«Nei til EEC!»

17. mai i Sandefjord
Foto: Are Karlsen

Nei til EEC! sa vi i min ungdom, - også i Pinsebevegelsen. Begrunnelsene kunne være mange. Enkelte av pinsepredikantene sa nei i frykt for at Den katolske kirke ville få innflytelse i landet vårt, dersom vi gikk med i det som nå heter EU.

"What a difference a day make", heter en populær låt. Frykten for Den katolske kirke har for lengst lagt seg, også blant pinsevenner. Ja, kanskje særlig blant pinsevenner.

Nylig hadde dr. theol. Arne Helge Teigen en kritisk gjennomgang i bladet Utsyn av pinsepredikanten Peter Halldorfs praksis og lære. Peter Halldorf er kjent for sin vektlegging på oldkirkens katolske tradisjoner og teologi, noe konservative lutherske teologer stusser over. Kan pinsevenner så enkelt hoppe bukk over reformasjonens hardt tilkjempede sannheter? Peter Halldorfs tilnærminger er blitt positivt mottatt i store deler av Pinsebevegelsen, og er en del av en større kursendring i retning av institusjonalisering, hierarki, mystikk, liturgi og klostertradisjoner.

Hvordan kunne dette skje? Peter Halldorf har for sin egen del vitnet om at han følte seg rotløs som kristen, og fant til slutt sine røtter i oldkirkens tradisjoner. Hvordan kan en pinsevenn som tilhører en bevegelse som har røtter i den radikale reformasjonen og pietismen, for ikke å si urkristendommen slik vi finner den i Bibelen, oppleve seg rotløs? Ifølge min teori er årsaken den karismatiske vekkelsen. Pinsevekkelsen har ikke samme røtter som den karismatiske vekkelsen. Sistnevnte har sin opprinnelse i de historiske kirkesamfunnene, blant annet den katolske kirke, med sitt hierarki og sin mystikk. Da den karismatiske vekkelsen ble introdusert i pinsevekkelsen på 70-tallet, reagerte mange pinsevenner på det de oppfattet som fremmede elementer i lære og praksis. Kirkehistorikeren Geir Lie kunne fortelle norske media under pinsevekkelsens jubileum "Pinse for alle" for et par år siden, at pinsevekkelsen hadde lite å gjøre med den karismatiske vekkelsen.

Dette skrives Allehelgensdag. Dagen før Allehelgensdag i 1517 slo den katolske munken og teologiprofessoren Martin Luther opp sine 95 teser på slottskirkedøra i Wittenberg. Dermed startet historiens største frigjøringsbevegelse, protestantismen. Prestelæreren Martin Luther endte opp med å avvise paven som kirkelig autoritet. Det var en fornærmelse og forbrytelse som nær kostet ham livet.

Luthers standpunkt i forhold til paveembetet deles ikke av mange kristne i dag, og aller minst av Pinsebevegelsens institusjonelle elite. Da Pinsebevegelsen fylte 100 for et par år siden, inviterte man pavens representant biskop Anders Arborelius til feiringen, en klar anerkjennelse av paveembetet og det katolske hierarkiet.

Den katolske kirke har en stadig sterkere tiltrekningskraft på kristne, særlig fordi den synes å representere noe evig og stabilt i en usikker og foranderlig verden. Ikke minst setter mange kristne pris på Den katolske kirkes konservative standpunkter i moralspørsmål (homofili og abort) og i kirkelige ordninger som for eksempel kvinnelige prester, i tillegg til det som allerede er nevnt med hensyn til tradisjoner.

Nylig etablerte Den katolske kirke en egen struktur for anglikanske menigheter som vil konvertere, - egen struktur fordi de da kan beholde sine gifte prester som en overgangsordning - noe som av observatører er blitt omtalt som den største kirkelige hendelsen siden reformasjonen. Pinsekarismatikeren Ulf Ekman skryter av at han står under pavens apostoliske suksesjon, og fører samtaler med hans representanter. Dette nevnes for å vise at det i kristenheten skjer en bevegelse i retning av Roma.

Har jeg katolikk-fobi? Nei, jeg tror ikke det. Vi har forsøkt å inkludere en interessert katolikk i vår husmenighet, men da vi hadde nattverd, ble vedkommende advart av presten. En katolikk kan ikke motta nattverden av andre enn katolske prester. Katolikkene binder mennesker til pavens autoritet, og hevder de gjør det etter Herrens Ord.

Jeg tror at enhver generasjon kristne må ta valget mellom Jesu´ herredømme og Åndens liv på den ene siden eller menneskelig makt og institusjonalisering på den andre. Dette valget fikk de første kristne da apostlene døde ut, og urkirken ble til oldkirken. Det samme valget har nå også Pinsebevegelsen og mange andre frikirker stått overfor. Fristelsen til makt virker alltid å være overveldende, og resultatet synes alltid å bli hierarki og institusjonalisering.

Vi sa "Nei til EEC". Men Pinsebevegelsen har likevel forlatt sine opprinnelige verdier. Som kirkehistorien ofte har vist - kirkens største farer kommer ikke utenfra. Langt viktigere enn et kritisk fokus på samfunnet rundt oss, er et selvkritisk blikk.

«Nei til EEC!»

Hummerens død

Predikantkonferansen
Foto: Korsets Seier

Jeg har aldri kokt hummer, men har latt meg fortelle at det ikke er nødvendig å drepe dyret først. Det er helt smertefritt for hummeren å bli lagt i kaldt vann som så kokes. Hummerens kroppsfunksjoner svekkes suksessivt og smertefritt etterhvert som temperaturen øker.

Jeg ble minnet på dette fenomenet når jeg i dag leste følgende formulering av redaktør Anne Gustavsen i KS: "At Lederrådet ... bare ba om vedtak på å gå inn i en prøveperiode med de nye endringene, skapte en trygghet som resulterte i et nærmest "overmodent" ja."

Det omtalte vedtaket gjaldt Predikantkonferansens behandling av dokumentet STIP - Struktur og Tilsyn i Pinsebevegelsen. Dette temaet har vært gjenstand for debatt så lenge Pinsebevegelsen har eksistert. Det første store skismaet kom allerede i 1916, da T. B. Barratt ville ordne menighetene på "bibelsk" vis, med eldsteråd. Høvdingen Erik Andersen Nordquellle protesterte sterkt, og ville ikke vite av noe menneskelig råd i menighetene. Og dermed fikk vi en splittelse som resulterte i De Frie Venner og Pinsevennene.

Men Barratt satte en grense ved menigheten. All form for organisering over menighetene var ubibelsk og dermed utelukket. Og slik har Pinsebevegelsen, under tvil og debatt, praktisert dette fram til våre dager.

Men nå er den æraen over, og Pinsebevegelsen etablerer seg i disse dager med et overgripende nasjonalt hierarki. Dersom Barratt denne uken roterte i sin grav, så mener jeg han kan takke seg selv. Ved å gjøre Pinsebevegelsen "prestestyrt" gjennom Predikantkonferansen, gjorde han den samme historiske feilen som mange vekkelser før ham, inklusive det som skjedde i generasjonen etter apostlene i oldtiden, ved Ignatius av Antiokia i år 110 e. Kr. Resultatet av Ignatius´ lære, er det katolske hierarkiet som lever den dag i dag. Har man først etablert et hierarki, så lar det seg aldri fjerne.

Jeg har tidligere kommentert KS´ nedlatende omtale av anderledes tenkende innen bevegelsen. KS har alltid vært organet for det til enhver tid regjerende "partiet", og ser det ikke som sin oppgave å fremme en levende debatt. Denne gangen ga redaktøren oss dette gullkornet: Det er en kjent sak at jo eldre man blir, desto mer skeptisk blir man overfor forandringer.

De eldre og skeptiske som KS referer til, er predikanter som vil verne om Pinsebevegelsens opprinnelige organiske natur. Hvor dyptgripende de endringer som Pinsebevegelsen nå gjennomfører er, gir et forslag av min gode venn Egil Svartdahl, fremmet med retorisk treffsikkerhet, et godt innblikk i: Ansvaret for Sommerfestivalen på Hedmarktoppen bør være hos Pinsebevegelsens lederskap, ikke lærerkollegiet på Hedmarktoppen.

Hedmarktoppen er et av Pinsebevegelsens fellestiltak. Et fellestiltak er definert som et tiltak med lokal forankring og et nasjonalt representativt styre, det vil si et representantskap med delegater fra alle pinsemenigheter. Hedmarktoppen er således kontrollert av en generalforsamling med én delegat fra hver menighet. Generalforsamlingen velger så styre eller forstanderskap. Forstanderskapet på Hedmarktoppen utser så underutvalg, som for eksempel Stevneutvalget. Det er altså ikke slik som Egil Svardahl sier lærerkollegiet som har ansvaret for Sommerfestivalen, men en forsamling som representerer alle pinsemenigheter.

Nå har Stevneutvalget brukt sitt mandat til å ta noen kontroversielle grep med hensyn til datoer for den tradisjonsrike Sommerfestivalen. Dette vil Egil Svartdahl heretter skal styres fra toppen av det nye pinsehierarkiet.

Fordelen med den gamle og nå forlatte ordningen var nettopp at den tillott en organisk og ubyråkratisk vekst i Pinsebevegelsen. Her er Evangeliesentrene et godt eksempel. Evangeliesentrene er oppstått og styrt som et tradisjonelt fellestiltak, det vil si et lokalt initiativ med en nasjonal, representativ styring. Det har blant annet resultert i at Pinsebevegelsen har fått to konkurrerende sommerstevner, begge kontrollert av hvert sitt representantskap. Dette organiske og ustrukturerte prinsippet har vært Pinsebevegelsens varemerke og noe som har bidratt til dens riktignok noe viltre vitalitet.

Når det nye pinsehierarkiet er vel etablert, kan vi da vente oss også et oppgjør om Evangeliesenterets konkurerende sommerstevne?

Prøveordningen som KS lovpriser, burde kunne gi hummeren, i dette tilfellet Pinsebevegelsen, en smertefri død. Tilbake har vi et hierarki, et maktinstrument, blant annet for å skape orden i rekkene, eksemplifisert ved Egil Svartdahls forslag. Derfor var det også symptomatisk at Lederrådets første offentlige utrykning i fjor sommer gjaldt å sette den alltid i utakt marsjerende Jan Åge Torp på plass da han ytret seg med sin sedvanlige politiske ukorrekthet om temaet barneoppdragelse. At Jan Åge Torp uttrykker seg kontroversielt, er det ingen splittelseskraft i. Men et nasjonalt Lederråd som fra tid til annen vil handle og uttale seg kontroversielt, er langt mer risikofylt i så henseende. Mange tror at hierarki er et samlende prinsipp. Kirkelandskapet verden over med sine tusenvis av små og store hierarkiske kirkesamfunn, er et bevis på det motsatte.

De eldre pinsevennene som ikke vil ha forandring forstår én ting: I de hierarkiske kirkesamfunnene er Ånden erstattet med hierarkiet. De gamle blant dere skal ha drømmer, sier Guds Ord, og drømmen om organisk kristendom ledet av Ånden, har vært levende blant kristne til alle tider.

Hvorfor engasjerer jeg meg i dette? Det er desverre ikke fordi jeg tror utviklingen innen Pinsebevegelsen er mulig å snu. Et svar kan være at jeg etter 40 års tjeneste innen Pinsebevegelsen opplever at jeg har en del aksjer der.

Men mest av alt er det fordi jeg deler den opprinnelige drømmen om et organisk, ikke-hierarkisk menighetsliv. Og fordi jeg vil oppfordre pinsevenner i alle kirkesamfunn til å ta ut sin rett til å leve ut et slikt menighetsliv.

Hummerens død

Icke-hierarki!

Stefan Swärd
Foto: Världen idag

Stefan Swärd er styreformann i Evangeliska Frikyrkan (tidligere Örebromissionen), og er en ivrig blogger som ikke er redd for å ta opp kontroversielle spørsmål. Blogging handler for ham om ikke-hierarkiske verdier.

Jeg har vel hatt den oppfatningen at ikke-hierarki er et begrep spesielt interessant for et ytterst lite kristent miljø, - det som jeg selv tilhører. Derfor kvakk jeg til, da jeg på bloggen til styreformannen for Evangeliska Frikyrkan (EFK, tidligere Örebromissionen), Stefan Swärd, så at han brukte begrepet icke-hierarki i en progressiv sammenheng:

Sedan tror jag att våra etablerade samfund behöver nya former av ledarskap för att kunna överleva inför framtiden. Unga människor idag är mycket ointresserade av våra etablerade samfund och de formella sidorna av vår verksamhet. Med mitt bloggande försöker jag visa en modell för kristet ledarskap som är personligt, genomskinligt, lättåtkomligt, tillgängligt för att svara på frågor och diskutera med, men som samtidigt kan vara tydligt, stå för bestämda uppfattningar, och också våga framföra övertygelser och klara budskap. Så vill jag fungera som kristen ledare. Och jag tycker att bloggen är ett av flera bra verktyg för detta. Vi måste komma bort från det strikta hierarkiska tänkandet, där man tänker i banor av samfundshierarkier. I en icke-hierarkisk modell kan jag ställa kritiska frågor till vad någon EFK-are har sagt utan att det uppfattas som att makten talar eller att jag tar någon annan i örat. Och en annan EFK-are kan framföra synpunkter direkt till mig på min blogg över saker jag har sagt eller skrivit.

Han kommenterer også forskjellen mellom menighet og foretak slik: Så vi ska nog inte snegla mot företagsvärlden om vi ska hitta bra modeller för kommunikationen i ett modernt kristet samfund.

Hvor langt Stefan Swärd er villig å gå i sin icke-hierarkiska tenkning er ikke godt å si. Men jeg gleder meg til den dagen man i tillegg til ikke-hierarki også våger å si ikke-institusjonell om kristne menigheter!

Dermed ble jeg interessert i hvor mye man snakket om icke-hierarki i Sverige, og googlet begrepet. Totalt var det noen hundre forekomster, de aller fleste innen matematikk og data. Men jeg fant to interessante referanser:

Hjemmesiden til Svenska Kyrkans Handbok sier dette: Nu har församlingarna återupptäckt fornkyrkans större delaktighet och samtidens karaktär av delat ansvar. En icke-hierarkisk gudstjänst håller steg på steg att växa fram (hierarkisk betyder faktiskt ”den främste prästen”).

Wow! Jeg tipper at de med fornkyrkan mener urkirken i Det nye Testamente. Forståelsen av urkirken som ikke-hierarkisk og ikke-institusjonell deles som kjent av stadig flere.

Så fant jeg dette i svenske Wikipedia på termen Pentekostalism, som er et annet ord for Pingströrelsen eller Pinsebevegelsen:

Icke-hierarkisk ämbetssyn. Vem som helst, som har en församlings förtroende, kan predika och leda gudstjänster - det behöver inte vara vigda präster.

Hvorfor krangler jeg da med pinsepastorer om hierarki? Jo, fordi Pinsebevegelsen i stor grad har forlatt disse verdiene. Det er i det hele tatt et mysterium hvorfor pinsekarismatiske sammenhenger definerer seg mer og mer hierarkisk, jfr. Ulf Ekmans Livets Ord. Dette er jo verdier som står i direkte motsetning til idéen om Guds Ånd utøst over alle kristne. Hierarki er destruktivt i forhold til alle vekkelses- og pinsekristne verdier.

Sjekk også den svenske bloggeren Jonas Lundstrøms artikkel Radikalreformationen och hierarkierna.

Da jeg googlet den norske varianten ikke-hierarki, fant jeg ikke så mye, men i alle fall dette utsagnet om baptismens verdier, ført i pennen av Åge Schancke:

Vekt på menighetsdemokratiet har vært helt sentralt som følge av ”Det almenne prestedømme”, altså en ikke-hierarkisk tenkning om menigheten.

Min overbevisning er at ikke-hierarkiske verdier vil få stadig større oppmerksomhet!

Icke-hierarki!

Pinsebevegelsens rot-transplantasjon

Peter Halldorf
Foto: Are Karlsen

Er den norske Pinsebevegelsen i ferd med å finne nye kilder for sin lære og praksis?

Pinsebevegelsen har alltid stått på det reformatoriske prinsipp "Skriften alene". Reformasjonen avviste den katolske kirkes lære om at Skrift og Tradisjon var likestilt.

Pinsebevegelsens røtter har vært i den radikale reformasjonen, blant annet representert ved anabaptister og pietister, som igjen hadde urkristendommen i Bibelen som sine forbilder. T. B. Barratt - han som brakte pinsevekkelsen til vårt land - gikk så langt som til å si: "Fram til urkristendommen!".

Men dette er ikke tilfredsstillende for dagens pinsevenner, som synes å ha mistet interessen for den radikale og enkle urkristendommen. Under 100-års jublileet nylig, var ikke urkristendommen et tema overhodet. Derimot feiret man sitt nye vennskap med den katolske kirke.

Pinsepastoren Peter Halldorf sier i intervjuer at han som pinsevenn oppdaget at han manglet røtter, og etterhvert fant dem i oldkirken. Hvorfor finner ikke lenger dagens pinsevenner sine røtter i urkristendommen?

Hva skiller urkirken fra oldkirken? Kort fortalt: I oldkirken fikk presteskapet den plass som Den hellige ånd hadde i urkirken. Andre ting som skiller oldkirken fra urkirken: Mystikk i stedet for de helliges samfunn, kirker og kloster i stedet for husmenigheter, helgen- og Maria-dyrkelse i stedet for fokus på Han som har all makt i himmel og på jord.

Å plassere sine røtter i oldkirken, er i praksis å følge i katolikkenes spor, og vanne ut Bibelens lære med tradisjonen.

Det finnes stadig flere eksempler på denne endringen innen Pinsebevegelsen, fra å være fokusert på det reformatoriske prinsipp ”skriften alene” og urkristendommen til i stedet å øse av oldkirkens mystikk og katolske tradisjoner, samtidig som utviklingen mot et hierarkisk kirkesamfunn aksellerer:

- Filadelfia Bibelskole i Oslo, som utdanner Pinsebevegelsens framtidige ledere, har i flere år hatt en kommunitet (en gruppe som bor og lever sammen) som er nært knyttet til Peter Halldorf og hans sterke tilnærming til ortodoks mystikk.

- Filadelfiaforlaget har kjøpt seg inn i magasinet Strek, som har samme agenda som Peter Halldorf, nemlig å orientere kristenheten mot oldkirken, dens mystikk og tradisjoner. Dette gjør Filadelfiaforlaget i samarbeid med blant andre organisasjonen Areopagus, Norges rikeste kristne organisasjon med flere hundre millioner kroner i egenkapital, som også driver Dialogsenteret Emmaus, som arrangerer samlinger og retreater som blant annet underviser i meditasjonspraksis hentet fra andre religioner.

- Lederskap i norske pinsemenigheter benytter seg av retreatsentre som Lia Gård, som baserer sin virksomhet på liturgi, mystikk og meditasjon.

- Bladet Forbederen med basis i Pinsebevegelsen, benytter seg mye av pastor Bjørn Olav Hansen, som er en varm tilhenger av ortodoks mystikk.

- Peter Halldorf inviteres til å tale i Filadelfia, Oslo. Han er den sterkeste eksponenten for denne utviklingen. Halldorf har gjennomført en kontroversiell etablering på slottet Bjärka Säby, eid av pinsemenigheten i Linköping, hvor han praktiserer ortodokse tradisjoner i form av liturgi, meditasjon, munkekapper, etc.

Det underlige er at verken Halldorf eller denne utviklingen generelt synes å møte motforestillinger blant pinsevenner i Norge. Kan årsaken være at Pinsebevegelsen allerede har fått sitt presteskap, og at "resten" er i ferd med å falle på plass?

Utviklingen noteres med tilfredshet i Den katolske kirke. Den katolske presten Arnfinn Haram, registrerer med glede det som foregår i Filadelfia Bibelskole på sin blogg:

I det nye magasinet “Strek” (som altså Pinsebevegelsen er medeier i, min anm.) (siste nummer) les eg i dag om pinsekyrkjelyden Filadelfia i Oslo: Der har dei faktisk ein tre-persons kommunitet, vaksen fram frå bibelskulemiljøet, med regelmessige tidebøner i løpet av dagen, med meditasjon, lectio divina, stille tider og måltidsfellesskap. Utan lovander og for eit år om gongen, men med ein husregel som strukterer livet. Nøkternt. Tilpassa situasjonen der fellesskapen lever. Eit hjartepunkt i den større forsamlinga. Noko som utviklar seg, som finn sin veg. Tolle, lege, i “Strek”! Gode teikn. Som så ofte er uventa!

Jeg valgte å avslutte mine engasjement i Pinsebevegelsen da jeg innså at utviklingen mot stadig mer kirkelig hierarki var uunngåelig. Den utviklingen jeg her har beskrevet var ikke så tydelig den gang, men den forsterker og bekrefter min analyse.

Peter Halldorf, sammen med andre pinseledere, er i ferd med å gjennomføre intet mindre enn en rot-transplantasjon i Pinsebevegelsen, fra urkirken til oldkirken. Jeg er redd det ikke vil bli en vellykket operasjon.

Bloggene Andy’s forum för tro & kristet liv og Aletheia har i en rekke poster behandlet det samme tema med bakgrunn i utviklingen i den svenske trosbevegelsen og pinsebevegelsen.

Pinsebevegelsens rot-transplantasjon

Aril Edvardsen

Aril Edvardsen
Foto: Are Karlsen

Det er underlig at Aril Edvardsen er død. Han preget mye av tenårene mine, mest indirekte gjennom diverse Operasjon Ungdomsteam-aktiviteter, stevnene i Sarons Dal og Jesus-vekkelse-foreteelser. Siden har jeg nok ikke vært så berørt av han, men når jeg en sjelden gang hørte han tale, er jeg blitt både imponert og overbevist av hans "konsepter".

Jeg møtte Aril Edvarsen første gang i tidlige tenår. Husker godt en middag hjemme hos min kamerat Robert Erlandsen, sønn av forstander Tom Erlandsen, det måtte være rundt siste halvdel av 60-tallet. Aril og Tom samtalte om bøker, og Aril sa: "Jeg leser aldri romaner." Jeg minnes ikke at han begrunnet det. Jeg husker også at min venn Robert under det samme måltidet erklærte at lungemos var minkmat.

Jeg merket meg kontrasten. Min venn Robert trygg og frittalende i sitt eget hjem. Jeg taus i ruvende autoriteters nærhet.

Et annet minne jeg har er også fra tidlige tenår. Det var på den tiden pinsevenner debatterte registrering av menighetene for blant annet å få del i kirkeskatten. Aril må ha uttalt seg sterkt i mot, fordi en gammel pinsevenn stoppet meg på gaten og erklærte: "Jeg tør ikke gå i mot denne mannen og stemme for registrering".

Aril har vel aldri tatt taktiske hensyn, og gjorde seg nok ganske upopulær med dette utspillet. Dersom han blandet seg inn i pinsemenighetenes indre liv, ville Pinsebevegelsen ha innflytelse i Sarons Dal, var antageligvis mekanismen bak Sarons Dal-striden på 70-tallet.

Men Aril ville ikke være noe fellesstiltak. "Meg har Gud vist", var hans credo. Men til tross for Arils pondus og selvbevissthet, var han ikke ute på noen egotripp. Gjennom sitt unike konsept Innfødt Evangelist Misjon gjennomførte evangelisten fra Kvinesdal et bibelsk prinsipp: Ikke bare være evangelist, men lede andre inn i samme tjeneste. Dette og brevkursene han forfattet ble sammen med hans kampanjer et verktøy for etablering av tusenvis av menigheter i den tredje verden.

Det var aldri noen tvil om hvem som var sjefen i Kvinesdal, men Aril etablerte ikke noe eget nettverk av verken menigheter eller ledere. Slik sett reflekterte han noen av kjerneverdiene i pinsevekkelsen, nemlig de flate, organiske strukturene, og fikk spille en rolle i dens utbredelse verden over. Gjennom dette skiller han seg også fra mange av dagens hierarkiske apostler. I likhet med Paulus, bygde han en sterk ministry, men forsøkte ikke å bygge noe hierarki utover det. Sarons Dal forble et foretak med ett formål: Å støtte opp om Arils kall som verdensevangelist.

Aril er død. Men hans visjoner peker fortsatt inn i framtiden.

Aril Edvardsen

Reaksjonen

Røkelse
Foto: Are Karlsen

Vi er mange kristne som er ute "på reise" for tiden. Bladet Lederskap, beskriver i form av et portrettintervju med Peter Halldorf, reisen han som pinsevenn har gjort til mystisismen, til gudstjenester preget av ikoner, røkelse, vievann og ledere i mørke kjortler.

Artikkelen med Peter Halldorf innledes slik:

Som pinsevenn opplevde Peter Halldorf at han var historieløs. Derfor søkte han røtter hos de gamle ørkenfedrene.

Halldorf mener han fant sine røtter hos ørkenfedrene. Jeg tenker at pinsevennene har sine røtter helt andre steder, som for eksempel i Hellighetsbevegelsen på slutten av 1800-tallet, hos Plymouth-brødrene på midten av 1800-tallet, hos metodistene på begynnelsen av 1800-tallet, hos pietistene på slutten av 1700-tallet, hos anabaptistene på slutten av 1500-tallet, hos Luther på midten av 1500-tallet, hos lollardene på 1400-tallet, som var inspirert av John Wycliffe, som forøvrig på 1300-tallet sa "vår pave er Kristus", hele 200 år før Luther kalte paven anti-Krist. I 1428, 44 år etter hans død, da det gikk opp for Kirken hva John Wycliffe hadde sagt og gjort (blant annet oversette Bibelen til engelsk), sørget den for å grave opp hans ben, brenne dem og spre asken på elven Swift.

Fra Martin Luther og John Wycliffe går røttene våre til apostlenes og deres vitnesbyrd i Det Nye Testamente. Luther sa "Sola Scriptura", "Skriften alene", og det har pinsevennene også alltid sagt.

Men det sier ikke Peter Halldorf. Han og andre moderne mystikere, sier i likhet med de før-reformatoriske kirkene, at tradisjonen, kirkefedrene og ørkenfedrene må brukes ved siden av Skriften.

Mener du at det hierarkiske kristne lederskapet er et blindspor? spør Lederskap Halldorf videre.
Nei, jeg mener det bør finnes en ordning i en menighet. God ledelse er viktig for å bevare enheten.

Dermed presenterer han et tradisjonelt argumentet for hierarki, nemlig enhet. Men hierarki har aldri gitt Guds folk enhet. Det er jo hierarkiene som sementerer splittelsen, og fører til en konstant maktkamp og rivalisering, både innenfor det enkelte hierarki og de kirkelige hierarkiene i mellom.

Bibelen taler om Åndens enhet. Det er en form for mystikk jeg gjerne blir med på.

Noe av det mest spennende i vår husmenighet, er nettopp hvordan vi opplever enheten i våre enkle samlinger. Dette betyr mer for oss enn de mest grandiose gudstjenester.

Jeg opplever at å knytte gudsdyrkelsen til ikoner, vievann, røkelse og ledere i kjortler, er å føre mennesker tilbake til det religiøse slaveri som reformasjonen satte oss fri fra.

Vi vil ikke tilbake dit. Det er reaksjonært.

Se også posten Polarisering og kommentarene til den.

Reaksjonen

Kjedelig pinse

Sandefjord Kirke
Foto: Are Karlsen

Av årets tre store kirkelige høytider er pinsen den kjedeligste. Julen har varm romantikk, påsken har drama, men hva har pinsen? Kirken har ikke vært i stand til å gi pinsen et forståelig innhold for folk flest.

Nå melder pinsevennenes organ Korsets Seier (KS) at pinsevennene kjeder seg på møtene. Det er organisasjonen Naturlig Kirkevekst som i en stor undersøkelse har funnet ut at pinsevennene synes deres egne gudstjenester er kjedelige.

Slik går det kanskje når "forestillingens" hovedattraksjon blir tatt av plakaten?

Allerede oldkirken erstattet Den Hellige Ånd med geistligheten. Siden har Kirken hatt vanskeligheter med å forklare hva pinsen egentlig innebærer. Prestene har jo selv overtatt Den Hellige Ånds rolle i Kirken.

Likeledes har Pinsevennene i Norge erstattet Ånden med menneskelig lederskap. Det snakkes nå mer om lederskap i pinsebevegelsen enn det snakkes om Den Hellige Ånd. Ikke rart det kan bli litt kjedelig.

Min gamle forstander i Salem (Sandefjord), Tom Erlandsen, blir i samme KS spurt om årsaken til kjedsommeligheten. Han husker tilbake og sier: "... de frie og spontane innslagene skapte en forventning i dem som besøkte møtene ... jeg husker vi spurte hverandre: "Undres hva som vil skje i kveld" ... det var friheten som rådet".

Den verdiforskyvningen som har skjedd fra Tom Erlandsens pinse-idealer til dagens lederskapsfokus har gått like ubemerket hen som urkirkens Ånds-ledelse ble erstattet med oldkirkens geistlighet. En overgang som store deler av Kirken den dag i dag ikke er i stand til å verken se eller forstå. Også for Pinsebevegelsen begynner forståelsen av dette paradigmeskiftet å fortone seg noe uklart.

Når Pinsebevegelsen nylig feiret sitt 100-års jubileum, ble hovedpersonen T. B. Barratts kraftfulle motto "Fram til urkristendommen" overhodet ikke nevnt.

Pinsebevegelsen har sluttet seg til Kirken og blitt kjedelig. Finnes det en vei tilbake? Nei, men det finnes fortsatt en vei framover. Fram til urkristendommen.

Den er i alle fall ikke kjedelig.

Kjedelig pinse

Perspektiver i Spektrum

Aril Edvardsen
Foto: Are Karlsen

Aril Edvardsen taler under konferansen Pinse for Alle.

Med min bakgrunn, bare måtte jeg en tur innom Pinse for Alle i Oslo Spektrum. Jeg valgte å stille opp på hypen: Pinse For Alle vil bli en ny start for Pinsebevegelsen.

Mitt valg falt på 19-samlingen lørdag med Aril Edvardsen. Jeg har fått en viss respekt for den jobben Aril har gjort som evangelist ute i den store verden, og regnet med at han ville bringe med seg interessante perspektiver.

Men jeg ble skuffet. Aril hadde de samme perspektivene som han har hatt de siste 50 årene. Hans tema var Gjenoppbygging, og da dro han de gamle kjente linjene fra reformasjonen, gjennom vekkelsene til den brede pinsevekkelsen med dens ulike strømninger.

Hvor skal Den norske Pinsevekkelsen henvende seg for å finne fornyelse?

Kanskje til bloggen Haggaja? Den er svensk og har testet en stor pinsemenighet og satt karakterer på ulike sider ved den. Absolutt leseverdig for alle som bryr seg om Pinsebevegelsen.

PS. Det blir skrevet mye om pinsevekkelsen i disse dager. Svenska Dagbladet har en artikkel av Erik Sidenvall, vikarierende lektor i kirkehistorie ved Göteborgs universitet. Hans artikkel har en rekke referanser til aktuell forskning.

Perspektiver i Spektrum

- Adlyd! (OPPDATERT)

John Bevere
Foto: Hillsong

John Bevere lærer at du skal adlyde din pastor selv om du mener han tar feil. Ulydighet er det samme som opprør mot den Gud som har delegert myndighet til din pastor. Hermon Forlag distribuerer hans teologi, og pinsevennledere trykker han til sitt bryst. Det blir nyttige menighetsmedlemmer av slik teologi.

OPPDATERING: Sjur Jansen har nettopp postet en gjennomgang av John Beveres bok ”Under Guds beskyttelse” på sin egen blogg. Artikkelen er usedvanlig interessant og lettlest, - også fordi man leser med en sterk undring.

En radikal og sunn teologi omkring temaet underordning mener jeg er denne artikkelen av dr. theol. Per-Axel Sverker: Underordning som et kristent prinsipp.

Hierarkiet har mange navn: Geistlighet, lederskap, biskop, pastor, eldste. Og nå: Covering!

Who are covering you? spørres det i visse kretser. Hvem beskytter deg? For å stå under guddommelig beskyttelse, må man først være villig å stå til ansvar overfor mennesker som har fått del i delegert guddommelig myndighet. Guddommelig beskyttelse betinger underordning og lydighet. Belønningen og velsignelsen vil være desto større.

Dette er besnærende tanker som gjerne vinner gehør hos gudfryktige mennesker.

Venner av meg som har valgt å gå ut av tradisjonelt menighetsliv, for å vie seg til et enkelt fellesskap i hjemmene, har fått høre: - Har du ingen pastor? Våger du å stå uten beskyttelse?

Covering-teologien vokste fram innen den såkalte Shepherding-bevegelsen (også kalt Discipleship-bevegelsen) med blant andre Bob Mumford som en ledende skikkelse, og skulle komme til å prege den karismatiske vekkelsen i USA på 70- og 80-tallet. Tore Lende har i flere kommentarer på bloggen redegjort for hvordan denne teologien slo rot i hans husmenighet og det miljøet den var en del av. Han har en rekke ganger tatt tatt et oppgjør med dette, blant annet i et leserinnlegg i Vårt Land.

Tore har også en artikkel på nettet der han tar for seg denne læren og sitt eget oppgjør med den:

LEDERSKAP - makt over folket?

Han har også gitt en link til en nettside med en grundig og interessant bearbeiding av denne teologien og dens konsekvenser:

The Other Side Of Discipleship

Læren ga seg etterhvert så sterke utslag, at hele den karismatiske vekkelsen stod i fare for å bli kompromittert. Konsekvensen av læren var i mange tilfeller en total underkastelse. Mange av de som påberopte seg eller ble bekreftet i en delegert guddommelig myndighet, hadde ikke rygg til å bære den makten man fikk over mennesker. Makten/underkastelsen førte til at de bemyndigede fikk helt absurde privilegier i fellesskapet, som gratis hushjelp, hagehold, etc., for å kunne vie seg til sine "åndelige" lederoppgaver.

De ekstreme utslagene av læren skapte spenninger og et indre oppgjør i Shepherding-bevegelsen på slutten av 80-tallet. Dette har også Geir Lie redegjort for i en interessant artikkel:

Discipleship-bevegelsen.

Men den karismatiske vekkelsen i USA var skadeskutt og fram på scenen trer i stedet den amerikanske trosbevegelsen. Trosbevegelsen videreførte mange av de autoritære og hierarkiske trekkene fra Shepherding-bevegelsen. Dette var bakgrunnen for opprøret mot Enevald Flåten i Bergen.

Covering-teologien står nokså fjernt fra norsk kristenkultur som er preget av egalitarisme og demokrati.

Her på berget er det muligens Kristent Fellesskap som tydeligst har blitt influert av dette tankegodset. En av grunnleggerne, Erling Thu skrev så sent som i 2005 i tidsskriftet Folk følgende: Det er trygt og godt å underordna seg leiarar som under Gud sjølv. (Se også min post Hierarki er en nøkkelverdi i Kristent Fellesskap.)

Trygt og godt fordi man da står under Guds beskyttelse?

At jeg nå kjenner til denne teologien, forklarer min underlige opplevelse for halvannet år siden i Kristent Fellesskap i Bergen da jeg hørte en preken av deres apostel Keri Jones, som hadde som tema dette giftige budskapet: "Du går ikke trygg noe sted dersom du er ulydig mot Guds budskap uttalt gjennom et menneskes munn".

Selv om denne covering-læren kanskje ikke blir høyt profilert i Norge, får den lov å spre seg helt fritt på grasrotplan gjennom litteratur og en sterk hierarkisk praksis i mange menigheter. Spesielt aktuell er forfatteren og forkynneren John Bevere med sin bok ”Under Guds beskyttelse” utgitt på Hermons Forlag. Slik reklamerer forlaget for boken:

Under Guds beskyttelse inneholder et livsforvandlende budskap som gir håp! Lever du under Guds beskyttelse? Det finnes et skjulested under Den Allmektiges skygge, der det er frihet, beskyttelse og forsørgelse. Likevel er det mange troende som ikke nyter av dette. I stedet søker de frihet og trygghet utenfor Gud, i et rike hvor det motsatte finnes.

Men dette er en bok med en meget omstridt teologi.

Her er noen smakebiter jeg har mottatt fra Tore Lende. Side 14: Noen vil kanskje si: ”Jeg underkaster meg Gud, men ikke mennesker, med mindre jeg er enig med dem” Det er her vår oppdragelse og den uriktige tankegangen vi har lært i kirken, kan være et hinder for oss. Vi kan ikke skille mellom vår underkastelse under Guds iboende autoritet og Guds delegerte autoritet. All autoritet har sitt utspring i Ham.

Side 63: Ledere, hør nøye etter, dere må stå til ansvar for den ulydighet dere tillater i livet til dem dere har ansvar for.

Kritikeren Sandy Simpson skriver på nettstedet deceptioninthechurch.com dette:

This Undercover book is nothing but heresy. ... Page 147 (i boken Bait of Satan) shows without a doubt this false teaching. Bevere says that God "told him" that He (God) never intended for His people to get all they needed from His Word. And that we must have pastors tell us what to do. The veil was torn in two when Christ died on the cross, and we are not in the Old Testament where we have to have a priest go into the temple for us. We can all come boldly to the throne of Christ. No where in the New Testament do pastors have any more authority than anyone else. ... But in Americanized christianity, the "pastor" has been put on a throne that the Word does not establish.

På Amazon.com finnes det også en rekke interessante kritikker av denne boken, for eksempel David Yeubanks, som skriver blant annet dette:

Unfortunately, Bevere misses it also when he encourages believers to submit to church authorities even when they are out of line and err from truth. The Bible NEVER sanctions such requirements on believers! Bevere suggests, in essence, that by obeying leaders (i.e. church leaders) it is the same as obeying God (even when they are wrong and may tell you to do something that you believe is opposite of what you believe the Lord has spoken to you to do) and that by disobeying leaders it is the same as disobeying the Lord. Hence the idea is that if you disobey the Lord's voice because you were submitting to your pastor, God will honor you for this because you honored the man over you, but if you disobey the man over you, God will count that just as severely as disobedience to Him because He (allegedly) set this man over you.

David Yeubanks anbefaler som et korrektiv sterkt boken Who Is Your Covering av Frank Viola. Jeg har ikke selv lest denne boken, heller, men kjenner andre ting Viola har skrevet, og har større tillit ham.

Sjur Jansen har også vært opptatt av dette teologiske fenomenet i det siste og har så langt produsert en artikkel med tittelen Enda et menighetshierarki: Cover-systemet.

Covering-teologien spiller på FUD (Fear, Uncertainty, and Doubt). Hvem vil ikke ha beskyttelse? Er det ikke det vi mennesker søker religion for? Og uenighet, debatt, opposisjon og opprør er vel ikke trivelig i noen sammenhenger, aller minst i menigheter?

Denne boken vet jeg verserer blant ledere og medlemmer også i menigheter som utad har en "moderat" fasade. Den får lov til å bli distribuert og lest uten at noen løfter en advarende finger.

Pinsebevegelsens organ Korsets Seier kunne melde at John Bevere deltok på den australske Hillsong-konferansen nylig. Hans teologi passer muligens godt inn i deres hierarkiske apostel-praksis.

Hillsong-lederen Brian Houston, sier dette om John Bevere på konferansens nettsted, hvor du også kan høre ham tale: John Bevere is a gifted communicator whose honest, down-to-earth style and inspirational teaching will challenge and inspire you to go to new heights. I´m so excited to have John with us at Hillsong 2007! You´ll be blessed by him.

Det bekrefter min grunnleggende mistillit til kirkelig lederskap. Den går ut på at kirkelige lederskap av alle valører opp gjennom historien ikke på noen måte har hatt evnen eller viljen til å stanse en ubibelsk utvikling som styrker deres egen stilling og privilegier.

Det betyr at kirkelig lederskap i seg selv ikke er en garanti for en sunn utvikling i en menighet eller i et kirkesamfunn. Tvert i mot, et kirkelig lederskap vil per definisjon over tid sørge for en ubibelsk utvikling, fordi selve idéen om at det kristne fellesskapet må ha et hierarkisk lederskap er basert på forutsetninger som strider mot bibelske verdier.

Dersom covering-teologien får mulighet til å bre om seg i menighetene, vil det være ødeleggende for manges trosliv. Covering-teologien åpner for åndelige og autoritære overgrep, og vil skape enda flere desillusjonerte kristne.

Covering-teologien baserer seg på en grunnleggende teologisk vranglære: At Gud delegerer av sin makt til mennesker. Bibelen lærer oss at det er noe helt annet Gud har "delegert" til oss: Korset.

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.

Korset representerer det motsatte av makt. Korset representerer å avstå fra makt. Korset betyr å stige ned og gi seg selv.

Guds rike er ikke av denne verden. Guds rike er ikke basert på maktutøvelse. Det er basert på tjenerskap.

Men å etterfølge den korsbærende Kristus er ikke spesielt populært blant vestlige kristne idag.

Kirkens store kommunikasjonsproblem er at den forsøker å formidle budskapet om Han som steg ned fra sin makt og ga seg selv, mens Kirken selv er full av makt og maktsymboler. Etter tusen år "vet" Norges befolkning nok om kristendommen til at de velger den bort.

Men jeg tror på en ny vår i Guds Rike!

- Adlyd! (OPPDATERT)

En allment akseptert forutsetning utenfor debatt

Nidarosdomen
Foto: Are Karlsen

To ganger har Gud gitt mennesket i oppdrag å underlegge seg jorden. Det Første Mennesket, Adam, fikk dette oppdraget. Det Andre Menneske, Kristus, fikk det samme oppdraget, som han videreformidlet til sine disipler: Gjør alle folkeslag til disipler.

En lummer og sen kveld denne uken spaserte jeg rundt i Trondheim, - også rundt Nidarosdomen. Nidarosdomen representerer den institusjonaliserte kirken. I oldtiden bestemte kirken seg for å erobre verden gjennom sine institusjoner. Urkirken, derimot, var ikke institusjonell. Den var en åndelig størrelse.

Historien viser oss at den institusjonelle kirken ikke har lyktes. Det vil si: Så lenge den ble gitt makt av keiseren, så lyktes den tilsynelatende. Men når makten ble fratatt den, sto den igjen som et tomt skall uten åndelig kraft.

Den åndelige kirken derimot, kan vise til mange seire. Urkirken, vekkelseskristendommen opp gjennom hele kirkehistorien, den internasjonale pinsebevegelsen og husmenighetsbevegelsen er gode eksempler på hvordan den åndelige kirken med en liten grad av institusjonalisme har gjort store erobringer. Men historien viser oss at institusjonalisering ligger der som en konstant fristelse til makt. Urkirken gled over i oldkirken, mange av vekkelsesbevegelsene ble til frikirkesamfunn og organisasjoner.

Hvorfor finnes det i så liten grad en drøfting av institusjonalismen blant kristne? Fordi den er et aksiom (en allment akseptert forutsetning utenfor debatt) som oppebærer det rådende paradigmet.

En sammenligning mellom den internasjonale pinsevekkelsen og den norske pinsebevegelsen er interessant ut i fra perspektivet institusjonelt kontra åndelig. Den norske pinsebevegelsen la tidlig vekt på behovet for institusjonelle menigheter i maktkampen med Den frie Bevegelse på 1920 og -30-tallet. Det førte til en sterk institusjonalisering av hele bevegelsen, med en vektlegging på et tydelig lederskap med forstanderen i spissen, etter hvert kalt pastor og nå så smått prest. (Endringen av ledertittelen illustrerer ganske greit mange av mine poenger). Forstanderen fikk stor makt. Blant annet ble det forbudt å opprette flere pinsemenigheter i samme by. Den internasjonale pinsevekkelsen er i motsetning sterkt fragmentert og dermed også mer organisk i sin form. Og som kjent opplever den en enorm vekst i mange deler av verden.

Institusjoner er basert på makt og maktsymboler. I kirkelig sammenheng materialiserer dette seg gjennom det geistlige hierarkiet og monumentale bygninger. Opp gjennom historien har dette utviklet seg in absurdum med høye organisasjonskart, stor verdighet på toppen og enorme bygninger.

Institusjonell tankegang er helt fraværende i Bibelen. Selv i Det Gamle Testamente møter vi guddommelig motstand mot det institusjonelle: Ikke ved hær og ikke ved makt, men ved min Ånd, sier Herren. Når de institusjonelle kirkene i Europa og Amerika skal forsøke å ekspandere - for eksempel gjennom misjon - er det første man tenker på et kirkebygg. Urkirken, de ulike vekkelsene og husmenighetsbevegelsen har ikke kirkebygg med i konseptet. Gud bor ikke lenger i bygninger gjort av menneskehender. Og Guds menighet synes å trives best der mennesker bor og lever, i deres hjem.

Den institusjonaliserte kirken er dyr i drift og uten dynamikk. Den er mer opptatt av sin egen selvoppholdelse enn av de fattige. Den åndelige kirken lever godt med null-budsjetter og er full av dynamikk.

Dette opplever jeg å være en viktig og spennende innsikt.

En allment akseptert forutsetning utenfor debatt

Gud velsigne alle som rister av seg hierarkiets lenker!

Kirkegården
Foto: Are Karlsen

Kristenheten har mange celebriteter, - ikke minst i pinsekarismatiske sammenhenger. Når pinsens budskap om Åndens gjerning blir kombinert med hierarkisk praksis, får man gjerne en fokus på menneskelig, individuell utrustning. Derfor er også tyngdepunktet i en pinsekarismatisk gudstjeneste scenen hvor artister av ulik slag, inklusive predikanten, har sin arena. Det er de individuelle, menneskelige prestasjonene som står i fokus, og Åndens korporative gjerning gjennom fellesskapet og de helliges samfunn blir nedtonet.

De som reiser seg mot det religiøse hierarkiet blir ikke feiret slik som stjernepredikantene eller andre kristne makthavere. De blir mer å regne som anti-helter. Å rive ned hierarkienes tankebygninger har sin pris.

Frank Bartlemans øyenvitneskildring fra Asuza Street, illustrerer tydelig hvilke krefter som har vært gjeldende i for eksempel pinsebevegelsen. Det er en stor kontrast mellom de tydelige ikke-hierarkiske verdier Bartleman hevder var gjeldende i Asuza Street, og den norske feiringen av én person, nemlig pastor T. B. Barrats, opplevelse av Åndens dåp. Alt tyder på at den norske pinsevekkelsen sporet av på et tidlig stadium fra Åndens "veiledning til hele sannheten". Hvilket antageligvis ville blitt belyst ved en gjennomgang av striden mellom Barratt og Nordquelle. Og hvilket igjen forklarer hvorfor norske pinsemenigheter tidlig mistet sin dynamikk og stagnerte.

Disse tankene fra min side ble inspirert her om dagen av artikkelen "In Requiem - A radical follower of Jesus - Bob Girard", som sier dette om den nylig avdøde:

He died in virtual obscurity far from the 'stardom' of the church world which embraced him 35 years ago.

Yet the evangelical world has been permanently changed by this man's singular courage to face the hierarchical structures of institutional Christianity. Bob unleashed followers of Jesus from being servants of a pastor to being servants of each other and their world.

...

While Bob Girard may have died in obscurity this week; his earth-shaking application of the Bible's teaching of that followers of Jesus are all ministers (not just those paid to fill the role) is still circling the globe. Everywhere in the world where followers of Jesus are liberated to serve God, each other and their fellow human beings, they can give thanks for a courageous man who took seriously the call to be a radical follower of Jesus."

Jeg er redd forfatteren av denne artikkelen overdriver Bob Girards innflytelse. Jeg betviler ikke hans betydning, men i vårt hjemlige miljø har åpenbart ikke Bob Girards radikale forkynnelse av bibelske verdier blitt funnet interessante nok til å bli videreformidlet. Verden er full av motkrefter som kontinuerlig motarbeider disse bibelske verdiene. Kirkehistorien viser oss det. Også den jubilerende norske pinsevekkelsens historie gjør det.

Til alle tider har det vært en Bob Girard. Og i vår tid er det i ferd med å bli mange av dem. Overalt hvor jeg er, møter jeg mennesker som vender seg mot de kirkelige hierarkiene. Noen gjør det aktivt i sin egen tjeneste utenfor kirkesamfunnene. Mens andre gjør det ved å melde seg ut og havne i passivitet. De to siste helgene har vi vært invitert til 50 og 60-års feiringer. Og begge ganger har jeg hatt som bordpartner et menneske som har gitt uttrykk for stor skuffelse over hierarkiets virkninger på det kristne fellesskapet og som har tatt konsekvensen av det ved å gå ut.

Jeg ser det ikke som min oppgave å nedkjempe hierarkiet i menighetene. Men jeg ser det som min oppgave å oppmuntre til at det blir dannet ikke-hierarkiske fellesskap. Skal de ha en sjanse til å overleve, må det skje utenfor de tradisjonelle, hierarkiske menighetenes innflytelse.

Gud velsigne alle som rister av seg hierarkiets lenker!

Gud velsigne alle som rister av seg hierarkiets lenker!