søndag, september 20, 2009

Det store navnetyveriet

Det var unektelig friskt av Bjarte Ystebø å gi sin kristen-politiske organisasjon navnet Kristenfolket, og han måtte tåle mye pepper for det.

Men vi har da sterk presedens for slikt i Norge! Det største av alle navnetyverier i kristen sammenheng bedriver statskirken når den kaller seg selv Den norske kirke. Her er det mulig å finne opptil flere overtramp.

Navnet Den norske kirke antyder at det finnes bare én kirke i Norge, mens det som kjent finnes flere titalls.

Navnet tilsier også at det finnes bare én kirkeorganisasjon som kan gjøre krav på å være norsk, mens det i virkeligheten finnes mange kirkeorganisasjoner som er norske. Navnet Den norske kirke har gitt statskirken en solid plass i den norske identiteten. Man er ikke riktig norsk om man ikke er døpt som barn og medlem av statskirken. Å stå utenfor statskirken er ikke lenger så stigmatiserende som det én gang var, men fortsatt er medlemsskap i statskirken en del av "norskdommen".

Men Kirken er uten nasjonale grenser, og er ikke kalt til å være en del av en nasjonal identitet. Å bruke kirken i bygging av nasjonal identitet er et misbruk og begrenser kirken i sitt oppdrag.

Den norske kirke burde forandre sitt navn, til for eksempel Den lutherske kirke. Nei, det blir også feil, fordi det finnes flere lutherske kirker i Norge. Da kanskje det må bli Den lutherske statskirke. Det virker kanskje noe prosaisk, men et slikt navn ville i alle fall inneholde en riktig varedeklarasjon.


Share/Save/Bookmark

15 kommentarer:

Knut K. Heidelberg sa...

Tja, siden det er allmenn kjent at Den norske kirke og Statskirken er en og samme kirke, synes jeg du kanskje tar litt for hardt i. Dessuten behøver ikke uttrykket "Den norske kirke" bety at det bare er den eneste norske kirke.

Are Karlsen sa...

Takk for kommentaren! Joda, kjært barn har mange navn. Statskirken er så vidt jeg forstår et navn på folkemunne. Det offisielle navnet er Den norske kirke. Det kommer tydelig fram når du slår opp hjemmesiden til "statskirken".

Knut K. Heidelberg sa...

Joda, jeg innrømmer at det noe spesielt den måten navnet "Den norske kirke" er kommet til. Det ser ut til at det midt på 1800-tallet nærmest har blitt til uten at noen helt vet hvordan. Personlig mistenker jeg det har noe med endringene i formannskapslovene og den statlige kirkestrukturen å gjøre. Det virker på meg som at det ikke er gjort noe formelt vedtak om at kirken skal hete "Den norske kirke". Det er interessant at første paragraf i Kirkeloven omtaler kirken som "den evangelis-lutherske folkekirke i Norge". Deretter fortsetter følgende paragrafer å snakke om Den norske kirke. Og det uten noen nærmere forklaring på hvorfor. Slik jeg ser det burde loven heller ha startet med en definisjon av kirkens navn.

Det kan være at denne forvirringen er å spore i endringene i kirkestruktur mellom 1814 og 1850-årene. I denne peroden hadde vi ingen statskirke i samme forstand som i dag, men det var mer snakk om statens kirke. Og uttrykket "Statskirke" ble til i denne perioden hos oss. Men jeg vet ærlig talt ikke helt hvorfor overgangen gikk til å "Den norske kirke". Kanskje var det slik at man i nevnte periode brukte begge begrpene omhverandre.

Men som sagt: en jeg holder en kapp på endringene som oppsto i kirkeforholdet ved innføringen av formannskapslovene og de påfølgende endringsstrukturer.

Når det gjelder dette med navnetyveri, da tror jeg det er en feil vinkling. Jeg tror det heller er slik at man på 1800-tallet ikke kunne forutse det mangfold av konfesjoner som skulle komme, og som skulle få en helt annen likestilt plasseringen til Statskriken da dissenterloven endret seg til Lov om trudomssamfunn og ymist anna.

Kanskje navnet "Den norske kirke" egentlig er en rest fra en gammel diskusjon som har blitt hengende inn i vår tid?

Dette hindrer selvsagt ikke at dagens Den norske kirke kanskje bør ta et oppgjør med sitt eget navn. Og det er jo foreslått endringer i og med kirkens endrede relasjoner til staten.

Are Karlsen sa...

Takk for saksopplysninger!

Jo, jeg innrømmer at navnet Den norske kirke har historien på sin side. Jeg tror det var først i 1850 Norge fikk den første organiserte frikirkelige menigheten. Men deretter kom det raskt et skred av kirkesamfunn parallellt med framveksten av demokrati, menneskerettigheter og det sivile samfunn (allmennyttige organisasjoner og foreninger).

Jeg tror kanskje ikke frikirkelige er så plaget av dette, men det slo meg når jeg snublet over hjemmesiden til statskirken: Den norske kirke. Hadde det enda vært en økumenisk organisasjon som hadde kalt seg det, men selv det ville vakt diskusjon fordi ikke alle kristne vil slutte seg til økumeniske organisasjoner.

Knut K. Heidelberg sa...

Det er interessant du nevner forholdet til de frikirkelige. For her er vi kanskje også inne på noe som tangerer navnetyveri, men da i forhold til Den Evangelisk Lutherske Frikirke. På Fretex i Fredrikstad kom jeg over Frikirkens jubileumsbok "Kristus er Herre. Den Evangelisk Lutherske Frikirke 1877-1977". Og her diskuteres nettopp det faktum at denne frikirken var først ute med å bruke navnet "frikirke" i sitt eget navn, mens nå er det mange andre som også bruker uttrykket frikirke på mange måter. Jeg fikk inntrykk av at forfatteren av akkurat det avsnittet i boka, var av den oppfatning at bare Den Evangelisk Lutherske Frikirke skulle kunne knytte til seg "frikirke"-navnet. Så andre som omtaler seg som frikirker, begår egentlig en tilsnikelse - etter denne forfatterens mening. Personlig er jeg uenig, men problemstillingen er jo interessant.

Forøvrig takk for en fin blogg du har. Jeg har fulgt med på den en god stund nå.

Are Karlsen sa...

Nettopp - de kalles jo bare Frikirken. Da har vi Kirken og Frikirken, begge lutherske. Ikke plass til mange andre der.

Takk for gode ord!

Ragnhild Gilbrant sa...

Hei Are. Det er svært lenge siden jeg har vært SÅÅ enig med noen om noe som akkurat i dette tilfelle. Skjønner bare ikke at ikke alle ser det!

Are Karlsen sa...

Takk for støtten, Ragnhild!

Asbjørn Brake sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Are Karlsen sa...

Asbjørn Brake,

Den katolske kirke er spesiell - særlig i egne øyne. Den anerkjenner ingen andre kirker som kirker.

De andre du nevner, pinsebevegelsen og baptistkirken har lagt beslag på teologiske "nisjer" i sine navn. Dermed gis det rikelig med plass til andre som vil posisjonere seg i nærheten, frie venner, metodistkirken, kristent senter, maran ata, anabaptister, osv.

Noe annet med Den norske kirke, det er et "totalitært" navn. Ingen over, ingen på siden.

Et begrep som Den norske kirke skulle etter min mening bli brukt om noe som inkluderte alle kristne menigheter i Norge, inklusive pinse- og baptistmenigheter.

Det faktum at 80 % av befolkningen på grunn av en historisk favorisering nominelt tilhører Den norske kirke, gir ingen god grunn til et slikt hegemoniserende navn.

Asbjørn Brake sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Are Karlsen sa...

Asbjørn Brake,

Jeg følger deg og føler som deg. Når jeg står i Preståsen (Sandefjord) 17. mai og synger nasjonalsangene som er gjennomsyret av den kristne kulturarven, så kjenner jeg en stor takknemmelighet for Den norske kirke.

Men jeg mener også det er grunn til å skille mellom Den norske kirke og den norske kirke. Det er grunn til å ha en viss distanse til kirken som institusjon. Fordi som institusjon bærer den på både godt og ondt, enten den heter Den norske kirke eller Pinsebevegelsen.

Jeg bærer ikke på din frykt for hva som vil skje dersom kirken som institusjon skulle forsvinne, fordi jeg tror at kirken lever i skyggen av institusjonen. Historien har vist oss at når Kirken på grunn av ytre krefter blir svekket, forsvinner eller må gå under jorden, så vokser kirken. Noe annet er det når kirken svekkes innenfra, noe jeg er redd er tilfelle i dag. Da hjelper ikke forsiktighet i omgang med Kirkens tradisjoner.

Din frykt for konsekvensene ved endring av navnet, tror jeg kommer av institusjonens frykt for strukturelle endringer. Kirken er bedre i stand til å tilpasse seg læremessige utfordringer enn strukturelle. Eksempel: Det får større konsekvenser for en prest å utfordre biskopens makt enn kirkens lære.

Mitt ståsted: Jeg tilhører en ikke-institusjonell menighet: Uten navn (annet enn Jesu), uten leder (annen enn Kristus), uten kirkebygning (annen enn ecclesia i våre hjem) og uten budsjett. Vel - dette virker høymodig - på grensen til det fariseiske. Sagt med et snev av selvironi: Vi gjenopplever litt av ånden fra Jesusvekkelsen. Og forsøker å leve ut noen idealer som vi tror er bibelske. Sagt med alvor.

Asbjørn Brake sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Anonym sa...

For å ikke snakke om "kristelig folkeparti".

To tilsnikelser i samme partinavn.

Skjønner ikke hvorfor "kristenfolket" sine kritikere heller konsentrerer seg om KrF som er et langt større problem når det gjelder alle kristne til inntekt for seg selv.

:-)

Mvh.
Lars

Are Karlsen sa...

Hm - det sier vel noe om selvforståelse og selvbilde. Hva man tenker om seg selv.

Den norske kirke tenker kanskje om seg selv at den i praksis er kirken i Norge. Og Kristelig Folkeparti at de representerer det kristelige i politikken.