Av årets tre store kirkelige høytider er pinsen den kjedeligste. Julen har varm romantikk, påsken har drama, men hva har pinsen? Kirken har ikke vært i stand til å gi pinsen et forståelig innhold for folk flest.
Nå melder pinsevennenes organ Korsets Seier (KS) at pinsevennene kjeder seg på møtene. Det er organisasjonen Naturlig Kirkevekst som i en stor undersøkelse har funnet ut at pinsevennene synes deres egne gudstjenester er kjedelige.
Slik går det kanskje når "forestillingens" hovedattraksjon blir tatt av plakaten?
Allerede oldkirken erstattet Den Hellige Ånd med geistligheten. Siden har Kirken hatt vanskeligheter med å forklare hva pinsen egentlig innebærer. Prestene har jo selv overtatt Den Hellige Ånds rolle i Kirken.
Likeledes har Pinsevennene i Norge erstattet Ånden med menneskelig lederskap. Det snakkes nå mer om lederskap i pinsebevegelsen enn det snakkes om Den Hellige Ånd. Ikke rart det kan bli litt kjedelig.
Min gamle forstander i Salem (Sandefjord), Tom Erlandsen, blir i samme KS spurt om årsaken til kjedsommeligheten. Han husker tilbake og sier: "... de frie og spontane innslagene skapte en forventning i dem som besøkte møtene ... jeg husker vi spurte hverandre: "Undres hva som vil skje i kveld" ... det var friheten som rådet".
Den verdiforskyvningen som har skjedd fra Tom Erlandsens pinse-idealer til dagens lederskapsfokus har gått like ubemerket hen som urkirkens Ånds-ledelse ble erstattet med oldkirkens geistlighet. En overgang som store deler av Kirken den dag i dag ikke er i stand til å verken se eller forstå. Også for Pinsebevegelsen begynner forståelsen av dette paradigmeskiftet å fortone seg noe uklart.
Når Pinsebevegelsen nylig feiret sitt 100-års jubileum, ble hovedpersonen T. B. Barratts kraftfulle motto "Fram til urkristendommen" overhodet ikke nevnt.
Pinsebevegelsen har sluttet seg til Kirken og blitt kjedelig. Finnes det en vei tilbake? Nei, men det finnes fortsatt en vei framover. Fram til urkristendommen.
Den er i alle fall ikke kjedelig.
Innlegg
3 kommentarer:
Når jeg leser innlegget ditt, Are, så tenker jeg med en gang på to bøker som jeg fikk til jul. Begge er livshistoriene til to personer som aldri hadde vært der de er i dag, dersom de ikke hadde sluppet Den Hellige Ånd til i sine liv.
Det er historiene til Terje Forsberg og H.P. Martinsen. Det er sikkert mange her inne som kjenner til disse to personene.
Så tenker jeg på et uttrykk som jeg ofte har hørt sitert i kristne sammenhenger. Jeg husker ikke hvem som først sa det, så det kan godt hende det var en stor høvding, men jeg lurer nå læll på om det er så bra et uttrykk. Det sier" Gud er attåt". Blir ikke det feil, og blir ikke det utrolig kjedelig? Er ikke vi attåt, og Gud først? Ikke rart det går feil veg med menighetene våre dersom vi styrer og steller og så får Gud lov å slippe til dersom vi ikke får til. Kanskje Han ikke møter opp i det hele tatt i slike møter? Det står noe om en sjalu Gud som vil ha førsteplassen. Det blir jo avgudsdyrkelse å la Han få andreplassen. Da ligger vi tynt an som menighet.
Vårt Land hadde en interessant artikkel i Vårt Land i går(15.1.08)
http://www.vl.no/kristenliv/article3277626.ece
Du vør lese artikkelen i parirutgaven, den er mer fyldig. Pastor Arnfinn Clemetsen tar oppgjør med karistmatisk ukultur. Oppgjøret var stort annonsert, og jeg hadde tenkt å gå, men helsen tillot det ikke.
Det som slo meg er at han sier at menigheten har 500 medlemmer, men at i underkant av 100 hadde møtt opp på dette stormøtet,
Jo, jo han tok oppgjør med mye. Men det viktigste ble kanskje ikke nevnt - kanskje ikke Vårt Lands reporter fikk det med? Han satte ikke noe spørsmål med pastordyrkingen. Han synes fremdeles å være "den ene"?
Og at menighetens medlemmer springer rundt og tiltaler ham med "pastor".
Han tok ikke noe oppgjør med f.eks. kampanjen "Norge tilbake Gud" han igangsatte.
Jeg skrev om denne kampanjen for Norge Idag og hadde et "interessant" eller kanskje "intetsigende" intervju med Clemetsen. Det var jo laget både bok og brosjyre. For å få full reportasje tok jeg kontakt med de støttespillerne som sto bak kampanjen. Enten visste de ikke at de var med, eller så at de gitt en slags overfladisk tilslutning - uten å ha tenkt gjennom det. Slik jeg oppfattet det. Hva slags seriøsitet er det i en slik kampanje? Og det ble brukt svært mye "Gud har talt" i den forbinnelse.
Men visjonene var enorme - og for meg var det klart at gruppen oppfattet seg som "Guds spydspiss" til å bekjempe mørkets og syndens makt over Norge.
På hjemmesiden skriver Paul Clemetsen at han er blitt inspirert at Paul Scanlons bok: "Kryss Over". Paul Scanlon tok, ved et kupp, slik jeg forstår over menigheten Bryn Jones startet i Bradford. Pastor har absolutt makt i denne menigheten og han bruker masse gammeltestamentlige ledermodeller osv. Menigheten har vokst fra 500 til 2500 siden han overtok den fra snart 10 år siden.
Her er noen sitater fra Scanlons bok:
S.7
”Kryss over” handler ikke om en liten kosmetisk endring, men det handler om ekstrem forvandling.” Boken handler om radikal forandring hvor prisen er samsvar med smerten, og hvor problemet er like stort som løftet og den velsignelsen som følger.
”Den finnes mange menigheter som har hatt en fantastisk fortid, men som ikke har noen fremtid uten at det skjer en radikal forandring”
S9
”Jeg kan love deg at år du begynner å gå i mot måten ting alltid har blitt gjort på i menigheten, så kan helvete bryte løs”
”Hvis min overlevelseshistore kan få deg til å begynne å leve ut det du har i hjertet, var mine kollisjoner, kamper og søvnløse netter verdt det”
Jeg ønsker å bli en ”forsøksdukke” for andre ”overgangspilgrimer”
s.17
For å kunne krysse over til den fremtiden du er, kan det innebære radikale forandringer i kulturen og strukturen til menigheten, forretningen eller tjenesten du er en del av.
S18
Det handler om å se forskjellen på hva som er bra, men som likevel må dø – og det som fortsatt er bra, og skal bli
Seks forberedelsessteg
1.”Moses er død”
Det handler om å innse at den gamle ledelse og modell er død. Atskillelse – løsrivelse.” Dette prinsippet er ufravikelig.
S 20
”Alt mulig, fra døde og irrelevante tradisjoner, tjenester, menighetsavdelinger, stab og ledere som ikke kan krysse over til neste steg må atskilles. Du må atskille deg fra mennesker du trodde du kom til å bli gammel med.”
Det vil være dem som ikke vil forandring, og de vil og må forsvinne stille og rolig.
2. ”Bekreftelse”
Gud ville at Josva skulle forstå at han var mannen.
”Tidlig i vår overgangsperiode kjente jeg meg ofte veldig alene som leder”
Du må vite at Herren har kalt deg til oppgaven.
3. Mot
Det handler blant annet beslutningsevne.
”Det var sjokkerende å merke hvor sinte, oppbrakte og full av motstand enkelte i menigheten var – helst pastorer, eldste og avdelingsledere”
Ord han bruker erg ”menighetsmafian” ”Menighetsbøller”
”som prøvde å true og kontrollere et lederskap som gikk i en ny retning – en retning som kunne ta fra dem deres stilling. Misforstå meg ikke. Dette var gode mennesker, og mange av dem våre venner. Men du må aldri la gode mennesker hindre deg fra å nå ditt beste liv.”
5. Diskresjon – vær forsiktig med hvem du sier det til
Han oppfordrer til ikke å ”lufte” planer om forandring for tidlig. Tiden må være moden.
Ellers blir det rykter og kaos. Han forteller at dette var vanskelig for han fordi menigheten var tuftet på åpne relasjoner og at en var ansvarlig overfor hverandre. ”Jeg følte meg som en bedrager – en måtte heve meg over den følelsen”
”Vær nøye med hvem du deler ting med
s. 28-29
6. Godt rykte i byen… venner lavt på rangstigen
Her viser han til horkvinnen Rehab i Josva 2 ”Rehab ble Josvas viktigste hjeler. Ikke guvenøren, borgermesteren eller folk fra byledelsen”
”Samfunnet blir forandret fra grassrota og opp”
”Rehab representerer de tusenvis av menneskene på vårt hjemsted som er åpne for Gud, men føler de aldri vil være velkommen i en menighet”
”Det som foruroliget meg mest med menigheten, var at vi ikke vokste. Vi nådde ikke de fortapte. Menigheten var 25 år med omtrent 400 ukentlig møtebesøkende. Etter engelsk standard var det en suksess. Men vi var sakte og sikkert i ferd med å dø”
I 1999 fikk han ideen om en busstjeneste. Og snart fikk de mange ”rehaber” og de fattigste i byen.
Folk ble redde for at ”bussfolkene” vil stjele tingene deres. Menigheten var ikke lenger trygg.
Snart ble vi kjent i byen som ”kirken som hjelper mennesker”
Ellers opplever jeg i dag menighetens tilstand gråtende og sorgtynget, og det er ikke over Stortinget og politikerne jeg gråter, men over oss selv som Kristi brud, og jeg har mest lyst til å be våre folkevalgte om tilgivelse - og jeg ønsker mest å komme sammen med dere og be - rope til Herren om å vise oss veien, være oss nådig å tilgi oss VÅRE synder.
"Herre, gi du oss lys, så ser vi lys.
Herre, vær du vår" lys, så er vi lys.
Herre, vær du vår vei, så er vi veien.
Herre,vær du vår kraft, så blir vi kraft.
Herre, tøm oss for vært eget, for at du kan være vårt alt"
Herre, vær vårt liv, så blir vi liv.
Herre, du er det levende vann, gi oss å drikke, så blir vi levende vann.
Herre, jeg er trett, vær du min styrke!"
Legg inn en kommentar