Hvorfor husmenighet - 4

Temaer i Bibelen som peker mot husmenighet - del 2 av 2.

Et av de store høydepunktene i Det nye testamente, er når Jesus sier i Joh 13:34: "Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.".

Og spennende blir det når Paulus konkretiserer det Jesus sier slik:

Gal 6:2 Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. 

Det som gjør dette spennende for meg, er hvordan Paulus for det første forutsetter at hans lesere har kjennskap til Kristi lov, og for det andre tar det som en selvfølge at de troende hadde en type fellesskap som gjorde det mulig å kjenne hverandre så godt at man var kjent med hverandres byrder.

Altså: Typisk for en husmenighet.

Som vi vet pålegger ikke Det nye testamente oss å starte husmenigheter. Men det som burde bekymre oss, er de kvalitetene vi går glipp av på grunn av at vi ikke praktiserer det Jesus og apostlene praktiserte.

Fortsetning følger!

Hvorfor husmenighet - 4

Hvorfor husmenighet? - 3

Hvordan skal menigheten organiseres etter Guds Ord?

Man kan ikke spørre Bibelen om hvordan menigheten skal organiseres i et moderne samfunn, er det mange som hevder.

Jeg er uenig i å sette Bibelen på sidelinjen på denne måten. Hva sier egentlig Bibelen?

I Efeserne 5 sier Paulus:

Underordne dere hverandre i ærefrykt for Kristus!

I en hvilken som helst organisasjon praktiseres underordning som et verktøy for å få organisasjonen til å fungere mest mulig effektivt. Det unike med Bibelen er at vi blir bedt om å underordne oss hverandre. 

Jesus selv sa det på denne måten: Den som vil være stor blant dere skal være alles slave! Paulus  konkretiserer Jesu´ ord slik: underordne dere hverandre i ærefrykt for Kristus. Den verbformen Paulus bruker, modal, indikerer at det er en frivillig, dedikert handling.

Men dette vil jo bare skape kaos, vil de fleste hevde. Men da må man huske på at Bibelen handler om urkirkens husmenigheter, og ikke oldkirkens institusjonelle menigheter. I en hierarkisk, institusjonell menighet, vil kanskje praktiseringen av Paulus formaning skape kaos.

I forhold til dagens instusjonelle menigheter, så vil urkirkens ikke-hierarkiske menigheter være en revolusjon. De færreste kan tenke seg et menighetsliv hvor ikke kirkebygget spiller en hovedrolle, med sin prekestol og sine benkerader, og hvor i stedet gudstjenestelivet leves ut i private hjem uten pastor og en formell leder.

Den ikke-hierarkiske organiseringen av menigheten, er kanskje ikke så fremmed for folk som man kunne anta. Hvor mange av oss er det ikke som samles i ulike vennegrupper, leser fra Bibelen sammen, samtaler om det man leser, og ber for og med hverandre? Og det uten en leder? Alt foregår etter konsensus-prinsippet, som også praktisertes på Bibelens tid.

Mange opplever denne formen for fellesskap som givende. 

Haugianerne kalte det vennesamfunn, et fenomen som i sin tid fikk stor betydning for Norge som nasjon. Noen av oss ønsker denne formen for menighetsliv tilbake!

Hvorfor husmenighet? - 3

Hvorfor husmenighet - 2

Temaer i Bibelen som peker mot husmenighet

 "Der hvor 2 eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt i blant dere".

Dette verset peker tydelig mot husmenighet som konsept. Den absolutt minste samling man kan tenke seg, er 2 personer. Kanskje Jesus legger vekt på det minst tenkelige antallet, for nettopp å oppmuntre til en høy frekvens og fordi man dermed kan samles egentlig hvor som helst. Er man 2 eller tre, gis det mange muligheter.

Legg merke til at Jesus ikke gir en større forsamling noen fortrinn. Jesu´ nærvær er den absolutt største "belønning" som gis for å samles, hvilket betyr at Jesus går "all in" når det gjelder små samlinger.

I våre dager kan et oppmøte på 2 eller tre personer være grunn til avlysning. Men ikke hos Jesus. Tenker man positivt rundt den minst tenkelige samlingen, vil man også selvfølgelig være positiv til større samlinger. Men i prinsippet gir altså større samlinger ikke noe mer.

De første kristne hadde i praksis ikke tilgang til en infrastruktur tilpasset store forsamlinger. Man var henvist til de små samlingene.

La det noen begrensning på evangeliets utbredelse? Ble den eksplosive vekkelsen som startet på Pinsedag, hemmet av at man ikke hadde kirker eller bedehus? Nei!

"42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene ...

... og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede."

Man behøver altså ikke å reise et kirkebygg for å oppleve evangeliets framgang. Kanskje til og med kirkebyggene kan være et hinder? Det er i alle fall påfallende at Jesus og apostlene ikke en eneste gang antydet kirkebyggets eventuelt store betydning.

Fortsetning følger!

Hvorfor husmenighet - 2

Hvorfor husmenighet? - 1

Hvorfor husmenighet?

Det korte svaret er at Bibelen handler om husmenigheter, og kun husmenigheter.

Derfor sies det at det ikke er mulig å bruke Bibelen som en håndbok i hvordan organisere en menighet. Til det formålet har vi kun vår sunne fornuft å støtte oss til.

Det er riktig at det kan være vanskelig å bruke Bibelen som en håndbok i hvordan organisere en menighet. Årsaken til det er at urkristendommens husmenigheter, som Bibelen beskriver, har lite å gjøre med våre tradisjonelle menigheter.

Jeg skal forsøke å forklare hvorfor det er slik. Om du er interessert i temaet, bør du helst være litt tålmodig, fordi dette er et stort tema, hvor det i utgangspunktet er mye tåkelegging. Jeg kommer derfor til å bruke en del plass for å kunne gå inn i detaljer.

Kirkehistorisk finnes det en åpenbar diskontinuitet mellom Bibelens, det vil si apostlenes, lære om og beskrivelse av menigheten mot den type menighet vi finner i oldkirken, som avløste urkirken rundt år 100 e. Kr.

Hva skiller urkirkens menigheter fra oldkirkens? Kort sagt: Hierarkiet. Det kirkelige hierarkiet ble innført av kirkefaderen Ignatius av Antiokia ca. år 110 e. Kr.

Det er umulig å forestille seg en organisasjon, et foretak eller en kirke uten hierarki. En hvilken som helst institusjon har et lederskap med ulike funksjoner og titler. Derfor er det vanskelig å ta på alvor oss som hevder at en bibelsk menighet ikke skal ha et hierarki. Men den som tar påstanden på alvor og leser Bibelen i lys av den, får seg noen krevende, men også interessante aha-opplevelser.

Man vil oppleve at store deler av Bibelen henger sammen på en ny måte. Jeg skal selvfølgelig i fortsettelsen forsøke å gi noen eksempler og smakebiter på dette.

Den dag i dag er det den oldkirkelige modellen som dominerer. Det er en ganske enkel, klassisk, hierarkisk modell slik vi alle kjenner den.

Men det er altså ikke slik Jesus og apostlene praktiserte menighetslivet. Hva er forskjellen?

Det finnes en presis term på den oldkirkelige kirke-modellen: Den er institusjonell. Kirken, slik den har vært praktisert etter år 100 e. Kr., har vært den institusjonelle kirken.

Vi er alle kjent med oldkirkens menighetsliv, nettopp fordi alle menigheter praktiserer det på samme måte den dag i dag. 

Hvorfor husmenighet? - 1

Corona-gudstjenester med nærhet

Corona-viruset har representert store utfordringer for mange menigheter. Så store at mange har ikke hatt gudstjeneste på flere måneder - en situasjon som mangler historisk sidestykke.

På et stadium så det ut til at en «quick fix» var digitalisering. Det vil si videosendte gudstjenester via internett. En løsning som viste seg både enkel og billig å sette ut i livet med de muligheter dagens teknologi gir og den kompetanse de yngre generasjoner besitter.

Men begeistringen over digitaliseringen falmet ganske raskt. Å sitte mer eller mindre ensom med sin PC og høre på en preken, var ikke hva folk forventet av menighetslivet.

I dette problemet som i så mange andre ligger kanskje løsningen i «det enkle». Som i «det enkle er ofte det beste»: Nemlig våre hjem.

Mange menigheter har etablert cellegrupper/småfellesskap/husgrupper, etc. Kjært barn har mange navn. Disse gruppene er som regel ikke større enn at de ikke rammes av Corona-restriksjonene. Ordinært bruker man å samles én gang i måneden. 

Men hvorfor ikke øke møtefrekvensen for disse gruppene i folks hjem til hver uke? Og hvorfor ikke legge disse samlingene til vanlig gudstjenestetid? Og hvorfor ikke etablere et samspill mellom disse samlingene og den digitale løsningen?

Hvorfor er dette så fremmed, når våre forbilder i Det nye testamente ikke hadde annen løsning enn å bruke sine hjem for samlinger? Og som vi vet, menighetene blomstret under disse enkle forhold.

For de som finner løsningen attraktiv, er jeg sikker på at både fantasi og forsiktighet i forhold til smitte og opplegg, vil kunne gi mange en helt ny og positiv opplevelse av gudstjenesten. Ut fra min personlige erfaring med kirkelige samlinger i mindre grupper, vil jeg anbefale at man i denne form for gudstjeneste legger vekt på dialog framfor monolog.

Og kanskje noen vil finne det ønskelig å spise middag sammen etter gudstjenesten? Og kanskje en frisk friluftsaktivitet deretter? Mulighetene for en fornyelse av gudstjenesteliv, felleskap og vennskap er ubegrensede!

Lykke til med å bruke Corona-utfordringene til å skape gudstjenester i en ny dimensjon!

(Denne posten ble publisert i Korsets Seier og på Verdidebatt høsten 2020).

Corona-gudstjenester med nærhet

Vedlikehold

For første gang på en stund har jeg gått igjennom listen med verdier i høyrespalten, og det med en viss spenninbg: Er disse verdiene fortsatt aktuelle for meg?

Jeg finner det å nærme seg Bibelen på jakt etter "verdier", som både nyttig og spennende. Skriften er full av "progressive" idéer, som venter på å bli realisert i de kristne fellesskapene. 

Reformasjonen er ikke slutt. Bibelen har fortsatt et gigantisk, reformatorisk potensiale. 

Jeg har valgt å sette mine verdier opp i en slags tese/antitese struktur. Det kan virke polemisk, men jeg innbiller meg at det også bidrar til å definere mine verdier skarpere.

Resultatet av min evaluering, er at listen er blitt noe kortere. Jeg vil komme tilbake med forsøk på en begrunnelse for de "nye" verdiene.

Det er spennende å lese Bibelen med tanke på å definere bibelske verdier!

Vedlikehold

Evangelisering - i en tid som denne

Sjelevinner var et sentralt begrep i min ungdoms pinsemenighet. Å være en sjelevinner var på mange måter hensikten med å være en kristen. Derfor var det også mange aktiviteter som hadde det som formål:

- Friluftsmøter (med mikrofon, høyttaler og 50 meter avstand til tilhørerne)

- Husbesøk (slik Jehovas vitner fortsatt gjør)

- Gå på gata med traktater (er det noen som vet hva traktater er?)

- Gå på gata og «vitne»

I våre dager gjør man det på andre måter, eksempelvis:

- Tilby gratis vafler og kaffe sent på kvelden/på natta

- Be for folk på gata (uansett hvilke behov de måtte ha)

Å fortelle om sin tro til sine nærmeste, det vil si familiemedlemmer, skolevenner, arbeidskamerater, etc. er en tidløs aktivitet som jevnt og trutt gir resultater.

Men det er mye som tyder på at kristendommen er på vikende front i vårt land. Slik jeg ser det, er det flere typer statistikk som er interessant her:

- Antallet som har en kristen tro

- Antallet som er aktiv i et kristent fellesskap

- Antallet som tar avstand fra kristen tro

Den siste typen vil jeg komme tilbake til i en annen post.

Mitt anslag, basert på interesse for temaet over mange år, er at ca. 5 % nordmenn deltar aktivt i et kristent fellesskap og er jevnlige gudstjenestedeltagere. Det tilsvarer 250.000 av befolkningen. Antageligvis er dette litt for optimistisk.

Dette skal sammenlignes med undersøkelser som viser at ca. 20 % nordmenn har en kristen tro, altså 1 mill. mennesker.

Så kommer et opplagt spørsmål: Hvorfor klarer ikke kristne menigheter å fange opp de som tror?

Mitt svar på dette, er at kristne menigheter er ekskluderende. De er ikke i tilstrekkelig grad inkluderende.

Fordi det handler blant annet om vennskap. Her er de kristne ofte sosialt «mettede». Man har ikke «sosial kapasitet» til å inkludere flere.

I tillegg til mine i prinsippet ukentlige husmenighetsaktiviteter, er min kone og jeg deltagere i cellegrupper og vennegrupper med kristne deltagere, som samles én gang i måneden eller sjeldnere. Mens vår husmenighet er uttalt åpen for nye deltagere, er det et ikke-tema i de øvrige gruppene vi deltar i. I stedet velger man å nyte tryggheten i en gruppe hvor alle kjenner alle. Å inkludere nye vil medføre «stress» som ingen i praksis ønsker.

Hvorfor har ikke kristne en inkluderende mentalitet?

Tradisjonelt har veien inn i menighetsfellesskapet vært gjennom samlingene i kirken. Der er alle velkommen, som det står i annonsene. Men hvorfor ikke bruke husgruppene som en inngangsdør til menighetene?

Jeg tror at det kommer av en grunnleggende skepsis som Kirken har hatt helt siden oldkirken forbød husmenighetene. Den sentrale kirkemakten har alltid hatt mistro til hva folk finner på når de samles i grupper. Man er redd for å miste kontrollen. Derfor, det som foregår i husgruppene, skjer på sparebluss.

Det er 750.000 nordmenn som er troende og uten menighetsfellesskap. Menighetene burde henvende seg til dem. Samtidig som man må innse at tersklene inn til kirkene for mange er altfor høye. 

Så da blir spørsmålet, hvordan senke tersklene?

Hva med å gi husgruppene i oppdrag å vokse? Første forutsetning da måtte være og gi dem frihet til å øke sin aktivitet. Jeg tror for eksempel at det ikke holder å samles kun én gang i måneden eller sjeldnere om man vil utvikle bærekraftige fellesskap. Dersom noen skulle ønske å samles én gang i uken, vil det kunne ha som konsekvens at oppslutningen om de sentrale aktivitetene vil bli mindre. 

Men kan det ikke være verdt det?

Set my people free!

Evangelisering - i en tid som denne

Hvorfor det bare er tull med husmenigheter

Her er noen av de argumenter jeg har møtt mot husmenigheter.

Argument 1:

«Man kan ikke bruke Bibelen som håndbok i hvordan man skal organisere menigheter i dag».

Feil premiss: Organisere.

Det handler ikke om organisering. Det handler om verdier. Og det handler om å følge sin overbevisning.

Akkurat å legge vekt på verdier kan kanskje virke litt konfronterende, fordi man da kan gi inntrykk av å mene at andre ikke er opptatt av verdier eller har dårlige verdier.

Argument 2:

«Da blir det opp til dere å vise at husmenigheter gir større framgang enn tradisjonelle menigheter».

Feil premiss: Framgang.

Igjen: Det handler ikke om å vise framgang. Det handler om verdier. Det handler om å følge sin overbevisning.

På den annen side: I Guds rike er det lite som overgår evangeliets framgang. For i alle tilfelle å frelse noen, sa Paulus. All virksomhet som fører til menneskers frelse, har stor verdi, og skal aldri snakkes ned.

Argument 3:

«Hvordan vet dere at husmenighet vil fungere?»

Svar: Det vet vi ved å lese om urkirken i Bibelen. Og kirkehistorien. Dessuten, se på misjonsmarken i dag, særlig der hvor evangeliet har trange vilkår, Kina, araberverdenen, etc. I de sammenhengene er det ikke noe annet som fungerer enn husmenigheter. Så att husmenigheter fungerer, er hevet over tvil.

Argument 4:

«Du gjør det bare for å få en mulighet til å preke selv.»

Den er litt kinkig. Slag under beltestedet, kanskje. Mistenkeliggjøring av motiver er det vanskelig å forsvare seg mot. Men det er også muligens en reaksjon på min egen til tider harde kritikk av hierarki, etc. 

Jeg trives nok mer med å skrive enn å preke. Men jeg har lagt merke til i den senere tid, at jeg kan bli inspirert og ivrig og framfører noe som kan ligne på en preken. Ellers er det dialogen i gruppen jeg setter pris på.

Unnskyld overskriften. Husmenighet er ikke tull.

Hvorfor det bare er tull med husmenigheter

Pinsebevegelsen: Om røtter

Det er utrolig hvor raskt den norske Pinsebevegelsen forandrer seg. For eksempel dette: Hvor regner «ledende» pinseledere at Pinsebevegelsen har sine røtter fra?

Svaret kan være: Oldkirken.

De gamle pinsevennene: Urkirken.

Er det stor forskjell på urkirken og oldkirken?

Om man har fokus på urkirken eller oldkirken, handler om man vil dele Reformasjonens teologiske perspektiver eller før-reformasjonens perspektiver.

Dette fordi urkirken handler om Skriften, mens oldkirken handler om tradisjonen.

Og da trer Martin Luther inn på scenen, og sier "Skriften alene". Men det sier ikke de tradisjons-elskende pinseledere i dag.

De gamle pinselederne stod i den radikale reformasjonen, som faktisk handlet om demokrati. Eller mer spesifikt kongregasjonalisme. Som betyr at menighetene er selvstendige. Ingen organisasjonsmessige instanser over menigheten. Dessuten forutsetter kongregasjonalismen at menigheten har et kollektivt lederskap og at menighetsmøtet er menighetens øverste myndighet.

Og da ser alle «gamle» pinsevenner bildet med eldsteråd og det hele. En struktur som mange av dagens pinseledere ikke har annet forakt til overs for.

Hvor mange har ikke opplevd kjedelige menighetsmøter med diskusjoner om bagateller, og hvor mange pastorer har ikke opplevd umulige eldsteråd uten vilje til forandring?

Denne forakten for menighetsdemokratiet har ført til at Pinsebevegelsen i dag består av mange menigheter med en autoritær struktur. Er det noe som er sikkert, så er det at en autoritær struktur fører til ledelsesmessige skandaler. La meg nevne Jesus Church, Sentermenigheten og nå nylig Hillsong. Den største skandalen var ikke en pinsemenighet, men kunne godt ha vært det: Levende Ord.

Dagens lederskap i Pinsebevegelsen har ikke hatt noen motforestillinger mot å slippe inn menigheter med autoritære trekk. Tvert i mot. Det har blitt det nye idealet.

Hvorfor blir det skandaler?

Fordi autoritære strukturer krasjer med norsk kultur. Nordmenn er oppdratt egalitære. Vi forventer både respekt og deltagelse i de sammenhenger vi engasjerer oss. Opplever man det motsatte, skapes et trykk som før eller siden eksploderer.

At autoritære strukturer også strider mot Skriften er en annen sak. Men det er dagens pinsevenner mindre opptatt av. Skriften er ikke lenger relevant.

Personlig fatter jeg ikke at Pinsebevegelsen klarte uten debatt å kappe sine røtter fra urkirken og reformasjonens «Skriften alene» og dyppe dem i oldkirkens sprukne tradisjonsbrønner og hierarkiske strukturer.

Hva gjør man så med alle skandalene? Jo, man går videre på sine ville veier og bygger hierarkiet enda høyere med en organisasjonsmessig overbygning over menighetene i håp om å unngå autoritarismens bitre frukter.

Som middelalderens kjettere er jeg den som protesterer mot utviklingen bort fra det opprinnelige. Bort fra hodet (i den nytestamentlige betydningen av det greske kefale). Bort fra urkirken.

Martin Luther tok opp kampen og knuste sin tids autoritære kirkelige struktur. I alle fall til en stor grad. Men kirkehistorien er full av eksempler på den utviklingen Pinsebevegelsen gjennomgår. Og den synes å være uunngåelig.

Personlig er jeg glad for at det finnes frihet i Kristus. Frihet til å leve ut de verdier Mesteren lærte oss. Og jeg er glad for å leve i et samfunn som fortsatt nyter de demokratiske fruktene og rettighetene som Reformasjonen ga oss.

Pinsebevegelsen: Om røtter

Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov

Overskriftens sitat av Paulus, er det skriftstedet som i størst grad har preget våre samlinger.

Vi sitter i enkle stuer, og gjør slik man gjør når venner samles. Samtaler. Også om Skriften. De aller fleste har en vanskelig livssituasjon med en tung bagasje. Og vi har ikke annet enn hverandre. Jeg spiller ikke den dominerende rollen i gruppen som mange kanskje kunne tenke. Jeg har en krevende jobb med mye reising i hele Skandinavia og en rekke prosjekter utenom det, blant annet en gård ved Tinnsjøen som gir rekreasjon, men også arbeid.

Så når vi snakker om å bære hverandres byrder, så betyr det at flere må være med ellers er det ikke mye som blir gjort.

En annen viktig forutsetning må også være på plass: At vi kjenner hverandre og hverandres byrder. Og da er en husmenighet et interessant utgangspunkt, for ikke å snakke om en husmenighet hvor nesten alle deltagerne er fra byens narkomiljø.

For min del vil jeg si at å få lov å være med på dette, er å leve drømmen. Drømmen jeg har båret på fra tenårene. Under Jesus-vekkelsen, teologiske studier, all mulig slags menighetsarbeid, etableringen av Salem Café i Sandefjord, Timeout i Oslo, dugnadsgjengen på Hedmarktoppen.

Jeg har vært med på mye som er «større». Mer grandiost. Proppfullt av ressurser. Og fulle hus. Men å få delta i et fellesskap hvor deltagerne fascineres av et bibelvers som dette: Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov, det er det største jeg har vært med på.

Kristi lov: «Elsk hverandre, slik jeg har elsket dere». Kristi lov, et perfekt utgangspunkt for å forkynne Kristus, han som er det normative i en kristens liv.

Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov

Hierarki - en oppdatering

Bloggen min har tidvis ligget nede over lengre perioder. Og det som foregikk på bloggen for over 10 år siden har kommet i bakgrunnen. Men når jeg nå la ut en ny post etter 3 år, - og sjekket statistikk for antall klikk, så var det interessant å se at bloggen hadde vært lest i mitt fravær. Noe jeg også har fått bekreftet når jeg har møtt folk.

Det er ganske interessant å kikke på gamle poster og ikke minst kommentarene, som kunne nå opp i over 100 på enkelte poster. Det som virkelig kunne få temperaturen til å gå i været, var mine og andres meninger om hierarki i menigheten.

Det er vanskelig å tenke seg en tradisjonell, institusjonell menighet uten en hierarkisk struktur. Når vi da argumenterte ut fra Skriften for hvorfor hierarkiske verdier er feil, så satte vi nok mange i en kinkig situasjon.

Mine tanker om hierarkiske verdier i menigheter, har ikke endret seg stort. Nå husker jeg ikke alt jeg mente den gangen og har heller ikke drevet research i min egen blogg, men i dag vil jeg si at det finnes behov for institusjoner. Bare ikke kall dem menigheter. Menighetene er i Skriften definert som fellesskap uten hierarki, er fortsatt min påstand.

Institusjonene jeg tenker på kan være ulike tjenester med et spesifikt formål. Paulus for eksempel var en slik omreisende institusjon. Det vil si Paulus reiste med et team som støttet opp om hans kall og hans tjeneste. Det var et arbeidsfellesskap hvor man måtte underordne seg det kallet Paulus hadde. Dersom du ikke ville eller kunne det, var du fri til å tre ut av gruppen.

Men i menighetene Paulus dannet, var det ikke Paulus sin tjeneste som stod i fokus. Der var Paulus en tjener på linje med alle andre i menigheten. Jo, Paulus hadde en autoritet i kraft av de gaver Gud hadde gitt ham, men han hadde ingen organisatorisk posisjon med mandat. Han måtte begrunne hvorfor menighetene skulle lytte til ham.

Så altså: Vi behøver tjenestene, i form av evangelister, apostler (eller misjonærer) lærere og så videre enten i form av enkeltpersoner, team eller institusjoner (skoler, organisasjoner, etc.) hvor alle arbeider for et felles formål.

Disse institusjonenes eller tjenestenes eller «ministrienes" oppgave er, som Paulus, å betjene menighetene. Og da vil jeg legge til: De autonome menighetene. Og dersom vi holder fast på at de skal være ikke-hierarkiske og dermed ikke-institiusjonelle, ja, da snakker vi nødvendigvis om enkle husmenigheter.

Mange ser ikke poenget med dette. Livet i benkeradene er mer bekvemt. Det er vanskelig å tenke seg fraværet av prekenen (som som regel går inn det ene øret og ut det andre) og vakker sang og musikk (som riktignok ikke alltid faller i smak og dermed er årsak til mye krangel). Tilgi meg å tegne et negativt bilde, virkeligheten er absolutt mer nyansert enn som så. Men mange opplever det slik jeg beskriver det.

Det at «alle» finner det mer bekvemt at tingenes tilstand fortsetter, er ikke det samme som at tingenes tilstand er til det beste for evangeliet. Kanskje en ansvarlig og visjonær menighetsledelse burde undervise om og motivere for dannelsen av autonome husmenigheter og definere den tradisjonelle menigheten som et servicesenter for husmenighetene?

Kanskje det ville føre til en større dynamikk enn hva vi har i dag?

Jeg har ikke hatt tro for å arbeide for dette i tradisjonelle menigheter. Det er ikke modent for det, slik jeg ser det. Potensialet for konflikt er for høyt. Derfor har jeg valgt å jobbe for dette utenfor en tradisjonell menighet. Og opplever det som en stor velsignelse, som jeg unner flere å oppleve.

Hierarki - en oppdatering

Oppdatering

Husmenighet: Jeg lever fortsatt husmenighetslivet, og vi har bak oss en kontinuitet på ca. 4 år.

Før denne siste perioden hadde jeg et opphold på ca. 4 år, og før det igjen en periode på 4 år.

For meg har det vært mye prøving av ulike prioriteringer.

For eksempel har jeg ikke gjort noe for å rekruttere gamle kristne. I den første perioden (2005-2010) rekrutterte denne bloggen en del "gamle" kristne. Problemet var de ulike forventningene man hadde til fellesskapet. Samt at min primære prioritet var de fattige, i praksis narkomane, se min verdiliste i høyrespalten som jeg fortsatt synes står seg. Narkomane og ikke-narkomane går sjelden godt sammen, der har flere gjort seg erfaringer. Det samme kan nok sies om forhenværende narkomane. Mange forhenværende har ADHD-symptomer, og da krasjer det ofte i det intime fellesskap som en husmenighet er.

Overgangen til en ny husmenighetstilværelse etter en pause på 4 år beskriver jeg her på bloggen. Men så har det vært stille i 3 år. Nå skriver jeg igjen for å "skrive av meg".

Alle "gamle" kristne forlot husmenigheten av ulike årsaker for ca. 3 år siden. Da satt jeg igjen med kun narkomane. Jeg kontaktet en nøkkelperson fra narkomiljøet og spurte om å få ha en samling hjemme hos vedkommende. Vedkommende inviterte inn sin mor, og da ble det oss 3. Vi delte nattverd, og samtalte om fortiden og framtiden. Dette er 3 år siden og vi var nå inne i en ny fase.

Nå har vi det slik at "vedkommende" organiserer samlingene. Det vil si gir meg en SMS før hver samling med liste over hvem som skal hentes og hvor samlingen skal være. "Vedkommende" organiserer også hva vi skal spise.

Vi har i praksis samlinger hver uke. Det hadde vi også gjennom hele sommeren i år. Vi samles aldri hjemme hos oss, kun ute hos deltagerne.

Samlingene er enkle. Få har bakgrunn fra vanlig menighetsliv. Det betyr at vi ikke synger. I sterk kontrast til hvor mye fokus og ressurser som blir gitt til sang og musikk i ordinære menigheter. Jeg vet alt om det, og nyter fraværet av sang og musikk.

Skjer det noe? Ja, faktisk. Men de fleste av dem som samles sliter. Men det opplevdes veldig spesielt når en kom til oss - ikke for å møte Gud, men fordi han hadde møtt Gud -, etter et helt liv i tilsynelatende tydelig avstandtagen. Nå er han rusfri, men straks deretter fikk han en lite trivelig kreftdiagnose. Hjelp oss å be for han!

Apropos rus: Rus er ikke tema i samlingene, med mindre deltagerne tar det opp, hvilket skjer fra tid til annen.

Min tanke er at samlingene er for troende eller søkende. Også for troende eller søkende narkomane. Rus er et tema for dem i alle andre sammenhenger utenfor husmenigheten. Det er noe de blir konstant minnet om og noe som er med å definere dem som mennesker. De er først og fremst rusmisbrukere. Bare ikke i husmenigheten vår. Der er de først og fremst troende eller søkende.

Men vi stikker ikke hodet i sanden. Dersom noen velger å ta opp rus i samtalen, så ønsker jeg at responsen skal være oppmuntring og motivasjon. Mange har kontakt med det offentlige hjelpeapparatet og er i et eller annet program. Da oppmuntres det fra både min side og andres. Vi heier på alle som tar tak i rusen og jobber seg ut av det.

Samlingene er enkle. Vi har diskutert hvordan man ønsker samlingene skal være, og jeg har fått i oppdrag å sørge for at vi alltid leser fra Guds Ord, samtaler om det og ber.

Bønnestunden er spesiell. Den Hellige Ånds nærvær oppleves alltid som sterk.

Dette menighetslivet kommer til å fortsette på ubestemt tid, - det er min intensjon.

Jeg kommer kanskje til å bruke bloggen til litt kommentarvirksomhet utenom tema husmenighet. Ha overbærenhet med meg, og bruk gjerne kommentarfeltet.

Oppdatering

Kirken må igjen bli katolsk

Jeg har foretatt en reise. Den har tatt meg mange år, ja, hele livet. Jeg er kommet fram til at kirken igjen må bli katolsk.

Katolsk betyr ifølge Wikipedia alminnelig. Jeg tenker at kirken må bli mer katolsk, i betydningen alminnelig. Og ikke minst mer katolsk enn hva Den katolske kirke er, fordi den er ikke mye alminnelig. Og mer alminnelig enn hva tradisjonelle menigheter ofte er.

Det som er typisk for Jesus og evangeliet, er hvor alminnelig alt er. Jesus oppholdt seg ikke mye i Jerusalem, jødenes religiøse senter. Han oppsøkte heller aldri maktens korridorer i Roma. Jesus holdt seg til alminnelige mennesker.

Av alminnelige mennesker skapte han den alminnelige kirken, og ba dem holde sammen i kjærlighet i sine alminnelige hjem. Som det sentrale elementet i fellesskapet, definerte han et måltid av alminnelig brød og drikke, og illustrerte på den måten det sentrale elementet i troen, sin egen død: Brødet som brytes.

Gudstjenesten, ifølge Jesus og apostlene, «forrettes» i det alminnelige livet, ikke i «gudstjenester» ledet av menn som kler seg ut. Gudstjenesten skjer i det alminnelige livet vi lever som kristne.

Jeg er kommet til veis ende: Kirken må bli igjen bli katolsk.

Kirken må igjen bli katolsk

Det tredje møtet i den nye husmenigheten - med en «ny» verdi

Vi har nå hatt tre møter i vår nye husmenighet. De to første møtene dreide seg om verdier.

Jeg er glad for at vi som nå møtes kommer inn i fellesskapet med de samme verdiene. Ikke slik at de andre har sluttet seg til mine verdier. Nei, alle har med seg de samme verdiene i utgangspunktet. Ikke helt overraskende, siden vi alle har delt fellesskap i husmenighet tidligere for noen år siden. Men mennesker kan endre seg. Vi har de samme verdiene, kombinert med mer erfaring og forhåpentligvis visdom.

Min følelse er at "andre etappe" vil bringe oss videre. I første etappe la vi et grunnlag som vi nå bygger videre på. 

Det siste møtet handlet blant annet om nattverden. Jeg minnet om Paulus ord: «… når dere kommer sammen til måltid …». Å komme sammen til måltid var normen blant de første kristne. De kom sammen til måltid på den mest naturlige måten, ikke i kirker, men i sine hjem. Ikke til et kunstig oblat-måltid, men et fellesskapsmåltid, hvor det å bryte brødet innebar at man mintes Jesu´ død. Vi var enige om at nattverden hørte naturlig med i våre samlinger.

Det var også inspirererende å oppleve at den første iveren og kjærligheten fortsatt gjorde seg gjeldende med uforminsket styrke, kanskje i enda større grad enn tidligere. Dette var ingen «brente barn» som møttes. Iveren etter å nå ut og «samle inn» alle gamle bekjente som behøvde støtte og omsorg, var sterk. Jeg har nok aldri i mitt liv delt fellesskap med så frimodige og ivrige troende. Om noe kan kalles total frimodighet, så er det det jeg ser hos mine stridskamerater.

Basert på våre erfaringer fra "første etappe", er vi forberedt på problemer. Men tror vi er bedre rustet til å takle dem. Vårt håp står til Den hellige ånd, - hans ledelse, utrustning og kraft.

Jeg legger en ny verdi til listen: Brød - ikke oblater.

Det tredje møtet i den nye husmenigheten - med en «ny» verdi

Kristus fyller alt i alle

Det som ofte er typisk for vranglære, er at den reduserer Kristi betydning. Det er faktisk ikke mulig å gjøre Kristus for stor. Paulus sier om Kristus: Han fyller alt i alle. Dersom det er riktig, er det ikke plass til noe annet i våre liv som kristne, enn Kristus. Ikke engang loven. Ikke engang sabbatsbudet.

Hva er Guds bud i den nye pakt? Guds bud i den nye pakt er Kristi bud: Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre, slik jeg har elsket dere.

Hva er nytt med dette budet? Det nye er at Kristus er blitt normen. Kristus er blitt budet: "... slik jeg har elsket dere". Dette budet kommer ikke i tillegg til alle andre bud, det erstatter alle andre bud. Kristus fyller alt i alle.

Sabbaten har aldri handlet om fysisk hvile. Den handler om det fullbrakte verkets hvile. Gud hvilte ikke den syvende dag fordi han var sliten, men fordi hans skapelsesverk var fullbrakt.

Men synden kom inn i skaperverket, og Gud måtte gi sitt folk en pant på det kommende frelsesverket i Kristus, ved å gi dem en ukentlig sabbat i påvente av et nytt Guds verk, nemlig frelsesverket.

Guds verk er på nytt fullbrakt - i Jesus. Kristus er blitt vår sabbatshvile. Han som fyller alt i alle.

Vi følger ikke loven. Vi følger Kristus, som hans disipler. Det avgjørende for oss er ikke å kjenne loven, men å kjenne Kristus.

Men legemet tilhører Kristus, sier Paulus, og forklarer at loven og sabbaten bare er en skygge av legemet, Kristus. Men nå har legemet, Kristus, trådt fram, og da skal vi ikke lenger forholde oss til skyggen.

Hva da med søndagen? I ny-testamentlig lære er ikke søndagen "hviledagen". Søndagen er festdagen, hvor vi feirer Kristi oppstandelse.

Kristus fyller alt i alle

Den pinsekarismatiske bevegelsen - et enormt potensiale

Jeg identifiserer meg med den pinsekarismatiske bevegelsen. Den er på mange måter en folkebevegelse, en grasrotbevegelse, slik kirken opprinnelig var.

Den har intet lederskap, ingen struktur. Den er som vinden, blåser dit den vil.

Det sies at det finnes 160 millioner karismatiske katolikker. Dersom du gjør søk på Google, ser du at temaet er høyaktuelt i katolske kretser. Og at det er et omstridt tema. Karismatiske katolikker går blant mange for å være dårlige katolikker. Fordi man synes de legger seg til en protestantisk praksis.

Det var i så henseende interessant å høre om den katolske kirke i Drammen som har et lovsangskor som synger Åge Samuelsens «O, Jesus, du som fyller alt i alle».

Det er en kjent sak at katolikker ikke vil dele nattverd med andre kristne, i alle fall ikke protestanter. Katolikker som gjør slikt, risikerer å få en advarsel av presten. Men det er også en kjent sak at enkelte karismatiske katolikker opplever dette skillet som uutholdelig og bryter mønsteret. Det aner meg at 160 millioner karismatiske katolikker kan stelle i stand problemer i «strukturen». Slik de har gjort innen protestantismen. Det vil si om ikke problemer, så i allefall et stort mangfold av kirkesamfunn.

Dette mangfoldet bekymrer enkelte. Det er et tegn på splittelse, sies det. Jeg mener det ville vært tragisk om vi skulle gå tilbake til enhetskirken, med den korrumperende makten som den uvegerlig pånytt vil skape. Jeg er langt mindre redd for 40.000 kirkesamfunn, enn en kristenhet samlet under én pave. Den katolske kirke hadde ikke vært det den er i dag, om det ikke var for reformasjonen, selv om mange ser på den som en ulykke.

Men så kommer Den hellige ånd oss til hjelp og skaper enhet, - gjennom pinsekarismatikken. Slik jeg ser det har denne vekkelsen gitt kristne i alle kirkesamfunn den samme åndelige erfaringen, det samme språket og på mange måter den samme kulturen. Pinsekarismatikken er den sterkeste økumeniske kraft innen kristenheten. Innen protestantismen begynner skillelinjene mellom kirkesamfunn å få mindre og mindre betydning.

Hvorfor er en husmenighetsfreak som meg, så opptatt av pinsekarismatikk? Fordi det som er «motoren» innen pinsekarismatikken, er også motoren innen husmenighetsbevegelsen. Husmenigheter, slik mange av oss definerer dem, har intet lederskap og ingen institusjonell struktur. Og er interkonfesjonelle i den forstand at de tilhører ikke noe etablert kirkesamfunn, mens medlemmene kan ha ulike teologiske oppfatninger. Vi ønsker - i likhet med pinsekarismatikken - å være ledet av Ordet og Ånden.

Er bildet bare rosenrødt? Selvfølgelig ikke. Det er nok av utfordringer. Men det viktigste er potensialet. Det er enormt.

Den pinsekarismatiske bevegelsen - et enormt potensiale

On the road again

Alle er velkommen, stod det i kristne møteannonser i gamle dager.

Selvfølgelig er alle velkommen! Hvem skulle ellers være velkommen?

At alle er velkommen er en grunnleggende verdi i kristne menigheter. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, så derfor må alle være velkommen.

Men hvordan er det med husmenigheter? Er alle velkommen inn i stua vår? Og dersom ikke alle er velkommen, hvem er da velkommen?

Etter min mening, må alt som kalles Jesus´ menighet ha denne verdien: Alle er velkommen.

Slik praktiserte vi det også i vår husmenighet. Etter hvert ble vi en forsamling av mennesker med ulik teologi, menighetsbakgrunn, sosial bakgrunn og mentalitet. Det ble en fantastisk dynamikk, men også spenninger, uenighet, konflikter, - inntil vi til slutt måtte ta en pause. Vi skiltes heldigvis som venner. Det var min hensikt å komme tilbake etter å ha bearbeidet erfaringene.

Det har tatt tid. Flere år.

Det bemerkelsesverdige er det som har skjedd i menneskers liv etter at husmenigheten opphørte. De fleste deltakerne har holdt en god vennekontakt. Hun som ble frelst og løst fra narkotika, er fortsatt frelst og løst fra narkotika. Ikke bare det, men i det siste har jeg fått vite at hun har støttet henne som var pilleavhengig, slik at hun også er blitt fri og har fått orden på livet sitt. Han som jeg sist besøkte på psykiatrisk avdeling, kom etter et par år på døra hos oss og fortalte hva Gud hadde gjort i livet hans.

Husmenighetslivet kunne være tøft mens det stod på, men når jeg nå setter opp regnskapet, var det sannelig verdt det.

Dessuten: De positive resultatene var ikke avhenging av min person. Så langt fra. Mange av fruktene viste seg lenge etter at jeg trakk meg ut.

Min lærdom så langt er:
1 En åpen husmenighet kan være en så dynamisk affære, at man blir sliten og ikke orker mer. Det er greit, det er lov å ta en pause.

2 Det arbeidet Gud begynner i menneskers liv i husmenigheten, er ikke nødvendigvis avhengig av at jeg er til stede. Eller at husmenigheten fortsetter å eksistere. Fruktene kan komme over tid.

3 Husmenigheter er en dynamisk affære. De kan vokse. De kan deles. De kan gå i oppløsning. Det viktige er at man lever i ydmykhet overfor hverandre og tar vare på relasjoner.

Med denne lærdommen i ryggen, føler jeg meg klar for en ny reise sammen med mine troende søsken. En reise hvor Jesus er veien.

On the road again.

On the road again

Riket slår tilbake

Nina Karin Monsen
Foto: Fritt Ord

Nina Karin Monsen, filosof, forfatter, statsstipendiat og vinner av Fritt Ords pris 2009.

Med et statsstipendiat (garantert lønn av staten til pensjonsalder) i ryggen, skriver filosof Nina Karin Monsen ramsalt kritikk av sterke samfunnskrefter. Humanetikken og nyfeminismen er sniksosialisering, hevder hun blant annet. Hennes siste bok Inn i virkeligheten - min vei fra humanetikk til kristen tro provoserer både "hedninger" og kristne, inklusive informasjonssjefen i en av de presumptivt mest konservative kristne organisasjonene, Misjonssambandet.

Det er ikke klokt å uttrykke seg så kategorisk som hun gjør, sies det. Ikke-troende blir støtt og fjerner seg enda mer fra kristendommen, er begrunnelsen.

Selv forklarer hun den valgte formen i en lengre kommentarutveksling på Vårt Lands Verdidebatt med at boken Inn i virkeligheten er en gjengivelse av hennes egne tanker og refleksjoner omkring de store spørsmål i livet, om krigen, døden, Gud, godt og ondt, barns livsvilkår, barns forhold til voksne og voksnes forhold til barn, om fellesskap og utenforskap, helt fra hennes egen barndom og fram til i dag. Det er et ufiltrert hjertespråk. Monsen tar ikke hensyn til ømme tær, her er det rene ord for pengene. Brutalt, sier noen. Sannferdig, sier Monsen.

Et annet motiv Monsen begrunner sin bok med er hjelp til barn som lider eller har lidt samme skjebne som henne selv: Altså oppvekst i et miljø preget av humanetikk. Hun setter ord på følelser og tanker som også andre barn kan gjøre seg. Hun led og tror andre barn også gjør det.

Dette er sterk kost fra en anerkjent, om enn omstridt, filosof på statsstipend. Veldig sterk kost.

Nina Karin Monsen tilhører på sett og vis de "nyfrelste", i den forstand at hun i voksen alder ble en kristen. Hun har opplevd humanetikken fra innsiden, og i sin karriere som filosof har hun etablert en filosofisk plattform som både tar et oppgjør med humanetikken samtidig som den bygger på kristen tro.

Mange kristne er fortvilede over at kristen tanke i liten grad er representert i det offentlige rom. Den kristne tro synes å være på vikende front. Andre religioner og livssyn er på frammarsj, og blant dem er humanetikken den mest agressive. Selv statsministeren er åpent ikke-troende og avslørte i en debatt i Stortinget nylig at han ikke visste at Jesus ble født i Betlehem. I mens går Kirken på silketøfler eller stiller med handicap på grunn av intern splittelse i store spørsmål.

Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden, sier Jesus. Gud rike er ikke synonymt med Kirken. Guds Rike befolkes av alle som er født av Ånden, enten de tilhører Kirken eller ikke. Nina Karin Monsen tilhører ikke Kirken, men i mine øyne har hun en profetisk funksjon i kristen forstand. Hun har ingen kirkelig karriere bak seg. Hun er ikke ordinert. Hun kommer blåsende fra et for oss ukjent sted. Det hun skriver og sier er ikke nødvendigvis Sannheten, men jeg tror hun kan åpne manges øyne og lede dem til Han som er veien, sannheten og livet.

Guds Rike, hvor Jesus Kristus er Herre, viser stadig styrke, også i vår sekulære tid. Den utskjelte julefeiringen er et eksempel. Uansett kommersialisering, overfladiskhet og nytelsessyke, så er likevel det glade budskapet klart representert gjennom plateutgivelser, konserter, gudstjenester, et mangfold av mediainnslag og familiære tradisjoner. Betlehemsmarkene er for alltid blitt en del av den norske kulturelle topografien, og på paradoksalt vis ytterligere aktualisert gjennom daglig nyhetsrapportering fra den samme regionen.

Når en human-etisk aktivist av en rektor plutselig nekter skolebarna julegudstjenesten, tar myndige, kristne foreldre affære. Som foreldre har de klare rettigheter i både det norske lovverket og i menneskerettighetene. Føtter settes ned og de totalitære kreftene framstår som skammelig avslørt, samtidig som de bekrefter noen av Nina Karin Monsens sterkeste utsagn.

I julen nyter vi av kristendommens mange velsignelser, fredelige samfunnsforhold og høy levestandard. Sosialistiske idéer vil ha det til at det er på grunn av vår utbytting av fattige nasjoner vi kan nyte vår velstand i julen. Men som kristen tror jeg at vår velstand er et resultat av de velsignelser som følger med evangeliet. På den annen side følger det et kjærlighetsansvar for de fattige med kristen-troen, noe mange kristne tar personlig og politisk konsekvensen av.

Enkelte forlater den kristne tro med brask og bram. Men så står det også fram "nyfrelste", radikale og intellektuelle skikkelser som Nina Karin Monsen, som ikke bare spiller på lettfordøyelige kristen-arv-argumenter, men på knallhard, filosofisk logikk og presenterer sin tro med "agressivitet". Hun representerer et kamprop som ryster både kristne og ikke-kristne ut av søvnen.

Nina Karin Monsen er en gave. Det er all grunn til å ta vel imot henne!

Med håp om en God Jul for alle!

Riket slår tilbake

Dagens foto: Marrakech

Marrakech
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Marrakech

Tom Erlandsen er død

Alma og Tom Erlandsen
Foto: NORGE I DAG

Forstander Tom Erlandsen i min barndoms pinsemenighet er død. Hans vekkelsesmøter i Salem vakte også meg som ung gutt på 60-tallet. Erlandsen - selv barn av pinsevekkelsen - var en forkynner som beveget tilhørerne.

Erlandsen identifiserte seg med verdenspinsevekkelsen og plasserte seg selv og menigheten midt i begivenhetene, enten det dreide seg om de forfulgte i Øst-Europa, den karismatiske vekkelsen i de historiske kirkesamfunnene eller Europa-misjonen, hvor han forøvrig var initiativtaker. Tallrike gjestetalere fra inn- og utland ga møtene i Salem en spennende variasjon.

Jeg kan fortsatt framkalle hans preken "Gid alt Herrens folk var profeter!" fra 4. Mosebok kapittel 11 - pinseversjonen av det allmenne prestedømme, så og si. Han brant for at ilden fra Azusa Street skulle holdes ved like, og brakte oss stadig tilbake til Los Angeles. Tro mot visjonen, sørget han for adgang for alle til å delta under møtene. Med utpreget romslighet viste han en aksept for ulikheter og respekt for originalitet.

Sammen med sin kjære Alma, var han også i de senere år stadig på reisefot som forkynner så lenge helsen holdt. Med Tom Erlandsen er en epoke i den norske pinsevekkelsen over. Mange av oss er preget for livet, vi minnes med takknemmelighet og sørger sammen med en familie vi kom nær.

Jeg lyser fred over forstander Tom Erlandsens minne.

Tom Erlandsen er død