Mine venner Geir Lie og Sjur Jansen har begge fått oppmerk- somhet i Vårt Land i det siste, både i papriutgaven og i debattforumet verdidebatt.no. Begge på grunn av sin penn. Og fordi de utfordrer det religiøse etablissementet.
Sjur ble etter den "famøse" kritikken av den nye boken Fra urmenighet til scenekirke (kommentert her på bloggen) invitert til å være gjesteskribent på verdidebatt.no. I løpet av en ukes tid la han ut en rekke artikler som fortsatt er åpen for debatt for den som vil delta. Det spennende er at husmenighetstanken får oppmerksomhet i ulike fora.
Geir Lies artikkel i siste utgave av hans eget tidsskrift Refleks ble til slutt viet oppmerksomhet i Vårt Land (etter min sene omtale her på bloggen? - tidskriftet kom ut i september i fjor). Vårt Land spisset en del av Geirs utsagn og skapte debatt ved å kontakte diverse pinsekarismatiske ledere for kommentar.
Kommentarene sprikte fra det intetsigende ("Geir Lies uttalelser er generelle og pinsekarismatikken mangfoldig så vi føler oss ikke truffet") til det "vonbrotne" ("Geir krenker andre mennesker ved å så tvil om deres motiver").
Det spørsmålet som i liten grad kom i fokus i Vårt Lands oppslag, er hvorvidt Geirs erfaringer og reaksjoner er representative for kristne som tilhører pinsekarismatiske menigheter. Mine egne observasjoner og undersøkelsen omkring church leavers av Alan Jaimieson forteller at pinsekarismatiske menigheter kan være "storforbrukere" av mennesker. Pinsekarismatiske menigheter av ulike valører har stor tiltrekningskraft, men viser seg for mange å ikke invitere til et bærekraftig kristenliv eller fellesskap. Eller ikke innfrir de forventninger de skaper til kristenliv og fellesskap.
Det forventes kanskje at min konklusjon skal være at husmenigheter er løsningen? Det er desverre ingen ting i veien for at husmenigheter kan lide av den samme sykdommen. Det handler om å skape menigheter hvor det er mulig å snakke sant om Gud, livet, menigheten og fellesskapet. Og da er det ikke alltid nok å flytte samlingene fra kirken til stua.