fredag, november 10, 2006

Apostoliske tjenere

Lesere av bloggen kjenner min skepsis til alt som smaker av hierarki og lederskap. Dette er desverre verdier som gjennomsyrer veldig mye av vår tids teologi og forkynnelse. Når vi hører ordet "apostel", ser vi automatisk for oss en person på toppen av et hierarki, med stor makt og myndighet.

Jeg ble derfor litt på vakt når jeg leste John Nobles tema hos Kristen Enhet 25-26. november - ”Apostolisk tjeneste – å være menighet i et nytt årtusen”, se forrige post.

Er bruken av begrepet "apostolisk" en del av vår tids kristne mystisisme? Inneholder det "apostoliske" en spesiell kraft i seg selv, adskilt fra den kraft og de gaver som stilles til alle kristnes disposisjon?

I andre sammenhenger tales det om den apostoliske suksesjon. Av alle steder har man i den Ulf Ekmanske gren av trosbevegelsen begynt å legge vekt på denne forestillingen, til stor begeistring fra andre som bygger et religiøst, hierarkisk maktapparat rundt denne læren.

Jeg søkte derfor å finne ut hvor John Noble står i disse spørsmålene. Han kommer fra et karismatisk miljø, den engelske Restoration Movement, Gjenreisings-bevegelsen, hvor man har plassert en apostel på toppen av nettverket, nemlig Keri Jones. John Noble forlot denne sammenhengen på 80-tallet.

Jeg fant et langt og interessant intervju med ham på nettstedet Modern Jesus Army, hvor han blant ble stilt dette spørsmålet:

One of the big developments of the past ten years is the growth of the apostolic streams. How do you see their future?

I’ve a book coming out in February called The Shaking and one of the key issues it addresses is apostolic ministry. I see an apostolic movement coming in which true apostles will equip the church for the work of ministry.

My belief is that the church is to be the apostle, the prophet, the evangelist, the pastor and the teacher. In other words, the anointing of Jesus must flow onto the whole church and then the church will turn the world upside down. The danger in recent years has been focusing on the ministry rather than the body.

We talk much about church planting and foundation laying being the ministry of apostles, and that is true. But the primary work of an apostle is reconciliation. The first work of Jesus, the great Apostle, was reconciliation. Apostles will bring together streams and movements. Men and women; young and old; black and white must all work in unison. Apostolic ministries will always reconcile - not through compromise - but through sacrifice and suffering.

I eldre tekster av John Noble plasseres apostelen tydelig på toppen av menighetshierarkiet, og med menigheten som skyldig til å underordne seg. Innebærer hans svar her en reorientering?

Vår gode venn Tore Lende har lest boken The Shaking, som er kommet ut på norsk under tittelen Rystelsen. Tore Lende skrev i mai 2005 en begeistret anmeldelse av boken her:

Rystelsen anmeldelser

Her skriver Tore blant annet dette:

Ordet apostel har jeg litt problem med i dagens virkelighet - det er et ladet "arkaisk" begrep som gir assosiasjoner som neppe er relevante i vår tid. Dessuten kan deres måte å fungere på diskuteres. Likevel er det avgjørende og viktig at disse funksjonene må oppmuntres og kalles ut til tjeneste. Det vi idag kaller biskop - har noe av den opprinnelige apostelens tilsynsfunksjon. Det er blitt en litt kaotisk begrepsforvirring.

Av hjertet sier jeg "amen" til denne tjeneste. Det behøves trolig likevel mye redefinering da historien har gitt ordene, tjenestene, et innhold de neppe hadde da Bibelen ble skrevet.

(I alle bøker jeg har lest som omhandler lederskap savner jeg refleksjoner over Matt 23,8-10 - Jesu egne ord om ikke la oss kalle ”ledere” – briske oss – med titler. Begrunnelsen er at ”dere er jo alle brødre”. Men den lederforståelsen disse Jesu ord antyder, synes likevel å prege forfatterens holdning, selv om han ikke viser til det).

Dette sitatet viser forøvrig at Tore var igang med å formulere sine tanker om dette lenge før vi på denne bloggen gjorde det. Tores anmeldelse viser også at John Noble tenker anderledes om aposteltjenesten enn hva han gjorde på 70- og 80-tallet.

I intervjuet med John Noble, finner jeg det også interessant at han løfter fram forsoning som apostelens fremste oppgave. I min verdiliste øverst til høyre på bloggen har jeg satt opp forsoning som fremste verdi. Som motverdi har jeg tillatt meg å sette opp makt, fordi jeg mener at en hierarkisk organisasjon per definisjon har makt som fremste verdi. Dersom man tenker seg apostelen som øverste hierarkiske leder, mener jeg at verdien makt vil overskygge og komme i konflikt med verdien forsoning. (Obs! Jeg skiller mellom makt som verdi og maktmisbruk. Maktmisbruk blir en helt annen diskusjon).

Dette er etter min mening et av nøkkelspørsmålene i vår tid. Der hvor man samler makt, vil man også skape konflikt, fordi makt fører uvegerlig til maktkamp. Menigheten er av natur og per definisjon anderledes og alternativ, også på dette punktet. Det er ikke for ingen ting Jesus sier at “meg er gitt all makt”. Ingen i Jesu´menighet er tiltenkt å være makthavere. Vi er alle tildelt rollen tjenere.

Er dette utopi? Isåfall mener jeg at vi er kalt til å virkeliggjøre en utopi, nemlig Guds Rike, som ikke er av denne verden. Her er menigheten Guds fremste redskap.

Dette opplever jeg er revolusjonære tanker som vil betinge en total forandring av måten vi tenker menighet på. Tradisjonelle menigheter bygget på ordinære maktstrukturer, vil måtte vike til fordel for enkle fellesskap bygget på Guds Rikes-verdiene tjenerskap og gjensidig underordning - i våre hjem.

Skal vi som kristne fortsette å bygge våre revirer eller skal vi gjøre menighetene til et vitnesbyrd om Jesu herredømme og Guds Rike?

Jeg skulle gjerne vært på Kristen Enhets seminar med John Noble. Tore Lende antyder at han kommer til å reise ...

Les mer om konferansen i Bergen her:

www.kristen-enhet.no


Share/Save/Bookmark

4 kommentarer:

Bjørn Olav sa...

John Noble har jeg omtalt på bloggen min for oktober måned. For meg har han vært som en far i troen, og jeg har det beste forhold til ham den dag i dag, selv om vi skilles ad i en del teologiske spørsmål. John har ikke bare vært en pioner innen den karismatiske bevegelsen, men også innen husmenighetsbevegelsen. Også her i Norge.På Gjøvik fikk han spille en avgjørende rolle i oppstarten av husmenigheten her, og i hvertfall i en 10 års periode. Fortsatt holder mange av oss god kontakt med ham, og 26. november i fjor gikk to menigheter sammen om å arrangere et seminar med John her på Gjøvik. Det var Cellemenigheten og SentrumKirken.Cellemenigheten er en husmenighet. Mange av de som er med der, hørte til den første husmenigheten som ble startet her på 70-tallet. Det flotte med John er at selv om han står for alle husmenighetens verdier, så holder han svært god kontakt med tradisjonelle og historiske kirker og samfunn. John er virkelig en brobygger - radikal, absolutt, men han har evnen til å se verdiene også hos andre enn de som er enig med ham, han pleier god kontakt med dem og er en venn å regne med. Respektert er han da også i mange sammenhenger. Reis til Bergen, Are! Hos John har du mye å hente, og det mener jeg i beste mening. Det tror jeg alle som tenker og drømmer om husmenighet har. I Cellemenigheten på Gjøvik tror jeg de fortsatt har et lager av klassikeren til John: Tilgi oss alle våre kirkesamfunn. Den burde være obligatorisk lesning.

Bjørn Olav sa...

For den som vil vite mer om husmenighetsbevegelsens røtter er Andrew Walkers bok: Restoring the Kingdom. The radical Christianity of the House Church Movement, en god kilde. Boken som er utgitt av Hodder& Stoughton, fører røttene tilbake til 1958 og går i dybden for å se på de to ulike strømningene i England. John tilhørte den ene, Keri Jones og hans bror Bryn den andre. Kristent Fellesskap i Bergen er en del av den sistnevnte strømmen. Man kommer ikke utenom denne boken om man skal forstå husmenighetsbevegelsen.

Tore Lende sa...

Ja, jeg tror jeg kommer til å reise til Bergen. John Noble er min gode venn, selv om vi har hatt store diskusjoner. Han er en tjener, alltid lyttende - ærlig, sann, og nådig. Han såret meg for 25 år siden. Men ikke så dypt...

Det er vel ingen som har preget mitt liv og vår familie mer enn John Noble? Hans nære vennskap og støtte har jeg savnet i 20 år - men når vi treffes, er jeg sikker på at ting er som de var i går.

Han var som en tjenende skygge i vår familie, og barna elsket han.

Bryn Jones ville av kirkepolitiske og taktiske årsaker glemme oss på Bryne/Stavanger på sluten av 70-tallet. Bryn ville ha innpass hos de store kirkesamfunn - og da var vi en belastning - vi var "spedalske". Da sto John opp med et klart budskap: "Jeg svikter ikke en venn for slike årsaker"

Selv om John og jeg har hatt lite kontakt de siste 20 år - tror jeg fremdeles vi er "en sjel og en skjorte" En av hans fremste verdier er å være trofast i vennskap.

En menighet knyttet sammen i slike vennskap blir et lys i verden

Jeg tror jeg reiser til Bergen, jeg har nå fått noen enkle medisiner som ser ut til å redusere bivirkningene av cellekuren?

anny svenstad sa...

Hei igjen, midt oppi John Noble (min gode venn, forøvrig), husmenighet og alt annet av 'kristen karakter', jeg ønsker å gi offentlig her på bloggen noe til Tore Lende, også min gode venn:

Jeg hadde en stor utfordring, å holde et krevende foredareg innen en gren av næringslivet,og jeg ba Tore om gode råd, og, ja, de kom,typisk "midt i blinken", mange faglige gode innspill, og direktører og alt annet har stor anerkjennelse og "kjøpte" Tores innspill til de grader! Takk kjære Tore, og foredraget gikk kjempefint!