Guds menighet er verdens største under, synger vi i Ronald Fangens sang. Jeg følte det akkurat slik, etter at jeg hadde ringt Thom i forkant av forrige samling. Jeg har hatt liten mulighet til å være med i høst, og jeg går fortsatt og engster meg for hvordan det går med husmenigheten når jeg ikke er til stede. - Vi skal være hos meg i morgen, sa Thom. - Kommer du?
Thom og jeg har holdt sammen i snart 4 år nå. Da vi møttes første gang, var Thom ute på permisjon fra fengselet. Etterhvert endret permisjonen karakter, til at han var på rømmen. Nå er det et par år siden han sonet ferdig, og etter det har han vært en trofast omsorgsperson i husmenigheten vår.
Husmenigheten har nå en fast kjerne på 8 personer. Noen som i utgangspunktet hadde sterke koblinger til Adventkirken, har valgt å forholde seg kun til Adventkirken. Det gjør vondt når noen blir borte. Men det er heller ikke bra når samlingene i for stor grad blir preget av teologiske problemstillinger.
For ett år siden, hadde vi bare én bil i fellesskapet. Vi ba om flere biler - og nå har vi tre.
Etter snart fire år, synes jeg det er mer spennende enn noensinne å få være med på dette underet, å oppleve trofastheten og omsorgen blant deltagerne. Det er også godt å registrere at deltakerne holder kontakt med hverandre og støtter hverandre i hverdagen. Noen av dem besøker også andre menigheter sammen.
Mine egne ambisjoner er ikke større enn at jeg håper for all framtid å kunne tilhøre et slikt fellesskap for egen del. Men for evangeliets skyld håper jeg at fellesskapet vårt vil vokse og spre seg til så mange mennesker som mulig. Men det er noe jeg overlater til lederen, Den hellige ånd.
Innlegg
