søndag, mai 31, 2009

Samtalen som forandrer verden

"Skriften alene!" sa reformatorene. Vekkelsesfolket istemte og sa: "Fram til urkristendommen!" Dagens kristne ledere, derimot, lokker kristenfolket med oldkirkens sprukne brønner, og sier at Skriften ikke er nok, vi behøver også tradisjonen, mens de smiler brydd av reformatorenes kompromissløshet.

Hva er det dagens kristne ledere vet som reformatorene ikke visste? Hvordan kan det ha seg at ledere som Peter Haldorf kommer trekkende med det samme tankegodset som reformatorene avviste, uten å møte motstand?

"Oldkirken led av de samme sykdommer som dagens kristenhet", sier dr. theol. Per Axel Sverker.

Nå tror ikke jeg at reformasjonen var noen teologisk endestasjon, - men jeg er overbevist om at vi må bygge videre på dens innsikter.

Det er mye som taler for at dagens kristne ledere ikke forstår vesentlige deler av Skriften, og særlig ikke det som handler om urkirken. Er det derfor man vender seg til oldkirken, som det er lettere å identifisere seg med?

La meg begrunne:

Det er et avsnitt i Apostlenes Gjerninger som viser at Paulus og de første kristne opererte i et annet paradigme enn dagens vestlige kristenhet - et paradigme med andre verdier og mål:

... siden holdt han hver dag samtaler i Tyrannus-skolen. Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, jøder så vel som grekere. Ap.gj. 19:9,10.

Paulus var opptatt av én ting: Å i alle tilfelle frelse noen. (1. Kor. 9:22). Hans prioriteringer, verdier og metoder var styrt av dette målet. Hvorfor valgte han da samtalen som metode, og ikke prekener og møteaksjoner?

Kan det være at prekener og gudstjenester ikke er så egnet til å formidle evangeliet som vi later til å tro? Evangeliet handler om Han som steg ned. Er det derfor det ikke funker med formidlere som stiger opp - på prekestoler? For den som skal formidle evangeliet må vel arbeide i overenstemmelse med verdiene til det budskapet som skal formidles?

Derfor samtalte Paulus. I samtalen kunne han møte samtalepartnerens livssituasjon, kunnskaper og motforestillinger. Dersom samtalepartneren tok i mot budskapet og ble en troende, ville han enkelt kunne "imitere" Paulus, og føre samtalen videre i sitt eget sosiale nettverk. Resultatet var at evangeliet i løpet av to år spredte seg fra mann til mann i hele Lille-Asia.

Dagens menigheter er i stor grad en arena for monologer. Men mennesker ønsker ikke å være passive tilhørere til lange monologer. De fleste er vant til å være aktive og delaktige i kunnskapsinnhentningen, og tar som en selvfølge muligheten til å kritisk undersøke og stille spørsmål ved det som formidles. Hvilket også er en verdi som Paulus holder fram for de kristne: ... prøv alt, hold fast på det gode. Tess. 5:21

Hvorfor synes prekener fortsatt å være så viktige? Prekenen er en institusjon som hører til et helt annet paradigme enn det Paulus og de første kristne levde i, nemlig det hierarkiske paradigmet. Prekenens faktiske virkning, uansett gode intensjoner, er opprettholdelse av hierarkiets makt over kirken, ikke formidling av evangeliet og dets verdier. Et faktum som understrekes av at tradisjonelle kirkesamfunn i den vestlige verden mister 54.000 medlemmer hver eneste dag.

Ved å velge samtalen som formidlingsform, involverer man samtalepartneren i formidlingen. Samtalen er en naturlig del av det organiske, ikke-hierarkiske fellesskapet som vi finner i Det Nye Testamente. Men i vår tid blir samtalen en trussel mot det hierarkiske paradigmet. For i samtalen blir hierarkiet utydelig. Prekestolen derimot, gjør hierarkiet og makten tydelig.

Er vi på vei inn i en tidsalder hvor de gamle, hierarkiske strukturene blir erstattet av ikke-hierarkiske, organiske fellesskap preget av samtale og likeverdig interaktivitet? I så fall vil vi gjennom det komme nærmere de verdier som preget urkristendommen, enn dagens hierarkiske kristenhet.

Denne utviklingen gir oss mulighet til å bygge videre på reformasjonens innsikter om det allmenne prestedømmet, og lengselen tilbake til urkirkens ikke-hierarkiske og organiske fellesskap.

Jeg på min side tror at kirken, ikke Kirken, allerede er inne i en slik revolusjon.

Samtalen er i gang. Den vil forandre verden.

God pinse!


Share/Save/Bookmark

tirsdag, mai 12, 2009

The US vs John Lennon

Den dokumentariske filmen "John Lennon mot USA" som gikk i helgen, vakte nostalgien i meg. Jeg gikk glipp av John Lennon i min ungdom - han var tilsynelatende utenfor den sfære hvor jeg hentet impulser. Bare tilsynelatende, fordi ved å se filmen forstår jeg at selv om jeg levde i en kristen ghetto, var jeg også barn av min tid.

Gjennom denne filmen kan jeg på nytt oppleve en del av den stemning og atmosfære som preget også mye av den kristne ungdomskulturen, spesielt Jesusvekkelsen.

Var Jesusvekkelsen bare et dårlig plagiat av den sekulære kulturen? Nei, kjernen i Jesusvekkelsen var genuin. Alle vekkelser har brukt sin tids språk og kulturelle uttrykk. Det er ikke noe nytt. På sin side var ungdomsopprøret og 68-generasjonen også barn av sin tid.

Selv om ungdomsopprøret med sin venstreradikale kulturliberalisme la grunnlaget for dagens etablissement, i likhet med at Jesusvekkelsens radikale i dag bemanner de religiøse hierarkiene, ga både det og Jesusvekkelsen oss verdier vel verdt å ta vare på: Å ikke blindt underkaste seg autoriteter, å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter, å overse strukturene, å gå nye veier. Ikke minst lærte vi oss noe om det enkle fellesskapet.

Filmen er vel verdt å se! Også så mye bra musikk - musikk med et budskap som ble oppfattet som en trussel mot the United States of America.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, mai 05, 2009

Mot til forandring

Jeg lar meg fascinere av Reformasjonen og viljen til drastiske forandringer i kirkelige ordninger. Vi kjenner alle lutherdommen, mens den presbyterianske delen av reformasjonen er ikke så godt kjent i vår del av verden.

Mens lutherdommen beholdt en kirkelig struktur som i praksis var ganske lik det katolske hierarkiet, selv om det teologiske fundamentet var anderledes, gikk den presbyterianske reformasjonen i Skottland mye lenger. Allerede den gang tok man konsekvensen av at et hierarki basert på de bibelske begrepene episkopos (tilsynsmann eller biskop), presbyteros (eldste eller prest) og diakonos (tjener eller diakon), ikke har en bibelsk begrunnelse.

Det var en kjent sak for presbyterne at begrepene episkopos og presbyteros ble brukt om hverandre i Bibelen, slik også flere kirkefedre slår fast, blant andre Hieronymus, teolog og bibeloversetter (347-420): "Eldste er identisk med biskop", i likhet med Chrysostomus (349-407) og Theodor (393-457).

Derfor ble de presbyterianske menighetene ledet av eldste (gresk presbyteros), bestående av både legfolk og teologer. Det som slår meg er den sterke viljen til forandring. Kirken var inntil da styrt av paven i Rom. Av alle nasjonale kirker virker det for meg som det var kirken i Skottland som var villig til å gjøre det mest radikale oppbruddet fra den katolske kirkeordningen, ved å innføre lokale valg av eldste som erstattet det katolske hierarkiet basert på biskoper ordinert av paven i Roma.

Befolkningens engasjement i kirken og kirkens innflytelse og betydning for samfunnet, gjorde at kirkelige reformer i praksis ble samfunnsreformer, som blant annet kunne resultere i blodige opprør. Den presbyterianske reformasjonen ble ledet av John Knox (1510–1572), en skotsk teolog og politiker, som var inspirert av John Calvin (1509–1564), en av Luthers (1483–1546) rivaler. Calvins reformasjon var mer radikal enn Luthers når det gjaldt kirkeordning. Luther holdt som kjent fast ved biskoper som til og med ble utnevnt av keisere og konger, noe som fortsatt praktiseres i dagens norske statskirke.

Reformatorene var i sin bibeltroskap villig til å rive opp de kirkelige strukturene. Vil den samme viljen på nytt kunne gjøre seg gjeldende i kirken? Ikke for forsøke å gjenta reformasjonen, men for å bygge videre på dens innsikter?

Ny innsikt om Bibelens ikke-hierarkiske verdier, og den sterke tilbakegangen tradisjonelle menigheter opplever i den vestlige verden, har på ny aktualisert behovet for en dyptgripende reformasjon.

Finnes det mot til forandring?


Share/Save/Bookmark

lørdag, mai 02, 2009

Husmenigheten: Ut av skapet

"Husmenigheten har hjulpet meg til å komme ut av skapet som kristen", sa en av de nyere deltagerne etter en samling her om kvelden.

Yess! Det er akkurat hva jeg håper å høre. Vi vet at det i følge meningsmålinger finnes minst seks ganger fler kristne i vårt land, enn de som er aktive i menigheter. Å sitte taus i benkeradene, er ikke en naturlig - og heller ikke en bibelsk - fostring av kristne. I Bibelen er normen at det kristne fellesskapet er en samtale der alle deltar med de gaver man har fått. Passive kristne "livner til" når de inviteres inn i et fellesskap som preges av vanlige kristne og ikke av profesjonelle prester eller pastorer. Fordi de der finner rollemodeller de kan identifisere seg med og "imitere".

Mange norske kristne må hjelpes ut av skapet!


Share/Save/Bookmark