mandag, februar 26, 2007

Resultatorientert eller verdiorientert menighetsliv

Pastor Cyle Clayton stiller et spørsmål på sin blogg som jeg har stilt mange ganger selv: Hva er det som virker?

Pastor Clayton har kontaktet representanter for alle slags kristne fornyelsesretninger, inklusive husmenigheter, og bedt dem fortelle om hvilke resultater de kan vise til i form av mennesker omvendt og menighetsvekst.

Umiddelbart syntes jeg pastor Clayton hadde et stort poeng. Det er det samme hva vi gjør, bare det virker. Eller som Mao sa: Det er likegyldig om katten er svart eller grå, bare den fanger mus.

Pastor Clayton sier det samme i sin bloggpost. Samme hva det er, han er villig til å gjøre hva som helst, bare noen kan vise ham at det virker.

Men pastor Clayton er en smule desillusjonert: Ingen av de han kontaktet er særlig meddelsomme angående resultater. Det tar han som et dårlig tegn. Han konkluderer med at de eneste som idag kan vise til statistisk vekst, er megakirkene.

Min nettvandring (jeg bruker Google Alerts til å holde meg oppdatert på temaer som interesserer meg) har også ført meg til et intervju med Scott Bartchy, Director of the Center for the Study of Religions at UCLA (University of California, Los Angeles).

I intervjuet gjør Scott Bartchy blant annet en utleggning av Matteus 25 som satte mine tanker i sving. Det "største" med å gi de hungrige mat og besøke folk i fengsel, er ikke alle som blir hjulpet, selv om det er viktig. Det største er at vi gjør det. Fordi det viser at "Guds Rike er inneni oss". At Jesus er Herre. Det største er at vi gjør det fordi det er naturlig for oss å gjøre det. Det er blitt en del av vår nye natur.

Vi spør ikke om det virker. Om det gir resultater. Eller om noen legger merke til hva vi gjør.

Når Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde, spør han ikke om hvor mange kriminelle som ble frelst som resultat av våre fengselsbesøk. Han er opptatt av tegn på liv. Tegn på det Nye Livet. Fruktene av det Nye Livet.

Det Jesus gjør i Matteus 25 er å beskrive det normale menighetslivet. Dette menighetslivet finner vi igjen hos de første kristne. Skildringer av de første kristne av folk utenfor viser nettopp dette, - en uselvisk tjeneste for medmennesker i nød og vanskeligheter.

Det nye, alternative livet de første kristne levde, ga dem en plattform de autentisk kunne forkynne evangeliet om Riket fra. Jeg er redd at vår tids plattformer ikke er like godt egnet.

Apropos resultater. I desember hadde jeg gleden av å overvære et seminar arrangert av Innovasjon Norge med temaet Internasjonalisering. En av foredragsholderne var Erik W. Jacobsen, som holdt et foredrag om Hva kjennetegner en internasjonal suksessbedrift?, basert på en større undersøkelse hans konsulentselskap Menon hadde gjort. Kriteriet for suksess var forøvrig "vedvarende, lønnsom vekst". Et av funnene i undersøkelsen var at bedrifter som hadde høy lønnsomhet som fremste mål, var de minst lønnsomme. De mest lønnsomme bedriftene var altså de som var minst opptatt av det.

Jeg tror ikke vi på den ytterste dag blir dømt på resultater. Vi blir dømt på liv.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: På tur i tåkeheimen


Share/Save/Bookmark

søndag, februar 18, 2007

Dagens foto: Appelsin på Blefjell


Share/Save/Bookmark

lørdag, februar 17, 2007

Dagens foto: Skumring og tåke på Blefjell


Share/Save/Bookmark

mandag, februar 12, 2007

Det graderende paradigmet

Ivar Kvistum og Ragnhild Schanche har i det siste reist for meg mange interessante spørsmål både her på bloggen og på Ivars blogg. Jeg konsentrerer meg nå om de utfordringer Ivar ga i dette spørsmålet på sin egen blogg: ... hva vi gjør når det oppstår et sprik mellom vår/min egen samvittighet og overbevisning og det absoluttet man mener å lese ut av bibelen?

Jeg burde sikkert lest meg litt opp på dette emnet før jeg forsøker å svare. Her er det mange som har tenkt lenger og dypere før meg.

Først vil jeg si at for meg inneholder Bibelen absolutter. Den inneholder åpenbaring.

I den opprinnelige posten sa Ivar dette: Såkalt "bibeltro" kristendom forutsetter lydighet under det de kaller "Skriftens autoritet". Med det menes at det som står i Bibelen, lest ut fra en fundamentalistisk fortolkningsnøkkel, går foran alt, også alminnelig anstendighet, god moral og hensynet til nestens livskvalitet. Humanisme, rettsfølelse, menneskrerettigheter og menneskeverd har overhodet ingen verdi sett i forhold til "boka". Er det en kollisjon mellom menneskeverd og bibel, vinner bibelen. Og det er ikke mulig å finne argumenter som er gode nok til å rokke ved et slikt maktforhold.

Her tegner Ivar etter mitt syn et galt bilde av hvordan det med rimelighet er mulig å lese Bibelen. Bibelen inneholder lov og evangelium, dom og nåde, Guds vrede og Guds kjærlighet.

Lovens bokstav står der som absolutter. Men kjærlighetsbudet står der også som en absolutt. I mitt møte med mennesker er jeg, dersom jeg framholder loven og Guds vrede over synd, også forpliktet til å møte mennesker med kjærlighet.

Å møte mennesker med kjærlighet utelukker brudd på alminnelig anstendighet, god moral og hensynet til nestens livskvalitet. Den kjærlighet jeg er pålagt å møte mennesker med gir så absolutt humanisme, rettsfølelse, menneskrerettigheter og menneskeverd innhold og verdi.

Har Ivars påstander ingen relevans? Jo! Han har på én måte rett. Det rådende kirkelige paradigmet gir Ivar etter min mening rett.

Fordi det rådende kirkelige paradigmet graderer mennesker. Et eksempel som jeg antar ligger Ivars argumentasjon nær er dette: Det rådende kirkelige paradigmet nedgraderer menneskeverdet når homofile ikke tillates å bli prester eller pastorer. De er rett og slett ikke gode nok. De er ikke verdig.

Lesere av denne bloggen er ikke ukjent med hva jeg tenker om dette paradigmet. Jeg mener kort og godt at det strider mot bibelske verdier. Ikke fordi jeg tror at homofil praksis overenstemmer med Guds Ord. Men fordi jeg tror det uansett er feil å gradere mennesker. Homofil praksis er ikke verre i Guds øyne enn baktalelse. Og det er mange baktalere som er prester og pastorer.

Jeg avviser det kirkelige hierarkiet og dermed graderingen av mennesker i det kristne fellesskapet. Jesus kaller oss ikke til den ene posisjonen høyere enn den andre. Jesus kaller oss til å bli hans etterfølgere som Guds lidende tjenere som hver dag tar vårt kors opp.

De homofiles kamp for sine "rettigheter" i Kirken, demonstrerer til fulle hvor forvrengt det rådende paradigmet er i forhold til bibelske verdier. De homofiles kamp demonstrerer at dette paradigmet i praksis graderer menneskeverdet.

Jesu´ menighet har ingen posisjon å tilby uansett hvor ulastelige, prektige og begavede vi er, - iallefall har ikke husmenighetene det. Enten vi er homofilt praktiserende eller ikke, kalles vi til å være Kristi slaver i tjeneste for Gud og våre medmennesker og intet annet.

Det jeg ikke har noe klart svar på, er hvordan fellesskapet overlever store ulikheter i bibelsyn og -tolkning. De tanker jeg skisserer over, gjør det lettere, men vil ikke fjerne den smerten som uenigheten forvolder. Jesus og apostlene legger ikke uten grunn vekt på Hans disiplers enhet og enighet.


Share/Save/Bookmark

søndag, februar 11, 2007

Husmenighetstreff i Sandefjord

CRW_7246_2
Tore Lende på Sandefjord stasjon
Foto: Are Karlsen

Folk fra hele landet, også Tore Lende, deltok i et husmenighetstreff i Sandefjord i helgen.

Elleve personer fra hele landet har i helgen vært samlet til husmenighetstreff i Sandefjord. Oddbjørg og jeg var initiativtakere. Til treffet kom folk fra Bergen (tre personer), Sandefjord (3), Snertingdal (2), Oslo (2) og Stavanger (1). Aldersmessig var vi fra 20- til 50-åra.

Samlingen startet ved 12-tiden på lørdag. De fleste reiste hjem ut på kvelden, men noen overnattet til søndag. Vi tok oss også tid til et avbrekk i form av en spasertur i løpet av lørdagen.

Hele syv husmenigheter var representert. Av disse holder fire til i Bergen, hvorav tre i ett nettverk. Tre av deltagerne representerte sammenhenger som ikke faller inn under en streng definisjon av husmenighet.

For ca. ett år siden tok vi et lignende initiativ. Den gangen var kun to miljøer representert, hvorav én husmenighet. Så det er helt tydelig at vi her snakker om en utvikling. Kanskje vi til og med snakker om en bevegelse, - om enn ikke ensartet.

Etter en lang presentasjonsrunde, hvor det ble mange fortellinger om den enkeltes vei til husmenighet, ble også spørsmål av mer praktisk art diskuttert. Hva gjør man når man kommer sammen i husmenighetene? Hvordan får vi det allmenne prestedømmet til å fungere?

Fra de yngste kom det klare signaler om stor åpenhet blant ungdom når det gjelder tanken om å danne husmenigheter. "Dette kommer til å eksplodere", var et utsagn det var stor enighet om blant ungdommen.

Husmenighetsnestoren i Norge, Tore Lende, kom, til tross for sykdom, helt fra Stavanger. Tore representerer historikk og erfaring helt fra 60-tallet, noe som er en stor styrke for miljøet.

Invitasjonen ble gjort etter relasjonsprinsippet. Alle jeg kjente som hadde en positiv innstilling til husmenighet ble invitert. Jeg vet om personer som kanskje burde vært invitert, og det smerter meg. Jeg vil svært gjerne komme i kontakt med mennesker som ønsker å bli inkludert i dette nettverket.

Men vi fulgte et prinsipp til: Alle inviterte ble oppfordret til å invitere med seg de man ønsket, ut fra prinsippet "dine venner er mine venner". Dermed dukket det opp mennesker jeg ikke kjente.

Er husmenighetsbevegelsen i Norge hermed organisert? Nei, ikke slik jeg ser det. Hvem som helst kan ta et initiativ lignende det vi gjorde nå. Det er mulig vi i Sandefjord tar et lignende initiativ om en stund. Jeg ser for meg ingen annen organisering enn det relasjonelle. Dette er ikke noe fullkomment prinsipp, men jeg tror det er viktig og riktig å være relasjonell, - å være inkluderende og vise omsorg. Vi må ikke overlate ansvaret til systemer, strukturer og organisasjoner. Det er vi som enkeltpersoner som har ansvaret for at mennesker blir ivaretatt.

I løpet av samlingen leste vi Jesu´ord sammen: Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i grenene på det.

Jeg har store forventninger til hva Gud skal gjøre gjennom den gryende husmenighetsbevegelsen i Norge!


Share/Save/Bookmark

søndag, februar 04, 2007

Et nytt landskap

Jeg opplever meg for tiden på vandring i et nytt landskap. Et landskap med nye erfaringer.

Det handler om Åndens ledelse. Jeg har frasagt meg et menneskelig, åndelig lederskap. Husmenigheten vår har heller ingen leder.

Vi ønsker å være ledet av Ånden. Vi vandrer litt undrende og forsiktig fram gjennom dette nye landskapet.

Å, hellige enfold! Gjør det noen forskjell? Å frasi seg menneskelig lederskap, og deklarere Åndens ledelse?

Ja, jeg opplever det iallefall slik. Å ikke forholde seg til et menneskelig lederskap, men Den Hellige Ånd, har gjort meg mer bevisst på Den Hellige Ånds gjerning i mitt og fellesskapets liv.

Et lite eksempel:

I jula ble vi invitert hjem til noen for første gang. I tillegg til Oddbjørg og meg, var det et par vi ikke kjente, May Hilde og Sigurd. Det viste seg at de hadde fått i oppdrag å etablere et rehabiliteringssenter for narkomane på en nedlagt Blåkors-anstalt i Sandefjord. Sigurd har tidligere vært engasjert i Evangeliesenteret. Vi oppdaget at vi hadde mange felles kjente i narko-miljøet i Sandefjord. Og best av alt: Vi hadde mange felles verdier.

Vår lille menighet som består av flest narkomane kommer til å koble seg på dette rehabilteringssenteret på en eller annen måte. May Hilde og Sigurd har vært på en av våre samlinger, og vi har vært på en av deres samlinger. Det kommer til å bli flere.

Jeg opplever at Ånden har gitt en viktig tjenestegave til vår by og vår menighet. Halleluja!

Dette er Ånden veldig god på. Nemlig å gi tjenestegaver.

Min opplevelse av Åndens ledelse går ut på at vår menighet behøver denne tjenestegaven spesielt og at den nå står til disposisjon for de behov som finnes hos oss.

Det er spennende å vandre med Herren!


Share/Save/Bookmark

Korsets seier: Husmenighetene kommer!

Korsets Seier hadde i forrige uke en stort oppslått artikkel om husmenigheter. Journalist Lars Christian Gjerlaug tok kontakt og gjorde et intervju med meg. Lars Christian var absolutt ikke ukjent med "fenomenet". Han hadde gjort "hjemmeleksen" og blant annet lest Wolfgang Simsons bok Houses that changes the world.

Jeg fikk anledning til å lese intervjuet på forhånd, men fant ingen grunn til å rette på noe som helst.

Husmenighetene er ikke mye synlig i norsk presse. Grunnen til at Korsets Seier tok kontakt, var en undersøkelse George Barna har gjort blant amerikanske menigheter. Du kan lese om den undersøkelsen på byggemennesker.no. Undersøkelsen er blitt slått stort opp i amerikanske media.

Husmenigheter har fått en enorm oppmerksomhet i USA. "Alle" ønsker nå å starte husmenigheter, for eksempel Willow Creek.

Med en så positiv holdning til husmenigheter blant kristne i USA, varer det ikke lenge før temaet kommer til å bli mer aktuelt også i Norge. Blant annet artikkelen i KS er et tegn på det.


Share/Save/Bookmark

Ignorerte Jesus-ord

67779904 84F06296E3 M
Brad Hightower
Foto: 21st Century Reformation

Bloggeren Brad Hightower underviser radikalt om organisk menighetsliv ledet av - ikke mennesker - men Ånden. At denne type undervisning nå kommer mer og mer til syne, er et forvarsel om den revolusjon som kommer til å gå over kristenheten.

Bloggen 21st Century Reformation skriver innsiktsfullt og radikalt om et bibelvers som forkynnere synes å ignorere:

Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus.

Matteus evangelium kapittel 23, 8-10

Bloggeren, Brad Hightower, innleder posten med tittelen Religion or Spirituality – “Do Not Be Called Leaders” – How Organized Religion Undermines the Spirituality of Its Leaders, slik:

Some commandments of our Lord we obey and others we, Christians, completely ignore. In Matthew 23, Jesus made a statement that the church, myself included, has decided to completely ignore.

Jesus Christ made a very clear statement in Matthew 23 verse 10, He said, "Do not be called leaders; for One is your Leader, that is, Christ.”

The previous verse, verse 9, we protestants obey. It says “Do not call anyone on earth your father”. That one, we obey. But verse 10, which is a parallel verse, we completely ignore. We have small group leaders. We call men “our pastor”. We say “Joe is called to leadership”. We may not technically say, “Joe is my leader”, but, in all practicality, the structure of the organized church is one of a few men preaching and teaching and a whole group of men and women listening to them. It is this dichotomous structure of teachers and listeners that Jesus Christ, our Lord, commanded that we DO NOT develop!! It is OK to listen to teachers, but do not try to be like them. Do not make it your ambition to obtain a position of teacher or a title of teacher or leader or father within the community of faith.

Hele posten er vel verdt å lese.

Opprinnelig var det Tore Lende som gjorde meg oppmerksom på dette radikale utsagnet av Jesus. Det er skikkelig oppmuntrende å se at også andre bærer fram den revolusjonære radikaliteten i Jesu´ undervisning.

All åndelig fornyelse har dreid seg om å gjenoppdage sannheter i Skriften. Dette ordet av Jesus er et godt utgangspunkt for et oppgjør med lederskapstenkningen som har grepet om seg også i gamle vekkelsesmiljøer.


Share/Save/Bookmark