Vårt nye etiske imperativ

På kirketrappen
Foto: Are Karlsen

Den samtalen som har vært ført her på bloggen i forbindelse med forrige post har vært lærerik for meg. Helt elementære teologiske sammenhenger har fått et fordypet innhold.

Det dreier seg om den betydning Jesus som person har for meg. Det som var innfallsporten for denne opplevelsen var et par setninger i dr. theol. Per-Axel Sverkers artikkel Underordning som et kristent prinsipp:

Vi underordner oss heller ikke hverandre fordi dette er Guds lov. Riktignok kan enkelte sider av det å underordne seg stemme overens med loven (Ef. 6,2), men årsaken til vår handling er nå en helt annen. Den kristne anser ikke seg selv som stilt under loven, men han har et personlig forhold til en person, Jesus Kristus. Våre liv blir ikke styrt av bud og regler, men av Jesu personlige formaning i ansvar og frihet. De som underordner seg er Guds frie barn.

Som kristne forholder vi oss ikke til en lovbok. I stedet har vi fått en relasjon til Gud som person. Denne Gud har modellert for oss gjennom sitt eget liv hvordan menneskelivet skal leves.

Dette er Paulus´s store tema: Jesu´ betydning. Jesus er den som skal fylle alt i alle.

Paulus vil ikke vite noe annet i menighetene enn Kristus og ham korsfestet. Når Paulus talte, malte han Kristus for tilhørernes øyne.

Sverker hevder at Paulus ikke gir noe etisk råd som ikke har sin årsak i Jesu´ natur. Paulus sine formaninger har som mål at vi skal bli lik Kristus.

Derfor er det Kristi liv som gir det å underordne seg det rette innhold. Ikke hvordan underordning vanligvis er blitt praktisert.

Når Paulus sier at vi skal underordne oss hverandre i ærefrykt for Kristus, så betyr det at siden Kristus underordnet seg oss først, er vi skyldig å underordne oss hverandre. Dette er helt i tråd med hva Jesus selv sier:

Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

Dersom vi unndrar oss tjenerskap, vil vi dermed bli større enn vår herre og mester, siden han var en tjener.

Men den kristnes underordning betyr ikke underkastelse og heller ikke nødvendigvis lydighet. For en nærmere innføring i det bibelske underordningsbegrepet bør du sette av en kveld til å lese Sverkers artikkel.

Menigheten er på en spesiell måte kalt til å være den arena hvor det nye livet "i Jesus" leves ut.

Som kristne lever vi altså ikke lenger etter en lovbok. I stedet har vi fått en relasjon til en person som oppfordrer oss til å gjøre som han gjorde. Vårt nye etiske imperativ er å finne i Jesu´ liv.

Vårt nye etiske imperativ

- Forræderske latsabber!

Kirkelig eiendom
Foto: Are Karlsen

Her om dagen dukket det opp en brysk kommentar på en post jeg skrev 13. desember 2005, med tittelen Smiths venner, fra vennesamfunn til foretak?

En anonym person skrev dette:

Det er nesten som om man ikke tror det. Judas forråderen sa det samme, kan ikke pengene brukes til de fattige. Nei, de skal misjoneres for. Vi samler ikke på skatter, men mennesker som vil bli disipler og da trenger de å høre alt det som Kristus befaler oss og lære dem å holde det. Hva har dette med bygninger å gjøre. Vi bygger ikke på bygninger, vi gleder oss til å forlate denne skuta. Les jammerdal: Men hvorfor skal vi bo i telt og utslitte og leide bedehus. Det er ikke noe for oss og våre barn. Alt gods og gull hører Herren til og han er ikke snau, men han deler ikke ut til latsabber.

Essensen i kommentaren kan kokes ned til dette: Forræderske latsabber. Som muligens er et aktuelt tema i den strid som har foregått blant Smiths Venner.

Og dermed illustrerer vedkommende mitt poeng i posten: I foretaksmenigheter foregår det et stort forbruk av mennesker. Mennesket er kun et middel til å oppnå foretakets mål, og ikke et mål i seg selv.

At kommentatoren også tillater seg å dele opp Skriften i usammenhengende biter, gjør ham i stand til å bruke Skriften til et hvert formål. Å mene at pengene bør gis til de fattige, blir av ham stemplet som en forrædersk tanke.

Han velger dermed å overse Jesu ord: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»

At den viktigste innsatsfaktoren i verdensmisjonen skulle være kirker og kirkelig eiendom er en tanke som ikke eksisterer i Skriften. Kirkelig eiendom er ikke et gode. Det er tvert imot en belastning. Det er derimot lite som er viktigere i Skriften enn hva vi gjør for de fattige. Det kommer høyt opp på agendaen på dommens dag.

Nå gikk ikke jeg så langt i min post at jeg foreslo alternativ bruk av midlene i Smiths Venner. Her står ikke Smiths venner i noen særstilling. Alle kirkesamfunn legger vekt på sine kirker og kirkelige eiendommer.

Men jeg tror kanskje Jesu ord om selg det du eier, og gi det til de fattige ikke minst gjelder våre menigheter. Tenk hvilken åndelig og sosial revolusjon det ville blitt om alle kirkelige eiendommer hadde blitt solgt og gitt til de fattige! Bare Smiths Venners Brunstad Conference Center skal være verdt én milliard kroner. Du tror det ikke før du ser det!

Tilbake til Judas. Hans forræderi bestod selvfølgelig ikke i at han heller ville gitt pengene til de fattige, i stedet for at Maria skulle salve Jesu føtter med en kostbar salve. Det framgår klart av sammenhengen: "Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.

Forræderiet består i å late som om vi tjener Gud, men i stedet beriker oss selv. Enten det gjelder berikelse på penger, makt, ære, prestisje eller privilegier.

- Forræderske latsabber!

Ikke-hierarki: På leting etter et språk

Sandefjord Kirke
Foto: Are Karlsen

Urkirkens bekjennelse Jesus er Herre hadde en revolusjonær kraft som provoserte samtiden. I dag er det ingen som blir provosert og få forstår innholdet.

Jeg er redd Jesus er Herre er blitt en innholdsløs bekjennelse i en kristenhet med mange herrer. (I Vårt Land kunne vi lese for noen måneder siden overskriften "Kirkens overhode fyller 70 år" i anledning kong Haralds jubileum - bare som et apropos).

Årsaken til kristenhetens tilbakegang i vår del av verden finnes ikke i ytre faktorer, kun indre, etter min mening. Jesus er for lengst avsatt som Herre i Kirken, fordi den har fått mange andre herrer, blant annet i form av et illegitimt presteskap.

Derfor er bekjennelsen Jesus er Herre langt på vei tømt for sitt innhold, i likhet med flere andre sentrale bibelske utsagn.

Hvilket språk kan vi benytte for å beskrive kristendommens revolusjonære kraft idag? Her på bloggen (og på Bygge Mennesker-bloggen) har begrepet ikke-hierarki blitt benyttet for å beskrive Bibelens lære om det kristne fellesskapet. Ikke-hierarki er faktisk en variant av Jesus er Herre. Ikke-hierarki indikerer at det ikke er noe menneske på toppen av det kristne fellesskapet. Fordi den plassen tilhører Herren Jesus. Alle vi andre er bare tjenere som er kalt til å underordne oss hverandre i et liv under Jesu´ herredømme.

Uttrykket ikke-hierarki har allerede provosert enkelte. Ikke verden, men kristne. Det illustrerer at kampen for kirkens overlevelse i Europa foregår ikke utenfor Kirken. Den foregår i Kirken.

Men uttrykket ikke-hierarki sier samtidig kanskje noe om vår fattigdom? Vi har mistet mye av det rike og poetiske bibelske språket, og sitter igjen med uttrykk som den høyst prosaiske negasjonen ikke-hierarki.

Men det er bare en begynnelse. Jeg tror det vil utvikle seg et nytt språk.

Min bekjennelse er altså "ikke-hierarki". Som forklarer hva Jesus er Herre betyr på et språk som muligens er forståelig idag.

Finnes det en sterkere og mer revolusjonær omskriving av Jesus er Herre som ivaretar dets opprinnelige - om enn ikke hele - innhold?

Ikke-hierarki. Prosaisk og enkelt. Men revolusjonært når man begynner å praktisere det. Revolusjonært som Guds Rike er.

Ikke-hierarki: På leting etter et språk