Husmenigheten: Dåp igjen

Dåp i husmenigheten
Foto: Are Karlsen

Begravet med Kristus og oppreist for å leve et nytt liv. Torgeir døper Neruos i en svømmehall i Sandefjord.

Det er lite som er mer spennende enn når et menneske bestemmer seg for å følge Jesus og lar seg døpe. I husmenighetsmiljøet i Sandefjord har vi hatt flere dåpshandlinger de siste to årene og 7 personer er blitt døpt. Nå sist døpte vi Neruos fra Nord-Irak i en svømmehall. Han har bodd 17 år i Norge.

Hva er det som gjør at mennesker kommer til tro og bestemmer seg for å følge Jesus? Jeg vil svare: Pasjon. Det vil si troende som er brennende i Ånden. Som ikke klarer å la være å fortelle om Jesus. Som er lyst-vitner, i motsetning til plikt-vitner, om nå det finnes. Som har evangelisering som gave. Vi har flere slike i vårt fellesskap, og det skjer ting rundt dem hele tiden. Nesten hver gang jeg snakker med dem har de nye historier om mennesker som enten er blitt troende eller som er på vei. Jeg spurte en av dem:
- Du kan ikke la vær - det er en lidenskap?
- Ja, for jeg vet jo hvor mye Jesus har betydd i mitt liv.

En annen av de ny-kristne i vårt fellesskap var nylig med å vinne mannen hun ble skilt fra for mange år siden og hans nye kone for Jesus. Begge ble døpt i vinter og er nå en del av vårt fellesskap. Det synes jeg er ganske sterkt!

Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! skrev Paulus.

Mens hierarki fører til passivitet, mistenksomhet og maktkamp, fører ikke-hierarki i form av gjensidig underordning og tjenerskap til fellesskap og dynamikk. Og det var nettopp det vi håpet på.

Jeg håper det snart blir dåp igjen!

Husmenigheten: Dåp igjen

Husmenigheten: Dåp

Siste søndag i juni hadde vi vår første dåp i husmenigheten. Det var Lillian som ble døpt. Hun ble en kristen i fjor høst, og har snakket om dåp helt siden da. Vi ble enig om at dåpen skulle skje på ei strand.

Over 30 personer deltok i samlingen, som varte i 7-8 timer, inklusive grilling etterpå. Det kom ca. 15 personer fra Lillians familie, venner og naboer. Og 6 personer fra andre fellesskap, inklusive en husmenighet i Bærum. Og mange av husmenighetens egne deltakere, selvfølgelig. En rekke av de som deltok bekjenner seg ikke som kristne.

Vi møttes alle på jernbanestasjonen i Sandefjord. Lillian vakte oppsikt i sin hvite dåpsdrakt. En av vennene hennes rakk ikke toget til Sandefjord, og tok like godt drosje fra Larvik. En annen av deltakerne i husmenigheten som har hatt det vanskelig i det siste og ikke deltatt på flere måneder, kom tilfeldigvis forbi og sluttet seg spontant til oss.

Dåpen foregikk på Tangen, en idyllisk badestrand noen kilometer utenfor Sandefjord. En nær slektning av Lillian som lå syk i en alvorlig infeksjon, ringte mens vi var underveis og spurte etter veien fordi han nå følte seg plutselig mye bedre. Lillian og Vidar, fetter av Lillian, hadde bedt for ham tidligere på dagen.

Vel framme på Tangen, samlet vi oss ute på grassletta. Vi hadde en fin samling med bibelord, hilsener og bønn. Datteren til Lillian fortalte spontant om den store forandringen som skjedde i hjemmet da Lillian ble frelst.

Vidar, fetter av Lillian, og Kjell, begge fra kaféen Timeout i Filadelfia Oslo, var til stor hjelp for Lillian da hun ble frelst. Disse to var med oss denne dagen. Vi mintes også mor til Lillian som er død, og som ble kalt Grethe Frels Meg av gutta på gata i Larvik, fordi hun var så ivrig etter å vitne for dem og vise dem omsorg. Jeg har tidligere skrevet en egen post om henne.

Etter dåpshandlingen reiste vi alle hjem til vår hage, hvor vi grillet og hygget oss i mange timer.

For meg ble denne dagen en virkeliggjøring av mange av mine drømmer om hva en husmenighet kan være. Men jeg ber Gud om mer - mye mer.

Husmenigheten: Dåp

Dagens foto: Dåp

Dåp
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Dåp

Husmenigheten: Déjà vu

Veien
Foto: Are Karlsen

Tirsdag hadde vi samling i husmenigheten igjen. Da sa en av oss:
- Jeg vil bli døpt, men vil av ulike grunner vente til sommeren. Og jeg vil gjerne bli døpt på en badestrand.

Plutselig befant jeg meg 35 år tilbake i tiden. I Arken, et hus i Jesusvekkelse-stil min kamerat Vidar Bjerkseth, nå tilsynsmann i Metodistkirken, og jeg tok initiativet til. Det var et hus som skulle rives om noen måneder. Vidar og jeg gikk til kommunen og spurte om vi kunne disponere det inntil videre. Det fikk vi, dersom vi kom overens med den gamle damen som bodde i annen etasje. Og det klarte vi.

Vi innredet huset med kabeltromler fra Televerket og ølkasser fra Grans bryggeri, og fikk damene til å sy puter. Og så ble huset brukt til tverrkirkelig fellesskap og evangelisering en hel sommer, og skapte mange gode minner for alle involverte.

Bortsett fra at slutten på eventyret kunne vært bedre. Èn gang i uken hadde vi en predikant på besøk som holdt en andakt for oss. Jeg skaffet en pinsepredikant. Han valgte å kjøre en offensiv "troende dåps"-argumentasjon i sin andakt. (Snakk om å sabotere!) Neste uke kom det en prest og gjorde tilsvarende om barnedåpen. Og dermed var idyllen brutt.

Tilbake til tirsdag 4. desember 2007. Vi sitter i husmenigheten vår som har deltakere med ulik konfesjonell bakgrunn: Pinsevenner, en adventist, en lutheraner, og tre-fire som ikke har annet enn husmenigheten vår.

I vår tid er ikke dåp så kontroversielt som det en gang var. Men med tanke på tidligere erfaringer med dåpsspørsmålet, fant jeg det likevel riktig å starte en samtale om grunnlaget for vår enhet. Kunne ulik holdning til dette med dåp virke splittende?

Vi var enige om at grunnlaget for vår enhet var troen på Jesus, og at vi kunne leve med ulike meninger om dåp. Oj - det måtte altså gå 35 år før vi var klare til å fortsette der vi slapp under Jesusvekkelsen!

Jeg gleder meg til dåpen på stranda!

Husmenigheten: Déjà vu