tirsdag, november 07, 2006

Fornyelsen kristenheten ikke ville ha

Denne gang har jeg gleden av å presentere en artikkel fra 1972, trykket i det svenske Helgelseförbundets organ Förbundshälsning, altså for 34 år siden. Artikkelen er skrevet av Per-Axel Sverker og har tittelen Andens gemenskap och Guds folk. Helgelseförbundet, en vekkelsesbevegelse med ca. 10.000 medlemmer er idag fusjonert med Örebromissionen, - sammen heter de Evangeliska Frikyrkan og teller ca. 30.000 mennesker i Sverige.

Den unge Sverker drøfter det kristne fellesskapet i denne artikkelen, og tar til orde for en fornyelse av menighetslivet gjennom innføring av økumeniske husmenigheter.

På 70-tallet ble vi berørt av en rekke radikale fornyelsesbevegelser som Jesus-vekkelsen, den karismatiske vekkelsen og ulike husmenighetsbevegelser. Per-Axel Sverker og flere andre teologer (for eksempel Howard Snyder) underviste om og la et solid teologisk grunnlag for en orientering mot mindre fellesskap og husmenigheter.

Nå i ettertid kan en si at dette ble fornyelsen kristenheten ikke ville ha.

Hva skjedde? Talsmennene for en urkristen husmenighetsmodell forsøkte å ta med seg drømmene inn i de tradisjonelle strukturene. Tanken var at en trinnvis fornyelse skulle være mulig gjennom å innføre husgrupper parallelt med tradisjonelle gudstjenester. Men erfaringene er nedslående.

Utviklingen har i stedet gått i stikk motsatt retning. I stedet har vi fått fenomenet mega-kirker. Menighetene er blitt kommersielle foretak. Store summer er investert i nye kirkebygg. I stedet for fokus på det allmenne prestedømme, har vi fått fokus på lederskap og pastorvelde.

Kirken er blitt en del av og speiler det kommersielle og kapitalistiske samfunnet den lever i. Den er blitt av denne verden. Den higer etter mer, fler og større. Mer penger, større budsjetter, flere ansatte, større forsamlinger (som ikke er det samme som fler kristne), mer sentralisering, mer menneskelig styring og kontroll.

Årsaken til at Kirken sa nei takk til fornyelsesimpulsene på begynnelsen av 70-tallet var prisen man måtte betale, fordi den var høy: Mindre forsamlinger, mindre budsjetter, færre ansatte, mindre kontroll, ingen karrieremuligheter for pastorene, og så videre.

Hva man ville fått istedet, var ikke verd prisen: Den Hellige Ånds lederskap, mer allment prestedømme, mer tjenerskap, mer fellesskap, mer engasjement, mer omsorg, mer kristenliv i hjemmene, mer enhet som vitner om kraften i evangeliet.

Men drømmen om et autentisk kristenliv og fellesskap døde ikke. Den gikk under jorden noen år, samlet krefter og ytterligere teologisk begrunnelse, for så å komme tilbake med fornyet kraft.

Nå er ikke utviklingen til å stoppe. Det er lagt et solid fundament gjennom bibelforskning og teologisk arbeid. Og røstene fra Kirkens historie taler klarere og klarere: Først og fremst apostlene og profetene i Skriften, og videre reformatorer som Luther som la et solid teologisk fundament for det allmenne prestedømme og husmenighet - selv om den lutherske praksis ikke ble i overensstemmelse med hans undervisning, vekkelsesapostler som Wesley som forandret England gjennom sine husgrupper, høvdinger som Hans Nielsen Hauge som revolusjonerte Norge gjennom husmøter og de pinsekarismatiske åndsutgytelsene som ga Åndens kraft til enhver kristen. Den som har øre, høre hva Ånden sier til menigheten! Dagens husmenighetsbevegelse ønsker å fange opp alle disse impulsene.

Det kristne etablisementet har sagt et klart og tydelig nei, takk. Men millioner av vanlige kristne sier ja, takk! Det er dette vi har lengtet etter. De som har opplevd sødmen i det enkle, organiske fellesskapet vil ikke ha noe annet.

Det er ikke min oppgave å fraskrive tradisjonelle menigheter muligheten til å gå inn i denne fornyelsen. Men er man villig til å betale prisen?

Les Per-Axel Sverkers artikkel fra 1972 her:

Andens gemenskap och Guds folk


Share/Save/Bookmark

5 kommentarer:

Anonym sa...

Veldig trosstyrkende det du og Axel skriver. Det er i mellomtiden samlet krefter teologisk - den teologiske begrunnelse var nok svakere på 70-tallet på noen punkter - spesielt lederskap og embeter. Når fokuseringen kom på lederskap gjennom Ortiz, Mumford og til slutt kom trosbevegelsen med en en ny vri som var mye av det samme, men vi fikk "megaaposter og megapastoren"
Megavisjon om verdensvekkelse før Jesus kom ganske snart.

Det vare så flott ord - vi var vant med små ord og noen tilfeller ekstrem nøktern, sannhet og ærlighet. Det skulle ikke brukes store ord. Det var realitetene som var avgjørende.

Husmenigheten på Gjøvik f.eks. - som var så flat og enkel på 70 tallet strammet seg opp. Pastorer og ledere på plattform - de gamle dongerybukser og skjorter var skiftet ut med dress og slips - ting skulle bli gjort med style - etter som jeg har forstått. Heldigvis fikk jeg aldri se det - jeg var da på sidelinjen.

Det er interessant å merke seg, etter som jeg har forstått, Haugevekkelsen så berørte 20-30% av folket organiserte seg ikke før 50 år etter - og vi fikk indremisjonen - det var vel Gisle Johnsen som sto for det?

Anonym sa...

TAKK!!!
Kjære Geir Lie
Jeg har nettopp lest artikkelen om Gene Edwards i siste Refleks. (5-2 2006) - og den passer godt sammen med Swerke sin artikkel.

Det var utrolig spennende å gå tilbake og få hukommelsen forfrisket. Du har på en fin, nøktern og grundig måte fått med det vesentlige tror jeg.

Og artikkelen levendegjør mange helt grunnleggende spørsmål vi som Jesu etterfølgere bør tenke gjennom.

Jeg har, som sagt før, latt meg inspirere av Gene - og fremdeles lar jeg meg tenne for evangeliets enkle sannheter. Endog Benny Hinn ble i fjor rørt til tårer da han på et TV-show intervjuet Gene og spurte: "How can this be a part of my life?" Og Gene svarte: "Go and sell everything and follow Jesus"

En av mine gode venner, Alexis Lundh (34), og hans kone Elisabeth kom i fjor tilbake fra et 3 års opphold - og de lengter bare lengter tilbake til "living church" - churchlife -

Gene sine bøker solgtes til å begynne med til noen spesielle få - nå selges de av tradisjonelle menigheter over hele USA i store opplag - og minst en er oversatt til norsk og utgitt av Prokla Media "A tale of three Kings" Du nevner vel også at Lars Bjerke ga ut en eller to bøker? De har forsvunnet fra mine bokhyller, dessverre.

Jeg må innrømme at da jeg begynte å lese "The Divine Romance" en av de mest solgte - ble jeg satt ut på de første sider - det hele ble for fantasifullt - jeg klarte ikke å følge med. "In the beginning was imagination...the strongest power"

Men nå har Frank Viola gitt en sterk teologisk og historisk - og kanskje også forskningsmessig holdbar begrunnelse for Gene sin intense, profetiske inspirasjonsteologi - hvis jeg kan kalle den det? Han hadde vel også en grundig teologisk grunn å stå på? Du henviser til hans studier i Sveits og beundring for sin professor i kirkehistorie.

Hans taleevne, fortellerkunst - dramatikk trollbinder når en hører på hans taler. (Jeg hadde en gang i tiden minst 100 tapes). Den er noe av det ypperste ...etter min mening. (Jeg forstår at Frank Viola har systematisert og samlet hans muntlige taler....)

Gene kunne være utrolig lite unyansert og bombastisk i ting han sa. Hans vurdering av oss på Bryne/stavanger fikk meg til å rødme. Av en eller annen grunn hadde han helt overdrevne tanker og forståelse av de som skjedde. Vet ikke hvem han hadde hørt på?
Vi hadde besøk av Ed Snekvik, som du nevner, vet ikke hva han videreformidlet? Men Ed og nå hans sønn Chuck har vist en utrolig kjærlighet og hengivenhet til oss helt til det siste. Chuck har forlatt Gene sin praksis, svært disillusjonert, og er nå pastor i en Vineyeard menighet.
Det er likevel bånd som binder - har vi en gang blitt knyttet sammen med vennskaps- og kjærlighetsbånd i en organisk Kristus-erfaring - så synes det å være bånd som vanskelig brytes?

Og som pastor i en "foretaks-kirke" synes han å drømme til det som han med stor skuffelse en gang forlot? Til mye av det - om ikke alt.

Gene hadde, så langt jeg forsto, et enorm tro på at "bruden" skulle være lokal - ikke noe importert amerikansk, norsk eller kinesisk. Hver kultur skulle ha sitt uttrykk - og amerikansk kultur skulle ikke eksporteres til Norge. Vi skulle være vårt eget uttrykk, med vår egen måte å være på, med våre egne sanger osv...

Jeg tror den artikkelen din, kjære broder Geir, kan få oss til å stille personlige, teologiske, og verdimessige spørsmål som er av største betydning.

Anonym sa...

Sverker i 1972 har en del punkter som jeg kjenner igjen fra mine egne tanker i 2006. For eksempel:

1) Församlingen överorganiseras
2) Församlingen måste samlas på ett sätt som tillåter och uppmuntrar kommunikation mellan medlemmarna.
3) Församlingsformen måste ge tillräckligt tillfälle för bibelstudium i koinonia
4) …en gemenskap som har livsförvandlande kraft
5) …det allmänna prästadömet

Allerede den gangen, i 1972, mener Sverker at man er for opptatt av kommunikasjonsproblemer. De samme tankene har jeg gjort meg i dag. Menighetene svir av krefter i kommunikasjon fra scene til kirkebenker. Men så ligger løsningen et annet sted: Samlinger med nye rammer der det er mulig å flagge behov og svare på behov. Det er i nye rammer at det er mulig å se enkeltmennesker, få livsutvikling og utløse det allmenne prestedømme.

Mange menigheter har forstått dette og starter opp husgrupper. Men når stormenigheten ikke samtidig makter å organisere seg ned, så hjelper det ikke nok.

Anonym sa...

Where can I find Alexis Lundh.

Anonym sa...

Where can I find Alexis Lundh. Please contact me at fredvonk@planet.nl