mandag, februar 18, 2008

Reaksjonen

Vi er mange kristne som er ute "på reise" for tiden. Bladet Lederskap, beskriver i form av et portrettintervju med Peter Halldorf, reisen han som pinsevenn har gjort til mystisismen, til gudstjenester preget av ikoner, røkelse, vievann og ledere i mørke kjortler.

Artikkelen med Peter Halldorf innledes slik:

Som pinsevenn opplevde Peter Halldorf at han var historieløs. Derfor søkte han røtter hos de gamle ørkenfedrene.

Halldorf mener han fant sine røtter hos ørkenfedrene. Jeg tenker at pinsevennene har sine røtter helt andre steder, som for eksempel i Hellighetsbevegelsen på slutten av 1800-tallet, hos Plymouth-brødrene på midten av 1800-tallet, hos metodistene på begynnelsen av 1800-tallet, hos pietistene på slutten av 1700-tallet, hos anabaptistene på slutten av 1500-tallet, hos Luther på midten av 1500-tallet, hos lollardene på 1400-tallet, som var inspirert av John Wycliffe, som forøvrig på 1300-tallet sa "vår pave er Kristus", hele 200 år før Luther kalte paven anti-Krist. I 1428, 44 år etter hans død, da det gikk opp for Kirken hva John Wycliffe hadde sagt og gjort (blant annet oversette Bibelen til engelsk), sørget den for å grave opp hans ben, brenne dem og spre asken på elven Swift.

Fra Martin Luther og John Wycliffe går røttene våre til apostlenes og deres vitnesbyrd i Det Nye Testamente. Luther sa "Sola Scriptura", "Skriften alene", og det har pinsevennene også alltid sagt.

Men det sier ikke Peter Halldorf. Han og andre moderne mystikere, sier i likhet med de før-reformatoriske kirkene, at tradisjonen, kirkefedrene og ørkenfedrene må brukes ved siden av Skriften.

Mener du at det hierarkiske kristne lederskapet er et blindspor? spør Lederskap Halldorf videre.
Nei, jeg mener det bør finnes en ordning i en menighet. God ledelse er viktig for å bevare enheten.

Dermed presenterer han et tradisjonelt argumentet for hierarki, nemlig enhet. Men hierarki har aldri gitt Guds folk enhet. Det er jo hierarkiene som sementerer splittelsen, og fører til en konstant maktkamp og rivalisering, både innenfor det enkelte hierarki og de kirkelige hierarkiene i mellom.

Bibelen taler om Åndens enhet. Det er en form for mystikk jeg gjerne blir med på.

Noe av det mest spennende i vår husmenighet, er nettopp hvordan vi opplever enheten i våre enkle samlinger. Dette betyr mer for oss enn de mest grandiose gudstjenester.

Jeg opplever at å knytte gudsdyrkelsen til ikoner, vievann, røkelse og ledere i kjortler, er å føre mennesker tilbake til det religiøse slaveri som reformasjonen satte oss fri fra.

Vi vil ikke tilbake dit. Det er reaksjonært.

Se også posten Polarisering og kommentarene til den.


Share/Save/Bookmark

3 kommentarer:

Tore Lende sa...

Are skriver:

"Men hierarki har aldri gitt Guds folk enhet. Det er jo hierarkiene som sementerer splittelsen"

Jeg opplever at hele meg samstemmer med denne uttalelsen.

Det er med en viss fortvielse jeg leser Halldorf på dette punktet. Min respekt for ham er stor - og en av min store ønsker er å besøke hans kommunitet.

Jeg tror dette må være et forbigående "anfall" hos Halldorf? Det står så i motsetning til andre helt flotte refleksjoner og "åpenbaringer" han har.

Han må her (også?)tenke på en ledelse som står utenfor det lokale - dvs. tradisjonelle biskoper, patriarker eller paver?

Dette ville jeg gjerne snakket med ham om.

Det alternativet jeg ser er en sterk og profetisk Kristus-sentriskhet. "Kristus er Herre!"

Og jeg oppfordrer for n'te gang til et grundig bønnestudium i en søken etter guddommelig lys: 1. Kor 3.

Men hvis han ser for seg uformelle ledere, rettere sagt forbilleder og trendsettere, som får spesiell respekt pga av sin Kristus-likhet - så kan jeg følge ham langt på vei. Det må være noen "Pauluser". Vi må fordype oss i hans lederstil - som ikke er "makt over"- men innflytelse og autoritet nedenfra.

Hvorfor ikke oppmuntre Halldorf til å svare på denne bloggen?

Ragnhild sa...

Dette er et stort tema som noen burde hatt tid til å analysere. Det handler om makt og kropp. Ånden blåser dit den vil, men sakramentene og medlemmene kan man styre og beherske.

Jeg tar avstand fra den gnostiske åndeligheten der kroppen og materien ble ansett som åndelige fengsler.

Jeg tror gudsdyrkelsen må komme fra levende mennesker med vilje, tro, hengivenhet og kroppen og sansenes bruk.

Sanselig åndelighet betyr sang, musikk, mat, drikke, nattverd, billedkunst, vann og lys. DEt betyr å løfte hendene, bevege seg, gjøre symbolske bevegelser som f eks å vise korsets tegn. Dette er de fysiske elementene som Jesus benyttet som metaforer: Verdens lys, livets vann, livets brød, himmelrikets vin etc.

Nådemidlene er til for den enkelte troende. Det Kirken har gjort er å knytte makten i ordinasjon og embete til disse og dermed frata den enkelte retten til å dyrke Gud på andre måter enn ved bønn, faste og selvutslettelse.

Problemet med Ekman er at han, som maktmenenske, er tiltalt av mer makt. Dette bør avsløres uten at man kaster barnet (sanselig åndelighet) ut med vaskevannet. Mener nå jeg.

Ragnhild

Anonym sa...

Ragnhild er inne på noe viktig. Jeg har flere ganger tatt meg i å føle at jeg er med på noe "uautorisert" når jeg deltar i i uformelle, uorganiserte samlinger hvor man anvender nådemidler, ritualer, symboler og "effekter" som ellers hører til i kirkerommet og offisielle gudstjenester.

Det er som man bryter copyrightbestemmelser og laster ned en piratkopi av noe.

Hvorfor er det slik? Jo, nettopp fordi presteskapet og de etablerte kirkene har tatt patent og copyright på ritualene og symbolene.

Hilsen Ivar