09/ Husmenighet med rusmisbrukere, hvordan fungerer det i praksis?

Ikke-hierarki betyr at husmenighetene vil utvikle seg i litt ulike retninger. Uten at det i seg selv skal sees på som en kritikk av hverandres prioriteringer. I så henseende er ikke husmenigheter noe anderledes enn andre menigheter.

Vår husmenighet i Sandefjord ble preget av mine personlige prioriteringer, nemlig arbeid blant rusmisbrukere.

De fleste "vanlige kristne" jeg kjenner unngår narkomane, de oppleves som for krevende. Det har jeg forståelse for.

Første medlem i husmenigheten utenom meg selv var en sentral skikkelse i narkomiljøet i Sandefjord. 

Av personvernhensyn vil jeg ikke gå i detaljer når det gjelder personer. Men jeg ønsker å si litt om våre arbeidsprinsipper:

1 Vi ser på alle, narkomane eller ikke, som tror på Jesus, som kristne søsken. Det betyr at vi inkluderer i vårt fellesskap mennesker som i utgangspunktet er rusmisbrukere, og som derfor kanskje også vil oppsøke husmenigheten i rus.

2 Samlingene skjer i prinsippet hver tirsdag hjemme hos ulike deltagere. Vår "husmenighet versjon 2", har nå hatt samlinger i ca. 8 år. Og vi opplever en stadig sterkere forventning til hva Gud skal gjøre.

3 Vi har en enkel liturgi:

- Åpen samtale, deling av liv

- Hjemmebakte kaker (favoritt: eplekake)

- Lesing av et skriftavsnitt og samtale omkring det 

- Bønn og forbønn

- Tilslutt ber vi Vår far-sammen.

4 Hvordan er min rolle i fellesskapet?

Vi forsøkte å få "ordet er fritt" til å fungere. Men det førte til at en av deltagerne på et tidlig stadium kom med følgende forslag: "Are, kan ikke du hjelpe oss til å fokusere?" 

Jeg så behovet og tok på meg oppgaven. I tillegg hadde jeg som eneste deltager med førerkort og romslig bil, i oppgave å plukke opp deltagere til samlingene. Disse arbeidsoppgavene har jeg fortsatt.

5 Hvordan forholder vi oss til rusmisbruk i gruppa? Her er noen tanker, som alle så langt har sluttet seg til:

Menighetens primære oppgave, er ikke å ta tak i rusmisbruket, men å forkynne Kristus. Basert på erfaring forutsetter vi at alle ønsker å komme seg ut av misbruket. Ønsker deltagerne å samtale om rus, så er det selvfølgelig åpenhet for det, og så er vår tanke at Guds ord og et inkluderende fellesskap modner fram en motivasjon til å gå ut av misbruket.

Menigheten er et sosialt fellesskap i tråd med våre verdier, noe som praktiseres uansett på hvilket trinn rusmisbrukeren er i sin prosess ut av misbruket. Døren inn til fellesskapet står alltid åpen.

Det at deltagerne kan risikere å møte aktive rusmisbruker på våre samlinger, kan være en utfordring, men er samtidig noe den enkelte uansett vil måtte forholde seg til før eller siden. Det å takle møtet med aktive rusmisbrukere, sees på som en potensiell bygging av motivasjon for å komme seg ut.

Dessuten: Deltagerne i husmenigheten oppmuntrer og hjelper hverandre på mange måter.

6. Et viktig punkt anser vi er å oppmuntre de av deltagerne som har et rusproblem, til å ta i mot den hjelp som det offentlige hjelpeapparatet kan tilby. Det kan være alt fra personlige konsultasjoner til opphold på rehabiliteringsinstitusjon. Det fellesskapet de har i husmenigheten, vil alltid ønske dem velkommen tilbake.

7. Denne prosessen har vært diskuttert inngående i vårt eget fellesskap bestående av erfarne rusmisbrukere, både aktive og forhenværende, og tas løpende opp til evaluering.

09/ Husmenighet med rusmisbrukere, hvordan fungerer det i praksis?

8/ Rasesegregert og hierarkisk

OK - vi må erkjenne, det er ikke mange organiske, ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge. Men sannheten er at det har aldri har vært fler heller, så vidt jeg vet. Av den enkle grunn at ikke-hierarki ikke har vært forkynt før nå i vårt lille husmenighetsmiljø.

Det har vært mange slags grupper som kaller seg husmenighet, men underlig nok ingen som jeg vet om som har vært ikke-hierarkisk. De to eneste ikke-hierkariske jeg vet om i Norge, inkludert vår egen, har nå eksistert i ca. 20 år. Men muligheten for at jeg er dårlig informert, er selvfølgelig tilstede.

Hva er så viktig med ikke-hierarki? Det viktigste med ikke-hierarki er at det er hva Skriften forutsetter. De "samlingsaktivitetene" Bibelen taler om, ser ut til å være basert på ikke-hierarki.

Jesus sa: Matteus 18:20 "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem." 

Dette kan kanskje være starten på en ikke-hierarkisk husmenighet?

Paulus skrev: 1. Korinter 14:26 "Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp."

Her beskrives en husmenighet som er mer etablert, og som opplever at Jesus er midt i blant dem gjennom nådegaver i "fri flyt". Prekestolen og pastoren er så langt et ukjent fenomen.

Jeg vil vende tilbake til at ikke-hierarki aldri har vært forkynt. For det stemmer ikke helt. For den som kjenner sin "pinse-historie", vet at ikke-hierarki ble forkynt i Azusa Street. Azusa Street i San Fransisco var den gaten hvor pinsevekkelsen brøt ut. "Redskapet" het Seymour, han var en handikappet afro-amerikaner. Han hadde følt på kroppen den amerikanske rasismen, og han håndterte temaet uten å nøle: "Det kirkelige hierarkiet er ikke i overensstemmelse med Skriften". Derfor, som pinsevenn, er jeg både glad og stolt over å kunne stå sammen med broder Seymour i denne saken. Men det tok desverre ikke lang tid før pinsebevegelsen i USA var både rasesegregert og hierarkisk. Hierarkiet viser seg å være meget seiglivet.

 Jeg vil fortsette å studere temaet husmenighet i lys av begrepene hierarki og gjensidig underordning. I mellomtiden fortsetter vi vår virksomhet i overbevisning om at hierarkiske verdier er noe som ikke hører til i det kristne fellesskapet, slik Bibelen beskriver det.

8/ Rasesegregert og hierarkisk

7/ Finnes det fungerende, selvstendige, ikke-hierarkiske husmenigheter?

 Nå må vi ikke glemme at det Bibelen lærer om menighet, handler i praksis om husmenigheter, og da må vi gå ut fra at disse i prinsippet praktiserte gjensidig underordning. Så når vi ønsker å lære om gjensidig underordning, så må vi ta av oss «kirkehistoriebrillene" og praktisere det Reformasjonen lærte oss: Skriften alene.

Fordi jeg er redd man ikke finner mye stoff om gjensidig underordning i kirkehistorien, siden kirken innførte hierarki før det var gått 100 år etter Jesu´ død og oppstandelse.

Jeg regnet en gang ut hvor mange prekener jeg hadde hørt i mitt liv, og kom til anslagsvis noe over 3000. Jeg tror at ikke én av dem handlet om gjensidig underordning, eller «vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus».

Noe svært interessant er at Pinsebevegelsens grunnlegger, T.B. Barrat, valgte som motto «Fram til urkristendommen».  

«Fram til urkristendommen» og «Skriften alene» betyr i praksis det samme. Begge forholder seg til Skriften alene.

Men i kirkehistorien finnes det mange eksempler på samlinger og grupper som minner om husmenigheter. For eksempel den norske Haugianismens Vennesamfunn. Hans Nielsen Hauge gikk utenom Den norske kirkes hierarki, og etablerte et stort antall såkalte vennesamfunn. 

Min kone og jeg er med i flere vennegrupper, som alle har vart i mange år. En sak jeg finner interessant, er at ingen av disse gruppene har en leder. De fungerer alle spontant etter konsensus-prinsippet.

Var det slik Hans Nielsens Hauges vennesamfunn også fungerte? Jeg vil gjerne lære mer om akkurat det.

Min gode venn inntil hans død, Tore Lende, var en tidlig deltager i husmenighet på 70-tallet og var en ivrig student av fenomenet. Han opplevde at den bølgen av husmenigheter som etablerte seg på 70-tallet, visnet bort. Hans forklaring var noe jeg allerede har vært inne på, nemlig lederskapskonflikter.

Vår egen husmenighet som i første utgave ble dannet relativt tidlig på 2000-tallet, var også med i en internasjonal bølge av husmenigheter, særlig i USA. Disse var ikke-hierarkiske og autonome (ble også kalt organiske), lik vår egen. Men det har blitt stille om denne typen menigheter. Jeg vet om et nettsted som representerer en slik husmenighet, og som hevder at de for tiden er den eneste husmenighet som praktiserer ikke-hierarki i USA.

Jeg tror årsaken til denne svake utviklingen er «mindset» som jeg tidligere har vært inne på i denne «tråden». For de fleste er den tradisjonelle menigheten og dens «tjenester» viktige, som for eksempel:

- Det sosialt respektable som følger med en institusjonell menighet. 

- Likeså en arena som gir en ramme rundt livsritene (fødsel, konfirmasjon, bryllup, begravelse), 

- Egne samlinger for barn, ungdom og eldre, etc, etc.

I Norge er vi fortsatt en av veldig få ikke-hierarkiske husmenigheter. Hvorfor har vi klart oss?

Jeg tror det handler om «bær hverandres byrder». Og det handler om at de aller fleste deltakerne praktisk talt ikke har noen bakgrunn fra tradisjonelle menigheter.

Jeg kommer tilbake med mer.

7/ Finnes det fungerende, selvstendige, ikke-hierarkiske husmenigheter?

6/ Kjærligheten overflødiggjør hierarkiet

Hvordan lever vi slik Jesus lærte? 

For det første, så finnes det en disippelskole hvor dette kan læres. Disippelskolen heter menigheten.

Menigheten har et pensum som heter Bibelen. I Bibelen finner vi det Jesus sa, og det apostlene skrev.

Jesus sa: 

Johannes 13:34: «Et nytt bud gir jeg dere: «Elsk hverandre. Slik jeg har elsket dere skal dere elske hverandre.»

Paulus skrev:

Gal 6:2: «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.»

Kristi lov? Det er det nye budet Jesus ga.

Paulus lærer oss hvordan det nye budet kan praktiseres: Ved at vi bærer hverandres byrder.

Hvordan skal vi gjøre det i en institusjonalisert menighet med pastor, talerstol, og benkerader?

Etablere enda en institusjon spesielt for folk som har tunge byrder?

Nei, vi gjør det ved å gi avkall på pastor, talerstol og benkerader, i den hensikt å gjøre det mulig å følge Jesu kall til oss: Bære hverandres byrder.

Vi erstatter hierarkiet med husmenigheter som møtes i våre hjem, og nyter dermed et miljø som fremmer kontakt, kjennskap og kjærlighet.

Med min bakgrunn forstår jeg selvfølgelig at de aller fleste vil ha problemer med å ta dette seriøst. Hvorfor presenterer jeg da disse tankene?

Fordi jeg opplever at dette er konsekvensen av hva Skriften lærer. Benkeradene er ikke konstruert for at vi skal elske hverandre slik Jesus lærte: Å bære hverandres byrder. 

Nei, benkeradene er til for å rette vår oppmerksomhet mot talerstolen. 

Ikke misforstå: Hierarki er som allerede nevnt nødvendig i mange sammenhenger for at virksomheter, institusjoner og organisasjoner skal fungere. Men når det kommer til menigheten kan det bli motsatt: Det er mye som ikke fungerer på grunn av hierarkiet.

Så for å få bena ned på jorden igjen: Finnes det relevante eksempler på menigheter som fungerer etter gjensidig underordnings-prinsippet? (For deg som har fulgt denne post-serien fra starten av.)

Det må vi se nærmere på neste gang vi treffes her på bloggen.

6/ Kjærligheten overflødiggjør hierarkiet

5/ Hierarki - et fremmedelement

 Ja, hvordan løser vi det? (Ref. forrige post).

Det er vel slik at vi alle i praksis har verdier som kan være på kollisjonskurs med enkelte av Bibelens verdier. Men det hører med til vårt kall til vekst under vandringen med Herren, at vi tilegner oss stadig mer av hva Jesus og apostlene lærte.

Å følge Guds ord har en egenverdi. Det ligger velsignelse i det. Poenget er at vi ved Åndens veiledning og kraft lever slik Jesus lærte. Fordi det er den eneste rette måten å leve på.

Når det så kommer til kirken, menigheten og hvordan den er organisert, så har vi der å gjøre med tusenårige tradisjoner. Den kirkefaderen som introduserte det kirkelige hierarkiet, Ignatius av Antiokia, gjorde det tidlig på 100-tallet e. Kr. Det sies at han brukte den romerske hær som forbilde. 

Her ser vi tydelig en diskontinuitet mellom apostlenes urkirke og oldkirken som Ignatius i stor grad preget.

Hierarki finnes og er nødvendig i mange sammenhenger. De fleste av oss har en overordnet på jobben. Det er mye som ikke hadde fungert dersom man ikke hadde et institusjonalisert hierarki på mange av samfunnets områder.

Også i kristen sammenheng kan hierarkier være nødvendig, særlig når det er snakk om kristne institusjoner av ulikt slag, fra søndagsskole til Gudstjenesten slik vi kjenner den.

Men det kristne fellesskapet framstår ikke som et hierarki i Skriften. Selve drivkraften i det nye livet, agape-kjærligheten, overflødiggjør ved Den hellige Ånd hierarkiet.

Hvordan skjer det? Det kan vi se nærmere på i neste kapittel.

5/ Hierarki - et fremmedelement

4/ Hva sa Jesus? Hva skrev Paulus?

 Å sammenholde hva Jesus sa med hva Paulus eller de andre apostlene skrev om samme tema, er alltid interessant.

En viktig fase i min egen trosvandring, var da jeg som 19-åring for alvor oppdaget Jesu radikalitet:

Jesus sa. Mt 20:25-28:

«Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. 26 Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, 27 og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. 28 Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

Her taler Jesus om at vi skal være hverandres slaver. Er det mulig å praktisere dette?

Paulus skrev:Ef 5:21:

"Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus, ..."

Jeg mener at Jesus og Paulus her snakker om det samme. Jesus sier at vi skal tjene hverandre som slaver, og Paulus sier at vi skal underordne oss hverandre.

Dersom du trodde at Bibelen ikke inneholder et organisasjonskart for menigheten, så mener jeg at du tar feil. Fordi dette anser jeg for å være det bibelske organisasjonskartet.

Er det noen som vil hevde at det organisasjonskartet man har i institusjonelle menigheter er bibelsk?

Du kommer ikke utenom hierarkiet i en institusjon. Men både Jesus og Paulus snakker om noe helt annet enn hierarki, de snakker om gjensidig underordning.

Dermed mener jeg at de tar feil som hevder at man ikke kan henvende seg til Bibelen for å finne ut hvordan en menighet skal "drives" i 2024. Utfordringen er at Jesus, Paulus, Bibelen, utfordrer oss med verdier som er på kollisjonskurs med verdier som råder i institusjonelle menigheter.

Hvordan løser vi det? Jeg kommer tilbake.

4/ Hva sa Jesus? Hva skrev Paulus?

3/ Hvordan kan en husmenighet overleve?

Mitt postulat er at kirken i det store og hele sliter på grunn av sin institusjonelle karakter.

Og årsaken til at husmenigheter sliter og ofte er kortvarige, kommer av samme grunn: En institusjonell karakter.

Deltagere i husmenigheter har ofte samme "mindset" som deltagere i tradisjonelle menigheter. Det betyr ofte at husmenigheten blir ikke noe annet enn en nedskalert versjon av en tradisjonell menighet. Og da finner folk etter hvert ut at den store menigheten gjør det meste mye bedre tross alt. Det vil si tross det man mislikte med den store menigheten, for eksempel musikken.

Men det er også en annen spesiell grunn jeg hører, og det er krangel om lederskap. Krangel om lederskap har gjort livet i mang en husmenighet surt.

Dermed har vi introdusert neste tema: Verdier.

Hvilke verdier skal husmenigheten ha som sitt fundament?

La meg røpe at en sentral verdi etter min mening er begrepet underordning.

Det er mange som har tanker omkring underordning, men det er ikke så mange som har tanker om gjensidig underordning. Det gjør faktisk temaet "gjensidig underordning" veldig interessant.

I påvente av neste avsnitt, la meg også avsløre at forholdet mellom institusjonell menighet og gjensidig underordning i praksis ikke er spesielt harmonisk.

3/ Hvordan kan en husmenighet overleve?

Kirken - posten slettet foreløpig.

En menighet uten kirke, er det en ordentlig menighet?

...

Jeg har valgt å slette denne posten. Jeg regner med at jeg kommer tilbake til temaet igjen. I mellomtiden starter jeg på et annet prosjekt, i posten som kommer etter denne.

Kirken - posten slettet foreløpig.

2/ Den institusjonelle menigheten

 Hva kjennetegner den institusjonelle menigheten og hva ved den er fremmed for apostlenes menighet, det vil si urkirken?

Det er faktisk en lett gjenkjennelig pakke av elementer som kjennetegner den institusjonelle menigheten. Også lett gjenkjennelig fordi den er så sentral i vår definisjon av kirken, og likevel helt fraværende i Skriften, som jo er overleveringen fra apostlene. Derfor er det mulig å konstatere en diskontinuitet gjennom disse elementene:

- kirkebygget med benkeradene som menighetens samlingssted

- menighetens rolle som byggherre og eventuelt eiendomsforetak

- sakraliseringen av kirkebygget

- hierarkiseringen av menigheten gjennom pastoren eller presten

- prekestolen

Det absolutt viktigste ved menigheten, og det som definerer den er i mange sammenhenger kirkebygget. For mange er kirkebygget identisk med menigheten. Derfor settes en stor andel av menighetens ressurser inn på å få bygget en kirke. Dessuten, kirkebygget "innvies" og blir i seg selv sakralt.

Ingenting av dette finner sitt forbilde i Skriften. Mange av de som blir rammet av kritikken, vil svare "Hva så? Vi kan ikke bruke Bibelen som en håndbok i hvordan drive menighet i dagens samfunn, år 2024!".

Mitt svar: Dersom vi ikke bruker Bibelen som "håndbok", vil menigheten dø ut. Våre vakre kirkebygninger står i stadig større grad tomme, eller brukes til perifere arrangementer med tanke på sitt opprinnelige formål. Konserter, for eksempel.

Men de troende forventer noe mer og noe annet. Kirken innfrir ikke de forventninger den selv skaper. Hvilke forventninger? Forventninger om FELLESSKAP. Den institusjonelle kirken er dårlig på å "levere" fellesskap.

Hva er løsningen? Du har gjettet det!

Men er husmenighet den store sukessfaktoren slik mange vil ha det til? Inntrykket er at husmenigheter har en relativt kort levetid?

Dette må vi se nærmere på.

2/ Den institusjonelle menigheten

1/ Hvorfor husmenighet?

Hvorfor husmenighet?

Det korte svaret er at Bibelen handler om husmenigheter, og ingen andre slags menigheter.

Hva bygger opp under den påstanden?

Enda et kort svar: Diskontinuiteten.

Det finnes en åpenbar diskontinuitet mellom Bibelens, det vil si apostlenes, beskrivelse av menigheten og slik kirken ble praktisert av de oldkirkelige kirkefedrene etter at apostlene hadde avsluttet sin tjeneste.

Eller sagt på en mer kompakt måte: Det finnes en diskontinuitet mellom urkirken og oldkirken.

Vi er alle kjent med oldkirkens menighetsliv, nettopp fordi alle menigheter praktiserer det på samme måte den dag i dag. Hva kjennetegner oldkirkens menighetsliv?

Jo, både oldkirkens og dagens menigheter er institusjonelle. Urkirken var ikke institusjonell, den hadde ikke de elementer som kreves for å være institusjonell.

Skal vi tygge litt på den påstanden? Jeg kommer tilbake med mer ...

1/ Hvorfor husmenighet?