Jeg låner overskriften fra det nye, fine bladet for statskirken i Sandefjord. Den henspeiler på et forslag av arkitekt Arnstein Arneberg fra 1958 til kirke på Vesterøya. 10 år senere ble en mer moderne arbeidskirke bygget.
Kirker som ikke bygges, virker for de fleste defensivt. Men etter min mening kan kirker som ikke bygges, like gjerne være en del av en offensiv strategi.
Som for eksempel denne: La oss i stedet for å bygge kirker, bygge menigheter!
La oss i stedet for å bygge kirker i stål og betong, bygge Guds tempel av levende stener, som Bibelen taler om.
Noen ganger får jeg en følelse av at det virker banalt å lese Bibelen for å finne ut hva den legger vekt på når det gjelder menighetsliv. Mange hevder at i dette henseende står ikke Bibelen på egne ben. Vi må også se på tradisjonene. Men hvor er Kirkens oppdrag forankret, om ikke i Bibelen?
I Bibelen lærer vi etter min mening at Kirkens apostoliske, profetiske og evangeliske oppdrag er å forkynne evangeliet for fattige. Jeg ser for meg en "ny" kirke hvor dette oppdraget er flyttet fra dens perifere aktiviteter, inn i dens primære fellesskap og fokus.
For å fylle sitt oppdrag og forkynne evangeliet for fattige og marginaliserte mennesker, behøver ikke Kirken verken kirker eller kirkelige ansatte. Den behøver ikke annet enn mennesker fylt av den Hellige Ånd.
Fraværet av kirker og kirkelige ansatte utgjorde ingen hindring for Kirken i sine første århundrer. Hvorfor ikke gjøre som Bibelen viser oss, nemlig å bruke våre egne hjem som base for det kristne oppdraget? Bibelen snakker om å bygge Guds hus av levende stener, ikke av stål og betong.
Hva er det som hindrer oss i å realisere dette?
Noe av det som kanskje mest tapper Kirken for kraft, er dualismen, som gjør at vi flytter gudstjenesten fra våre hjem til kirken og fra hverdagene til søndagen. Dette er fremmede verdier for Skriften.
"Kirken som ikke ble bygd!" representerer en Kirke med et nytt fokus! Derom er det ingen tvil.
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar