«Nei til EEC!»

17. mai i Sandefjord
Foto: Are Karlsen

Nei til EEC! sa vi i min ungdom, - også i Pinsebevegelsen. Begrunnelsene kunne være mange. Enkelte av pinsepredikantene sa nei i frykt for at Den katolske kirke ville få innflytelse i landet vårt, dersom vi gikk med i det som nå heter EU.

"What a difference a day make", heter en populær låt. Frykten for Den katolske kirke har for lengst lagt seg, også blant pinsevenner. Ja, kanskje særlig blant pinsevenner.

Nylig hadde dr. theol. Arne Helge Teigen en kritisk gjennomgang i bladet Utsyn av pinsepredikanten Peter Halldorfs praksis og lære. Peter Halldorf er kjent for sin vektlegging på oldkirkens katolske tradisjoner og teologi, noe konservative lutherske teologer stusser over. Kan pinsevenner så enkelt hoppe bukk over reformasjonens hardt tilkjempede sannheter? Peter Halldorfs tilnærminger er blitt positivt mottatt i store deler av Pinsebevegelsen, og er en del av en større kursendring i retning av institusjonalisering, hierarki, mystikk, liturgi og klostertradisjoner.

Hvordan kunne dette skje? Peter Halldorf har for sin egen del vitnet om at han følte seg rotløs som kristen, og fant til slutt sine røtter i oldkirkens tradisjoner. Hvordan kan en pinsevenn som tilhører en bevegelse som har røtter i den radikale reformasjonen og pietismen, for ikke å si urkristendommen slik vi finner den i Bibelen, oppleve seg rotløs? Ifølge min teori er årsaken den karismatiske vekkelsen. Pinsevekkelsen har ikke samme røtter som den karismatiske vekkelsen. Sistnevnte har sin opprinnelse i de historiske kirkesamfunnene, blant annet den katolske kirke, med sitt hierarki og sin mystikk. Da den karismatiske vekkelsen ble introdusert i pinsevekkelsen på 70-tallet, reagerte mange pinsevenner på det de oppfattet som fremmede elementer i lære og praksis. Kirkehistorikeren Geir Lie kunne fortelle norske media under pinsevekkelsens jubileum "Pinse for alle" for et par år siden, at pinsevekkelsen hadde lite å gjøre med den karismatiske vekkelsen.

Dette skrives Allehelgensdag. Dagen før Allehelgensdag i 1517 slo den katolske munken og teologiprofessoren Martin Luther opp sine 95 teser på slottskirkedøra i Wittenberg. Dermed startet historiens største frigjøringsbevegelse, protestantismen. Prestelæreren Martin Luther endte opp med å avvise paven som kirkelig autoritet. Det var en fornærmelse og forbrytelse som nær kostet ham livet.

Luthers standpunkt i forhold til paveembetet deles ikke av mange kristne i dag, og aller minst av Pinsebevegelsens institusjonelle elite. Da Pinsebevegelsen fylte 100 for et par år siden, inviterte man pavens representant biskop Anders Arborelius til feiringen, en klar anerkjennelse av paveembetet og det katolske hierarkiet.

Den katolske kirke har en stadig sterkere tiltrekningskraft på kristne, særlig fordi den synes å representere noe evig og stabilt i en usikker og foranderlig verden. Ikke minst setter mange kristne pris på Den katolske kirkes konservative standpunkter i moralspørsmål (homofili og abort) og i kirkelige ordninger som for eksempel kvinnelige prester, i tillegg til det som allerede er nevnt med hensyn til tradisjoner.

Nylig etablerte Den katolske kirke en egen struktur for anglikanske menigheter som vil konvertere, - egen struktur fordi de da kan beholde sine gifte prester som en overgangsordning - noe som av observatører er blitt omtalt som den største kirkelige hendelsen siden reformasjonen. Pinsekarismatikeren Ulf Ekman skryter av at han står under pavens apostoliske suksesjon, og fører samtaler med hans representanter. Dette nevnes for å vise at det i kristenheten skjer en bevegelse i retning av Roma.

Har jeg katolikk-fobi? Nei, jeg tror ikke det. Vi har forsøkt å inkludere en interessert katolikk i vår husmenighet, men da vi hadde nattverd, ble vedkommende advart av presten. En katolikk kan ikke motta nattverden av andre enn katolske prester. Katolikkene binder mennesker til pavens autoritet, og hevder de gjør det etter Herrens Ord.

Jeg tror at enhver generasjon kristne må ta valget mellom Jesu´ herredømme og Åndens liv på den ene siden eller menneskelig makt og institusjonalisering på den andre. Dette valget fikk de første kristne da apostlene døde ut, og urkirken ble til oldkirken. Det samme valget har nå også Pinsebevegelsen og mange andre frikirker stått overfor. Fristelsen til makt virker alltid å være overveldende, og resultatet synes alltid å bli hierarki og institusjonalisering.

Vi sa "Nei til EEC". Men Pinsebevegelsen har likevel forlatt sine opprinnelige verdier. Som kirkehistorien ofte har vist - kirkens største farer kommer ikke utenfra. Langt viktigere enn et kritisk fokus på samfunnet rundt oss, er et selvkritisk blikk.

«Nei til EEC!»

Pinsebevegelsens rot-transplantasjon

Peter Halldorf
Foto: Are Karlsen

Er den norske Pinsebevegelsen i ferd med å finne nye kilder for sin lære og praksis?

Pinsebevegelsen har alltid stått på det reformatoriske prinsipp "Skriften alene". Reformasjonen avviste den katolske kirkes lære om at Skrift og Tradisjon var likestilt.

Pinsebevegelsens røtter har vært i den radikale reformasjonen, blant annet representert ved anabaptister og pietister, som igjen hadde urkristendommen i Bibelen som sine forbilder. T. B. Barratt - han som brakte pinsevekkelsen til vårt land - gikk så langt som til å si: "Fram til urkristendommen!".

Men dette er ikke tilfredsstillende for dagens pinsevenner, som synes å ha mistet interessen for den radikale og enkle urkristendommen. Under 100-års jublileet nylig, var ikke urkristendommen et tema overhodet. Derimot feiret man sitt nye vennskap med den katolske kirke.

Pinsepastoren Peter Halldorf sier i intervjuer at han som pinsevenn oppdaget at han manglet røtter, og etterhvert fant dem i oldkirken. Hvorfor finner ikke lenger dagens pinsevenner sine røtter i urkristendommen?

Hva skiller urkirken fra oldkirken? Kort fortalt: I oldkirken fikk presteskapet den plass som Den hellige ånd hadde i urkirken. Andre ting som skiller oldkirken fra urkirken: Mystikk i stedet for de helliges samfunn, kirker og kloster i stedet for husmenigheter, helgen- og Maria-dyrkelse i stedet for fokus på Han som har all makt i himmel og på jord.

Å plassere sine røtter i oldkirken, er i praksis å følge i katolikkenes spor, og vanne ut Bibelens lære med tradisjonen.

Det finnes stadig flere eksempler på denne endringen innen Pinsebevegelsen, fra å være fokusert på det reformatoriske prinsipp ”skriften alene” og urkristendommen til i stedet å øse av oldkirkens mystikk og katolske tradisjoner, samtidig som utviklingen mot et hierarkisk kirkesamfunn aksellerer:

- Filadelfia Bibelskole i Oslo, som utdanner Pinsebevegelsens framtidige ledere, har i flere år hatt en kommunitet (en gruppe som bor og lever sammen) som er nært knyttet til Peter Halldorf og hans sterke tilnærming til ortodoks mystikk.

- Filadelfiaforlaget har kjøpt seg inn i magasinet Strek, som har samme agenda som Peter Halldorf, nemlig å orientere kristenheten mot oldkirken, dens mystikk og tradisjoner. Dette gjør Filadelfiaforlaget i samarbeid med blant andre organisasjonen Areopagus, Norges rikeste kristne organisasjon med flere hundre millioner kroner i egenkapital, som også driver Dialogsenteret Emmaus, som arrangerer samlinger og retreater som blant annet underviser i meditasjonspraksis hentet fra andre religioner.

- Lederskap i norske pinsemenigheter benytter seg av retreatsentre som Lia Gård, som baserer sin virksomhet på liturgi, mystikk og meditasjon.

- Bladet Forbederen med basis i Pinsebevegelsen, benytter seg mye av pastor Bjørn Olav Hansen, som er en varm tilhenger av ortodoks mystikk.

- Peter Halldorf inviteres til å tale i Filadelfia, Oslo. Han er den sterkeste eksponenten for denne utviklingen. Halldorf har gjennomført en kontroversiell etablering på slottet Bjärka Säby, eid av pinsemenigheten i Linköping, hvor han praktiserer ortodokse tradisjoner i form av liturgi, meditasjon, munkekapper, etc.

Det underlige er at verken Halldorf eller denne utviklingen generelt synes å møte motforestillinger blant pinsevenner i Norge. Kan årsaken være at Pinsebevegelsen allerede har fått sitt presteskap, og at "resten" er i ferd med å falle på plass?

Utviklingen noteres med tilfredshet i Den katolske kirke. Den katolske presten Arnfinn Haram, registrerer med glede det som foregår i Filadelfia Bibelskole på sin blogg:

I det nye magasinet “Strek” (som altså Pinsebevegelsen er medeier i, min anm.) (siste nummer) les eg i dag om pinsekyrkjelyden Filadelfia i Oslo: Der har dei faktisk ein tre-persons kommunitet, vaksen fram frå bibelskulemiljøet, med regelmessige tidebøner i løpet av dagen, med meditasjon, lectio divina, stille tider og måltidsfellesskap. Utan lovander og for eit år om gongen, men med ein husregel som strukterer livet. Nøkternt. Tilpassa situasjonen der fellesskapen lever. Eit hjartepunkt i den større forsamlinga. Noko som utviklar seg, som finn sin veg. Tolle, lege, i “Strek”! Gode teikn. Som så ofte er uventa!

Jeg valgte å avslutte mine engasjement i Pinsebevegelsen da jeg innså at utviklingen mot stadig mer kirkelig hierarki var uunngåelig. Den utviklingen jeg her har beskrevet var ikke så tydelig den gang, men den forsterker og bekrefter min analyse.

Peter Halldorf, sammen med andre pinseledere, er i ferd med å gjennomføre intet mindre enn en rot-transplantasjon i Pinsebevegelsen, fra urkirken til oldkirken. Jeg er redd det ikke vil bli en vellykket operasjon.

Bloggene Andy’s forum för tro & kristet liv og Aletheia har i en rekke poster behandlet det samme tema med bakgrunn i utviklingen i den svenske trosbevegelsen og pinsebevegelsen.

Pinsebevegelsens rot-transplantasjon

Hierarki-apostler

Peter Halldorf
Foto: Are Karlsen

Som varslet i en annen post, har John Bevere talt under Europa-konferansen i Uppsala i sommer. I følge svenske Dagen, har han undervist om at det er hierarki mennesker i mellom i himmelen (takk til Bjørn Inge Midtgård for tipset), hvilket har vakt en viss oppsikt både i Dagen og på svenske kristenblogger (sjekk linker under artikkelen i Dagen).

Svenske Dagen antyder at dette er vanskelig fordøyelig i vår tradisjon. Min kommentar er at dette blir stadig mer fordøyelig etter som også det pinsekarismatiske lederskapet legger vekt på sin geistlige status. Dersom det er Guds vilje at det skal være hierarki i hans menigheter på jorden, så vil det vel også være hierarki i himmelen, hvor banalt det enn virker.

Pinsevekkelsens vugge, Asuza Street, var uttalt anti-hierarkisk. Pinseteologen Terje Hegertun, sier at pinsevekkelsens grunnverdier er anti-hierarkiske, fordi Ånden er utgydt over alle troende. Dette igjen er enkelt å koble til Luthers "oppdagelse" av det allmenne prestedømme.

Dermed har vi en linje fra pinsefestens dag i Apostlenens Gjerninger, via reformasjonen til Asuza Street, en linje som går utenom de kirkelige hierarkiene.

Dette er vår tradisjon, en tradisjon som hierarki-apostlene Peter Halldorf, Ulf Ekman og John Bevere har liten forståelse for.

Og for å legge ytterligere et perspektiv på dette: De eneste som tok imot Barratts budskap om Åndens dåp, var den såkalte Frie Bevegelse med over 200 forsamlinger, ledet av Erik Norquelle. Den Frie Bevegelse var i stor grad anti-hierarkisk og ikke-institusjonell.

I 1916 vendte Barratt seg mot den ikke-institusjonelle formen disse menighetene hadde, og sammen med Lewi Pethrus gikk han inn for å danne institusjonelle menigheter etter såkalt "bibelsk mønster".

Dette førte til splittelse i omtrent samtlige Frie Forsamlinger, hvorpå mange Frie Venner organiserte seg i pinsemenigheter. På den måten ble den eneste bevegelsen som tok i mot Barratts budskap ødelagt. Den siste Frie Forsamling ble splittet og omorganisert til en pinsemenighet i 1948. Etter det har Pinsebevgelsen i Norge stagnert.

Barratt var aldri i Asuza Street. Lederen for Den Frie Bevegelse, Erik Nordquelle, heller ikke. Men Nordquelle var preget av de samme ikke-hierarkiske og ikke-institusjonelle verdier som preget Asuza Street. Selv om Barratt ikke dannet et vanlig kirkesamfunn, gikk han aldri ut av den tradisjonelle pastor-rollen som han hadde med fra metodistkirken. Barratt dannet i praksis modell for den karismatiske, multi-talentfulle predikanthøvdingen som pinsekarismatikere stadig er på jakt etter.

Dette tenker jeg er noe av bakteppet for at pinsekarismatikere i dag tar imot karismatiske hierarki-apostler uten motforestillinger.

Jesus sa: Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener

Hierarki-apostler

Polarisering

Notre Dame (Paris)
Foto: Are Karlsen

(Denne artikkeln er oppdatert og har fått en ny tittel.)

Det raser en debatt i Sverige om Ulf Ekman og andre kristne ledere som nå vender seg positivt til de katolske og ortodokse kirker og deres embedstenkning, sakramentslære og klosterpraksis.

(Saken er ikke ny, jeg omtalte den i desember 2005 på denne bloggen).

En annen person som står i debattens sentrum, er forkynneren Peter Halldorf, som har etablert en klosterlignende institusjon på det ærværdige gamle slottet Bjärka-Säby, hvor man egner seg til ikoner, røkelse, svarte kjortler og tidebønner. Det har ulmet en konflikt rundt dette i flere år, men nå er den helt åpen.

Ulf Ekman på sin side har gitt sterk verbal støtte blant annet til den apostoliske suksesjonen, det katolske nattverdssynet, klosterliv og Maria-kultusen. Små Mariastatuer er til og med blitt markedsført under en gudstjeneste i Uppsala, behørig avbildet.

Anførere i debatten er først og fremst en rekke blogger, men også avisen Dagen, hvor min gamle lærer i media-fag på Örebro Teologiske Seminar, Håkan Arenius, har hatt en artikkelserie hvor han har trukket fram pikante problemstillinger.

Det som kritikerne reagerer sterkest på, er hvordan ledere som Halldorf og Ekman, fører sine menigheter inn i drastiske kursendringer. Bloggene er ikke sene om å sitere noen år gamle utsagn av Ekman hvor han hevder det stikk motsatte av hva han gjør i dag. Tidligere har Ekman vært like sterk i sin demonisering av den katolske kirke, som han i dag er klar i sin lovprisning av den samme.

Det er også kjent at Ulf Ekman har uttalt seg sterkt skeptisk til den ekklesiologi som har vært rådende i vekkelsesbevegelsene og frikirkene. Ulf Ekman mener vi må tilbake til de historiske kirkenes hierarkiske strukturer og ordinasjoner.

At ledere som Peter Halldorf og Ulf Ekman uttaler seg åpent kritisk til vesentlige sider ved reformasjonen, blir også heftig debattert. Det vil si, debattantene på bloggene etterlyser klare signaler fra pastorer og andre kirkelige ledere, og finner tausheten påfallende. I stedet opplever man at den katolske biskopen i Norden, Anders Arborelius og den svenske pinselederen Sven-Gunnar Hedin utgir et felles manifest. Det hører med til bildet at også norske pinsemenigheter tar til seg av før-reformatoriske tradisjoner og hadde et seminar med den katolske biskopen under pinsevekkelsens 100-årsjubileum i fjor høst.

Når det gjelder strukturen på Livets Ord, så har det også i debatten blitt lagt vekk på at Livets Ord ikke har noen typisk menighetsorganisasjon. Den er en stiftelse med et styre dominert gjennom vedtektene av familien Ekman. Det betyr at dersom du oppsøker en gudstjeneste i Livets Ord er du i prinsippet en gjest hos familien Ekman. Det som legges i offerkurven, kontrolleres også av familien Ekman, som pr. i dag råder over en egenkapital i Livets Ord på 150 miillioner kroner.

At Ulf Ekman er i stand til å få sin menighet til å dreie 180 grader i lærespørsmål i løpet av få år, behøver ingen som har hørt ham preke, være i tvil om. Men nå later husfreden til å være brutt. Selv om Livets Ord har en struktur som effektivt eliminerer enhver opposisjon, så finner spørsmål og kritikk sin egen arena på internett.

Men hvilket alternativ representerer kritikerne? Mye av kritikken synes jeg er konservativ og reaksjonær og peker i liten grad på et framtidsrettet alternativ. Både Halldorf og Ekman presenterer en vei som for mange fortoner seg spennende. Kristen enhet endelig realisert, nye gudstjeneste- og fellesskapsformer og en oppdagelse av felles syn på brennbare moralske spørsmål, gjør at man værer en ny vitalitet for kristenheten og ikke minst innflytelse i samfunnet.

Den lille flokken som har rukket handa i været og sagt ikke-hierarki i det siste, synes nå enda mer ubetydelig. For meg er det helt uvirkelig at de miljøene hvor jeg har mine røtter så hurtig beveger seg i en retning som står i konflikt med de verdier protestantisk vekkelseskristendom har vært tuftet på.

Den ikke-hierarkiske husmenighetsbevegelsen er kanskje liten, Men jeg tenker at den har fått det privilegium å være et klart korrektiv til den reaksjon mot reformasjonens og vekkelsenes verdier som nå utvikler seg i stor fart.

Polarisering