fredag, desember 07, 2007

Husmenigheten: Déjà vu

Tirsdag hadde vi samling i husmenigheten igjen. Da sa en av oss:
- Jeg vil bli døpt, men vil av ulike grunner vente til sommeren. Og jeg vil gjerne bli døpt på en badestrand.

Plutselig befant jeg meg 35 år tilbake i tiden. I Arken, et hus i Jesusvekkelse-stil min kamerat Vidar Bjerkseth, nå tilsynsmann i Metodistkirken, og jeg tok initiativet til. Det var et hus som skulle rives om noen måneder. Vidar og jeg gikk til kommunen og spurte om vi kunne disponere det inntil videre. Det fikk vi, dersom vi kom overens med den gamle damen som bodde i annen etasje. Og det klarte vi.

Vi innredet huset med kabeltromler fra Televerket og ølkasser fra Grans bryggeri, og fikk damene til å sy puter. Og så ble huset brukt til tverrkirkelig fellesskap og evangelisering en hel sommer, og skapte mange gode minner for alle involverte.

Bortsett fra at slutten på eventyret kunne vært bedre. Èn gang i uken hadde vi en predikant på besøk som holdt en andakt for oss. Jeg skaffet en pinsepredikant. Han valgte å kjøre en offensiv "troende dåps"-argumentasjon i sin andakt. (Snakk om å sabotere!) Neste uke kom det en prest og gjorde tilsvarende om barnedåpen. Og dermed var idyllen brutt.

Tilbake til tirsdag 4. desember 2007. Vi sitter i husmenigheten vår som har deltakere med ulik konfesjonell bakgrunn: Pinsevenner, en adventist, en lutheraner, og tre-fire som ikke har annet enn husmenigheten vår.

I vår tid er ikke dåp så kontroversielt som det en gang var. Men med tanke på tidligere erfaringer med dåpsspørsmålet, fant jeg det likevel riktig å starte en samtale om grunnlaget for vår enhet. Kunne ulik holdning til dette med dåp virke splittende?

Vi var enige om at grunnlaget for vår enhet var troen på Jesus, og at vi kunne leve med ulike meninger om dåp. Oj - det måtte altså gå 35 år før vi var klare til å fortsette der vi slapp under Jesusvekkelsen!

Jeg gleder meg til dåpen på stranda!


Share/Save/Bookmark

3 kommentarer:

ivar kvistum sa...

Jeg tror det er slik, Are, at alle grenselinjer i kirkelandskapet er historiske. Bortsett fra den til enhver tid ferskeste.

Grensene avspeiler historiske skiller. Slikt som en gang var avgjørende viktig for enhet og splittelse.

Nå er de samme spørsmålene ikke lenger like påtrengende. De er gått fra å være samtidige til å bli historiske skiller.

Dåpssynet spiller knapt noen rolle lenger, jeg hadde nær sagt heldigvis. Dette er ikke grensen som markerer hvor man hører hjemme, hvem man har fellesskap med og hvem man har avstand til.

For tiden er det homogreia som lager skillelinjer. Hvis sambandittene og alle de andre som nå truer med å melde seg ut av kirken den dorske, virkelig gjør alvor av å starte et nytt, konkurrerende kirkesamfunn, vil dette etter hvert bli et historisk skille, akkurat som alle de andre historiske skillene.

I dag handler det visstnok om frelse og fortapelse, vranglære vs. rettroenhet og så videre - akkurat som alle de andre grensene som er rukket å bli historiske en gang gjorde.

I morgen vil homosaken være en historisk skillelinje som blir gradivis mindre og mindre relevant for å sortere hjorden, etter hvert som stridsspørsmålet mister kraft og relevans.

Det vil komme nye stridsspørsmål i stedet. Kanskje vil synet på makt, hierarki og autoritet stake ut en ny grense? Det hadde jo vært forfriskende.

Ivar

Are Karlsen sa...

Ivar,

jeg følger deg langt på vei i ditt ressonnement. Men jeg tror det finnes to typer stridsspørsmål: De som dreier seg om bibelsyn, og de som dreier seg om bibeltolkning.

Homosaken dreier seg mindre om bibeltolkning enn om bibelsyn, mens dåpsspørsmålet dreier seg mer om bibeltolkning enn om bibelsyn. Håper du forstår hva jeg mener.

Strid om bibelsyn bryter dypere og skaper større skille enn strid om bibeltolkning, slik jeg ser det.

ivar kvistum sa...

Jo, jeg ser poenget ditt, men jeg tror det i virkeligheten er vanskelig å holde disse to kategoriene atskilt. Jeg kommer ikke på ett eneste strids- og splittelsesspørsmål som ikke har handlet om begge deler. Homosaken inkludert.