søndag, oktober 29, 2006

Sjur Jansen: Diakonene var hjemmeværende

Sjur Jansen graver og graver i det Nye Testamentet (NT). Og gjør interessante oppdagelser fordi han har tatt av seg tradisjonsbrillene. Det rare med tradisjonsbrillene er at med dem ser vi vår egen virkelighet når vi leser Bibelen. Tar vi dem av, ser vi en helt annen virkelighet.

Sjur tror at diakonene i NT kun var hjemmeværende. Og begrunner den hypotesen i sin artikkel: Unnskyld, vet du hvor nærmeste husdiakon bor?

Når Paulus snakker om kvalifikasjonene som kreves av biskoper/tilsynsmenn/eldste (som Sjur tidligere har påvist er overlappende benevnelser), så refererer Paulus til hvordan hjemmet deres er. Det samme gjør han når det gjelder diakoner eller tjenere med spesielle oppgaver som for eksempel utdeling av mat.

Fordi siden tjenesten til både biskoper/tilsynsmenn/eldste og diakoner/tjenere skjedde i deres eget hjem, betinger det som Sjur sier at de må ikke være en som liker fyllefester og har et rotete liv hjemme.

Avslutningsvis sier Sjur: Nå legger jeg hypotesen om husdiakoner ut på nettet for å se om den holder mål.

Gjør den det?

Og: Er det mulig eller til og med ønskelig å følge eksempelet fra det Nye Testamentet?

Les hele artikkelen til Sjur her:

Unnskyld, vet du hvor nærmeste husdiakon bor?


Share/Save/Bookmark

Ærede gjester!

CRW_6231
Steking av svinefilet
Foto: Are Karlsen

Til Oddbjørgs 50-års fest stekte jeg ca. 40 peppermarinerte svinefileter. Det ble litt for mye, noe av det havnet på fryseren etterpå.

Flere av gjestene i Oddbjørgs 50-års fest spurte om jeg kunne legge ut oppskriften på hovedretten jeg laget. Jeg lar meg ikke be to ganger!

Peppermarinert svinefilet

4 porsjoner

400 g svinefilet
1 ss margarin

MARINADE
2 ss olje
2 ss hvitvinseddik
2 hakkede fedd hvitløk
1/2 ts knust hvit pepper
1 ts knust tørket grønnpepper (jeg brukte 1 stk hakket kebab pepperoni, også kalt spansk pepper, som jeg hadde stående på et glass jeg hadde fått av Elisabeth og Thor-Einar Krogh)
1 smuldret laurbærblad
1 ts timian
1/2 dl hakket persille

Gjør slik:
1 Bland alle ingrediensene i en bolle og la kjøttet ligge og marineres 5-6 timer.
2 La margarinen bli lysebrun i stekepannen. Brun fileten med marinaden på alle sider ved ikke altfor sterk varme. Ha på salt. Etterstek under lokk ved svak varme i 10-15 minutter. Vær forsiktig. For mye steking får svinefileten til å slippe ut saften og bli tørr og hard.
Alternativt: På grunn av mengden, etterstekte jeg i stedet i langpanne i stekeovnen på 160 grader i 20 minutter. Da var kjøttet rosa inni. Jeg gjorde dette dagen i forveien, og måtte varme opp før serveringen. Varmet opp under folie ved 80 grader i én time. Da var kjøttet passe stekt og hadde beholdt mesteparten av saften. Jeg kokte også ut sjyen av pannen etter annenhver steking, og helte den over svinefileten ved oppvarmingen før serveringen.
3 Skjær fileten i ca. 2 cm tykke skiver. (Dette gjorde jeg før jeg varmet dem opp igjen. Jeg la også stykkene sammen til fileter under oppvarmingen, slik at de ikke skulle tørke ut.)

Til dette serverte vi ristede sjampingonskiver, dvs. stekt i margarin til de var gylne. Ingen smakstilsetting.
Og rosenkål.
Og potetstappe etter amerikansk oppskrift, med masse fløte og usaltet smør. Oppskriften finner du her. (Obs! Les oppskriften nøye, potetstappe er ikke bare potetstappe):

Mashed Potatoes


Share/Save/Bookmark

Oddbjørgs 50-års fest

Vi har feiret Oddbjørgs 50 år i helgen, sammen med venner og familie, 55 i alt. Vi leide et selskapslokale noen hundre meter fra der vi bor i Sandefjord sentrum.

Vi valgte å gjøre mest mulig selv. Oddbjørg satte sitt preg på blant annet borddekking og pynting, en god venn fra Oslo, Vidar Hebæk, tok ansvar for kjøkkenet, barna våre med deres respektive var toastmastere og tok seg av servering og underholdning, med multimediashow og det hele.


Untitled 40
Familien
Foto: Ukjent

Vi er blitt en familie: Ann Beate, Are, Oddbjørg og May Lene

Selv påtok jeg meg å lage hovedretten, peppermarinert svinefilet med sjysaus, champion, rosenkål og rørte tyttebår. Flere av gjestene spurte om jeg kunne legge ut oppskriften på bloggen, hvilket jeg gjør i en egen post.

Oddbjørg fikk mange taler og gode ord. Det ble vist bilder som vakte gode minner. Og barna gjorde morsomme konkurranser som avslørte sider ved deres mamma som ikke alle kjente til. Det ble en fest med hygge og god atmosfære.


Jeg ga min kjære kone en litt uvanlig gave, - en gave med en spesiell historie. Den skal jeg komme tilbake til når bildene foreligger.

Verken jeg eller andre i familien tok bilder. Jeg er interessert i å få kontakt med de av gjestene som tok foto eller video, - send meg gjerne en epost. Alt er av interesse!


Festen i seg selv kommer til å være et stort og varmt minne for lang tid framover.


Share/Save/Bookmark

torsdag, oktober 26, 2006

Guds menighet i møte med staten

CRW_6017
Per-Axel Sverker
Foto: Are Karlsen

Dr. theol. Per-Axel Sverkers har helt siden 70-tallet undervist og skrevet om det bibel-teologiske grunnlaget for husmenigheter. Her publiserer jeg nok en utfordrende artikkel av Per-Axel Sverker.

Det har skjedd en uttynning av menighetens vesen, sier Per-Axel Sverker i den neste artikkelen jeg publiserer. Denne er et intervju som stod i det svenske tidsskriftet Ny Tid sent på 70-tallet eller tidlig på 80-tallet.

Menigheten er blitt likestilt med andre grupper i samfunnet. Den bør finne et språk å tale til staten med som viser at vi hører hjemme i en annen dimensjon.

Nå blir vi tiltalt med økonomi som språk, og det tilsvarer ikke vårt vesen. Vi er ingen målgruppe for statens økonomiske bidrag, vi er Guds menighet i verden. Vi skal møte staten utifra hva som er vårt oppdrag - å være et alternativ. Nå forveksles vi med alle andre som har et budskap av sosial eller humanitær karakter.

Vårt møte med staten gjør at folk ikke kan ane hva vi har for oss. Man må ha en kolossal fantasi for å kunne se at vi er et nytt fellesskap, at det vi er opptatt med er å virkeliggjøre Guds Rike i vårt miljø!

Per-Axel hevder at det er kun gjennom husmenigheter at vi kristne kan realisere dette alternativet. For å få med deg Per-Axels begrunnelser, bruk denne linken til en spesiell blogg jeg har satt opp for litt lengre artikler:

FÖRSAMLINGEN BORDE RIMLIGTVIS VARA TILL MER FÖRTRET


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Troshistorie



Ingebjørg Thunæs, min gamle søndagsskolelærer i Pinsemenigheten Salem (Sandefjord) ga her om dagen dette Nytestamentet til Oddbjørg. Det ble funnet under en opprydding Jeg fikk det som 8-åring av mine foreldre i 1963, med mitt navn innskravert i gull på forsiden. Jeg husker jeg var litt skuffet over at det var i rødt.

Inne i Nytestamentet skrev jeg som 12-13 åring: "Døpt i vann den 27/3-66. Døpt i den Hellige Ånd den 13/11-66. Hittil har Herren hjulpet oss". Jeg må ha mistet det ikke lenge etter.

På den avfotograferte siden står det: "Dette leste jeg da jeg ble døpt den 27/3-1966". Jeg ble døpt av Tom Erlandsen. Samme kvelden ble mine kamerater Robert Erlandsen, nå Bergen, og min fetter Kai-David Angelsen, som er hjemme hos Jesus, døpt. Men jeg tror det var flere andre som også ble døpt den kvelden i Salem for 40 år siden?

"Hittil har Herren hjulpet oss", var mottoet for menighetens 30-års jubileum i 1967. Jeg noterte i Nytestamentet det skriftstedet Willy Rudolp, en Kina/Japan-misjonær og tidligere forstander i Salem, talte over under jubileumsfesten.

Jeg har tidligere i posten På nattbordet fortalt om da jeg i sommer tilfeldigvis fant mitt søndagsskole-frammøtekort fra 1965 i boken "Fram til Urkristendommen" av Martin Ski, hjemme hos mine foreldre.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, oktober 24, 2006

Dagens foto: Oddbjørg 50 år

CRW_6210
Oddbjørg
Foto: Are Karlsen

Min kjære kone, Oddbjørg, fylte 50 år 23. oktober.


Share/Save/Bookmark

Per-Axel Sverker: Luther la et teologisk grunnlag for husmenigheter

Martin Luther By Cranach
Martin Luther
Ill.: Portrett av Martin Luther
av Cranach, Lucas den eldre
(1543) Germanisches
Nationalmuseum, Nuremberg

Per-Axel Sverker hevder i sin artikkel (forrige post) at Luther la det teologiske grunnlaget for husmenigheter. Luthers korsteologi og lære om det allmenne prestedømme er her avgjørende.

Sverker sier også at det er en slags herlighetsteologi som ligger bak det tradisjonelle menighetssynet. Nemlig at menigheten må ha ytre atributter, som gir den en glans innfor mennesker. Husmenighetene derimot bygger på en korsteologi, hvor de kristne mister sitt liv i denne verden. Vi har intet mer glansfullt å vise til enn et vanlig hjem. Men der kan vetekornet gro.

Når det gjelder alles tjeneste i menigheten ligger også dens sanne vesen i korset. Når mange i dag henviser til kraft og herlighet, gjelder fortsatt at sann kristen tjeneste bare finnes på andre siden av et kors. Det er den Korsfestede som regjerer, det er et lam som er Hyrden. Vi finner vår autoritet i tjenesten bare på den plass der man elsker Gud mest og der man lyder Gud mest, nemlig på korset.

Sverker avslutter med å si at dette er noe annet enn den hierarkiske orden som mange idag snakker om. Luther orket ikke bryte istykker dette mønsteret, når hans egen teologi ble årsak til altfor stor uro. Men det finnes fortsatt sprengkraft i Luthers teologi - som kan utnyttes av oss!


Share/Save/Bookmark

Uttalelser fra husmenighetstalsmenn

Jeg fant denne videoen med uttalelser fra verdens mest markerte husmenighetstalsmenn på bloggen simplychurch.com.

Den inneholder radikale utsagn om menighetsliv, og er vel verdt å bruke ca. 10 minutter på.

Det som er interessant å legge merke til er alderen på enkelte av disse. Mens 70-åras Jesus-vekkelse var preget av ungdomskulturen og forsvant når ungdommene ble voksne, er flere av denne "vekkelsens" talsmenn godt voksne, flere langt over 50 år. Husmenighetsbevegelsen på 70-tallet kunne kanskje virke som en døgnflue. Denne gang gjør den ikke det.



Bloggen Stories from the Revolution er en ren podcast-blogg med intervjuer med husmenighetsfolk. Den har som motto et sitat av Ivan Illich: If you want to change society, then you must tell an alternative story.


Share/Save/Bookmark

Bloggvandring

Bilde%2010
Ill.: diaoyuhc.com

Bloggen diaoyuhc.com er en "søt" blogg som brukes til å kommunisere internt i en husmenighet.

Å ta en runde på blogger på nettet kan være inspirerende og lærerikt.

Bloggen Simplychurch.com inneholder blant annet et vitnesbyrd fra en amerikansk pastor som nylig sluttet i tjenesten og går over til å være et vanlig medlem i en husmenighet.

- Jeg er fri! utbryter han i et brev som gjengis her:

http://www.simplychurch.com/2006/10/leaving_the_mat.html#more

Bloggen House Church Unplugged har en post som spør om dersom husmenighet er så "lett", hvorfor er det da så mange husmenigheter som forsvinner etter en tid?

http://www.housechurch.org/blog/2006/10/02/just-how-easy-is-it/

Dan Kimball er en pastor som har forstått mye av kritikken mot tradisjonelle menigheter, og forsøker å tilpasse både sin tjeneste og sin menighet til en "ny tid". Posten Pews, Pulpits, Pastors, Preaching and other things that can get in the way of the church "being" the church gir et innblikk i hva som foregår i enkelte tradisjonelle amerikanske menigheter.

Bloggen the (H)ouse(C)hurch PROJECT med undertittelen The House (simple) Church (planting) Project blog…exploring structure in a postmodern world er en litt pussig blogg som inneholder mye forskjellig fra bloggerens liv. Dette er et helt "vanlig" menneske som interesserer seg for litt forskjellig. At han har gitt bloggen dette utfordrende navnet, samtidig som han skriver om PC-er, filmer han har sett, osv., viser at husmenighet berører mennesker både dypt og bredt (om det ga noen mening ...)

diaoyuhc.com er en "søt" blogg som brukes til å kommunisere internt (?) i en husmenighet. Her får medlemmene vite hvor man skal samles og hva samlingen kommer til å inneholde. Det er også reportasjer fra samlingene. På denne siden kan du se hvilke oppgaver og roller den enkelte har:

http://www.diaoyuhc.com/?page_id=123


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 22, 2006

Det allmenne prestedømme

CRW_6018
Per-Axel Sverker
Foto: Are Karlsen

Dr. theol. Per-Axel Sverker har over 30 år undervist ved Örebro Teologiska Seminar. Per-Axels fag- og interesseområder er sentrale for oss i husmenigheter. Han har fremragende kunnskaper i det Nye Testamentets originalspråk gresk, i kirkehistorie inklusive vekkelsesbevegelsene, dogmatikk og etikk.

Min "gamle" lærer, dr. theol. Per-Axel Sverker har gjort en artikkel med tittelen "ALLMÄNT PRÄSTADÖME OCH SÄRSKILD TJÄNST HOS MARTIN LUTHER".

Sverker innleder sin artikkel slik:

När den protestantiska tron skulle jämföras med den hävdvunna katolska vid riksdagen i Augsburg 1530 utelämnades läran om det allmänna prästadömet. Melanchton, som skrivit bekännelsen, hänvisade denna läropunkt till de ''motbjudande och oväsentliga artiklar, som vanligen debatterades i skolorna''. 1537 hade Melanchton ändrat sig och i sin Tractatus de potestate et primatu papae poängterar han, i Luthers efterföljd, att det inte finns något speciellt andligt stånd, som skulle ha uppdraget att förvalta frälsningsgåvorna gentemot passiva mottagare.

I senare luthersk tradition har läran om alla troendes prästtjänst framstått som en av huvudpunkterna hos Luther. Själva utgångspunkten för reformatorns kritik av den katolska kyrkans församlingssyn var just att man inte kan erhålla någon annan andlig status än den som vinnes genom dop och tro. Frågan är dock om den lutherska kyrkan alltid lyckats förverkliga denna principiella hållning. Luther var väl ändå överdrivet optimistisk, när han i de Schmalkaldiska artiklarna (1537) skrev att t.o.m. "ett barn på sju år vet numera, Gud vare lov, vad kyrkan är. Hon är nämligen de heliga troende och fåren som hör sin herdes röst." Församlingssynen blev mer problematisk än så för den statsunderstödda lutherdomen. Kyrkan förblev en prästdominerad institution medan det praktiska förverkligandet av denna lära kom att återfinnas i bl.a. pietisternas ecclesiolae och metodisternas klasser. Inom dessa och liknande väckelserörelser har dock funnits risk för en överdrivet individualistisk tolkning, som på sitt sätt är lika problematisk.

Les hele artikkel her:

ALLMÄNT PRÄSTADÖME OCH SÄRSKILD TJÄNST HOS MARTIN LUTHER


Share/Save/Bookmark

torsdag, oktober 19, 2006

Hos "mentor"

Igår hadde jeg min årlige "konsultasjon" hos dr. theol. Per-Axel Sverker, min "gamle lærer". Han er ikke min mentor, han er min venn og samtalen var ingen evaluering. Per-Axel er ikke noe internettdyr og leser for eksempel ikke bloggen.

Per-Axels fag- og interesseområder er sentrale for oss i husmenigheter. Han har fremragende kunnskaper i det Nye Testamentets originalspråk gresk, i kirkehistorie inklusive vekkelsesbevegelsene, dogmatikk og etikk.

Han har 2000 sider med upublisert materiale som han får ukentlige forespørsler om å utgi. Han lar oss nå legge ut på nettet det som måtte være av interesse.

Jeg fikk fem intense timer sammen med Per-Axel denne gangen. Vår samtale var innom 70-tallets idealer, oldkirken, foretakskirken (naturlig nok en ny term for ham siden det er jeg som har introdusert den, - han fant den forøvrig dekkende), om verdier og deres betydning for organisasjonsform, om det allmenne prestedømmet i kirkehistorien, den moderne mystisismen (som jeg tidligere antageligvis feilaktig har kalt ortodoksien), om mulighetene for å fornye menigheter innenfra, og så videre.

Resultatet av samtalen for min del er hovedsakelig inspirasjon. Per-Axels analyser får det Sjur og jeg skriver til å framstå som en mild bris, fordi hans begrunnelser har en større faglig tyngde.

Noen smakebiter fra en lang samtale:

Om 70-tallets idealer:
- Jeg var helt overbevist på 70-tallet om at husmenigheter ville bli en bevegelse like sterk som de pinsekarismatiske bevegelsene. Etter det har det vært mye skuffelse, men jeg forstår nå ut fra hva som skjer, at det likevel er blitt gjort viktige erfaringer som vil gi et grunnlag for en sunnere utvikling.
- På begynnelsen av 70-tallet ble mennesker som startet husmenighet stigmatisert og frosset ut
(jfr. Tore Lendes opplevelser).

Om oldkirken:
- Oldkirken (til forskjell fra urkirken) representerer ingen kilde til fornyelse. Oldkirken hadde nesten alle de samme sykdommer som dagens kirkeliv er preget av.
Per-Axel bekreftet også på det sterkeste vår iakttagelse av diskontinuitet mellom kirkefedrene og de bibelske tekstene, og lurte på hvorfor vi hadde bearbeidet det spørsmålet. Det førte til en lengre avdeling om den moderne, kristne mystisismen som nå for fullt gjør seg gjeldende i karismatiske kretser.

Om verdier:
- Verdiene må ikke bare være teoretiske modeller, det må dreie seg om livsverdier.

Om det allmenne prestedømmet i kirkehistorien:
- Kirkehistorien har aldri formulert noen dekkende teologi om det allmenne prestedømme. Det allmenne prestedømmet hos Luther var begrenset til å formidle nåden.
Han gikk videre inn på pietistenes bidrag.
- I pinsevekkelsen er det allmenne prestedømmet nært knyttet til karismatiske ytringer. Når disse uteblir, hvilket er tilfelle mange steder, så bortfaller også det allmenne prestedømme. Dessuten, det allmenne prestedømme for kvinner i pinsebevegelsen, har vært motivert ut fra en slags unntakstilstand: Mennene gjør ikke jobben sin og Jesus kommer snart.
- Det er under vekkelsestider at det allmenne prestedømme har stått sterkest,
sa han.

Om muligheten for fornyelse av menigheter innenfra:
- Helt til det siste, har jeg klamret meg til at det må være mulig at menigheter blir fornyet innenfra. Det tror jeg ikke lenger. Jeg tror ikke det går an å forkynne en menighet inn i denne fornyelsen, fordi til og med selve prekestolen vil motarbeide hensikten.

At Per-Axel velger å formulere seg på denne måten om prekestolen og prekenen som institusjon er ganske interessant, og korresponderer ganske godt med den erkjennelse jeg selv har kommet til.


Share/Save/Bookmark

Reunion

I helgen var vi i Örebro og traff 18 studiekamerater pluss lærere og ektefeller, ialt ca. 30, fra 25 år tilbake på Örebromissionens Teologiske Seminar.

Vi samtalte om vinning og tap, seire og nederlag, drømmer og lengsler. 70-åras idealer ble løftet opp, og en av studentene fra dengang, Lennart Bondeson, nå kommunalråd i Örebro, sin hovedoppgave om koinonia, felleskap, ble tatt fram fra glemselen som et fortsatt høyst aktuelt tema.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, oktober 17, 2006

Om å fortelle den gode historien

CRW_1605
Herrens måltid
Foto: Are Karlsen

Fortelleren må selv bli en del av den Gode Historien.

I forrige post spurte jeg: Er det mulig fra toppen av et religiøst hierarki å fortelle en autentisk historie om Han som steg ned?

For de som har fulgt bloggen en stund, henger vel ikke akkurat mitt svar i luften.

En naturlig oppfølger blir å forsøke å skrive litt om hvordan fortelle verdens mest verdifulle historie, om mannen fra Nasaret, på en autentisk måte.

Jeg mener Bibelen gir svaret. Den sier at historien om Jesus ikke kan fortelles med talekunst eller vise ord , - altså motsatt av det mange kristne i vår del av verden er flasket opp med.

Retorikk fungerer ikke, den er maktens verktøy. Med den rette retorikk er det mulig å kontrollere massene. Paulus avviser retorikk som et egnet virkemiddel for å formidle evangeliet.

Noen tenker at dagens kirkelige tradisjoner, representerer en ønsket videreutvikling av de første kristnes praksis. Men jeg tror ikke Paulus satt og trommet med fingrene og ønsket seg en katedral, til tross for at han kjente til både vakre synagoger og storslåtte templer. Slikt fantes i mange byer. Men det finnes ikke spor av slike drømmer hos Jesus, Paulus eller de første kristne, for Gud bor ikke lenger i bygninger gjort av menneskehender.

Det geniale er også at verdens mest verdifulle historie ikke betinger god fortellerkunst. Gud har ikke gjort seg avhengig av menneskers begavelser.

Jesus sier at det er disiplenes enhet, som gir autensitet til den Gode Historien. Og Paulus sier at det er når de kristne kommer sammen og spiser, at evangeliet forkynnes. "Se hvor de elsker hverandre", ble det også sagt.

Tilværelsens mest basale elementer, å komme sammen og spise, er det virkemiddelet også Jesus mente skulle videreformidle den Gode Historien.

I begynnelsen av måltidet, bryter man maten, deler den ut og forteller: Dette er Jesu´ legeme gitt for deg. Og så drikken, - dette er Jesu blod, utgytt for deg.

De enkleste handlinger er ment å formidle det dypeste innhold: Guds Sønn som døde til vår frelse.

Derfor er det viktig at vi kommer sammen. Fordi det er det som formidler den Gode Historien og reflekterer dens kjerneverdier, - forsoning, kjærlighet og enhet og gir den som forteller troverdighet.

Når vi spiser av den samme maten, formidler vi at vi er ett i Han som ga sitt liv og sin kropp for oss. Så gir vi oss til hverandre som nådegaver, som tjenere. Og blir selv en del av den Gode Historien.


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 15, 2006

Den gode historien

CRW_4746_1
Kirkedør
Foto: Are Karlsen

Er det mulig fra toppen av et religiøst hierarki å fortelle en autentisk historie om Han som steg ned?

I uken som gikk var jeg på en konferanse om kulturnæringene i Vestfold, arrangert av Innovasjon Norge, og fikk høre at nøkkelen til god kommunikasjon, markedsføring og reklame er den gode historien. Den behøver ikke alltid være uttalt, men den må ligge i bunnen og være noe som mottakeren har i underbevisstheten når avsenderen (for eksempel et firma) henvender seg til et publikum. For å få mennesker til å handle på et budskap, må man berøre dem i dypet av deres følelsesliv, lærte jeg.

Så ble det snakket om verdien av den gode historien. I Vestfold har vi Gråtass, historiene om den vesle, grå traktoren med den høye feel-good-faktoren som fascinerer barn og er i ferd med å bli en stor industri. Til sammenligning ble nevnt at rettighetene til Harry Potter er verdt 100 milliarder kroner, over tre ganger mer enn det norske konsernet Aker Kværner.

Et eksempel på den gode historiens betydning i markedsføringen er den nye osteprodusenten Den blinde ku, som startet med at en dame ønsket seg en ku til sin 50-års dag, fordi hun alltid hadde drømt om å kunne lage sine egne oster. Det viste seg at kua hun fikk var blind på det ene øyet. Men det hindret ikke at den blinde kua ble starten på en millionforretning som idag eksporterer ost til de mest kresne markeder.

Så over til det vi bruker å samtale om her på bloggen, vår kristne tro. Som kristne er vi involvert i verdens mest verdifulle historie, historien om mannen fra Nasaret. Men av en eller annen grunn synes det som om denne historien ikke berører så mange mennesker i vår del av verden lenger.

Tallenes tale er imidlertid ikke klar. 20 prosent av alle nordmenn sier de tror helt og fullt på denne historien. Men bare 5 % har valgt å leve ut sin tro i et kirkelig fellesskap. De tror på historien, men ikke på historiefortelleren. Det betyr at historiefortelleren er i alvorlige vanskeligheter.

At historien har større troverdighet enn fortelleren, er i og for seg bra, men til slutt vil det også også få innvirkning på hvor mange som "kjøper" historien.

Hvorfor har ikke historiefortelleren - Kirken - troverdighet? Jeg har noen kritiske spørsmål:

Er det mulig å fortelle historien om mannen fra Nasaret på en troverdig måte fra en prekestol? Eller sagt på en annen måte: Er det mulig fra toppen av et religiøst hierarki å fortelle en autentisk historie om Han som steg ned? Lar det seg gjøre å formidle innenfra et kostbart utstyrt kirkerom beretningen om Guds Sønn som gikk omkring og gjorde vel?

Er det slik at den historien mottakeren hører, ikke er den samme som den Kirken tror den formidler? Ja, jeg tror det er dette som forklarer hvorfor 20 prosent kristne gir kun 5 % gudstjenestedeltakere.

Dette må vi - Kirken - gjøre noe med. Nå.


Share/Save/Bookmark

onsdag, oktober 11, 2006

Menighet uten menneskelig lederskap

Frankviola
Frank Viola
Foto: House Church Chronicles

Les hva Frank Viola sier om menigheter uten menneskelig lederskap.

Frank Viola er en veteran i den amerikanske husmenighetsbevegelsen. Han sluttet seg til en husmenighet allerede i 1988 og har skrevet en rekke bøker om husmenighetsteologi, - praksis og - historie.

Geir Lie gjorde meg i en epost oppmerksom på et intervju med Frank Viola i House Church Chronicles.

Her uttaler han seg blant annet om den lederskapsløse menigheten.

Fra 1988 til 1995 møttes jeg sammen med en gruppe kristne i et hjem uten leder. Det var for det meste et eksperiment fra vår side. Vi ønsket faktisk å få vite om det var mulig for Jesus Kristus å lede sin menighet i vår tid på samme måte som han gjorde i det første århundre - uten et menneskelig overhode (pastor, forkynner, etc.) Vi ønsket å vite om det var mulig for ethvert medlem å fungere under Kristi lederskap i en samling som var uten leder, verken direkte eller fasiliterende lederskap. Vi ønsket å få vite om en menighet kunne ta avgjørelser sammen uten at noen fortalte oss hva som skulle gjøres. Vi fant ut at alt dette ikke bare var mulig, men at det var bygget inn i menighetens DNA.

Dette er etter min mening sakens kjerne. Det som vil være selve clout´et med husmenigheter, er fraværet av menneskelig lederskap for å muliggjøre Jesu´ lederskap.

Les intervjuet i to deler i House Church Chronicles.


Share/Save/Bookmark

Dette har hendt

Dette er kirkehistorien med et husmenighets- perspektiv. Satt sammen fritt etter min egen hukommelse, så her er det mange huller og ukorrektheter. Korrigér gjerne!



33 Pinsefestens dag. Den første husmenighet blir til.
312 Keiser Konstatin gjør kristendommen til en statsreligion. Kirken etableres som en hierarkisk organisasjon.
390 Husmenigheter blir forbudt.
1550 Luther taler varmt for husmenigheter
1795 Hans Nielsen Hauge starter samlinger i hjemmene, og blir forfulgt
1880 Bedehusvekkelsen skyter fart i Norge
1938 Watchman Nee skriver sin bok om Det Normale Menighetsliv, som i stor grad legger et teologisk grunnlag for den kinesiske husmenighetsbevegelsen
1948 Kommunismen overtar i Kina. Det dannes husmenigheter
1963 Postmodernismen som kulturell strømning defineres
1970 Jesusvekkelsen berører hippiebevegelsen og en hel generasjon kristne ungdommer
1972 Tore Lende starter Norges første husmenighet
1980 Jesus-vekkelsen er død, men lever videre i amerikanske husmenigheter
1995 Internett blir allemannseie
2005 George Barna beskriver den amerikanske husmenighetsbevegelsen i boken Revolution
2005 De første websitene som omtaler husmenigheter startes i Norge
2006 Wolfgang Simson deltar på husmenighetskonferanse i Bergen. Et gryende nettverk av husmenigheter dannes i Norge.


Share/Save/Bookmark

mandag, oktober 09, 2006

Husmenighet i dagspressen

Husmenighet
Husmenighet i Michiana
Foto: Southbend Tribune

Bildetekst tatt fra Southbend Tribune: Ken Zimmer, left, visiting from Casper, Wyo., Rebecca Kirk and Scot Jefferies, both of Sturgis, laugh at a comment by another participant in a "house church" service held recently in the Kirk family's home. Jefferies, a periodic visitor to church services in the Kirk home, is involved with a separate network of "simple churches" in the Michiana area.

Det er mye som tyder på at husmenighet som fenomen har tatt av i USA. Meningsmålinger viser at millioner er berørt. Men også stadige oppslag, spesielt i profane media, tyder på at noe er på gang.

Google News trakk opp en artikkel fra Southbend Tribune igår. Her kan du blant annet lese dette:

They favor intimate, ongoing dialogue among a small group of believers over what some see as the overly structured, ritualistic, one-way communication of Sunday morning in an "institutional" church.

...

Proponents stress that "house churches" are not small groups or "cells" momentarily breaking away from the large church body for intimacy or closeness. They are not groups meeting in homes until land can be bought and a church structure built. And, at least in the United States, they are not churches gone "underground" to avoid persecution.

House churches are an intentional choice to meet as the early Christians did -- in homes.

...

Chris Kirk felt no depth of fellowship in the traditional church, he says, labeling it "spectator Christianity." Explaining why he did not feel fulfilled, Kirk describes people going to a building at a designated time, sitting in pews, staring at the back of people's heads and listening to a minister's monologue.

"A priesthood of all believers" allows everyone to contribute and interact", he says.

"We work hard at being involved with each others' lives, helping each other, reaching out to our community together," he says of the nondenominational conversational church.

Minner ikke dette om noe av det Sjur Jansen skriver om?

Les hele artikkelen her.


Share/Save/Bookmark

Svartmaling

CRW_4390
Foretakskirke
Foto: Are Karlsen

Min analyse sier at de førende verdier i det rådende kirkelige paradigmet er makt, lederskap og hierarki.

Aril Svartdahl hevder i en kommentar at bloggen bruker mye spalteplass på å svartmale en viss organisasjonsform. Med dette signaliserer Aril hva han synes om det som skrives her på bloggen.

Jeg synes det er litt smålåtent av Aril å karakterisere bloggens anliggende som svartmaling. Jeg gjør intet mindre enn et forsøk på å identifisere og analysere et kirkelig paradigme med utgangspunkt i en verdianalyse. Det sentrale i denne debatten er verdier. Først når verdiene er definert, kan man avgjøre hvilke føringer de legger på organisasjonsformen.

Min analyse sier at de førende verdier i det rådende kirkelige paradigmet er makt, lederskap og hierarki. Det er vanskelig å tenke at Aril kan synes at det er dette som er svartmalingen, fordi er det ikke lederskap i menighetene han som leder av Lederskolen ønsker å fremme?

Dette paradigmet har jeg tillatt meg å kalle foretakskirken.

Men det skal innrømmes at foretakskirkens verdisett ikke står høyt i kurs hos meg og andre som skriver her på bloggen. Fordi vi mener at det slett ikke er det verdisettet vi finner i Skriften.

Jeg har kommet fram til at Bibelen snakker om alles deltagelse (det allmenne prestedømme) basert på de førende verdiene forsoning, tjenerskap og gjensidig underordning. Og riktig, med disse verdiene i bunnen ender vi opp med en organisasjonsform som ser nokså anderledes ut enn den som gjelder idag. Jeg kaller det husmenigheter.

Av responsen å dømme, er det tydelig at de tankene som framkommer på bloggen oppleves som relevante for mange kristne. Men det er få pastorer og forkynnere som velger å delta i samtalen. Og det er påfallende at når de først kommenterer, så er det stort sett for å fortelle hvor destruktiv debatten er og at den burde opphøre.

Flere opplever dermed en slags flashback fra det tradisjonelle menighetslivet, hvor kritikk ofte blir møtt med fordømmelse. Som igjen strider mot en sentral bibelsk fellesskapsverdi: Prøv alt!

Opplever frikirkelige pastorer debatten som truende fordi den rokker ved fundamentet for egen identitet, karriere eller økonomiske sikkerhet? (Da jeg framholdt dette første gang, utløste det en heftig debatt i posten Er jeg en del av Emergent Movement?)

Desto mer oppmuntrende er det å konstatere hvordan lederskapet i OASE forholder seg til disse spørsmålene. I vår arrangerte OASE en konferanse i Bergen om husmenigheter, med den høyt profilerte husmenighetstalsmannen Wolfgang Simson, behørig dekket her på bloggen i mars.

I siste Korsets Seier sier lederen for OASE, Einar Ekerhovd, blant annet dette: Som mangeårig prest i Den norske kirke og trygg luthersk teolog må jeg innrømme at vi har ikke helt grepet Luthers store anliggende om det almenne prestedømme. Det er er aldri for sent. Nå er kanskje tiden inne at vi prester trer litt til side og slipper folket til.

Når hørte vi sist slike toner i det pinsekarismatiske miljøet?

Det er ikke vanskelig å konstatere at både det allmenne prestedømmet og fellesskapet har trange kår i våre menigheter. Årsaken er det verdisystemet jeg mener å ha avdekket. Fordi dette er verdier som motvirker det allmenne prestedømmet.

På 1800-tallet oppstod en motvekt mot foretakskirken, gjennom bedehusbevegelsen. Det allmenne prestedømmet ble konkretisert, og man fikk vennesamfunnet. Store deler av frikirkeligheten ble preget av disse strømningene. Men det finnes bare små rester av disse verdiene tilbake.

Og dette er bloggens egentlige mål, å inspirere kristne til fellesskap og å praktisere det allmenne prestedømmet. Ikke minst de 75 % av dem som har valgt å ikke forholde seg til menighet. Mange av dem føler seg som tapere i forhold til menighetsliv. Jeg tror det er nødvendig at noen forteller dem at det finnes et alternativ.

De pinsekarismatiske menighetene lærer om Åndens fylde i den enkelte troende. Her burde det allmenne prestedømmet ha de aller beste livsvilkår. I stedet har det vokst fram en form for elitisme som gjennomsyrer menighetene. Neste år feirer Pinsevekkelsen i Europa 100 år. Hvor finnes den kritiske refleksjonen?

Jeg har et forslag til jubileumskommittéen: Gjør som OASE-bevegelsen. Kall Wolfgang Simson til en konferanse, og sett igang den samme debatt i Norge som nå preger store deler av amerikansk kirkeliv, jfr. George Barnas bok Revolution. Hva kristenheten i Europa behøver, er en fornyelse av de kirkelige strukturer basert på bibelske verdier.

Eller gjelder også her ny vin i nye skinnsekker? Er det mulig for de tradisjonelle menighetene å gjennomgå en slik fornyelse, for ikke å snakke om revolusjon?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Fred 50 år

CRW_5824_1
Fred 50 år
Foto: Are Karlsen

Min bror Fred fylte 50 år i uken som gikk. Her hylles han av datteren Birgitte som sammen med de andre søsknene framførte en forrykende countrylåt.


Share/Save/Bookmark

Bloggen nede

I helgen var bloggen nede. Grunnen er at jeg har gått over til et nytt bloggesystem kalt Blogger beta, en ikke ferdig utviklet versjon, som på sikt skal gi nye muligheter.

Av den grunn har også bloggen fått et ikke tilsiktet endret utseende.


Share/Save/Bookmark

torsdag, oktober 05, 2006

Dagens foto: Alléen


Share/Save/Bookmark

Kaklende høns eller svevende ørner (Oppdatert)

Oppdatering:

Aril Svartdahl har i en kommentar til denne posten forklart at han ikke har beskrevet noen form for menighetsfellesskap i sin artikkel, men fellesskapet ledere imellom. Aril har således ikke omtalt menighetsfellesskapet eller menighetsmedlemmer som hønsegård eller kaklende høns. Det er en type ledere og en form for lederskap han mener å karakterisere på denne måten.

Jeg har således misforstått Arils poenger i artikkelen i KS.

Opprinnelig post:

___

Sjur Jansens siste artikkel heter Verre-enn-å-lede-et- land-modellen. Den handler om hvor utrolig krevende det kan være å lede en tradisjonell menighet:

Hvem har bestemt at en menighet skal bestå av en scene, en haug med virkegrener, kor, dramagrupper, ansatte, et svært budsjett, store lokaler, egen parkeringsplass, hierarki, en haug med frivillige, kafeer, bokhandel, konserter, kirkebenker, prestedrakter, barnehage, skole, utleievirksomhet, en haug med komitemøter, medlemskort, vaktmestere, aktiviteter, håndhilsere i døra, brannøvelser, prekener holdt med statsministerkvalitet, osv osv?

I siste utgave av Korsets Seier har initiativtaker og leder for Lederskolen, Aril Svartdahl, noe jeg oppfatter som et frustrert hjertesukk i artikkelen Kakle blant høner eller sveve med ørner.

Du merker fort om det fellesskapet du er en del av ligner mest på en hønsegård der alle kakler om alt og alle. Det hakkes ned på andre og det blir flaksing som virvler opp støv og skitt fra bakken. De ser problemer i enhver mulighet, og selv det mulige blir umulig ... Deres største og høyeste ønske er å være frittgående. Gjøre som de selv vil.

Om ørnen sier Aril blant annet at den er majestetisk, sterk og målrettet ... De har evnen til å se framover og til siden samtidig. Sammen med ørner løftes du oppover ...

Sjur og Aril beskriver situasjonen i tradisjonelle menigheter med nokså ulike utgangspunkter. Hva Sjur står for, behøver jeg ikke repetere for bloggens lesere. Nye lesere oppfordres til å ta for seg av Sjurs synspunkter på hans hjemmeside byggemennesker.no.

Å bedømme hva Aril Svartdahl står for ut fra denne artikkelen vil være urettferdig. Men ligger det noe symptomatisk i det at Aril som representant for dagens kristne ledere omtaler de man skal lede for kaklende høns? Eller at man oppfatter høns som vil være frittgående og ikke sitte i bur hele livet som suspekte bråkmakere?

Sikkert ikke, men i allefall illustrerer Arils utblåsning dilemmaet moderne lederskap har i møte med menighetsmedlemmer som ikke uten videre kjøper lederskapets visjoner. For å videreføre de i utgangspunktet haltende bildene, vil jeg spørre om kanskje problemet faktisk er at man lar en ørn lede en flokk med høns? Kanskje det er så enkelt som at ørnens visjoner om høy flukt ikke stemmer overens med hønenes noe mer jordnære forventninger? Eller er de bare redd for rovfuglen?

Grunnen til at foretaksmessig lederskap ofte ikke fungerer i våre menigheter er at folk flest fortsatt har en forventning om fellesskap når de går til kirken. Mens lederskapet svært ofte har visjoner som virkeliggjøres i det foretaket Sjur beskriver i sitatet over. Og hønene begynner fort å kakle når de aner at de bare er brikker i et religiøst produksjonsapparat.

Vil hønene være på talefot med ørnen når den en gang lander?


Share/Save/Bookmark

onsdag, oktober 04, 2006

Strømninger

Dersom jeg skal forsøke å klassifisere noe av det som skjer på den kirkelige arena, mener jeg å se at vi idag preges av fire aktuelle hoved- strømninger:

Folkekirke, Foretakskirke, Ortodoksi og Husmenighet.

Folkekirken er kirken som primært tar seg av livsritene og høytidene, og som ikke pretenderer å være noe mer for sine medlemmer. Det er primært statskirken som regner seg som en folkekirke, men også mange frikirker har utviklet seg i denne retningen. I rammen av den store folkekirken, statskirken, eksisterer det en stor variasjon av virksomheter og fellesskap som berører en stor del av befolkningen.

Den moderne foretakskirken har utviklet seg etter mønster av de amerikanske kirkene. De er ofte organisert som en bedrift med en rekke avdelinger og et stort tilbud av aktiviteter og tjenester til sine medlemmer. Virksomheten drives av både ansatte og frivillige. De fremste eksemplene på foretakskirker idag er Oslo Kristne Senter, Levende Ord og Filadelfia (Oslo), men begrepet er en dekkende beskrivelse på mange slags menigheter og kirkesamfunn.

Ortodoksi er en strømning som forsøker å vekke til live verdier og ritualer fra oldkirken. Peter Halldorf, svensk pinsevennpastor, er fremste representant for ortodoksien som kirkelig strømning i Skandinavia. Halldorf har tatt til orde for både kloster og sølibat, som en motvekt mot populistisk og overflatisk pinsekarismatikk. Det at man gjerne kler seg i middelalderske, mørke kjortler og tar fram andre gamle skikker, er jeg tilbøyelig til å karakterisere som religiøs nostalgi.

Husmenighet kaller jeg trenden mot frie, uavhengige husfellesskap, også kalt husmenigheter. Husmenigheter søker å vektlegge fellesskap i hjemmene mer enn virksomhet, og etablerer flate, relasjonelle strukturer.

Lesere av bloggen vet hvor jeg har mitt hjerte når det gjelder disse strømningene, - det er husmenighet. Jeg tenker at husmenighet er den strømningen som nærmest legger seg opp til de bibelske idealene for kristent fellesskap, nemlig fellesskap i de troendes hjem og hverdag. For meg er dette kristendom oversatt til vår egen kultur og vårt eget språk. En kristendom som møter hele mennesket.

Technorati Tags: , , ,


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Krysset

CRW_5597
Krysset
Foto: Are Karlsen

Vi bor i krysset Schanches gate - Tidemands gate.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, oktober 03, 2006

Dagens foto: Markens grøde


Share/Save/Bookmark

Bloggen nevnt på flatt tre

Ks
Faksimile fra KS
Foto: Are Karlsen

Thomas Hoholm gir Korsets Seiers lesere en innføring i sitt bloggeunivers, og nevner i den forbindelse herværende blogg.

Bloggen er omtalt i siste utgave av Pinsebevegelsens organ, Korsets Seier. Det er Thomas Hoholm, velkjent "kommentator" her på bruket, som nevner den som gjest i mediespalten Sett og hørt.

Thomas har valgt temaet blogging, og sier blant annet dette: Fra mitt eget lille bloggeunivers kan jeg nevne et lite knippe bloggere: Are Karlsen (http://arekarlsen.blogspot.com) skriver tankevekkende om husmenighet ....

Hyggelig, Thomas!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Lek med blitz

CRW_5566
Lek med blitz
Foto: Are Karlsen

Dette er bare lek. Lek med blitz. Fikk lyst til å teste hvordan det er å isolere et motiv ved hjelp av blitz i nattemøret. Hva disse visne plantene 800 meter over havet på Blefjell heter, vet jeg ikke.


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 01, 2006

Dagens foto: Gulerotvask i bekken

CRW_5507
Gulerotvask i bekken
Foto: Are Karlsen

Vi er på Grasdalen i helga for å stenge for vinteren og høste inn markens grøde: Gulerøtter, poteter, bønner, epler og diverse urter.


Share/Save/Bookmark