søndag, april 27, 2008

Join the Revolution! (Oppdatert)

IMG_1352-1.JPG
Dag Selander
Foto: Are Karlsen

Jeg møtte Dag Selander, prest i Svenska Kyrkan, på en pizzarestaurant utenfor Jønkøping og fikk blant annet høre om de autonome (selvstendige) husmenighetene som han startet på den svenske vestkysten på 70 og 80-tallet.

Visjonen om ikke-hierarkiske menigheter framstår fortsatt for meg som halsbrekkende revolusjonært. Så revolusjonært som jeg tror Gud har ment at hans menighet skal være og som urkirken var.

Derfor har det også vært like overraskende og sjokkerende gledelig hver gang jeg har møtt et menneske som har delt min visjon.

Den første store oppturen var når jeg for noen år siden oppsøkte min gamle lærer ved Örebro Teologiska Seminarium, dr. theol. Per-Axel Sverker, og oppdaget at han hadde den samme visjonen. Selv om det burde ikke overrasket meg hadde jeg husket bedre viktige deler av hans undervisning. (Det var faktisk litt flaut).

Så møtte jeg igjen min "gamle" kollega fra Filadelfia (Oslo), Sjur Jansen. Det viste seg at han også hadde samme visjon. Så kom husmenighetsveteranen Tore Lende med sin erfaring og sine kunnskaper.

Så vil jeg nevne Turid og Anny på Gjøvik som ga meg bekreftelse og betydde mye for meg i en gitt fase. I tillegg til Bent, Ivar, Ragnhild, Geir og andre som har deltatt i verdifulle samtaler i bloggemiljøet vårt. Og for ikke lenge siden Dag Åsbjørn Johansen og menigheten i hans og Mariannes hus.

Den siste store oppturen var når jeg denne uken i Jønkøping møtte den pensjonerte presten i Svenska Kyrkan, Dag Selander.

Dag sa dette da jeg traff han: - Å lese deres (Sjurs og min) blogger ga meg en bekreftelse på mine egne erfaringer og min egen teologi. Jeg ble grepet av den karismatiske vekkelsen på 70- og 80-tallet og startet flere autonome (selvstendige) husmenigheter på den svenske vestkysten og måtte tåle mye kritikk for det.

Videre sa han: - Jeg synes ordet ikke-hierarki er flott. Det er beskrivende for det kristne fellesskapet.

Dags blogg finner du her!

Ikke-hierarkisk menighetsliv er ikke bare revolusjonerende i teorien. Det oppleves også revolusjonerende for oss som får lov å være en del av det. Vitnesbyrd om det hører vi ofte i vår egen husmenighet.

Men OBS! Ikke-hierarkisk menighetsliv handler ikke først og fremst om organisasjonsmodell. Det handler om verdier (se min verdiliste i høyrespalten).

Join the Revolution!

(Join the Revolution har jeg lånt av bloggeren Jonas Lundstrøm som skriver om ikke-hierarkisk menighetsliv blant annet i denne posten).


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Færder


Share/Save/Bookmark

torsdag, april 17, 2008

Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?

Et av de kritiske spørsmålene i den vedtatte kirkereformen har vært Kirkens krav om å kunne velge sine egne biskoper. Det er greit, sier Staten nå, men da ønsker vi at Kirkens ledelse skal være forankret i et fungerende demokrati som involverer alle medlemmer.

Demokrati er en selvfølge i samfunnet, ellers. Men i Kirken er dette ingen selvfølge, fordi Kirken, sies det, er primært styrt av Skrift og Bekjennelse. Kirkens basis er ikke medlemmene, men den åpenbarte sannhet i Skriften.

Men denne åpenbaringen er ingen statisk størrelse, den må tolkes og anvendes, - forvaltes. Og hvem som skal ha ansvaret for denne forvaltningen, og hvilke kriterier som gjelder for utvelgelsen av disse, er det en viss uenighet om innen kristenheten.

Ytterpunktene her er kanskje den katolske kirke som på den ene side hårdnakket holder fast på den såkalte suksesjonen, altså en sammenhengende kjede av ordinasjoner med håndspåleggelse helt fra apostelen Peter til dagens katolske biskoper.

Så har vi mange varianter av dette prinsippet, fram til det andre ytterpunktet som er oss ikke-hierarkiske husmenighetsfolk som sier at den bibelske prestetjenesten og læreansvaret ligger hos alle menighetens medlemmer, altså det allmenne prestedømmet.

Dette er ikke så ytterliggående som det høres ut, fordi den som først utmeislet det teologiske grunnlaget for dette synspunktet, var Martin Luther. Men Luther tenkte etterhvert også mye om det "særskilte prestedømme", og det fikk lov til å utvikle seg til et rigid system som ga et skarpt skille mellom leg og lærd, mellom vanlige kristne og ordinerte geistlige.

Til og med i den ellers så egalitære pinsevekkelsen, er dette skillet i mange menigheter nedfelt i mandatet til eldsterådet. Eldsterådets viktigste oppgave er i følge mange å ivareta læren. Læren vil normalt ikke bli demokratisk behandet i en pinsemenighet.

Dette fordi man har ikke den tillitt til vanlige medlemmer at de vil være i stand til å ivareta læren.

I statskirken er biskopene suverene i lærespørsmål. Bispemøtet har fått i oppdrag å bevare kirkens enhet, men har ingen myndighet over den enkelte biskop. Det er nettopp det vi har sett i den senere tid, når enkelte biskoper helt suverent går sine egne veier for eksempel i homofilisaken.

Her har biskopene i selv det sosialdemokratiske Norge en suveren makt og autoritet til å definere læregrunnlaget i sitt bispedømme.

Svært mange aktive kirkemedlemmer føler likevel den nylig vedtatte kirkeordningen som en trussel: Dersom Kirken skal styres demokratisk, hva da med alle de medlemmer som ikke føler seg forpliktet på Bibelen og kan ha høyst ulike private grunner for sine standpunkter. Hva vil skje når disse får en demokratisk innflytelse over Kirken?

Eller sagt på en anne måte: Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?

At Statskirken har spesielle utfordringer på grunn av sin maktsyke medlemsopptakelse gjennom et initieringsrite (du er ikke fullverdig menneske før du er båret fram i kirken og blitt døpt), er greit nok. Men i prinsippet alle kirkesamfunn beskytter seg mot sine egne medlemmer. Det er noe som liksom tilhører Kirkens egenart, men strider etter min mening helt åpenbart mot Guds Ord.

Men holder begrunnelsen for å gjøre det? Er vanlige kristne mer tilbøyelig til å gå inn for læremessige forandringer enn et kirkelig lederskap? Hva sier historien oss?

Etter min mening viser historien oss at vanlige kristne er langt mer konservative enn kirkelige ansatte i lærespørsmål. I middelalderen var Kirken opptatt av å forfølge såkalte kjettere. Men det viser seg at de fleste kjettere var mennesker som opponerte mot det kirkelige lederskapets korrupsjon og misbruk av makt.

Noe det kirkelige lederskapet har vært særlig flink til, har vært å endre læren slik at deres egen rolle og status økes på bekostning av vanlige medlemmer. I menighetene i dag blir rollen til de ansatte stadig mer tydelig og dominerende, mens "det allmenne prestedømme" i praksis har mistet sitt innhold.

Polariseringen mellom kirkelige ansatte og vanlige medlemmer kommer tydelig fram i et foredrag Geir Hellemo, rektor på Det praktisk-teologiske seminar, holdt under Konferanse om Kirkelig demokrati og valgordninger 20.-21. september 2007:

Men hvordan kan vi si at det er prestene som skal ha til oppgave å forkynne evangeliet for menigheten, samtidig som vi lar dem som skal motta forkynnelsen, bestemme hva som skal forkynnes. .... Men i forlengelsen vil jeg anta at heller ikke lekfolk er helt bekvemme med tingenes tilstand, om en et øyeblikk skulle våge å kjenne etter. For det kan da ikke være bare hyggelig å skulle mene så mye om slikt som en egentlig ikke har noe særlig greie på.

Dette er en av hans uttalelser som sier mye om hva slags selvforståelse et kirkelig lederskapet utvikler.

Jeg har spurt "Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?"

Men historisk sett har dette vært et mye viktigere spørsmål:

Hvordan beskytte Kirken mot det kirkelige lederskapet?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Free Tibet!


Share/Save/Bookmark

mandag, april 14, 2008

Kirken som ikke ble bygd

Jeg låner overskriften fra det nye, fine bladet for statskirken i Sandefjord. Den henspeiler på et forslag av arkitekt Arnstein Arneberg fra 1958 til kirke på Vesterøya. 10 år senere ble en mer moderne arbeidskirke bygget.

Kirker som ikke bygges, virker for de fleste defensivt. Men etter min mening kan kirker som ikke bygges, like gjerne være en del av en offensiv strategi.

Som for eksempel denne: La oss i stedet for å bygge kirker, bygge menigheter!

La oss i stedet for å bygge kirker i stål og betong, bygge Guds tempel av levende stener, som Bibelen taler om.

Noen ganger får jeg en følelse av at det virker banalt å lese Bibelen for å finne ut hva den legger vekt på når det gjelder menighetsliv. Mange hevder at i dette henseende står ikke Bibelen på egne ben. Vi må også se på tradisjonene. Men hvor er Kirkens oppdrag forankret, om ikke i Bibelen?

I Bibelen lærer vi etter min mening at Kirkens apostoliske, profetiske og evangeliske oppdrag er å forkynne evangeliet for fattige. Jeg ser for meg en "ny" kirke hvor dette oppdraget er flyttet fra dens perifere aktiviteter, inn i dens primære fellesskap og fokus.

For å fylle sitt oppdrag og forkynne evangeliet for fattige og marginaliserte mennesker, behøver ikke Kirken verken kirker eller kirkelige ansatte. Den behøver ikke annet enn mennesker fylt av den Hellige Ånd.

Fraværet av kirker og kirkelige ansatte utgjorde ingen hindring for Kirken i sine første århundrer. Hvorfor ikke gjøre som Bibelen viser oss, nemlig å bruke våre egne hjem som base for det kristne oppdraget? Bibelen snakker om å bygge Guds hus av levende stener, ikke av stål og betong.

Hva er det som hindrer oss i å realisere dette?

Noe av det som kanskje mest tapper Kirken for kraft, er dualismen, som gjør at vi flytter gudstjenesten fra våre hjem til kirken og fra hverdagene til søndagen. Dette er fremmede verdier for Skriften.

"Kirken som ikke ble bygd!" representerer en Kirke med et nytt fokus! Derom er det ingen tvil.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: London Eye


Share/Save/Bookmark

mandag, april 07, 2008

1000 ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge

Det var min visjon. Min idé. Tanken var en del av meg selv. Å starte ikke-hierarkisk husmenighet i Sandefjord.

Etter tre år er den blitt et selvstendig fellesskap som fungerer godt uten min tilstedeværelse. Gud har sendt sine gaver. Han har sendt mennesker med nettopp de tjenestegaver husmenigheten behøver for å vokse og utvikle seg.

Det oppleves nærmest som en slags fødsel at det som var en del av meg, nå i stedet er blitt noe jeg er en del av. Det var en aning forvirrende å registrere det. Dersom jeg legger fram et forslag i husmenigheten, blir det vurdert, samtalt over, og konklusjonen kan gjerne bli et kompromiss.

Men det er ikke slik at Herren bare strør sand på våre visjoner. Husmenigheten i Sandefjord var aldri min visjon, idé eller tanke. Den var hans helt fra starten av. Og selvfølgelig har ikke jeg født noen menighet. Den er født av Ånden, og er en del av Jesu´ menighet som omfatter alle kristne.

Mitt håp er kun å få nåde til å være en tjener for menighetens Herre.

Vår husmenighet er et faktum. Og vi har en liten gruppe ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge. Det har gått 3 år.

Skal vi be Herren om 1000 ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge?

Finnes det fødselshjelpere?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Joggeren


Share/Save/Bookmark