søndag, mars 14, 2010

Er det lurt av Lederskolen å kjempe for hierarki i menighetene?

I siste nummer av Lederskap, et tidsskrift utgitt av Korsets Seier i samarbeid med Lederskolen, tas det et skarpt oppgjør med "flate strukturer" samtidig som det argumenteres sterkt for behovet av hierarki i menighetene.

Det tas også et oppgjør med forståelsen av begrepet "tjenende lederskap". Den som tror at en tjenende leder skal være en tjener, tar feil. En tjenende leder må kjenne sin plass i hierarkiet og ta ansvaret for at folk er "glade og sunne" i den hensikt at lederen skal slippe å gjøre alt selv, (ledere som ikke får dette til har syke etterfølgere, sies det), samt arbeide for at folk blir visere og mer selvstendige og til slutt selv blir ledere. Alt dreier seg om lederrollen og livet innenfor institusjonens (menighetens) fire vegger. Som eksempel brukes oppgaven å slukke lysene og låse kirken for kvelden. Det er en oppgave selv en tjenende leder bør være spart for, ifølge bladet.

Her synes jeg Lederskap og Lederskolen skyter seg selv stygt i foten. For det første er det nokså umusikalsk å snakke positivt om hierarki i vår kultur. I forretnings- og organisasjonslivet har man i lang tid vært opptatt av å fremme flate strukturer. Hierarkiet sees mer på som et nødvendig onde og er noe man ikke ønsker å framheve.

For det andre har de aller fleste kristne miljøer i Norge ikke-hierarkiske verdier i sine røtter, selv om disse røttene begynner å bli litt skrøpelige. Det er en grunn til at mange autoritære ledere får problemer i norske menigheter. Tanken om det allmenne prestedømmet er ikke helt glemt.

For det tredje lever vi i en tid da folk oppdras til gjensidighet og delaktighet, både i skoleverket og gjennom de muligheter som teknologien gir oss. Den institusjonelle eliten har ikke lenger monopol på å bruke massemedia, hvem som helst med en datamaskin kan i prinsippet nå ut til hele verden med sitt budskap. Det bygges nettverk mennesker i mellom på en måte som historien aldri har sett - og alt med flate strukturer.

For det fjerde er det teologisk uholdbart å framheve pastorens rolle slik Lederskolen gjør. Bibelen er tjokk full av oppfordringer til flate strukturer og gjensidighet: Jesus: ... dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken ... Den største blant dere skal være deres tjener. Paulus: Underordne dere under hverandre, for å nevne et par av dem.

For det femte: Det er tydelig at temaene hierarki kontra ikke-hierarki, lederskap kontra tjenerskap og struktur kontra organisme, diskutteres friskt rundt omkring i kristen-Norge, og kanskje særlig i pinsekarismatiske miljøer, noe ikke minst siste utgave av Lederskap viser. For ikke lenge siden møtte jeg en menighetsleder som fortalte at han fant Sjur Jansens bok Fra urmenighet til scenekirker befriende, og at de hadde begynt å praktisere disse menighetsprinsippene i hans egen familie.

Før jeg sluttet i min stilling i Filadelfia (Oslo) hadde jeg spennende samtaler om en framtidig utvikling der en tradisjonell menighet som Filadelfia kunne redefinere sin hensikt til å være et ressurssenter for autonome husmenigheter. Siste utgave av Lederskap, som er knyttet til den samme menigheten, viser derimot skuffende reaksjonære takter.

Jeg er imidlertid glad for at Lederskap og Lederskolen løfter fram denne viktige debatten. Men på Lederskolens vegne synes jeg ikke det er lurt at man inntar det standpunktet man gjør. Hvorfor skal ikke Lederskolen også betjene menigheter som ønsker en utvikling mot flate strukturer og autonome husmenigheter? Hvorfor ikke hjelpe ledere til å gå inn i rollen som fasilitatorer i en flat struktur, i stedet for autoritære ledere i en hierarkisk?

Dersom jeg skulle gi et råd til Lederskolen, må det være å redefinere sin rolle fra å snevert fremme et tradisjonelt, hierarkisk lederskap til å være en tjener for menighetene og deres behov uansett hvilken lederskapsmodell og struktur man velger. Hvorfor skal Lederskolen ta standpunkt i dette teologiske spørsmålet, når man bestreber seg på nøytralitet i alle andre teologiske spørsmål?

Les hva Sjur Jansen skriver om tjenende lederskap i hans siste bloggpost.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Speaker

IMG_4020_1.JPG
Speaker
Foto: Are Karlsen


Share/Save/Bookmark

Tjener eller leder

Var Jesus en tjener?
Eller var han en leder?

Han var som oss,
sier lederne.
En tjenende leder.

Men hvem er da
den ledende leder?

Og tjenere - finnes det?
Tjenende tjenere?

Hvem er i så fall
den ledende tjener?

Og er han som oss?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Publikum


Share/Save/Bookmark

onsdag, mars 03, 2010

Reisen fra urkristendommen til oldkirken

"Kom forberedt til møtet", brukte forstander Tom Erlandsen i min ungdoms pinsemenighet å si, med tanke på vitnesbyrd og sang. Hvor fjernt er ikke dette fra dagens gudstjenester med pastorer (tidligere het de forstandere) som i økende grad går inn i en presteidentitet og "forretter" gudstjenesten på menighetens vegne.

Dagens pinsekarismatiske ledere er mer opptatt av oldkirken enn urkirken. Kanskje fordi man finner mer bekreftelse i oldkirkens hierarkiske og autoritære strukturer enn i urkirkens organiske, Ånd-ledede, tjenerstruktur?

Under reisen fra urkristendommen til oldkirken er man i ferd med å miste viktige verdier. Den viktigste er Skriftens særstilling som kilde for kirkens åndelige liv. Fordi urkirken formidles gjennom Skriften, mens oldkirken formidles gjennom tradisjonen, det vil si skrifter og overleveringer fra kirkefedrene.

Urkirken er i seg selv ingen autoritativ rettesnor. Den var ikke fullkommen på noen måte. Det er Skriften som er autoritativ. Det er Skriftens undervisning om menigheten og dens liv, og apostlenes praksis (som er det vi forstår med urkristendommen i motsetning til oldkirken som er etter apostlenes tid) som er vår rettesnor. Når dagens pinsekarismatiske ledere synes å sidestille urkristendommen og oldkirken, står de også i fare for å forkaste et bærende prinsipp i protestantisk kristendom: Skriften alene. Og nærme seg katolsk teologi, som sidestiller Skriften og den kirkelige tradisjonen, med de uoverskuelige konsekvenser det vil ha for både menighet og samfunn*.

Min gode venn Terje Hegertun, pinsevenn og førsteamanuensis ved Det Teologiske Menighetsfakultet, som jeg synes på mange måter makter å formidle pinsevekkelsens opprinnelige verdier, gjengir på sin blogg et notat til lederskapet i Filadelfia (Oslo), Gudstjenesten – en historisk og aktuell skisse, hvor jeg synes han kommer i skade for å trekke i den retningen jeg her advarer mot. Jeg la igjen en kommentar på bloggen til Terje.

For ordens skyld, jeg er ingen nostalgiker som tror at løsningen er å vende tilbake til tidligere tiders vitnemøter. Den utviklingen vi ser i dag var godt i gang også på den tiden. Jeg tror at løsningen er atskilling mer radikal enn som så, og at den i sin helhet er å finne i Skriften. Dersom jeg skal se etter inspirasjonskilder utenfor Skriften, hvilket jeg selvfølgelig også gjør, vil jeg se med en viss skepsis på oldkirken, som var en forfallskirke. Den utviklingen som startet med oldkirken resulterte som kjent til slutt i Reformasjonen. Derfor vil jeg heller hente inspirasjon fra bevegelser og miljøer som har bidratt til fornyelse, for eksempel John Wycliffe og lollardene, anabaptistene, den unge metodismen, haugianismen og bedehusbevegelsen eller den unge pinsevekkelsen og opptakten til den. Eller også Jesus-vekkelsen på 1970-tallet. Med mange flere.

Heldigvis behøver ikke reisen kun gå fra urkristendommen til oldkirkens hierarki og villfarne mystikk. Reformasjonen og tiden etter pekte den motsatte veien, fra den forfalne kirken til urkristendommens dynamiske vitalitet. Vekkelsenes motto "Fram til urkristendommen" vil aldri gå ut på dato.

*Hva den radikalreformatoriske og pietistiske interessen for urkristendommen og dens verdier helt fra reformasjonen og fram til vår tid har betydd for samfunnsutviklingen i vår del av verden, er ikke mulig å overvurdere, etter min mening. Haugianisme, egalitarisme og demokrati er for meg stikkord i denne sammenheng.

Dette notatet fant at tilliten til andre - som er grunnlaget for gjensidig altruisme (godhet mot andre) - er mye lavere i land som har vært dominert av hierarkiske religioner. Hvilket tyder på at hierarkiske verdier bryter ned det horisontale nettverket av samarbeid som genererer tillit.

Dette bygger opp under mine observasjoner av hvilken negativ innflytelse katolisismen og ortodoksien har på samfunnet omkring seg. Og som gjør meg ytterligere bedrøvet når jeg observerer den fascinasjon som protestantiske kristne viser overfor disse tradisjonene. Vil den protestantiske kristendommen falle tilbake i katolisismens hierarkiske lenker?


Share/Save/Bookmark