DagenMagazinet ber om en kommentar fra Ommund Rolfsen i firmaet K-vekst angående framveksten av husmenigheter i Bergensområdet. Ifølge avisen sier Rolfsen at det er av "stor betydning at husmenigheter har tilsyn utenfra for å ikke dreie i en sær eller usunn retning".
Mon det?
At hierarkisk tilsyn ikke garanterer mot en usunn utvikling burde de to største kirkesamfunnene som er representert i Norge, være gode eksempler på. For eksempel kan du fortsatt betale en katolsk prest for at han skal bruke tid på å be en av dine kjære ut av skjærsilden. Dersom du er interessert kan du også lese om tibudet på "fullkommen avlat i det paulinske jubelår" som er i år og tatt fra tittelen på en offisiell katolsk webside.
Og hva sies om vår hjemlige statskirke som ved sin dåpspraksis selger kristendommen billigst mulig til flest mulig, for å legitimere sitt sugerør i statskassen. Er dette sunt?
Det tilsynet som Bibelen taler om (episkopeo), er et ansvar som påhviler alle kristne, Det bibelske tilsynet handler forresten ikke om overvåking, men om omsorg for mennesker. Dessuten sier Bibelen at den læremessige overvåkingen påhviler forsamlingen i sin helhet. Dette er også god, gammel luthersk teologi.
Men dette fungerer dårlig dersom menigheten er hierarkisk organisert. I ikke-hierarkiske husmenigheter er det ikke én person som forkynner, har læreansvaret eller dominerer samlingene. Det "myndige lekfolket" har historisk sett vært et større vern mot usunn lære enn det hierarkiske "tilsynet".
Et eksternt, hierarkisk tilsyn av husmenigheter som Ommund Rolfsen går inn for, vil fungere slik at det er én person, det vil si en leder i den aktuelle husmenigheten som skal holdes ansvarlig overfor hierarkiet. Dermed er man på full fart inn i en tradisjonell hierarkisk modell for husmenigheter, med alle de ulemper vi kjenner til: Passivisering av de troende, klasseinndeling, rivalisering, misunnelse, maktkamp, og så videre. Samtlige jeg har snakket med som har vært med i hierarkiske husmenigheter bekrefter en slik utvikling.
I vår husmenighet har vi den regel at alle kan invitere med seg hvem som helst når som helst. Åpenhet og alles deltagelse er det aller beste vern mot en utvikling "i en sær eller usunn retning". En hierarkisk utvikling av husmenigheter er faktisk det motsatte, en garanti for en usunn utvikling, dersom vi skal forholde oss til historiske erfaringer.
Det er oppsiktsvekkende at kirkevekstmiljøet i Norge utrykker generell skepsis mot husmenigheter, slik både Ommund Rolfsen og representanter for DAWN Norge gjør. Mener man at den type menighet som vi finner beskrevet i Bibelen eller den type menighet som samler 100 millioner kinesere ikke er ekte menigheter? Eller gir kirkevekstmiljøet i Norge kun uttrykk for etablissementets frykt for det som er radikalt nytt?
Kanskje selvstendige, ikke-hierarkiske husmenigheter vil vise seg å være effektive og sunne verktøy for å bringe evangeliet også til nordmenn?
Inntil videre får vi si med den jødiske lovlæreren Gamaliel: For dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem.
Innlegg
