunnen og være noe som mottakeren har i underbevisstheten når avsenderen (for eksempel et firma) henvender seg til et publikum. For å få mennesker til å handle på et budskap, må man berøre dem i dypet av deres følelsesliv, lærte jeg.

Så ble det snakket om verdien av den gode historien. I Vestfold har vi Gråtass, historiene om den vesle, grå traktoren med den høye feel-good-faktoren som fascinerer barn og er i ferd med å bli en stor industri. Til sammenligning ble nevnt at rettighetene til Harry Potter er verdt 100 milliarder kroner, over tre ganger mer enn det norske konsernet Aker Kværner.

Et eksempel på den gode historiens betydning i markedsføringen er den nye osteprodusenten Den blinde ku, som startet med at en dame ønsket seg en ku til sin 50-års dag, fordi hun alltid hadde drømt om å kunne lage sine egne oster. Det viste seg at kua hun fikk var blind på det ene øyet. Men det hindret ikke at den blinde kua ble starten på en millionforretning som idag eksporterer ost til de mest kresne markeder.

Så over til det vi bruker å samtale om her på bloggen, vår kristne tro. Som kristne er vi involvert i verdens mest verdifulle historie, historien om mannen fra Nasaret. Men av en eller annen grunn synes det som om denne historien ikke berører så mange mennesker i vår del av verden lenger.

Tallenes tale er imidlertid ikke klar. 20 prosent av alle nordmenn sier de tror helt og fullt på denne historien. Men bare 5 % har valgt å leve ut sin tro i et kirkelig fellesskap. De tror på historien, men ikke på historiefortelleren. Det betyr at historiefortelleren er i alvorlige vanskeligheter.

At historien har større troverdighet enn fortelleren, er i og for seg bra, men til slutt vil det også også få innvirkning på hvor mange som "kjøper" historien.

Hvorfor har ikke historiefortelleren - Kirken - troverdighet? Jeg har noen kritiske spørsmål:

Er det mulig å fortelle historien om mannen fra Nasaret på en troverdig måte fra en prekestol? Eller sagt på en annen måte: Er det mulig fra toppen av et religiøst hierarki å fortelle en autentisk historie om Han som steg ned? Lar det seg gjøre å formidle innenfra et kostbart utstyrt kirkerom beretningen om Guds Sønn som gikk omkring og gjorde vel?

Er det slik at den historien mottakeren hører, ikke er den samme som den Kirken tror den formidler? Ja, jeg tror det er dette som forklarer hvorfor 20 prosent kristne gir kun 5 % gudstjenestedeltakere.

Dette må vi - Kirken - gjøre noe med. Nå.


Share/Save/Bookmark

onsdag, oktober 11, 2006

Menighet uten menneskelig lederskap

Frankviola
Frank Viola
Foto: House Church Chronicles

Les hva Frank Viola sier om menigheter uten menneskelig lederskap.

Frank Viola er en veteran i den amerikanske husmenighetsbevegelsen. Han sluttet seg til en husmenighet allerede i 1988 og har skrevet en rekke bøker om husmenighetsteologi, - praksis og - historie.

Geir Lie gjorde meg i en epost oppmerksom på et intervju med Frank Viola i House Church Chronicles.

Her uttaler han seg blant annet om den lederskapsløse menigheten.

Fra 1988 til 1995 møttes jeg sammen med en gruppe kristne i et hjem uten leder. Det var for det meste et eksperiment fra vår side. Vi ønsket faktisk å få vite om det var mulig for Jesus Kristus å lede sin menighet i vår tid på samme måte som han gjorde i det første århundre - uten et menneskelig overhode (pastor, forkynner, etc.) Vi ønsket å vite om det var mulig for ethvert medlem å fungere under Kristi lederskap i en samling som var uten leder, verken direkte eller fasiliterende lederskap. Vi ønsket å få vite om en menighet kunne ta avgjørelser sammen uten at noen fortalte oss hva som skulle gjøres. Vi fant ut at alt dette ikke bare var mulig, men at det var bygget inn i menighetens DNA.

Dette er etter min mening sakens kjerne. Det som vil være selve clout´et med husmenigheter, er fraværet av menneskelig lederskap for å muliggjøre Jesu´ lederskap.

Les intervjuet i to deler i House Church Chronicles.


Share/Save/Bookmark

Dette har hendt

Dette er kirkehistorien med et husmenighets- perspektiv. Satt sammen fritt etter min egen hukommelse, så her er det mange huller og ukorrektheter. Korrigér gjerne!



33 Pinsefestens dag. Den første husmenighet blir til.
312 Keiser Konstatin gjør kristendommen til en statsreligion. Kirken etableres som en hierarkisk organisasjon.
390 Husmenigheter blir forbudt.
1550 Luther taler varmt for husmenigheter
1795 Hans Nielsen Hauge starter samlinger i hjemmene, og blir forfulgt
1880 Bedehusvekkelsen skyter fart i Norge
1938 Watchman Nee skriver sin bok om Det Normale Menighetsliv, som i stor grad legger et teologisk grunnlag for den kinesiske husmenighetsbevegelsen
1948 Kommunismen overtar i Kina. Det dannes husmenigheter
1963 Postmodernismen som kulturell strømning defineres
1970 Jesusvekkelsen berører hippiebevegelsen og en hel generasjon kristne ungdommer
1972 Tore Lende starter Norges første husmenighet
1980 Jesus-vekkelsen er død, men lever videre i amerikanske husmenigheter
1995 Internett blir allemannseie
2005 George Barna beskriver den amerikanske husmenighetsbevegelsen i boken Revolution
2005 De første websitene som omtaler husmenigheter startes i Norge
2006 Wolfgang Simson deltar på husmenighetskonferanse i Bergen. Et gryende nettverk av husmenigheter dannes i Norge.


Share/Save/Bookmark