fredag, september 19, 2008

Aril Edvardsen

Det er underlig at Aril Edvardsen er død. Han preget mye av tenårene mine, mest indirekte gjennom diverse Operasjon Ungdomsteam-aktiviteter, stevnene i Sarons Dal og Jesus-vekkelse-foreteelser. Siden har jeg nok ikke vært så berørt av han, men når jeg en sjelden gang hørte han tale, er jeg blitt både imponert og overbevist av hans "konsepter".

Jeg møtte Aril Edvarsen første gang i tidlige tenår. Husker godt en middag hjemme hos min kamerat Robert Erlandsen, sønn av forstander Tom Erlandsen, det måtte være rundt siste halvdel av 60-tallet. Aril og Tom samtalte om bøker, og Aril sa: "Jeg leser aldri romaner." Jeg minnes ikke at han begrunnet det. Jeg husker også at min venn Robert under det samme måltidet erklærte at lungemos var minkmat.

Jeg merket meg kontrasten. Min venn Robert trygg og frittalende i sitt eget hjem. Jeg taus i ruvende autoriteters nærhet.

Et annet minne jeg har er også fra tidlige tenår. Det var på den tiden pinsevenner debatterte registrering av menighetene for blant annet å få del i kirkeskatten. Aril må ha uttalt seg sterkt i mot, fordi en gammel pinsevenn stoppet meg på gaten og erklærte: "Jeg tør ikke gå i mot denne mannen og stemme for registrering".

Aril har vel aldri tatt taktiske hensyn, og gjorde seg nok ganske upopulær med dette utspillet. Dersom han blandet seg inn i pinsemenighetenes indre liv, ville Pinsebevegelsen ha innflytelse i Sarons Dal, var antageligvis mekanismen bak Sarons Dal-striden på 70-tallet.

Men Aril ville ikke være noe fellesstiltak. "Meg har Gud vist", var hans credo. Men til tross for Arils pondus og selvbevissthet, var han ikke ute på noen egotripp. Gjennom sitt unike konsept Innfødt Evangelist Misjon gjennomførte evangelisten fra Kvinesdal et bibelsk prinsipp: Ikke bare være evangelist, men lede andre inn i samme tjeneste. Dette og brevkursene han forfattet ble sammen med hans kampanjer et verktøy for etablering av tusenvis av menigheter i den tredje verden.

Det var aldri noen tvil om hvem som var sjefen i Kvinesdal, men Aril etablerte ikke noe eget nettverk av verken menigheter eller ledere. Slik sett reflekterte han noen av kjerneverdiene i pinsevekkelsen, nemlig de flate, organiske strukturene, og fikk spille en rolle i dens utbredelse verden over. Gjennom dette skiller han seg også fra mange av dagens hierarkiske apostler. I likhet med Paulus, bygde han en sterk ministry, men forsøkte ikke å bygge noe hierarki utover det. Sarons Dal forble et foretak med ett formål: Å støtte opp om Arils kall som verdensevangelist.

Aril er død. Men hans visjoner peker fortsatt inn i framtiden.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Pluriel og kjøleskap


Share/Save/Bookmark

tirsdag, september 02, 2008

Tidenes tegn: Trender og trusler

Stavanger er en by med en spesiell plass hos meg. Jeg "mistet" mine første tenårs bestekamerat, Robert, til Stavanger. Far hans, Tom Erlandsen, var forstander i pinsemenigheten i Sandefjord, og flyttet videre til Stavanger da jeg var 16 år gammel.

Forstander Erlandsen hadde også en stor plass i livet mitt. Der han var, var det alltid en spesiell atmosfære. Dette preget også mine forestilinger om hvordan det nå måtte være i hans nye menighet, Zion Stavanger.

Da jeg for ca. 35 år siden ved noen anledninger besøkte Stavanger og Zion, forandret inntrykket seg. Zion var ikke slik jeg hadde forestilt meg det. Alt virket gråere og dystrere, noe som selvfølgelig var en høyst subjektiv opplevelse etter å ha dannet meg på forhånd et glansbilde.

Her om dagen var jeg på nytt i Stavanger og fant fram til Zion i Kirkegaten, og kjørte sakte forbi. Nå hadde ikke lenger lokalet en grå farge, det var burgunderrødt, og det het ikke lenger Zion. Det het Pinsekirken 4u.

Men ellers var det det samme lokalet som må være bygget lenge før krigen, det var bare fargen og navnet som var forandret.

Min refleksjon i det jeg kjørte forbi gamle Zion var: Så dette forble altså rammen om denne menigheten, verken mer eller mindre. Etter kanskje 80 år, på samme sted, samme lokale. På tross av alle dyktige forstandere og alle vekkelsesmøter og alle former for aksjoner og kampanjer.

Og slik er det for de aller fleste frikirker i Norge. Den rammen for virksomheten som ble lagt lenge før krigen, er fortsatt den som gjelder. Bortsett fra at vi er blitt 100 ganger rikere og har råd til flere pastorer.

Her om dagen leste jeg en kirkevekstekspert som hevdet at kirkene i Europa og USA mister 57.000 medlemmer hver dag. Femtisyvtusen hver dag!

I Norge opplevde kristenheten vekst fra anslagsvis ca. år 1800 til 1930. Deretter har det vært en aksellererende tilbakegang.

Veksten fra 1800 til 1930 kom paralellt med demokratisering, industrialisering og urbanisering, det vil si store sosiale forandringer som gjorde folk mottagelig også for nye idéer på det religiøse området.

Tiden etter forrige århundreskifte har vært preget av en sterk utvikling innen levestandard, utdannelse og teknologi.

Hvordan ser framtiden ut for norske menigheter? Hva er det som vil prege utviklingen? Jesus sa: Himmelens utseende vet dere å tyde, men tidenes tegn kan dere ikke tyde.

Det er noen trender jeg vil trekke fram: Globalisering, P2P-kommunikasjon og post-modernisme.

Globalisering: Vi er i ferd med å få en felles verdenskultur. Selv det enorme og en gang isolerte Kina har åpnet seg for denne kulturen, i likhet med India og Russland.

P2P-kommunikasjon, (peer-to-peer) betyr kommunikasjon mellom likeverdige, hvilket i praksis betyr at enkeltindivider kan kommunisere og overføre store mengder informasjon til hvem som helst over hele verden via internett.

Postmodernismen betyr blant annet ingen automatisk aksept av objektive sannheter lenger, men søken etter hva som oppleves sant for individet.

Jeg tror at disse trendene vil fortsette å prege samfunnsutviklingen.

Hva vil være den største utfordringen for våre menigheter? Jeg tenker at ingen av disse trendene utgjør noen trussel. Dersom vi skal se på hva som vil være en trussel mot kristne menigheter, tenker jeg dette:

Velstandsutviklingen, utdanningssamfunnet og avkristningen.

Velstandsutviklingen spiser av vår tid. Rikdommen gjør oss travle og overfladiske.

Utdanningssamfunnet gjør at vi setter spørsmålstegn ved det vi tidligere holdt for sant, noe som gjør det mindre attraktivt å delta i tradisjonelt menighetsliv.

Avkristningen gjør blant annet at folk legger til side gamle moral- og plikt-begreper, og blir fremmedgjort i forhold til menighetslivet.

Hva skal vi så møte truslene med? Jeg tror at vi skal møte truslene med trendene. Liksom kristenheten utnyttet samfunnsomveltningene og demokratiseringen fra 1800 til 1930 til å danne tusenvis av demokratiske foreningsmenigheter, så må vi utnytte de nye trendene til å danne framtidens kristne fellesskap.

Globaliseringen og innvandringen fra andre land hører sammen. Allerede nå er innvandrere i ferd med å fornye kristenheten i Europa. Dette må utnyttes bevisst og strategisk.

P2P-kommunikasjon (internett) er i ferd med å endre verdenskartet. Vi må la disse mulighetene også endre vår måte å tenke menighet og kristent fellesskap på. Man behøver ikke lenger å bygge kirkesaler til ti-talls millioner kroner som utnyttes 3 % av tiden slik at pastoren kan avlevere sin preken. Mennesker i dag ønsker å hente informasjon og kunnskap på andre måter enn ved å sette seg ned å høre taust på lange prekener.

Den postmoderne kulturen kan hjelpe menighetene til å virkeliggjøre det allmenne prestedømmet og oppnå større personlig engasjement og tryggere fellesskap i mindre grupper. Menigheter som tilpasser seg dette, vil blant annet kunne endre sin ressursbruk drastisk.

Altså - vi kan bruke trendene til å avverge truslene. Vi kan bruke globaliseringen, P2P-kommunikasjonen (internett) og postmodernismen til å avverge truslene fra velstandsutviklingen, utdanningssamfunnet og avkristningen.

Hva er den største hindringen? Jeg tror at stolthet er den største hindringen for å gjennomgå denne kuren. Vi må være villig å kle av oss det som i dag gir oss prestisje og status i kristenghettoen og dukke oss "syv ganger i Jordan", for å bruke en allegori som bare gamle kristne forstår og som jeg kanskje ikke har hørt siden forstander Tom Erlandsens tid i Sandefjord.

Hva vil de gamle pinsevennene i Stavanger si til dette? Dersom de sier at åndsutgytelse er svaret, så er jeg enig. Dersom de presiserer, og sier at åndsutgytelse av den typen som skjedde i Azusa Street, er svaret, så er jeg fortsatt enig.

De verdier som preget åndsutgytelsen i Azusa Street (Los Angeles) i 1906, dersom man skal tro rapporter og memoarer, var ikke-hierarki (jfr. postmodernismen og P2P-kommunikasjon), anti-rasisme og lav sosial profil (jfr. globaliseringen).

Jesu menighet er allltid i behov av en slik åndsutgytelse. Tom Erlandsen brukte å framholde at før Azusa Street bad kristne over hele verden: "Herre send vekkelse, og begynn med meg!"

Det betyr: Vi behøver ikke å sitte å vente på såkalte visjonsbærere, pastorer eller andre geistlige.

Jesus sa: Der hvor to eller tre av dere er samlet i mitt navn, der er jeg mitt i blant dere.

Hva mer behøver vi? Just go for it!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Bordet under vinduet i skumringen


Share/Save/Bookmark