torsdag, september 30, 2010
søndag, september 19, 2010
Menighet eller klan?
Nettstedet ligonier.org (drevet av en reformert organisasjon for kristen undervisning) hevder i en spørsmål/svar-artikkel at husmenigheter ikke er menigheter, men klaner. Jeg må innrømme at jeg er redd dette nettstedet fort kan ha et poeng.
En av definisjonene på klan er at det er en gruppe familier som er tett sammenknyttet med interne relasjoner. Og da minner definisjonen meg i like stor grad om tradisjonelle menigheter.
Hva skiller en menighet fra en klan?
For det første, den er åpen for alle. En tradisjonell menighet er pr. definisjon åpen for alle, men den er delt inn i sirkler, som du må kvalifisere deg for å komme inn i. Den ytterste sirkelen, deltakelse i offentlige samlinger, er som regel enkel, om du tåler nysgjerrige blikk som ny. Neste sirkel er det sosiale fellesskapet. Her stanser det opp for mange som forsøker å komme seg inn. Og jo større menigheten er, jo vanskeligere kan det være for nye å etablere seg sosialt innenfor. I så henseende er store menigheter ofte lite produktive. Den innerste sirkelen, lederskapet, er det bare folk med visse kvalifikasjoner (sosialt og faglig) som når inn til.
Når det gjelder husmenigheter, kan det være både enklere og vanskeligere. En husmenighet er ikke en offentlig institusjon, men et rent fellesskap, så der har man ikke den ytterste, offentlige sirkelen. Hvordan kommer man inn i en husmenighet? Stort sett ved at man inviteres inn.
Og da er spørsmålet: Hvilke kriterier gjelder for hvem som inviteres inn i en husmenighet?
Jeg kjenner til disse kriteriene:
- Alle.
- De som deler visse teologiske standpunkter.
- De som husmenighetens medlemmer synes passer inn i fellesskapet.
- De som fra før tilhører en bekjentskapskrets.
Her er det mye jeg ikke liker og en del som er ubearbeidet hos meg selv. La meg først gjøre det klart at jeg ønsker at vår husmenighet ikke skal ha noe annet kriterium enn det første: Alle skal være velkommen.
Teologiske ståndpunkter. I et ikke-hierarkisk fellesskap er det vanskelig å sette andre teologiske kriterier enn at vi er enig om at Bibelen er vår teologiske autoritet. Så blir det opp til fellesskapet å bestemme hvordan man skal forholde seg til ulike teologiske standpunkter. Dette kan være krevende, særlig dersom enkelte av medlemmene har med seg en omfattende teologisk bagasje, for ikke å si agenda, inn i fellesskapet.
Om å passe inn i fellesskapet. Det er etter min mening håpløst å sette et diffust passe-inn-kriterium for Jesu´ menighet. Da har man redusert menigheten til en klikk, interessefellesskap eller klan. Selv om jeg innser at personkjemi i visse tilfeller kan være så vanskelig at løsningen blir å gå fra hverandre.
Men i utgangspunktet mener jeg at ulikheter i personlighet, sosial bakgrunn og interesser, og de spenninger som kan oppstå på grunn av dette, er noe vi vokser på som mennesker og fellesskap når de bearbeides og vi tilpasser og underordner oss hverandre.
Bekjentskapskretsen. For å komme i gang med en husmenighet, kan det i visse tilfeller være greit å ta utgangspunkt i bekjentskapskretsen, og spesielt dersom det ikke finnes noen annen husmenighet i nærheten. Dersom det gjør det, bør det normale være at man slutter seg til den. Men dersom man danner husmenighet av bekjentskapskretsen, mener jeg man må være oppmerksom på at det i seg selv ikke er et bærekraftig prinsipp. Den kan lett utvikle seg til en klan, dersom man ikke så snart som mulig åpner den for alle.
Fokuset i en menighet må være for det første på de som stiller svakest i fellesskapet, for eksempel de som er nye, eller nye som kristne eller de som sliter med vanskeligheter.
Og for det andre å alltid inkludere nye. Dette kan gi en dynamikk som kan virke både attraktiv og slitsom. For mange er det positivt at det hele tiden skjer noe. For andre kan det oppleves negativt at fellesskapet ikke er så stabilt, trygt og forutsigbart som man kan ønske.
Men da er vi tilbake til spørsmålet klan eller menighet? Som menighet har vi et oppdrag: Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Dersom det er trygghet og forutsigbarhet man i første rekke ønsker, kanskje man ikke skal kalle fellesskapet menighet?
En av definisjonene på klan er at det er en gruppe familier som er tett sammenknyttet med interne relasjoner. Og da minner definisjonen meg i like stor grad om tradisjonelle menigheter.
Hva skiller en menighet fra en klan?
For det første, den er åpen for alle. En tradisjonell menighet er pr. definisjon åpen for alle, men den er delt inn i sirkler, som du må kvalifisere deg for å komme inn i. Den ytterste sirkelen, deltakelse i offentlige samlinger, er som regel enkel, om du tåler nysgjerrige blikk som ny. Neste sirkel er det sosiale fellesskapet. Her stanser det opp for mange som forsøker å komme seg inn. Og jo større menigheten er, jo vanskeligere kan det være for nye å etablere seg sosialt innenfor. I så henseende er store menigheter ofte lite produktive. Den innerste sirkelen, lederskapet, er det bare folk med visse kvalifikasjoner (sosialt og faglig) som når inn til.
Når det gjelder husmenigheter, kan det være både enklere og vanskeligere. En husmenighet er ikke en offentlig institusjon, men et rent fellesskap, så der har man ikke den ytterste, offentlige sirkelen. Hvordan kommer man inn i en husmenighet? Stort sett ved at man inviteres inn.
Og da er spørsmålet: Hvilke kriterier gjelder for hvem som inviteres inn i en husmenighet?
Jeg kjenner til disse kriteriene:
- Alle.
- De som deler visse teologiske standpunkter.
- De som husmenighetens medlemmer synes passer inn i fellesskapet.
- De som fra før tilhører en bekjentskapskrets.
Her er det mye jeg ikke liker og en del som er ubearbeidet hos meg selv. La meg først gjøre det klart at jeg ønsker at vår husmenighet ikke skal ha noe annet kriterium enn det første: Alle skal være velkommen.
Teologiske ståndpunkter. I et ikke-hierarkisk fellesskap er det vanskelig å sette andre teologiske kriterier enn at vi er enig om at Bibelen er vår teologiske autoritet. Så blir det opp til fellesskapet å bestemme hvordan man skal forholde seg til ulike teologiske standpunkter. Dette kan være krevende, særlig dersom enkelte av medlemmene har med seg en omfattende teologisk bagasje, for ikke å si agenda, inn i fellesskapet.
Om å passe inn i fellesskapet. Det er etter min mening håpløst å sette et diffust passe-inn-kriterium for Jesu´ menighet. Da har man redusert menigheten til en klikk, interessefellesskap eller klan. Selv om jeg innser at personkjemi i visse tilfeller kan være så vanskelig at løsningen blir å gå fra hverandre.
Men i utgangspunktet mener jeg at ulikheter i personlighet, sosial bakgrunn og interesser, og de spenninger som kan oppstå på grunn av dette, er noe vi vokser på som mennesker og fellesskap når de bearbeides og vi tilpasser og underordner oss hverandre.
Bekjentskapskretsen. For å komme i gang med en husmenighet, kan det i visse tilfeller være greit å ta utgangspunkt i bekjentskapskretsen, og spesielt dersom det ikke finnes noen annen husmenighet i nærheten. Dersom det gjør det, bør det normale være at man slutter seg til den. Men dersom man danner husmenighet av bekjentskapskretsen, mener jeg man må være oppmerksom på at det i seg selv ikke er et bærekraftig prinsipp. Den kan lett utvikle seg til en klan, dersom man ikke så snart som mulig åpner den for alle.
Fokuset i en menighet må være for det første på de som stiller svakest i fellesskapet, for eksempel de som er nye, eller nye som kristne eller de som sliter med vanskeligheter.
Og for det andre å alltid inkludere nye. Dette kan gi en dynamikk som kan virke både attraktiv og slitsom. For mange er det positivt at det hele tiden skjer noe. For andre kan det oppleves negativt at fellesskapet ikke er så stabilt, trygt og forutsigbart som man kan ønske.
Men da er vi tilbake til spørsmålet klan eller menighet? Som menighet har vi et oppdrag: Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Dersom det er trygghet og forutsigbarhet man i første rekke ønsker, kanskje man ikke skal kalle fellesskapet menighet?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
