Reisen fra urkristendommen til oldkirken

Katolsk kirke
Foto: Are Karlsen

"Kom forberedt til møtet", brukte forstander Tom Erlandsen i min ungdoms pinsemenighet å si, med tanke på vitnesbyrd og sang. Hvor fjernt er ikke dette fra dagens gudstjenester med pastorer (tidligere het de forstandere) som i økende grad går inn i en presteidentitet og "forretter" gudstjenesten på menighetens vegne.

Dagens pinsekarismatiske ledere er mer opptatt av oldkirken enn urkirken. Kanskje fordi man finner mer bekreftelse i oldkirkens hierarkiske og autoritære strukturer enn i urkirkens organiske, Ånd-ledede, tjenerstruktur?

Under reisen fra urkristendommen til oldkirken er man i ferd med å miste viktige verdier. Den viktigste er Skriftens særstilling som kilde for kirkens åndelige liv. Fordi urkirken formidles gjennom Skriften, mens oldkirken formidles gjennom tradisjonen, det vil si skrifter og overleveringer fra kirkefedrene.

Urkirken er i seg selv ingen autoritativ rettesnor. Den var ikke fullkommen på noen måte. Det er Skriften som er autoritativ. Det er Skriftens undervisning om menigheten og dens liv, og apostlenes praksis (som er det vi forstår med urkristendommen i motsetning til oldkirken som er etter apostlenes tid) som er vår rettesnor. Når dagens pinsekarismatiske ledere synes å sidestille urkristendommen og oldkirken, står de også i fare for å forkaste et bærende prinsipp i protestantisk kristendom: Skriften alene. Og nærme seg katolsk teologi, som sidestiller Skriften og den kirkelige tradisjonen, med de uoverskuelige konsekvenser det vil ha for både menighet og samfunn*.

Min gode venn Terje Hegertun, pinsevenn og førsteamanuensis ved Det Teologiske Menighetsfakultet, som jeg synes på mange måter makter å formidle pinsevekkelsens opprinnelige verdier, gjengir på sin blogg et notat til lederskapet i Filadelfia (Oslo), Gudstjenesten – en historisk og aktuell skisse, hvor jeg synes han kommer i skade for å trekke i den retningen jeg her advarer mot. Jeg la igjen en kommentar på bloggen til Terje.

For ordens skyld, jeg er ingen nostalgiker som tror at løsningen er å vende tilbake til tidligere tiders vitnemøter. Den utviklingen vi ser i dag var godt i gang også på den tiden. Jeg tror at løsningen er atskilling mer radikal enn som så, og at den i sin helhet er å finne i Skriften. Dersom jeg skal se etter inspirasjonskilder utenfor Skriften, hvilket jeg selvfølgelig også gjør, vil jeg se med en viss skepsis på oldkirken, som var en forfallskirke. Den utviklingen som startet med oldkirken resulterte som kjent til slutt i Reformasjonen. Derfor vil jeg heller hente inspirasjon fra bevegelser og miljøer som har bidratt til fornyelse, for eksempel John Wycliffe og lollardene, anabaptistene, den unge metodismen, haugianismen og bedehusbevegelsen eller den unge pinsevekkelsen og opptakten til den. Eller også Jesus-vekkelsen på 1970-tallet. Med mange flere.

Heldigvis behøver ikke reisen kun gå fra urkristendommen til oldkirkens hierarki og villfarne mystikk. Reformasjonen og tiden etter pekte den motsatte veien, fra den forfalne kirken til urkristendommens dynamiske vitalitet. Vekkelsenes motto "Fram til urkristendommen" vil aldri gå ut på dato.

*Hva den radikalreformatoriske og pietistiske interessen for urkristendommen og dens verdier helt fra reformasjonen og fram til vår tid har betydd for samfunnsutviklingen i vår del av verden, er ikke mulig å overvurdere, etter min mening. Haugianisme, egalitarisme og demokrati er for meg stikkord i denne sammenheng. Dette notatet fant at tilliten til andre - som er grunnlaget for gjensidig altruisme (godhet mot andre) - er mye lavere i land som har vært dominert av hierarkiske religioner. Hvilket tyder på at hierarkiske verdier bryter ned det horisontale nettverket av samarbeid som genererer tillit. Dette bygger opp under mine observasjoner av hvilken negativ innflytelse katolisismen og ortodoksien har på samfunnet omkring seg. Og som gjør meg ytterligere bedrøvet når jeg observerer den fascinasjon som protestantiske kristne viser overfor disse tradisjonene. Vil den protestantiske kristendommen falle tilbake i katolisismens hierarkiske lenker?

Reisen fra urkristendommen til oldkirken

Sofakirken

Sofa
Foto: Are Karlsen

Det er alltid interessant når den kirkelige, institusjonelle eliten lar diplomatiet fare og snakker rett ut av påsan. Da hender det at en får høre hva man egentlig tenker om allmuen.

Nå sist vakte redaktør David André Østby i Pinsebevegelsens Korsets Seier oppsikt med sin artikkel Sofakirken. Per Søetorp skrev en kommentar på verdidebatt.no og Sjur Jansen kommenterte i kommentarfeltet på sin blogg.

Det som overrasker meg med David André Østbys artikkel er det snevre perspektivet på hva menigheten er. Menighet synes å være definert til kirkebygningen eller de som befinner seg innenfor kirkebygningens fire vegger. Men David André Østby, som tilhører en bevegelse som opprinnelig hadde mottoet "Fram til urkristendommen", burde vite at urkirken ironisk nok var en sofakirke. De første kristne samlet seg i sine hjem, i likhet med de hundretusener av husmenigheter som også i dag finnes over hele verden.

David André Østby: Er vi ikke positivt til stede i menigheten (kirkebygningen?, min komm.), mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg.

Kanskje tvert i mot David André Østbys holdning så bidrar også kristne som velger å ikke samles i kirkebenkene til kirkens framtid? For eksempel ved at begrepet menighet utvides til også å omfatte det bibelske "menigheten i ditt hus". Men det bør vel også være et incitament til selvransakelse at mange finner at de institusjonelle menighetene ikke innfrir de forventninger man har til hva en menighet skal være og derfor forlater det kristne fellesskapet?

En undersøkelse viser at de som velger å forlate den institusjonelle kirken, i liten grad blir viet den oppmerksomhet det er å bli spurt om hvorfor. Jeg tror David André Østby forklarer hvorfor så ikke skjer: Den institusjonelle eliten, lederskapet, oppfatter dette ofte som en fiendtlig handling. Dessverre har sofaen for noen blitt en strategi for å «straffe menigheten», uttrykker David André Østby det, med en holdning som ofte kjennetegner et institusjonelt lederskap.

Både vi som er med i en institusjonell menighet og vi som velger å praktisere det kristne fellesskapet i våre hjem, tilhører den samme kirken, Jesu´ Kristi menighet, og vil hver på vår måte bidra til å forme dens framtid. Dessuten har vi alle det samme ansvaret: Å forsøke å inkludere de troende som har falt utenfor det kristne fellesskapet.

Sofakirken

Pinsebevegelsens rot-transplantasjon

Peter Halldorf
Foto: Are Karlsen

Er den norske Pinsebevegelsen i ferd med å finne nye kilder for sin lære og praksis?

Pinsebevegelsen har alltid stått på det reformatoriske prinsipp "Skriften alene". Reformasjonen avviste den katolske kirkes lære om at Skrift og Tradisjon var likestilt.

Pinsebevegelsens røtter har vært i den radikale reformasjonen, blant annet representert ved anabaptister og pietister, som igjen hadde urkristendommen i Bibelen som sine forbilder. T. B. Barratt - han som brakte pinsevekkelsen til vårt land - gikk så langt som til å si: "Fram til urkristendommen!".

Men dette er ikke tilfredsstillende for dagens pinsevenner, som synes å ha mistet interessen for den radikale og enkle urkristendommen. Under 100-års jublileet nylig, var ikke urkristendommen et tema overhodet. Derimot feiret man sitt nye vennskap med den katolske kirke.

Pinsepastoren Peter Halldorf sier i intervjuer at han som pinsevenn oppdaget at han manglet røtter, og etterhvert fant dem i oldkirken. Hvorfor finner ikke lenger dagens pinsevenner sine røtter i urkristendommen?

Hva skiller urkirken fra oldkirken? Kort fortalt: I oldkirken fikk presteskapet den plass som Den hellige ånd hadde i urkirken. Andre ting som skiller oldkirken fra urkirken: Mystikk i stedet for de helliges samfunn, kirker og kloster i stedet for husmenigheter, helgen- og Maria-dyrkelse i stedet for fokus på Han som har all makt i himmel og på jord.

Å plassere sine røtter i oldkirken, er i praksis å følge i katolikkenes spor, og vanne ut Bibelens lære med tradisjonen.

Det finnes stadig flere eksempler på denne endringen innen Pinsebevegelsen, fra å være fokusert på det reformatoriske prinsipp ”skriften alene” og urkristendommen til i stedet å øse av oldkirkens mystikk og katolske tradisjoner, samtidig som utviklingen mot et hierarkisk kirkesamfunn aksellerer:

- Filadelfia Bibelskole i Oslo, som utdanner Pinsebevegelsens framtidige ledere, har i flere år hatt en kommunitet (en gruppe som bor og lever sammen) som er nært knyttet til Peter Halldorf og hans sterke tilnærming til ortodoks mystikk.

- Filadelfiaforlaget har kjøpt seg inn i magasinet Strek, som har samme agenda som Peter Halldorf, nemlig å orientere kristenheten mot oldkirken, dens mystikk og tradisjoner. Dette gjør Filadelfiaforlaget i samarbeid med blant andre organisasjonen Areopagus, Norges rikeste kristne organisasjon med flere hundre millioner kroner i egenkapital, som også driver Dialogsenteret Emmaus, som arrangerer samlinger og retreater som blant annet underviser i meditasjonspraksis hentet fra andre religioner.

- Lederskap i norske pinsemenigheter benytter seg av retreatsentre som Lia Gård, som baserer sin virksomhet på liturgi, mystikk og meditasjon.

- Bladet Forbederen med basis i Pinsebevegelsen, benytter seg mye av pastor Bjørn Olav Hansen, som er en varm tilhenger av ortodoks mystikk.

- Peter Halldorf inviteres til å tale i Filadelfia, Oslo. Han er den sterkeste eksponenten for denne utviklingen. Halldorf har gjennomført en kontroversiell etablering på slottet Bjärka Säby, eid av pinsemenigheten i Linköping, hvor han praktiserer ortodokse tradisjoner i form av liturgi, meditasjon, munkekapper, etc.

Det underlige er at verken Halldorf eller denne utviklingen generelt synes å møte motforestillinger blant pinsevenner i Norge. Kan årsaken være at Pinsebevegelsen allerede har fått sitt presteskap, og at "resten" er i ferd med å falle på plass?

Utviklingen noteres med tilfredshet i Den katolske kirke. Den katolske presten Arnfinn Haram, registrerer med glede det som foregår i Filadelfia Bibelskole på sin blogg:

I det nye magasinet “Strek” (som altså Pinsebevegelsen er medeier i, min anm.) (siste nummer) les eg i dag om pinsekyrkjelyden Filadelfia i Oslo: Der har dei faktisk ein tre-persons kommunitet, vaksen fram frå bibelskulemiljøet, med regelmessige tidebøner i løpet av dagen, med meditasjon, lectio divina, stille tider og måltidsfellesskap. Utan lovander og for eit år om gongen, men med ein husregel som strukterer livet. Nøkternt. Tilpassa situasjonen der fellesskapen lever. Eit hjartepunkt i den større forsamlinga. Noko som utviklar seg, som finn sin veg. Tolle, lege, i “Strek”! Gode teikn. Som så ofte er uventa!

Jeg valgte å avslutte mine engasjement i Pinsebevegelsen da jeg innså at utviklingen mot stadig mer kirkelig hierarki var uunngåelig. Den utviklingen jeg her har beskrevet var ikke så tydelig den gang, men den forsterker og bekrefter min analyse.

Peter Halldorf, sammen med andre pinseledere, er i ferd med å gjennomføre intet mindre enn en rot-transplantasjon i Pinsebevegelsen, fra urkirken til oldkirken. Jeg er redd det ikke vil bli en vellykket operasjon.

Bloggene Andy’s forum för tro & kristet liv og Aletheia har i en rekke poster behandlet det samme tema med bakgrunn i utviklingen i den svenske trosbevegelsen og pinsebevegelsen.

Pinsebevegelsens rot-transplantasjon

Kjedelig pinse

Sandefjord Kirke
Foto: Are Karlsen

Av årets tre store kirkelige høytider er pinsen den kjedeligste. Julen har varm romantikk, påsken har drama, men hva har pinsen? Kirken har ikke vært i stand til å gi pinsen et forståelig innhold for folk flest.

Nå melder pinsevennenes organ Korsets Seier (KS) at pinsevennene kjeder seg på møtene. Det er organisasjonen Naturlig Kirkevekst som i en stor undersøkelse har funnet ut at pinsevennene synes deres egne gudstjenester er kjedelige.

Slik går det kanskje når "forestillingens" hovedattraksjon blir tatt av plakaten?

Allerede oldkirken erstattet Den Hellige Ånd med geistligheten. Siden har Kirken hatt vanskeligheter med å forklare hva pinsen egentlig innebærer. Prestene har jo selv overtatt Den Hellige Ånds rolle i Kirken.

Likeledes har Pinsevennene i Norge erstattet Ånden med menneskelig lederskap. Det snakkes nå mer om lederskap i pinsebevegelsen enn det snakkes om Den Hellige Ånd. Ikke rart det kan bli litt kjedelig.

Min gamle forstander i Salem (Sandefjord), Tom Erlandsen, blir i samme KS spurt om årsaken til kjedsommeligheten. Han husker tilbake og sier: "... de frie og spontane innslagene skapte en forventning i dem som besøkte møtene ... jeg husker vi spurte hverandre: "Undres hva som vil skje i kveld" ... det var friheten som rådet".

Den verdiforskyvningen som har skjedd fra Tom Erlandsens pinse-idealer til dagens lederskapsfokus har gått like ubemerket hen som urkirkens Ånds-ledelse ble erstattet med oldkirkens geistlighet. En overgang som store deler av Kirken den dag i dag ikke er i stand til å verken se eller forstå. Også for Pinsebevegelsen begynner forståelsen av dette paradigmeskiftet å fortone seg noe uklart.

Når Pinsebevegelsen nylig feiret sitt 100-års jubileum, ble hovedpersonen T. B. Barratts kraftfulle motto "Fram til urkristendommen" overhodet ikke nevnt.

Pinsebevegelsen har sluttet seg til Kirken og blitt kjedelig. Finnes det en vei tilbake? Nei, men det finnes fortsatt en vei framover. Fram til urkristendommen.

Den er i alle fall ikke kjedelig.

Kjedelig pinse

Kristus, den fattige

Notre Dame (Paris)
Foto: Are Karlsen

Jesus var fattig. Og han omgikkes de fattige.

Til den rike sa han: Gå bort og selg alt du eier og gi det til de fattige, ... kom så og følg meg.

Hvordan skal vi forholde oss til dette idag? De første kristne forholdt seg ganske bokstavelig til Jesu´ lære:

Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.

Urkristendommen appellerte mest av alt til de fattige. Og menighetene var også fattige. De hadde ingen eiendom, ingen kirker, ingen kirkekunst, ingen kostbar kulturarv å vedlikeholde.

Og heller hadde de ingen ambisjoner den veien. Ikke med en tøddel antyder Bibelen at det skulle være av stor betydning å bygge kirker og institusjoner.

Kristus var den fattige. Og hans kropp, kirken, var like fattig.

Jeg tror fattigdom er kirkens bestemmelse. Jeg tror kirken skal være fattig for å kunne relatere til de fattige av denne verden. For å være avhengig av den rikdom Gud gir. For til slutt å arve jorden.

Hvilken kontrast det er idag mellom Kristus og det som kalles Kirken. Med dens monumentale maktbygg. Og dens prelater som kler seg som fyrster. Er dette virkelig Kristi kropp?

Derfor tror jeg husmenigheter er veien å gå. Urkirkens husmenigheter var ikke et underutviklet, primitivt forstadium til virkelige menigheter. Nei, urkirkens husmenigheter ga uttrykk for sin Herre og Mesters dypeste intensjoner: Et nytt liv der vi relaterer til Gud og til hverandre. Der vi lever ut kjærligheten ved å tjene hverandre og denne verdens fattige.

Jesus holdt seg mer i ødemarken enn i storbyen. Han søkte ikke vennskap med denne verdens rike. Han søkte heller ikke maktens korridorer verken i Jerusalem eller Roma. Like fullt er han blitt verdenshistoriens mest innflytelsesrike person.

Jeg tenker at husmenighet er å søke seg fram til det bilde av Jesus som urkristendommen ga. Husmenigheter er fattige menigheter. Menigheter som ikke har noe større å vise fram enn de troendes hjem. Men kanskje det vil vise seg å være husmenighetenes styrke?

Kristus var fattig. Derfor tror jeg på en fattig menighet.

Kristus, den fattige

En allment akseptert forutsetning utenfor debatt

Nidarosdomen
Foto: Are Karlsen

To ganger har Gud gitt mennesket i oppdrag å underlegge seg jorden. Det Første Mennesket, Adam, fikk dette oppdraget. Det Andre Menneske, Kristus, fikk det samme oppdraget, som han videreformidlet til sine disipler: Gjør alle folkeslag til disipler.

En lummer og sen kveld denne uken spaserte jeg rundt i Trondheim, - også rundt Nidarosdomen. Nidarosdomen representerer den institusjonaliserte kirken. I oldtiden bestemte kirken seg for å erobre verden gjennom sine institusjoner. Urkirken, derimot, var ikke institusjonell. Den var en åndelig størrelse.

Historien viser oss at den institusjonelle kirken ikke har lyktes. Det vil si: Så lenge den ble gitt makt av keiseren, så lyktes den tilsynelatende. Men når makten ble fratatt den, sto den igjen som et tomt skall uten åndelig kraft.

Den åndelige kirken derimot, kan vise til mange seire. Urkirken, vekkelseskristendommen opp gjennom hele kirkehistorien, den internasjonale pinsebevegelsen og husmenighetsbevegelsen er gode eksempler på hvordan den åndelige kirken med en liten grad av institusjonalisme har gjort store erobringer. Men historien viser oss at institusjonalisering ligger der som en konstant fristelse til makt. Urkirken gled over i oldkirken, mange av vekkelsesbevegelsene ble til frikirkesamfunn og organisasjoner.

Hvorfor finnes det i så liten grad en drøfting av institusjonalismen blant kristne? Fordi den er et aksiom (en allment akseptert forutsetning utenfor debatt) som oppebærer det rådende paradigmet.

En sammenligning mellom den internasjonale pinsevekkelsen og den norske pinsebevegelsen er interessant ut i fra perspektivet institusjonelt kontra åndelig. Den norske pinsebevegelsen la tidlig vekt på behovet for institusjonelle menigheter i maktkampen med Den frie Bevegelse på 1920 og -30-tallet. Det førte til en sterk institusjonalisering av hele bevegelsen, med en vektlegging på et tydelig lederskap med forstanderen i spissen, etter hvert kalt pastor og nå så smått prest. (Endringen av ledertittelen illustrerer ganske greit mange av mine poenger). Forstanderen fikk stor makt. Blant annet ble det forbudt å opprette flere pinsemenigheter i samme by. Den internasjonale pinsevekkelsen er i motsetning sterkt fragmentert og dermed også mer organisk i sin form. Og som kjent opplever den en enorm vekst i mange deler av verden.

Institusjoner er basert på makt og maktsymboler. I kirkelig sammenheng materialiserer dette seg gjennom det geistlige hierarkiet og monumentale bygninger. Opp gjennom historien har dette utviklet seg in absurdum med høye organisasjonskart, stor verdighet på toppen og enorme bygninger.

Institusjonell tankegang er helt fraværende i Bibelen. Selv i Det Gamle Testamente møter vi guddommelig motstand mot det institusjonelle: Ikke ved hær og ikke ved makt, men ved min Ånd, sier Herren. Når de institusjonelle kirkene i Europa og Amerika skal forsøke å ekspandere - for eksempel gjennom misjon - er det første man tenker på et kirkebygg. Urkirken, de ulike vekkelsene og husmenighetsbevegelsen har ikke kirkebygg med i konseptet. Gud bor ikke lenger i bygninger gjort av menneskehender. Og Guds menighet synes å trives best der mennesker bor og lever, i deres hjem.

Den institusjonaliserte kirken er dyr i drift og uten dynamikk. Den er mer opptatt av sin egen selvoppholdelse enn av de fattige. Den åndelige kirken lever godt med null-budsjetter og er full av dynamikk.

Dette opplever jeg å være en viktig og spennende innsikt.

En allment akseptert forutsetning utenfor debatt