mandag, august 27, 2007

- Adlyd! (OPPDATERT)

John-Bevere
John Bevere
Foto: Hillsong

John Bevere lærer at du skal adlyde din pastor selv om du mener han tar feil. Ulydighet er det samme som opprør mot den Gud som har delegert myndighet til din pastor. Hermon Forlag distribuerer hans teologi, og pinsevennledere trykker han til sitt bryst. Det blir nyttige menighetsmedlemmer av slik teologi.

OPPDATERING: Sjur Jansen har nettopp postet en gjennomgang av John Beveres bok ”Under Guds beskyttelse” på sin egen blogg. Artikkelen er usedvanlig interessant og lettlest, - også fordi man leser med en sterk undring.

En radikal og sunn teologi omkring temaet underordning mener jeg er denne artikkelen av dr. theol. Per-Axel Sverker: Underordning som et kristent prinsipp.

Hierarkiet har mange navn: Geistlighet, lederskap, biskop, pastor, eldste. Og nå: Covering!

Who are covering you? spørres det i visse kretser. Hvem beskytter deg? For å stå under guddommelig beskyttelse, må man først være villig å stå til ansvar overfor mennesker som har fått del i delegert guddommelig myndighet. Guddommelig beskyttelse betinger underordning og lydighet. Belønningen og velsignelsen vil være desto større.

Dette er besnærende tanker som gjerne vinner gehør hos gudfryktige mennesker.

Venner av meg som har valgt å gå ut av tradisjonelt menighetsliv, for å vie seg til et enkelt fellesskap i hjemmene, har fått høre: - Har du ingen pastor? Våger du å stå uten beskyttelse?

Covering-teologien vokste fram innen den såkalte Shepherding-bevegelsen (også kalt Discipleship-bevegelsen) med blant andre Bob Mumford som en ledende skikkelse, og skulle komme til å prege den karismatiske vekkelsen i USA på 70- og 80-tallet. Tore Lende har i flere kommentarer på bloggen redegjort for hvordan denne teologien slo rot i hans husmenighet og det miljøet den var en del av. Han har en rekke ganger tatt tatt et oppgjør med dette, blant annet i et leserinnlegg i Vårt Land.

Tore har også en artikkel på nettet der han tar for seg denne læren og sitt eget oppgjør med den:

LEDERSKAP - makt over folket?

Han har også gitt en link til en nettside med en grundig og interessant bearbeiding av denne teologien og dens konsekvenser:

The Other Side Of Discipleship

Læren ga seg etterhvert så sterke utslag, at hele den karismatiske vekkelsen stod i fare for å bli kompromittert. Konsekvensen av læren var i mange tilfeller en total underkastelse. Mange av de som påberopte seg eller ble bekreftet i en delegert guddommelig myndighet, hadde ikke rygg til å bære den makten man fikk over mennesker. Makten/underkastelsen førte til at de bemyndigede fikk helt absurde privilegier i fellesskapet, som gratis hushjelp, hagehold, etc., for å kunne vie seg til sine "åndelige" lederoppgaver.

De ekstreme utslagene av læren skapte spenninger og et indre oppgjør i Shepherding-bevegelsen på slutten av 80-tallet. Dette har også Geir Lie redegjort for i en interessant artikkel:

Discipleship-bevegelsen.

Men den karismatiske vekkelsen i USA var skadeskutt og fram på scenen trer i stedet den amerikanske trosbevegelsen. Trosbevegelsen videreførte mange av de autoritære og hierarkiske trekkene fra Shepherding-bevegelsen. Dette var bakgrunnen for opprøret mot Enevald Flåten i Bergen.

Covering-teologien står nokså fjernt fra norsk kristenkultur som er preget av egalitarisme og demokrati.

Her på berget er det muligens Kristent Fellesskap som tydeligst har blitt influert av dette tankegodset. En av grunnleggerne, Erling Thu skrev så sent som i 2005 i tidsskriftet Folk følgende: Det er trygt og godt å underordna seg leiarar som under Gud sjølv. (Se også min post Hierarki er en nøkkelverdi i Kristent Fellesskap.)

Trygt og godt fordi man da står under Guds beskyttelse?

At jeg nå kjenner til denne teologien, forklarer min underlige opplevelse for halvannet år siden i Kristent Fellesskap i Bergen da jeg hørte en preken av deres apostel Keri Jones, som hadde som tema dette giftige budskapet: "Du går ikke trygg noe sted dersom du er ulydig mot Guds budskap uttalt gjennom et menneskes munn".

Selv om denne covering-læren kanskje ikke blir høyt profilert i Norge, får den lov å spre seg helt fritt på grasrotplan gjennom litteratur og en sterk hierarkisk praksis i mange menigheter. Spesielt aktuell er forfatteren og forkynneren John Bevere med sin bok ”Under Guds beskyttelse” utgitt på Hermons Forlag. Slik reklamerer forlaget for boken:

Under Guds beskyttelse inneholder et livsforvandlende budskap som gir håp! Lever du under Guds beskyttelse? Det finnes et skjulested under Den Allmektiges skygge, der det er frihet, beskyttelse og forsørgelse. Likevel er det mange troende som ikke nyter av dette. I stedet søker de frihet og trygghet utenfor Gud, i et rike hvor det motsatte finnes.

Men dette er en bok med en meget omstridt teologi.

Her er noen smakebiter jeg har mottatt fra Tore Lende. Side 14: Noen vil kanskje si: ”Jeg underkaster meg Gud, men ikke mennesker, med mindre jeg er enig med dem” Det er her vår oppdragelse og den uriktige tankegangen vi har lært i kirken, kan være et hinder for oss. Vi kan ikke skille mellom vår underkastelse under Guds iboende autoritet og Guds delegerte autoritet. All autoritet har sitt utspring i Ham.

Side 63: Ledere, hør nøye etter, dere må stå til ansvar for den ulydighet dere tillater i livet til dem dere har ansvar for.

Kritikeren Sandy Simpson skriver på nettstedet deceptioninthechurch.com dette:

This Undercover book is nothing but heresy. ... Page 147 (i boken Bait of Satan) shows without a doubt this false teaching. Bevere says that God "told him" that He (God) never intended for His people to get all they needed from His Word. And that we must have pastors tell us what to do. The veil was torn in two when Christ died on the cross, and we are not in the Old Testament where we have to have a priest go into the temple for us. We can all come boldly to the throne of Christ. No where in the New Testament do pastors have any more authority than anyone else. ... But in Americanized christianity, the "pastor" has been put on a throne that the Word does not establish.

På Amazon.com finnes det også en rekke interessante kritikker av denne boken, for eksempel David Yeubanks, som skriver blant annet dette:

Unfortunately, Bevere misses it also when he encourages believers to submit to church authorities even when they are out of line and err from truth. The Bible NEVER sanctions such requirements on believers! Bevere suggests, in essence, that by obeying leaders (i.e. church leaders) it is the same as obeying God (even when they are wrong and may tell you to do something that you believe is opposite of what you believe the Lord has spoken to you to do) and that by disobeying leaders it is the same as disobeying the Lord. Hence the idea is that if you disobey the Lord's voice because you were submitting to your pastor, God will honor you for this because you honored the man over you, but if you disobey the man over you, God will count that just as severely as disobedience to Him because He (allegedly) set this man over you.

David Yeubanks anbefaler som et korrektiv sterkt boken Who Is Your Covering av Frank Viola. Jeg har ikke selv lest denne boken, heller, men kjenner andre ting Viola har skrevet, og har større tillit ham.

Sjur Jansen har også vært opptatt av dette teologiske fenomenet i det siste og har så langt produsert en artikkel med tittelen Enda et menighetshierarki: Cover-systemet.

Covering-teologien spiller på FUD (Fear, Uncertainty, and Doubt). Hvem vil ikke ha beskyttelse? Er det ikke det vi mennesker søker religion for? Og uenighet, debatt, opposisjon og opprør er vel ikke trivelig i noen sammenhenger, aller minst i menigheter?

Denne boken vet jeg verserer blant ledere og medlemmer også i menigheter som utad har en "moderat" fasade. Den får lov til å bli distribuert og lest uten at noen løfter en advarende finger.

Pinsebevegelsens organ Korsets Seier kunne melde at John Bevere deltok på den australske Hillsong-konferansen nylig. Hans teologi passer muligens godt inn i deres hierarkiske apostel-praksis.

Hillsong-lederen Brian Houston, sier dette om John Bevere på konferansens nettsted, hvor du også kan høre ham tale: John Bevere is a gifted communicator whose honest, down-to-earth style and inspirational teaching will challenge and inspire you to go to new heights. I´m so excited to have John with us at Hillsong 2007! You´ll be blessed by him.

Det bekrefter min grunnleggende mistillit til kirkelig lederskap. Den går ut på at kirkelige lederskap av alle valører opp gjennom historien ikke på noen måte har hatt evnen eller viljen til å stanse en ubibelsk utvikling som styrker deres egen stilling og privilegier.

Det betyr at kirkelig lederskap i seg selv ikke er en garanti for en sunn utvikling i en menighet eller i et kirkesamfunn. Tvert i mot, et kirkelig lederskap vil per definisjon over tid sørge for en ubibelsk utvikling, fordi selve idéen om at det kristne fellesskapet må ha et hierarkisk lederskap er basert på forutsetninger som strider mot bibelske verdier.

Dersom covering-teologien får mulighet til å bre om seg i menighetene, vil det være ødeleggende for manges trosliv. Covering-teologien åpner for åndelige og autoritære overgrep, og vil skape enda flere desillusjonerte kristne.

Covering-teologien baserer seg på en grunnleggende teologisk vranglære: At Gud delegerer av sin makt til mennesker. Bibelen lærer oss at det er noe helt annet Gud har "delegert" til oss: Korset.

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.

Korset representerer det motsatte av makt. Korset representerer å avstå fra makt. Korset betyr å stige ned og gi seg selv.

Guds rike er ikke av denne verden. Guds rike er ikke basert på maktutøvelse. Det er basert på tjenerskap.

Men å etterfølge den korsbærende Kristus er ikke spesielt populært blant vestlige kristne idag.

Kirkens store kommunikasjonsproblem er at den forsøker å formidle budskapet om Han som steg ned fra sin makt og ga seg selv, mens Kirken selv er full av makt og maktsymboler. Etter tusen år "vet" Norges befolkning nok om kristendommen til at de velger den bort.

Men jeg tror på en ny vår i Guds Rike!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Waverley Station (Edinburgh)


Share/Save/Bookmark

fredag, august 24, 2007

- Forræderske latsabber!

Her om dagen dukket det opp en brysk kommentar på en post jeg skrev 13. desember 2005, med tittelen Smiths venner, fra vennesamfunn til foretak?

En anonym person skrev dette:

Det er nesten som om man ikke tror det. Judas forråderen sa det samme, kan ikke pengene brukes til de fattige. Nei, de skal misjoneres for. Vi samler ikke på skatter, men mennesker som vil bli disipler og da trenger de å høre alt det som Kristus befaler oss og lære dem å holde det. Hva har dette med bygninger å gjøre. Vi bygger ikke på bygninger, vi gleder oss til å forlate denne skuta. Les jammerdal: Men hvorfor skal vi bo i telt og utslitte og leide bedehus. Det er ikke noe for oss og våre barn. Alt gods og gull hører Herren til og han er ikke snau, men han deler ikke ut til latsabber.

Essensen i kommentaren kan kokes ned til dette: Forræderske latsabber. Som muligens er et aktuelt tema i den strid som har foregått blant Smiths Venner.

Og dermed illustrerer vedkommende mitt poeng i posten: I foretaksmenigheter foregår det et stort forbruk av mennesker. Mennesket er kun et middel til å oppnå foretakets mål, og ikke et mål i seg selv.

At kommentatoren også tillater seg å dele opp Skriften i usammenhengende biter, gjør ham i stand til å bruke Skriften til et hvert formål. Å mene at pengene bør gis til de fattige, blir av ham stemplet som en forrædersk tanke.

Han velger dermed å overse Jesu ord: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»

At den viktigste innsatsfaktoren i verdensmisjonen skulle være kirker og kirkelig eiendom er en tanke som ikke eksisterer i Skriften. Kirkelig eiendom er ikke et gode. Det er tvert imot en belastning. Det er derimot lite som er viktigere i Skriften enn hva vi gjør for de fattige. Det kommer høyt opp på agendaen på dommens dag.

Nå gikk ikke jeg så langt i min post at jeg foreslo alternativ bruk av midlene i Smiths Venner. Her står ikke Smiths venner i noen særstilling. Alle kirkesamfunn legger vekt på sine kirker og kirkelige eiendommer.

Men jeg tror kanskje Jesu ord om selg det du eier, og gi det til de fattige ikke minst gjelder våre menigheter. Tenk hvilken åndelig og sosial revolusjon det ville blitt om alle kirkelige eiendommer hadde blitt solgt og gitt til de fattige! Bare Smiths Venners Brunstad Conference Center skal være verdt én milliard kroner. Du tror det ikke før du ser det!

Tilbake til Judas. Hans forræderi bestod selvfølgelig ikke i at han heller ville gitt pengene til de fattige, i stedet for at Maria skulle salve Jesu føtter med en kostbar salve. Det framgår klart av sammenhengen: "Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.

Forræderiet består i å late som om vi tjener Gud, men i stedet beriker oss selv. Enten det gjelder berikelse på penger, makt, ære, prestisje eller privilegier.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Edinburgh


Share/Save/Bookmark

August 2003

I august 2003, for fire år siden, fikk jeg min første "ville" visjon om enkle, frie kristne fellesskap i nettverk. Siden har de blitt kalt husmenigheter.

I februar 2005 ble husmenigheten vår dannet. Så oppdaget jeg via internett at det var tusenvis av mennesker rundt om i den vestlige verden som hadde gjort det samme som jeg. Jeg begynte å blogge mine erfaringer og refleksjoner. Og fikk mange nye venner i Norge og etterhvert Sverige.

Fire år er en kort tid. Men for meg har de siste fire årene vært så fulle av begivenheter, oppdagelser og ny innsikt, at det virker like langt som halve livet.

Jeg fryder meg over den husmenigheten jeg får være med i, de nye husmenighetene i Norge og rundt om i verden og ikke minst det perspektivet de representerer.

Det er noe av det jeg har gått og tenkt på i det siste.

Jeg tror på en ny vår i Guds rike!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Utrykningskjøretøy


Share/Save/Bookmark

onsdag, august 08, 2007

En allment akseptert forutsetning utenfor debatt

To ganger har Gud gitt mennesket i oppdrag å underlegge seg jorden. Det Første Mennesket, Adam, fikk dette oppdraget. Det Andre Menneske, Kristus, fikk det samme oppdraget, som han videreformidlet til sine disipler: Gjør alle folkeslag til disipler.

En lummer og sen kveld denne uken spaserte jeg rundt i Trondheim, - også rundt Nidarosdomen. Nidarosdomen representerer den institusjonaliserte kirken. I oldtiden bestemte kirken seg for å erobre verden gjennom sine institusjoner. Urkirken, derimot, var ikke institusjonell. Den var en åndelig størrelse.

Historien viser oss at den institusjonelle kirken ikke har lyktes. Det vil si: Så lenge den ble gitt makt av keiseren, så lyktes den tilsynelatende. Men når makten ble fratatt den, sto den igjen som et tomt skall uten åndelig kraft.

Den åndelige kirken derimot, kan vise til mange seire. Urkirken, vekkelseskristendommen opp gjennom hele kirkehistorien, den internasjonale pinsebevegelsen og husmenighetsbevegelsen er gode eksempler på hvordan den åndelige kirken med en liten grad av institusjonalisme har gjort store erobringer. Men historien viser oss at institusjonalisering ligger der som en konstant fristelse til makt. Urkirken gled over i oldkirken, mange av vekkelsesbevegelsene ble til frikirkesamfunn og organisasjoner.

Hvorfor finnes det i så liten grad en drøfting av institusjonalismen blant kristne? Fordi den er et aksiom (en allment akseptert forutsetning utenfor debatt) som oppebærer det rådende paradigmet.

En sammenligning mellom den internasjonale pinsevekkelsen og den norske pinsebevegelsen er interessant ut i fra perspektivet institusjonelt kontra åndelig. Den norske pinsebevegelsen la tidlig vekt på behovet for institusjonelle menigheter i maktkampen med Den frie Bevegelse på 1920 og -30-tallet. Det førte til en sterk institusjonalisering av hele bevegelsen, med en vektlegging på et tydelig lederskap med forstanderen i spissen, etter hvert kalt pastor og nå så smått prest. (Endringen av ledertittelen illustrerer ganske greit mange av mine poenger). Forstanderen fikk stor makt. Blant annet ble det forbudt å opprette flere pinsemenigheter i samme by. Den internasjonale pinsevekkelsen er i motsetning sterkt fragmentert og dermed også mer organisk i sin form. Og som kjent opplever den en enorm vekst i mange deler av verden.

Institusjoner er basert på makt og maktsymboler. I kirkelig sammenheng materialiserer dette seg gjennom det geistlige hierarkiet og monumentale bygninger. Opp gjennom historien har dette utviklet seg in absurdum med høye organisasjonskart, stor verdighet på toppen og enorme bygninger.

Institusjonell tankegang er helt fraværende i Bibelen. Selv i Det Gamle Testamente møter vi guddommelig motstand mot det institusjonelle: Ikke ved hær og ikke ved makt, men ved min Ånd, sier Herren. Når de institusjonelle kirkene i Europa og Amerika skal forsøke å ekspandere - for eksempel gjennom misjon - er det første man tenker på et kirkebygg. Urkirken, de ulike vekkelsene og husmenighetsbevegelsen har ikke kirkebygg med i konseptet. Gud bor ikke lenger i bygninger gjort av menneskehender. Og Guds menighet synes å trives best der mennesker bor og lever, i deres hjem.

Den institusjonaliserte kirken er dyr i drift og uten dynamikk. Den er mer opptatt av sin egen selvoppholdelse enn av de fattige. Den åndelige kirken lever godt med null-budsjetter og er full av dynamikk.

Dette opplever jeg å være en viktig og spennende innsikt.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Trondheim


Share/Save/Bookmark

onsdag, august 01, 2007

Revirer på misjonsmarken

Gse Multipart57286
Frank Fotlands blogg

Frank Fotland har interessante refleksjoner om misjon på sin nye blogg.

Frank Fotland er en ny blogger med en interessant bakgrunn. Ta deg tid til å lese hans korte, men innholdsrike presentasjon av seg selv.

Frank Fotland har blant annet vært misjonær på Taiwan, og gjør seg disse betraktningene i en artikkel:

Det var over 70 kirkesamfunn på øya, like mange som der var misjonsorganisasjoner som jobbet der. ... I hver forsamling var det gjennomsnittlig sånn mellom 10 til 20 stykker. ... Det var 7 baptistiske kirkesamfunn og 7 lutherske osv. Det virket som om det var vanskelig for noen av disse kirkesamfunnene til å samarbeide.

Og:

Det andre som jeg mener var en hindring for evangeliet, var at det var misjonæren som bestemte. Han eller hun satt med økonomien og dermed makta. Nye misjonærer som nettopp var ferdig med språkskolen ble satt til lederstillinger i kirken mens en taiwanesisk pastor, som kanskje hadde vært en kristen lenge før misjonæren var født, ikke hadde mye han skulle ha sagt. Mye av det samme så jeg i sykehusarbeidet som misjonen drev i forhold til de taiwanesiske legene.

Det er ingen ting sensasjonelt i disse avsløringene. Slik har det vært i all misjonsvirksomhet over hele verden, og er et resultat av tradisjonelle, ikke-bibelske verdier. Hver misjonsorganisasjon har sitt revir. I misjonssammenheng har det ofte blitt ekstra ille, for der har maktgrunnlaget ikke bare vært organisasjonsmessig plassering, men også penger og rase.

Det sensasjonelle ligger i kontrasten mot det som skjer i Kina. Misjonsorganisasjonene ble som kjent kastet ut av Kina, og mange av dem etablerte seg i stedet på Taiwan, hvor de fortsatte virksomheten preget av tradisjonelle verdier.

Vi kristne har overhodet ikke forstått det bibelske ikke-hierarki-budskapet. Heller ikke slik det framkommer i misjonsbefalingen: Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler!

Jeg tenker at aksen i denne setningen ligger mellom ordene jeg og disipler. Jesus har all makt, derfor gjør vi folk til hans disipler, ikke våre egne.

I stedet har vi tilranet oss makt over andre kristne som misjonærer, pastorer, prester, biskoper, apostler, og så videre, og gjort våre egne disipler.

Tar vi makten fra Jesus, gjør vi de kristne og menighetene svake. Sterke ledere gir svake menigheter (apropos Tore Lendes innlegg med overskriften PINGLER, PYSER OG FISKEPUDDINGER).

De forholdene Frank Fotland beskriver er som sagt godt kjent, men lite debattert. Den kristne pressen, som er en del av "systemet" og maktstrukturene, formidler ingen form for kritikk eller alternativ tankegang. Alle synes å være "pingler, pyser og fiskepuddinger".

Derfor er det symptomatisk at det må nye media til utenfor de etablerte maktstrukturene for å få en åpen og fordomsfri debatt om grunnleggende forhold knyttet til menighet og misjon.

De religiøse makthaverne finner seg ikke til rette med de nye mediene som for eksempel blogging. På samme måte som den romerske infrastrukturen tilrettela for evangeliets framgang og trykkekunsten kom beleilig i forbindelse med reformasjonen, spiller internett i dag en viktig rolle i den ikke-hierarkiske, urkristne fornyelse som nå går over kristenheten.

Frank Fotland er velkommen som blogger!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: 13 grader


Share/Save/Bookmark