Bibelen oppfordrer oss til å prøve åndene. Jeg kan lite om demoner - det er et begrep jeg sjelden bruker. Men det kan ikke være noen tvil om at Kirken er utsatt for angrep som er ment å svekke den.
Hva er en sunn og sterk menighet? Jeg er redd at kriteriene for det er annerledes enn hva vi gjerne skryter av i menighetssammenheng. En menighet kan synes å være sterk, rik og ha store ressurser, men likevel være svak.
La meg nevne de åndene jeg mener svekker Kirken:
Den elitistiske ånd som gjør at man legger avgjørende vekt på menneskers dyktighet, evner og kunnskaper. Det er de flinke som synes i fellesskapet, - de som er dyktige til å synge, spille, preke og så videre. Gudstjenesten blir de dyktiges arena.
Den seremonistiske ånd, som erstatter alles spontane deltagelse i gudstjenesten med liturgi og seremonier. Vektleggingen på perfekte formuleringer og prestasjoner fortrenger Åndens tale til menigheten.
Den institusjonalistiske ånd - er en ånd som forvandler menigheten til en institusjon og fortrenger søskenfellesskapet. Den som søker menigheten møter en upersonlig institusjon, ikke et fellesskap. Menighetens ressurser går med til å drive institusjonen og man mister oppdraget av syne.
Fetisj-ånden - som får oss til å tro at symboler, gjenstander og bygninger er hellige og har en åndelig virkning, og får oss til å fokusere og bruke tid og ressurser på dette.
Dominans-ånden - gjør at det faller naturlig at ett menneske dominerer fellesskapet gjennom sin posisjon, sine egenskaper, kunnskaper, erfaring og personlighet.
Den tradisjonalistiske ånd, som gir Kirkens tradisjoner en guddommelig, ufeilbarlig status. Kirken blir mer fokusert på sin fortid enn på å tjene menneskene i den aktuelle sammenheng.
Dette tenker jeg er ånder vi som kristne må være villige til å ta et oppgjør med for at menigheten skal få det rette fokus: "For i alle tilfelle å frelse noen".
Innlegg
