lørdag, februar 07, 2009

Hummerens død

Jeg har aldri kokt hummer, men har latt meg fortelle at det ikke er nødvendig å drepe dyret først. Det er helt smertefritt for hummeren å bli lagt i kaldt vann som så kokes. Hummerens kroppsfunksjoner svekkes suksessivt og smertefritt etterhvert som temperaturen øker.

Jeg ble minnet på dette fenomenet når jeg i dag leste følgende formulering av redaktør Anne Gustavsen i KS: "At Lederrådet ... bare ba om vedtak på å gå inn i en prøveperiode med de nye endringene, skapte en trygghet som resulterte i et nærmest "overmodent" ja."

Det omtalte vedtaket gjaldt Predikantkonferansens behandling av dokumentet STIP - Struktur og Tilsyn i Pinsebevegelsen. Dette temaet har vært gjenstand for debatt så lenge Pinsebevegelsen har eksistert. Det første store skismaet kom allerede i 1916, da T. B. Barratt ville ordne menighetene på "bibelsk" vis, med eldsteråd. Høvdingen Erik Andersen Nordquellle protesterte sterkt, og ville ikke vite av noe menneskelig råd i menighetene. Og dermed fikk vi en splittelse som resulterte i De Frie Venner og Pinsevennene.

Men Barratt satte en grense ved menigheten. All form for organisering over menighetene var ubibelsk og dermed utelukket. Og slik har Pinsebevegelsen, under tvil og debatt, praktisert dette fram til våre dager.

Men nå er den æraen over, og Pinsebevegelsen etablerer seg i disse dager med et overgripende nasjonalt hierarki. Dersom Barratt denne uken roterte i sin grav, så mener jeg han kan takke seg selv. Ved å gjøre Pinsebevegelsen "prestestyrt" gjennom Predikantkonferansen, gjorde han den samme historiske feilen som mange vekkelser før ham, inklusive det som skjedde i generasjonen etter apostlene i oldtiden, ved Ignatius av Antiokia i år 110 e. Kr. Resultatet av Ignatius´ lære, er det katolske hierarkiet som lever den dag i dag. Har man først etablert et hierarki, så lar det seg aldri fjerne.

Jeg har tidligere kommentert KS´ nedlatende omtale av anderledes tenkende innen bevegelsen. KS har alltid vært organet for det til enhver tid regjerende "partiet", og ser det ikke som sin oppgave å fremme en levende debatt. Denne gangen ga redaktøren oss dette gullkornet: Det er en kjent sak at jo eldre man blir, desto mer skeptisk blir man overfor forandringer.

De eldre og skeptiske som KS referer til, er predikanter som vil verne om Pinsebevegelsens opprinnelige organiske natur. Hvor dyptgripende de endringer som Pinsebevegelsen nå gjennomfører er, gir et forslag av min gode venn Egil Svartdahl, fremmet med retorisk treffsikkerhet, et godt innblikk i: Ansvaret for Sommerfestivalen på Hedmarktoppen bør være hos Pinsebevegelsens lederskap, ikke lærerkollegiet på Hedmarktoppen.

Hedmarktoppen er et av Pinsebevegelsens fellestiltak. Et fellestiltak er definert som et tiltak med lokal forankring og et nasjonalt representativt styre, det vil si et representantskap med delegater fra alle pinsemenigheter. Hedmarktoppen er således kontrollert av en generalforsamling med én delegat fra hver menighet. Generalforsamlingen velger så styre eller forstanderskap. Forstanderskapet på Hedmarktoppen utser så underutvalg, som for eksempel Stevneutvalget. Det er altså ikke slik som Egil Svardahl sier lærerkollegiet som har ansvaret for Sommerfestivalen, men en forsamling som representerer alle pinsemenigheter.

Nå har Stevneutvalget brukt sitt mandat til å ta noen kontroversielle grep med hensyn til datoer for den tradisjonsrike Sommerfestivalen. Dette vil Egil Svartdahl heretter skal styres fra toppen av det nye pinsehierarkiet.

Fordelen med den gamle og nå forlatte ordningen var nettopp at den tillott en organisk og ubyråkratisk vekst i Pinsebevegelsen. Her er Evangeliesentrene et godt eksempel. Evangeliesentrene er oppstått og styrt som et tradisjonelt fellestiltak, det vil si et lokalt initiativ med en nasjonal, representativ styring. Det har blant annet resultert i at Pinsebevegelsen har fått to konkurrerende sommerstevner, begge kontrollert av hvert sitt representantskap. Dette organiske og ustrukturerte prinsippet har vært Pinsebevegelsens varemerke og noe som har bidratt til dens riktignok noe viltre vitalitet.

Når det nye pinsehierarkiet er vel etablert, kan vi da vente oss også et oppgjør om Evangeliesenterets konkurerende sommerstevne?

Prøveordningen som KS lovpriser, burde kunne gi hummeren, i dette tilfellet Pinsebevegelsen, en smertefri død. Tilbake har vi et hierarki, et maktinstrument, blant annet for å skape orden i rekkene, eksemplifisert ved Egil Svartdahls forslag. Derfor var det også symptomatisk at Lederrådets første offentlige utrykning i fjor sommer gjaldt å sette den alltid i utakt marsjerende Jan Åge Torp på plass da han ytret seg med sin sedvanlige politiske ukorrekthet om temaet barneoppdragelse. At Jan Åge Torp uttrykker seg kontroversielt, er det ingen splittelseskraft i. Men et nasjonalt Lederråd som fra tid til annen vil handle og uttale seg kontroversielt, er langt mer risikofylt i så henseende. Mange tror at hierarki er et samlende prinsipp. Kirkelandskapet verden over med sine tusenvis av små og store hierarkiske kirkesamfunn, er et bevis på det motsatte.

De eldre pinsevennene som ikke vil ha forandring forstår én ting: I de hierarkiske kirkesamfunnene er Ånden erstattet med hierarkiet. De gamle blant dere skal ha drømmer, sier Guds Ord, og drømmen om organisk kristendom ledet av Ånden, har vært levende blant kristne til alle tider.

Hvorfor engasjerer jeg meg i dette? Det er desverre ikke fordi jeg tror utviklingen innen Pinsebevegelsen er mulig å snu. Et svar kan være at jeg etter 40 års tjeneste innen Pinsebevegelsen opplever at jeg har en del aksjer der.

Men mest av alt er det fordi jeg deler den opprinnelige drømmen om et organisk, ikke-hierarkisk menighetsliv. Og fordi jeg vil oppfordre pinsevenner i alle kirkesamfunn til å ta ut sin rett til å leve ut et slikt menighetsliv.


Share/Save/Bookmark

4 kommentarer:

Sjur Jansen sa...

Stip-dokumentet fra Pinsebevegelsen hevder at det finnes bare én type menighet i NT, nemlig lokal menighet i bestemt form entall. Det mener jeg er feil, for NT bruker også ordet menighet om alle kristne i et større område, samt alle kristne uansett. Nettopp derfor må man ha en organisk forståelse av hva menighet er, ikke en organisatorisk. Stip henviser til Romerbrevet 1,1. Men ordet menighet er ikke i bruk der. Paulus hilser derimot lenger ut i brevet til en husmenighet. Mener virkelig Stip at alle kristne i Roma møttes hjemme hos Priska og Akvilas?

Her er dokumentet:
http://www.pinsebevegelsen.no/pinsebevegelsen/vedlegg/STIP-WEB.pdf

Dokumentet hevder videre at hver menighet skal være selvstendig, noe jeg er enig i. Det betyr at menigheter ikke skal ha filialer eller husgrupper under seg. For Paulus kaller jo hussamlinger for menighet. Men pinsemenigheter har gjerne husgrupper under seg. Det må bety at bevegelsen ikke definerer hussamlinger som menigheter. Det må være en detalj i pinseteologien jeg har gått glipp av, for jeg skjønner ikke sammenhengen mellom lære og praksis.

Jeg synes slagordet til Barratt er bra: "Frem til urmenigheten!" Det innebærer en erkjennelse av man mener at man er kommet ut av kurs og at man jobber for å komme inn på rett kurs igjen. Men slagordet finner jeg ikke på Pinsebevegelsen nettsider. I Stip-dokumentet har man en ny visjon. De tre første ordene er "Vi ser mennesker". For å oppfylle visjonen, bør bevegelsen finne frem til nye rammer for søndagssamlingene, slik at mennesker kan bli sett. Det kommer til å svi, for da må pastorene legge fra seg mikrofonene.

Peter sa...

Hei Are,
takk for flott artikkel. Jeg ser at du har blitt intervjuet av min (nett)venn Andy, men jeg har ennå ikke fått tid til å se på det. Må få gjort det nå...

Du skriver om et vanskelig emne. Det diskuteres nokså bredt rundt temaet menighetsledelse. Det virker på meg som om det du beskriver er en slags form for uungåelig utvikling. Først diskuteres ledelsen i den lokale menighet. Deretter står etiketten "pinsebevegelse" for tur. Hvilke følger må det få at man kaller seg en pinsemenighet? Ja, det er vel egentlig det som diskuteres, eller?

Trosbevegelsen som har opplevd en krise (Levende Ord) ang. den lokale menighetsledelse kommer kanskje til å oppleve en debatt rundt etiketten "trosbevegelse" i fremtiden? Hvem vet?

Jeg er selv på vandring når det gjelder disse tingene. Så jeg kommer ikke med noen konklusjon her og nå. Men jeg har sett ting som ikke fungerer. Jeg har vært medlem av Levende Ord i mange år, og lederstrukturen der førte definitivt ikke til utrustning av de hellige. Så har jeg opplevd eldsteråd og menighetsråd (og hvem vet hva de kaller seg) som bruker timer på å motarbeide det de ikke forstår (les ungdomsarbeid) og farger på gardiner. Det kan da umulig være Guds vilje?!?

En menighetsstruktur (husmenighet eller annen type) må ihvertfall ha fellesskapets beste som fokus. Det innebærer nådegaver i bruk som er til hjelp og oppmuntring for hverandre. Det innebærer at de troende blir utrustet og ikke blir benkeslitere. Det innebærer kjærlighet, vennskap og det å se hverandre. Mitt inntrykk er at dette enklest gjennomføres i mindre sammenhenger...

Ja, husmenigheter er slett ingen dum tanke. Men er det den eneste veien å gå?

Are Karlsen sa...

Takk for kommentar, Sjur, og link til STIP-dokumentet.

Det er noen interessante formuleringer på side 3 under overskriften "MENIGHETENS PLASS I PINSEBEVEGELSEN".

Blir pinsebevegelsen definert som en størrelse uavhengig av menighetene?

Are Karlsen sa...

Peter,

Takk for kommentar!

Du spør: "Ja, husmenigheter er slett ingen dum tanke. Men er det den eneste veien å gå?"

Jeg synes selv det er vanskelig å komme utenom husmenighet, når jeg henter ut menighetsmodell og verdier fra Skriften.

Men for meg handler altså ikke husmenighet om å nedskalere menighet slik at den passer inn i ei stue. Det er snakk om å remodellere menighet. Nye verdier. Et helt nytt paradigme.

Vi har et stort arbeid foran oss, fordi vi må rydde opp i mange hundre års forestillinger om hva menighet er.