Den pinsekarismatiske bevegelsen - et enormt potensiale

Jeg identifiserer meg med den pinsekarismatiske bevegelsen. Den er på mange måter en folkebevegelse, en grasrotbevegelse, slik kirken opprinnelig var.

Den har intet lederskap, ingen struktur. Den er som vinden, blåser dit den vil.

Det sies at det finnes 160 millioner karismatiske katolikker. Dersom du gjør søk på Google, ser du at temaet er høyaktuelt i katolske kretser. Og at det er et omstridt tema. Karismatiske katolikker går blant mange for å være dårlige katolikker. Fordi man synes de legger seg til en protestantisk praksis.

Det var i så henseende interessant å høre om den katolske kirke i Drammen som har et lovsangskor som synger Åge Samuelsens «O, Jesus, du som fyller alt i alle».

Det er en kjent sak at katolikker ikke vil dele nattverd med andre kristne, i alle fall ikke protestanter. Katolikker som gjør slikt, risikerer å få en advarsel av presten. Men det er også en kjent sak at enkelte karismatiske katolikker opplever dette skillet som uutholdelig og bryter mønsteret. Det aner meg at 160 millioner karismatiske katolikker kan stelle i stand problemer i «strukturen». Slik de har gjort innen protestantismen. Det vil si om ikke problemer, så i allefall et stort mangfold av kirkesamfunn.

Dette mangfoldet bekymrer enkelte. Det er et tegn på splittelse, sies det. Jeg mener det ville vært tragisk om vi skulle gå tilbake til enhetskirken, med den korrumperende makten som den uvegerlig pånytt vil skape. Jeg er langt mindre redd for 40.000 kirkesamfunn, enn en kristenhet samlet under én pave. Den katolske kirke hadde ikke vært det den er i dag, om det ikke var for reformasjonen, selv om mange ser på den som en ulykke.

Men så kommer Den hellige ånd oss til hjelp og skaper enhet, - gjennom pinsekarismatikken. Slik jeg ser det har denne vekkelsen gitt kristne i alle kirkesamfunn den samme åndelige erfaringen, det samme språket og på mange måter den samme kulturen. Pinsekarismatikken er den sterkeste økumeniske kraft innen kristenheten. Innen protestantismen begynner skillelinjene mellom kirkesamfunn å få mindre og mindre betydning.

Hvorfor er en husmenighetsfreak som meg, så opptatt av pinsekarismatikk? Fordi det som er «motoren» innen pinsekarismatikken, er også motoren innen husmenighetsbevegelsen. Husmenigheter, slik mange av oss definerer dem, har intet lederskap og ingen institusjonell struktur. Og er interkonfesjonelle i den forstand at de tilhører ikke noe etablert kirkesamfunn, mens medlemmene kan ha ulike teologiske oppfatninger. Vi ønsker - i likhet med pinsekarismatikken - å være ledet av Ordet og Ånden.

Er bildet bare rosenrødt? Selvfølgelig ikke. Det er nok av utfordringer. Men det viktigste er potensialet. Det er enormt.

Den pinsekarismatiske bevegelsen - et enormt potensiale

Geir Lies testamente

Geir Lie
Foto: Are Karlsen

Etter noen år i en karismatisk menighet i Oslo, havnet Geir Lie i en troskrise. Da bestemte han seg for å lære den kristne tradisjonen han stod i nærmere å kjenne. Eller sagt på en annen måte, sette sin karismatiske menighet inn i en historisk og teologisk sammenheng.

Dermed startet mange års studier som førte til dannelsen av et forlag med et eget tidsskrift for historiske og teologiske studier av karismatisk kristendom (Refleks), en rekke bokutgivelser, nettside samt ikke minst et eget bibliotek for karismatisk litteratur, som i dag befinner seg i Oslo Kristne Senter på Kjeller.

Nå sier Geir mission accomplished! Han ønsker ikke å publisere mer i dette emnet. Forlaget er lagt ned, siste nummer av Refleks er sendt ut, nettstedet er borte og eiendomsretten til biblioteket er overdratt til Oslo Kristne Senter.

I tidsskriftet Refleks ble det publisert mange dyptpløyende artikler av teologer i inn- og utland, samt av Geir selv. Assemblies of God i USA har visst å sette pris på Geirs arbeid, og har valgt å publisere alle årgangene i pdf-format i en søkbar database på sitt nettsted for historiske studier. Refleks er den ene av to europeiske publikasjoner som er lagt ut i dette biblioteket, og er å anse som en honnør til Geir for kvaliteten i det arbeidet han har lagt ned gjennom en årrekke.

I siste utgave av Refleks har Geir en egen artikkel med en interessant historisk gjennomgang av pinsekarismatikkens historie fra 60-tallet og fram til i dag. Geir drøfter hva som definerer pinsekarismatikk som begrep og identitet, dens strukturer, møteplasser og felles aktiviteter.

Hva som blant annet får mitt hjerte til å banke, er når han i form av et sitat fra boken "Fra seier til nederlag. Pinsebevegelsen i Norge" av Tor Edvin Dahl og John-Willy Rudolph illustrerer den klassiske pinsevekkelsens egalitære karakter. De beskriver et typisk pinsemøte, hvor predikanten må finne seg i å bli avbrutt av et budskap i "tunger og tydning" (tungetale som "oversettes" til norsk) av en hvilken som helst person i salen. Når eksempelvis vaskekona får et budskap fra Gud i tunger, bøyer pinsepredikanten taust hodet. Dahl og Rudolph konkluderer med at den klassiske pinsebevegelsen var det mest egalitære miljøet i kristen-Norge, noe som stemmer godt med mine egne iakttagelser.

Jeg husker også tydelig brudd på denne tradisjonen i min egen barndom, når Aril Edvardsen kunne be en tungetalende pinsevenn som brøt inn i hans preken, om å tie stille. Jeg ble forskrekket over den maktbruk som ble utvist fra han som stod på talerstolen, noe vi ikke var vant til fra vanlige pinsepredikanter. Men så var heller ikke Aril Edvardsen kjent for å vise respekt for pinsebevegelsens tradisjoner.

I sin artikkel fortsetter Geir Lie med å behandle de autoritære utviklingstrekkene i den karismatiske vekkelsen og presenterer Sarons Dal, forlaget Logos og forfatterne Watchman Nee og Juan Carlos Ortiz som premissleverandører på norsk jord. I boken Åndelig autoritet utgitt på Logos forlag i Sarons Dal i 1979 uttaler Watchman Nee: We should not be occupied with right or wrong, good or evil; rather should we know who is the authority above us. Geir Lies kommentar: I denne synes underordning under menighetens lederskap viktigere enn å leve i samsvar med Guds moralske vilje.

Kanskje noen vil tenke: "Hva er vitsen med å rippe opp i dette i dag? Nå må vi komme videre." Poenget er at dette er utviklingstrekk som i aller høyeste grad fortsatt gjør seg gjeldende. Det er ikke lenge siden menigheten Levende Ord i Bergen nærmest gikk til grunne på grunn av denne autoritetsteologien som ble introdusert på 70-tallet. Og fortsatt lever den i beste velgående i for eksempel den australske Hillsong-bevegelsen. Det er klare tegn på at det i norske pinsemenigheter i dag ikke bare synges Hillsong-sanger, men også praktiseres Hillsong-lederskap med John Bevere som aktuell inspirator.

I siste setning gjør Geir Lie rede for sitt ståsted i dag, og jeg tror han uttaler seg på vegne av mange kristne: For egen del opplever jeg behov for å identifisere en farbar vei hvor jeg sammen med venner som vil meg vel kan integrere hverdags- og familieliv med Kristusliv.

Geir Lies testamente